Å bli frisk

Jeg har vært syk siden 2004. Da slo en ekstrem sykdomstilstand med kraftig utmattelse, kronisk luftveisinfeksjon, svimmelhet, kvalme, delvis lammelse i muskelatur, forvirring, matintoleranse og søvnproblemer til. 3 år senere, etter testing ut av en annen verden, skulle jeg endelig få diagnosen ME. Det første halvåret besøkte jeg legevakt flere ganger, men ble alltid sendt hjem med en resept antibiotika og beskjed om å hvile meg frisk. "Spis kyllingsuppe", sa legen på akutten på Ryen. Det hjalp ikke. Jeg ble ikke bedre. Jeg ble bare verre. Og tiden gikk, livet raknet. Jeg måtte ha hjelp til alt, og fikk ikke til noe av det jeg ønsket meg. Det var mildt sagt fælt.

Det er lenge siden høsten 2004. Det er mer enn 8 år siden. Jeg har blitt ei voksen dame nå, passert 41 år. Jeg har ikke lenger forutsetninger for å huske hvordan livet var i 2004. Ikke fullt ut. Jeg minnes at jeg var sliten etter jobb, at jeg likte å jogge, at jeg hadde mange venner og at jeg alltid stilte på jobb. Jeg var aldri så syk at jeg ikke holdt en avtale.

Jeg kan ikke lenger kjenne de følelsene i meg. Jeg er sliten hele tiden, jeg har ikke hatt en jobb siden 2004 og jeg må stadig kjenne etter hva jeg tåler. I dag klarte jeg å ta bussen til behandleren min, gå innom biblioteket for å levere bøker og ta bussen hjem igjen. Jeg måtte avstå fra støvsuging og matvarehandling, som også var gjøremål på ønskelista mi. Jeg har innsett at jeg må lære meg å leve MED ME, fremfor å drømme om å bli mirakuløst helbredet og våkne opp symptomfri og uthvilt.

Jeg vil så gjerne bli frisk at jeg har prøvd alt som finnes av klassisk medisin og alternativt humbug, inkludert psykoterapi og selvutvikling for å forstå, akseptere og gå videre. Ullevål sykehus holdt et såkalt "mestringskurs" der vi ME-syke fikk forklart at man måtte akseptere for å få et godt liv. MED ME, siden ingen kunne forklare oss hva dette er, hvorfor vi har fått det eller hva som kan gjøres med det. Jeg skulle likt å se et offentlig sykehus diktere alt fra ernæringsrådgivning, yogaøvelser, kognitiv psykologi og dagboksrapporter til andre pasientgrupper. Her kan det forstås gjennom linjene at den som takler sykdommen på rett måte, vil kunne vinne, nemlig å bli frisk. Den som hviler nok, spiser rett, aksepterer og går videre - kan få et godt liv. "Noen blir faktisk friske", sier legene. "Ja, jeg håper jeg blir en av dem", svarer jeg alltid. Men åra går og jeg kan fortsatt ikke stresse eller belaste meg, verken fysisk eller psykisk. På badet ligger boka "Monstermenneske" av en annen ME-pasient. Det er smertefullt og opprivende å lese den, for jeg hadde fortrengt og glemt så mye fra de første årene jeg var syk. Ensomheten, smertene, forvirringen, angsten, skammen, den totalt utmattende følelsen som om ryggraden var full av råtten spinalvæske, opplevelsen av å være levende død der du ligger med solbriller på i senga og kun registrerer ett ord i hver setning noen sier til deg. Alt er en grøt, som i en vond drøm, og dagene går, kalenderne byttes ut, rynkene legger seg i folder og ringene under øya blir bare mørkere. Det er ikke mer håp, det er brukt opp. Tro og bønn funket en stund, så gikk jeg tom for det også. Bare realtieter er igjen. Jeg er sjuk og det kan faktisk hende jeg aldri blir bedre. At jeg aldri blir helt frisk igjen.

Men noe har skjedd. Jeg har jo blitt bedre. Ofte. Litt bedre, så litt verre. Så mye bedre, og ja - du forstår? Mye verre. Det skjer hele tiden. "Tilbakefall", "overbelastninger", "aktive faser", "reaktive perioder", uforklarlig forverring, det må være noe med været, med maten, med miljøet, med behandlingene eller de behandlingene jeg ikke har tatt. Mens ingen vet, gjetter alle. Jeg kan ikke åpne munnen å si M.. før noen gir meg en løsning. Som jeg forgjeves allerede har testet ut som nytteløs, bortkastet, dyr og kanskje til og med skandaløst frekk og ydmykende. Men jeg har prøvd den.

Så kommer dagene jeg er bedre. Skal det vare nå? Hva har skjedd? Alle vil vite hva som har skjedd, for det kan jo hjelpe andre! Hvor mye bedre har jeg blitt? Hvor lenge har det vart? Er det bare en god periode eller er jeg faktisk bedre? Kan jeg kalle meg frisk snart? Det er vanskelig å vite.

På 8 år har jeg blitt eldre, jeg har vært helseskadelig inaktiv i nærheten av liggesår i perioder, det er klart at kroppen har forfalt. Jeg vil aldri oppleve livet slik jeg gjorde i 2004 noen gang igjen. Det er trist, men en realtiet. Jeg har brukt fysioterapeut, ergoterapeut og psykiatrisk sykepleier for å få igang et forsøk på mer aktivitet og takle forandringene, den gradvise tilnærmingen til det normale livet igjen. Det føltes fremmed å være sliten etter å ha gått en tur på 50 meter. Men jeg opplevde at det var skummelt og nesten umulig å skille mellom elendig kondis og geleaktige muskler, og et ME-anfall av utmattelse og pusteproblemer. Gradvis over et par år har jeg blitt bygd opp med egen styrke og andres støtte, til å fungere nogenlunde normalt. Jeg kan ikke trene, jogge eller belaste meg. Utholdenheten min er fortsatt ikke kommet tilbake, men med gode rutiner kan jeg være med i livet - mer enn før.
Det betyr at søvn, hvile og måltider ikke kan skoftes, men er de på plass - har jeg sluttet å sove på dagtid! Det hender jeg må hvile litt, men det kan være en liten cowboystrekk etter en bytur (jeg snakker om handletur, IKKE festing), og det anser jeg som normalt for en 41-åring med dårlig kondis. Jeg klarer også å bære handleposer igjen uten å få betennelse i nakken og migrene. Men ikke overdrive heller. To poser går bra, seks blir for mye.

ME-symptomene har blitt færre og mindre, derfor har jeg fått bedre livskvalitet.
Jeg har aldri gitt opp håpet om at det må finnes en kur der ute, men foreløbig har jeg bare funnet noen symptomlindrende metoder som jeg har hatt god hjelp av. Jeg lister de etter viktighet, slik jeg selv har opplevd at det har hjulpet meg.

Nok hvile (bare kroppen vet hva som er nok. Noen ganger døgnet rundt, andre ganger 8 timer søvn)
Riktig mat (nok næring, variasjon og rikelig med energi, nok drikke, unngå kvalme med mye farris)
Riktig temperatur (verken fryse eller svette, begge deler stjeler energi og kulde gjør meg lett syk)
Ro (stillhet og ingen krav og forvetninger, ikke mas, ikke noe av noe, bare ingenting-ro)
0 stress (alt er stressende for en ME-pasient. Selv en tanke, en lyd eller en person som ikke sier noe.)
Trygghet (bolig, økonomi, hjelp, forutsigbarhet, transport mm)
Familie og venner (noen som er glad i dag, samma hva)
Noe som gir positive assosiasjoner (uansett hva. Jeg så litt på Travel channel hver dag, se verden)
Aktivitet (selv passive aktiviteter føles som noe å gjøre. En sommer perlet jeg armbånd med datteren min eller lå i en campingseng og sov/så på fotballVM).

Det var en gang jeg var så syk at den eneste aktiviteten jeg klarte å utføre var å leke en lek med meg selv hvor jeg sa "rør på venstre fot", også gjorde jeg det. Slik gikk jeg igjennom alle musklene i kroppen for å hilse på dem og sjekke at jeg var tilstede i min egen seng. Jeg har også stimulert meg selv med å morse med øyelokkene eller finne forskjellige måter å puste på, se skyggefigurer på veggene eller dikte opp historier i hodet av lydene jeg hører utenfor. Noe må man gjøre for å ikke bli gal, når man orker virkelig ingenting. Forsiktig musikk, lydbok, bilder - men i små porsjoner.

Akupunktur (det funker faktisk)
Osteopati (det funker også)
Healing (jeg har lyst til at det skal funke for det føles godt)
Massasje (nærmest strykninger, for massasje ble jeg syk av, men trengte at noen tok på meg med tilstedeværelse i intensjonen)
Terapi (hos diverse typer tankestyrte og realitetsaksepterende former for terapi)

Bønn, Gud og religion (gir håp, helbredet meg ikke)

Hjelpemiddelsentralen, ergoterapeuten, fysioterapeuten, psykiatrisk sykepleier - takk til kommunen!
Alle hjelpemidlene har gjort livet mitt enklere og tryggere, og ikke minst mer aktivt. Jeg har kjørt mange mil med handicapscooteren selv om jeg hatet å se ut som en handicappet de første månedene jeg hadde den. Så bestemte jeg meg for at utelivet var bedre enn sengelivet, og jeg fikk heller tåle blikkene.

Lære å si "nei takk" (veldig viktig)
Slutte å skamme seg (helt essensielt)
Bli realist (akseptere det som det er)

Våge å prøve å tro at du er noe verdt (selv om du ikke tror det selv), når du er hjelpetrengende, stygg og usosial.

Jeg ble døsen etter middagen og trenger en hvile. Derfor vil jeg avslutte. Før ville jeg fortsatt og tenkt at jeg burde kunne holde meg til jeg skal i seng. Nå vet jeg bedre. Jeg hører at kroppen sier i fra. Og da spiller vi på lag, så går det så mye bedre.

- Er det min evne til å hvile meg frisk som har gjort meg bedre? Nei, ikke i det hele tatt, for jeg er veldig dårlig til å ta hensyn til meg selv. Men jeg tror at den infeksjonen (om mulig flere skal jeg tro noen av analysene jeg har gjort hos alternative behandlere) har brent ut og sluppet taket i kroppen. Det kan skyldes tiden, som etter sigende skal lege alle sår. Det kan skyldes miljøet, jeg har badet i omsorg og kjærlighet det siste året. Eller det kan skyldes noe vi ikke vet, kanskje skjebnen, kanskje hundrevis av liter Farris med mango og papaya (det var en gang det gikk en farsott over ME-diskusjonsforumet at papaya skulle kunne kurere ME).

Det jeg vet er at jeg har sluttet å knaske antibiotika og bygd opp immunforsvaret mitt med akupunktur, sakte over flere år, med ukentlige besøk. Jeg tror jeg er på rett vei, men garanterer ingenting. Historien har lært meg å ta én dag av gangen. Jeg vet aldri hva jeg våkner opp til neste dag.
Og det gjør vel praktisk talt ingen andre heller. Sånn egentlig.

Foto: mattosmedicalgroup.com

Skepsis

Egentlig hadde jeg tenkt til å kalle dette blogginnlegget for "Fordommer", men etter å ha sittet og sett på ordet en stund fant jeg ut at det ikke var riktig ordvalg. Jeg kunne ha kalt det fordommer, for det er fordommer, men samtidig er det normalt å føle skepsis for det ukjente. Psykologisk sett handler det om å søke trygghet som er et av våre mest grunnleggende behov.  Tradisjonelt har flokkmenneskene holdt seg til hverandre og støtt fra seg det som er annerledes som en potensiell fare. for overlevelse og samhold innad i gruppa. Hvor vil jeg hen med dette?

Etter et uheldig sykehusopphold som barn har jeg utviklet en kraftig fobi mot leger og sykehus. Dette har blandt flere ting resultert i at jeg i perioder av livet ikke har oppsøkt nødvendig helsehjelp når jeg har vært syk og lidd av sterke smerter. Etter et godt møte hos en yngre norsk mannlig lege ble jeg hans faste pasient i 18 år. Da jeg levde under strenge muslimske regler var det ikke velkomment å gå til en mannlig lege hvis det ikke sto om livet, så jeg byttet til en kvinnelig fastlege. Hun har vært en god støttespiller en 3 års tid. Ved siste besøk forteller hun meg at hun skal flytte praksis til en annen bydel. Denne ligger langt fra vårt bosted, i tillegg til at min legeangst har blitt mindre med årene, vurderte jeg det dit hen at det var mulig for meg å prøve en ny lege. Allikevel klarte jeg ikke å holde tårene tilbake da jeg sa takk og farvel.

Ute i resepsjonen fikk jeg vite av legesekretæren at det allerede var bestemt at en ny lege skulle ta over praksisen til avtroppende fastlege. En pakistansk dame.  "Men jeg tror hun er født her altså", sa hun i det hun nikket samtykkende over min beklagelse over hvor trist det var å miste min nåværende fastlege.

"Pakistaner ja? Hmm.. Jeg er litt skeptisk", sa jeg.
"Du må jo ikke ta henne, du kan finne en annen", sa resepsjonisten.
"Vet du noe om henne?", spurte jeg.
"Nei", svarte resepsjonisten.

På vei ut var jeg både fylt av sorg og forskrekkelse over den dramatiske beskjeden om at fastlegen min skulle slutte, samtidig som jeg kjente på bølger av misnøye og skepsis til å prøve denne nye pakistanske fastlegen. Mange ville sikkert sagt "norsk med en annen hudfarge" eller "annengenerasjons innvandrer" eller noe slikt, men i bunn og grunn representerer vi alle vår etniske og genetiske arv for livet på grunn av utseende vårt. Vi vil alltid være en del av vår historie. Hun vil alltid være en pakistaner i Norge for det blotte øyet, kanskje norskpakistaner når man blir kjent, men aldri fullt og helt norsk. Det vil alltid være en bit av noe annet der, noe fra for oss, et fremmed land.

- Åh, nei. Hvorfor slutter hun? Vi som har fått så god tone. Jeg som ble så glad i henne. Hvordan skal det gå nå? Katastrofetankene begynne å virre.
- En pakistaner? Hun er sikkert streng, tøff, hard og syns at jeg er en veik syter. Tenk om hun ikke forstår meg. Tenk om hun ikke støtter mine synspunkter, holdninger og ønsker for min helsesituasjon. Tenk om hun syns at hun har en annen kultur som referansegrunnlag som er mer værfør enn min, og at jeg blir bedt om å skjerpe meg eller slutte å syte over småting? Eller hva om hun tvinger meg til noe jeg ikke vil? Er sur? Eller ikke forstå hva jeg sier? Ikke SER meg? Herremin, tør jeg dette? Helse er jo viktig og jeg som har både det ene og det andre, dette kan bli vanskelig..

Og slik gikk tankene fra den ene ytterligheten til den andre. Følelsen av å bli forlatt og avvist av den legen jeg stolte på og var glad i, til skuffelse over å få en pakistansk lege i bytte.
Ok, la oss snakke om rasisme. La oss snakke om fordommer. Fremmedfrykt, like barn leker best også videre. Jeg er ikke rasist. Jeg mener at alle mennesker er like mye verdt uansett utseende eller tilhørighet, handlinger eller status. Det handler ikke om rase eller nasjonalitet.

I perioder hvor trygghet er en viktig faktor merker jeg at jeg rangerer trygghetsgrad. For eksempel vil en kvinne vanligvis gi meg mer trygghet enn en mann, dersom det ikke kreves spesiell kompetanse av vedkommende. En sjåfør, en lege, en ingeniør - der ligger størst tillit til en mann. Hvite mennesker symboliserer vanligvis mer trygghet enn mørke, blå øyne mer enn brune osv. Skandinaver større trygghet enn søreuropeere, nord-amerikanere mer enn sør-amerikanere, og asiater mer enn afrikanere. Det handler vel om hva som er kjent og gir en nær følelse med gjenkjennelse. Det handler over hodet ikke om hva som er "best", men hva jeg assosierer med mennesker fra andre land og kulturer.

Jeg har opplevd å bli forløst av en iransk lege da jeg fødte. Jeg var skeptisk, men hadde ikke noe valg, og da jeg hørte han snakket svensk var jeg trygg på at han kunne sine ting. Jeg har hatt fastlege og jordmor fra Kongo. Fordi han fikk så gode skussmål fra naboer turte jeg å prøve, og jeg trivdes godt med hans avslappede holdning til livet og gode humør. Min forrige fastlege er kinesisk. Eller av kinesisk opphav. Kina har historisk en sterk tradisjon for alternativ medisin og er kjent for å være dyktige i sitt arbeide. Jeg hadde mindre fordommer mot å ta en kinesisk lege enn en pakistansk. På folkemunne sier ryktene at man skal holde seg unna iranske og pakistanske leger, særlig damer. De lukter vondt, er sure og man får ikke det man ber om. Det er rykter, det er sladder og det er fordommer. Selvfølgelig kan noen ha opplevd akkurat det, men det er ikke nok til å stigmatisere alle.

Mine "fordommer" har sitt opphav fra mine erfaringer med norskpakistanere.  Jeg har vokst opp med ei pakistansketnisk venninne, hatt mange venner og venninner opp igjennom årene med pakistansk opphav. Noen har kommet hit, mens andre er født er. Jeg har lært mennesker å kjenne, og jeg har fått et innblikk i desikulturen. Noe syns jeg er veldig bra, mens annet misliker jeg sterkt. Sånn er det vel med de fleste mennesker, samfunn og kulturer. Jeg har erfart at norskpakistanere kan være ganske strenge og konfronterende, kravstore og direkte. Spesielt at jenter seg imellom ikke legger skjul på noe og at man får høre det om de misliker noe. I forhold til norsk kultur syns jeg dette er tøffere og mer utfordrende.

Jeg lever godt med mine pakistansknorske venner, jeg jobber gjerne sammen med dem, har dem som naboer, vi besøker hverandre og spiser sammen og vi kan be side om side. Men som lege - var jeg villig til det?  På en måte er legen din viktigere enn noen andre personer i ditt liv. For meg krever det 100% tillit og kjemi.

Jeg tror ikke at pakistansk kultur eller pakistansere er dårligere leger enn andre. Snarere tvert i mot. Faglig sett har jeg ingen grunn til å tro eller mistenke at hun ikke ville gjøre en god jobb og oppføre seg profesjonelt.
Men valg av fastlege handler om mer enn yrket, det handler om tillit, forståelse, tankegang, holdninger, språk, intimsone, kultur og mest av alt - følelser. Mine følelser.

Jeg var først bestemt på å finne meg en ny lege, så begynte jeg å tenke at det kanskje ikke var sånn hast - at jeg burde hilse på henne en gang før jeg bestemte meg og gi henne en sjanse.
Sjansen kom raskt da barnet mitt fikk feber og ørebetennelse sist uke.

Den nye fastlegen vår, av pakistansk opprinnelse, sjekket nøye, spurte alle de riktige spørsmålene og ga henne medisiner. Hun satte også opp en time for kontroll når kuren var ferdig. Det har jeg ikke opplevd siden barnet mitt var baby. Vi kunne ikke finne noen feil på den nye legen. Datteren min bemerket at hun ikke hadde legefrakk på, men gikk med "kule Lacoste-sko". Jeg svarte at det sikkert er sånn nyutdannede leger gjør i dag.

I dag var vi til kontroll. Alt var bra og det var ingenting å utsette på verken pasient eller behandler. Legen stilte presis, tok oss på alvor, viste at hun er dyktig og var i møtekommende. Da vi gikk ut fra legekontoret ser datteren min opp på meg og sier "Jeg liker henne jeg". "Jeg også", sa jeg. "Skal vi ta henne da?", sa datteren min. "Ja, jeg syns vi skal ta henne. Hun er sikkert en fin lege", sa jeg.

Og sånn gikk det til at vi nå har en norskpakistansk fastlege, og skepsisen er borte. Jeg bekymrer meg ikke for at jeg ikke skal bli forstått og tatt på alvor om jeg skulle bli syk og trenge hjelp. Det er slik det skal være!

Gordisk skriveknute

Jeg leter etter det rette øyeblikket. Jeg er veldig usikker på hvordan det ser ut, dette rette øyeblikket. Jeg bare vet at det ikke er akkurat nå. Kanskje etter frokost? Etter lunsj? Definitivt før middagen. Absolutt før noen kommer hjem. Kanskje jeg ikke kan være hjemme? Skal jeg sette meg på café og bli inspirert av det yrende livet rundt meg? Dette livet som alltid får meg til å høre på skrikende barn og se på folks rare hårfrisyrer slik at jeg kommer hjem med like tom harddisk som før jeg dro ut. Skaffe meg et kontor? Bruke plassen jeg har fått på Litteraturhuset, der på skriveloftet med et flerbrukskontor for lovende og forventningskåte skribenter som alle håper på en utgivelse, få noe produsert, bli noen, selge, få et navn. Komme i hardcover.

Jeg leter etter det rette øyeblikket. Er det om våren man er mest inspirert? Det bør være sommeren når gresset er grønt og kveldene lyse. Når damene går rundt i sommerkjoler og mannfolka slikker ølskummet fra overleppa. Lakke neglene lyserøde og skrive i sandaler. I hagen mens jeg snur et par pølser på grillen. Da skal jeg skrive. Da skal jeg ta livet på kornet. Da blir det bok. Garantert.

Høsten er jo mer lun, den er sur ute i vind og vått løv, den er varm og myk inne i sofaen under et pledd med en kopp te. Et par nye sofaputer fra Kid interiør og kanskje nye gardiner også. Et nytt teppe såklart! Da skal jeg skrive. Da blir det nok en roman. Disse novellene har ingen fellesfaktor allikevel. Men på vinteren er det så kaldt og guffent ute, og mørkt er det også, det er da man klarer å skrive, når man ikke har noen andre distraksjoner. Ingen gidder å komme på besøk, ingen ser om jeg ikke vasker vinduene. Da vil tastaturet ønske velkommen, batteriet være kontant fulladet, stolen myk og ryggen støttende perfekt tilpasset korsryggens krumme innsvingning, den som aldri sitter godt i kontorstolen, men på vinteren, da vil den garantert gjøre det. Kanskje jeg skaffer en ny stol. Ny macbook. Og gjerne en iMac, da svinger det. Da fosser ordene inn på tekstdokumentet. Et trådløst tastatur vil nærmest skrive av seg selv. En ny pult! Ergonomien må på plass om kunsten skal få slippe til. Klart at ingen klarer å skrive under så kummerlige forhold som jeg har i dag. Ny arbeidsplass, da skjer det. Da skal det bli bok.

Det må bli før jul da, for ellers er det så mye som skal ordnes, gaver som skal handles og sendes, mat som skal kjøpes og tilberedes, all pynten og festivitasen som skal planlegges og utrettes. Avtaler, kalender, foreldremøter, kurs. Det finnes ikke én dag i den boka som er hvit, åpen og bare for meg. Vaskingen, det er garantert husarbeidet som tar knekken på kreativiteten. For hvem kan sette seg ned foran en datamaskin og skape et magnum opus når det ligger knekkebrødsmuler på gulvet og klærne renner over skittentøykurven og utover badegulvet? Etter jul, da er det lite å finne på. Da er lommeboka tom, magen stinn, det sosiale behovet mettet for flere måneder fremover. Når de andre går på ski. Da skal jeg skrive. Masse. Helt til våren kommer. For da må jeg gå tur. Inspirasjonsturer. Det vil garantert hjelpe. Jeg burde få meg en hund. Helst en som trenger mange turer, for da må jeg gå mange inspirasjonsturer og da blir jeg så full av inspirasjon at jeg setter meg rett ned og skriver når jeg kommer hjem igjen. Jeg og bikkja. Det blir radarparet. Den kjøteren skal få meg til å skrive. Alle kunstnersjeler er rastløse og har sine laster. Men en firbeint sjelevenn vil få oss ned på egne bein igjen, eller  opp om du vil, for oss som ligger nede. Vi som i perioder glor i veggen og lurer på hvorfor vi ikke skriver. Ordene er der. Prøver diktafon. Syns det er en genial idé helt til praten skal bli til tekst og øynene sklir igjen.

Rutine! Rutine er hva som gjelder. Garantert. Fast leggetid, fast middagsskjema, fast disiplin på familien. Nå skriver jeg og jeg skal ikke forstyrres. Hysj. Sulten. Etterpå. I kveld skal jeg skrive, når de andre ser film, trener og ikke trenger meg. Da skal jeg snike meg inn på soverommet og skrive faktisk. Der er det mørkt og stille. Og rolig. Og mykt. Og det er så vanskelig å holde øyenene åpne når jeg skal skrive fra senga. Hvis jeg bare tar en bitteliten lur så kan jeg skrive noe enda bedre etterpå. Jeg lover. Helt sant.

På skolen var det innringing halv ni hver morgen uansett hvor trøtt jeg var. Norsktime. Skriv! Stiler som skulle leveres ellers ble det pisk. I allefall dårlig karakter og kjeft etter foreldremøtene. Det kom ord da. Jeg husker jeg skrev hele natta dagen før innlevering. Hver gang i siste liten. Men det kom ord. Kanskje det er løsningen?

Kanskje i morgen? Jeg er helt sikker på at torsdag er den beste dagen å skrive på. Mandagen er fæl. Lørdag er umulig. Tirsdag er nesten mandag og onsdag er lille lørdag. Søndag er familiedag. Fredag er det helg, men torsdag har jeg håp for. Langdag og nesten helg. Torsdag er dagen. Det må det være.

I ferien? Da skal jeg gjøre ingenting så da blir det masse tid til å skrive. Hele dagen lang. Etter turen kanskje, før besøket eller på vei hjem. Jeg kan jo skrive i bilen, jeg blir jo bare litt kvalm. Kanskje lidelsen får meg til å forstå alvoret. Nå må det komme.
Garantert etter ferien! Da er jeg ikke så sliten og trøtt.
Hva om jeg leier en hytte ved havet og burer meg inne. Da kan jeg sulle døgnvill rundt og bare skrive og skrive, tygge knekkebrød når sulten melder seg og skrive mens jeg tygger. Ta et bad om jeg må ha et avbrekk, men ikke komme ut av flowen. Skriveflowen. Bokstavene som skal renne ut av hodet og ned i fingrene, ut i tastaturen, lagret på harddisk, minnepinne og på mail. Rett til forlaget, ut i trykken, til aviser, radio, tv og butikk. Da blir det bok. Den alle vil ha. Jeg må bare finne en hytte. Det er garantert løsningen. Eller campingvogn. Jeg snakket med Trude på julebordet til Aschehoug, hun er programleder for et fast program på TV2, hun har hele tre barn (!), mann og elsker å reise. Javel, jeg lener meg over bordet, løfter glasset og sier skål, koselig her ja, hyggelig, god mat, ja, og du - hvordan skriver du? Når får du tid? Hvordan gjør du det?

Hun skrev mellom slagene. På toget. Hjemme. På ferie. Satte seg ned og skrev masse og redigerte det når hun hadde mer tid innimellom alt det andre. Javel. Intet mindre. Jeg skøyv potetene litt til siden på tallerkenen og lurte på om jeg liksågodt skulle kaste inn årene med det samme. Komme meg hjem og i hus. Nekte for å være forfatter. Gi opp. De gode bøkene er allerede skrevet! Hvorfor skrive fler? Folk er skrivekåte fordi de er kåte på seg selv. Forvokste ego som elsker å rulle seg i oppmerksomhet på en seng av intellektuell stimuli og akademisk dekadanse. Er det meg liksom? Neppe. En wannabe med adresse Wergelandsveien 29. For et fjols jeg er. Hvem satte meg på denne idéen?

Du er så god til å skrive, du kan jammen få sagt det du, skriv mer!, vi elsker å lese deg.
Jeg var fanget. Tilbakemeldingene smurte et tannhjul dypt inne i brystkassa som gikk i stå da jeg ga opp å komme hjem med tegninger og andre tvilsomme verk i tre og keramikk fra skolen som ingen egentlig syns var særlig prisverdige. Skaperen i meg som aldri var tilfreds med rutiner og begrensninger, hun som alltid gikk nye ruter til jobben for variasjonens skyld, som måtte ommøblere helst en gang i uka, som har de mest udisiplinerte og ublu tankene som aldri har vært skrevet i en bok før, hun som elsker å finne på noe nytt, som blir levende av å skape. Hun som elsker å fortelle og skravle. Gi deg en historie du sent vil glemme. Ja, hun som elsker å skrive. Jeg blir helere, sterkere, åpnere og mer lidenskapelig av å skrive. Jeg elsker å formidle. Om du leser det jeg skriver kan jeg bli stolt og glad. Men jeg skriver egentlig mest for meg selv.

Derfor skal jeg skrive en bok. Minst to. Gjerne fler. En av gangen, to samtidig, kanskje fler. Litt her og litt der. Jeg skriver hver dag. Blogg, bok og artikler. Noe kommer på trykk, annet blir forkastet før jeg sender det fra meg. Stort sett er jeg min egen verste kritiker som leter etter en forbindelse mellom det som spinner i hodet og fingrene som skal formidle. Det må ut, frem, ned og inn. Lagre. Save. Sikkerhetskopi. Backup.

I morgen skal jeg begynne å skrive en god bok. 
Helt sikkert. Jeg skal bare spise en god frokost først.

Blir det ingen bok kan du skrive på gravstøtten min;
"Prøvde å skrive en jævla god bok. I mellomtiden har hun levd og elsket".

Foto: privat

Like muligheter

I Norge liker vi å tro at alle barn stiller nogenlunde likt på voksenlivets startlinje. Vi har et raust velferdssystem, pedagogiske barnehager, en kunnskapsrik skole og gratis videregående utdanning med lærebøker fritt tilgjengelig for fattig og rik. Vi liker å tro at det er mindre forskjeller mellom folk flest her i sosialdemoratiet. Ingen er helt fattige og få er svært rike. De økonomiske ulikhetene skal ikke være til hinder for at ethvert menneske skal få den sjansen de fortjener til å utvikle seg, utdanne seg, vokse seg selvstendig og bygge egne ressurser.

Jeg har vært en del av dette likhets-Norge siden 70-tallet og fått de tilbudene andre har fått. Allikevel oppdager jeg i en alder av nærmere 40 år at ressurs- og kulturrikdom handler om mye mer en økonomiske ulikheter. Det miljøet du vokser opp i farger deg som person og legger rammene for de valgene du tar videre i voksenlivet. Du er med andre ord ikke så fri og selvstendig som du kanskje liker å tro. Dine valg er i stor grad forutbestemt av hvilken balast og lærdom du har med deg fra dine første år. Intellektet isolert sett, er kanskje den minst avgjørende fakoren for suksess. Når alt kommer til alt handler det om hvordan du bruker de mulighetene du har i deg, og med deg.

Vi som kommer fra familier som ikke har hatt så mye å by på, har i stor grad måttet skaffe oss denne lærdommen selv. Det er ingen lett jobb. Jeg merker ofte at mitt akademiske mindreverdighetskompleks trer inn når jeg sammenligner meg med andre. Jeg kan kjenne det når jeg leser fremmedord jeg ikke forstår som jeg må slå opp. Jeg kan føle at mitt språk ikke er fint nok, at jeg ikke blir tatt på alvor nok. Mine referansepunkter er ikke rike nok, jeg kjenner verken litteraturhistorien, kunsthistorien eller vitenskapen godt nok til å referere mine synspunkter eller uttalelser til store teoretikeres udødelige fraser og teser. Jeg følger dog med i media og nåtidens litteratur og hendelser, men uten det faglige bakteppet har jeg ikke begrepene og fagene på plass. Det er ikke lett å forstå andre menneskers tanker, verdier og liv når man ikke har en bred forståelse av mennesket og verden. Og det er ikke mulig å utvikle seg hvis man heller ikke kjenner på sin begrensning og finner den ubehagelig trang. Alt for mange forblir i det som er og aksepterer de begrensningene som er lagt for oss uten å stille spørsmålstegn ved deres mandat.
Det er vanskelig, nærmest umulig, å vokse inn i et læringsmiljø når man føler seg utenfor. "De andre" snakker et annet språk, de liker andre ting, de oppfører seg annerledes, de ER annerledes. Avstanden kan bli så stor at man verken klarer å studere på samme sted som disse annerledesene eller bo i nærheten av dem. Slik forblir mange i sin milljøarv og kommer seg ikke videre. Økonomisk fattigdom, kultur- og ressurssvakhet har mange ansikter, også i form av fordommer. Og det ukjente er skummelt. Det er dette jeg har innsett og tatt opp kampen mot. Jeg er overbevist om at jeg har mer på innsiden enn jeg har fått leve ut. Jeg har et understimulert intellekt og ubrukte ressurser. Denne ubalansen gir en mistrivsel og utilfredshet. Mye jobbing, intens leting etter utvidede forståelser og nye verdensreferanser har blitt mitt livs oppgave for å skjønne mer. Jeg er skrubbsulten på å lære og forstå mer. Se og formidle mer. Bli mer.

Jeg er ingen akademiker og jeg har ikke et fullkomment språk. Men jeg er langt fra dum og har en bred realkompetanse. På enkelte felt sitter jeg med mye kunnskap, dog innenfor sære nisjer som kanskje ikke så mange andre er interessert i. Jeg kan ikke redegjøre for verdenshistorien med årstall og statsledere uten huller, jeg kan ikke fler enn to fremmedspråk, jeg kan ikke forklare de kjemiske prosessene i daglige hendelser, og jeg kan ikke argumentere for forskjellene på Ibsen og Strindberg. Da jeg gikk på videregående syns jeg disse tingene var uutholdelig kjedelig og kom kun igjennom med disiplin fordi jeg ville videre, men uten glede. Det skulle ta meg mange år før jeg forsto hvorfor.

Det miljøet jeg kom fra hadde ingen referanser til denne kunnskapens verden og jeg lærte tidlig at slike "kjedelige" ting hørte "de andre til". De rare som syns det var interessant å vite ubrukelige ting, de som gikk i teater og så gamle stykker som gikk i reprise hvert år. Disse som reiste ut i verden og opplevde annerledeshet. "Annerledeshet,  hva skal vi med det?", tenkte vi mens vi lurte på om vi hadde penger til å ta en øl til. Vi var ikke sånne som var "fine på det". Vi var normale folk "på gølvet". Vi som holdt Norge i gang, mens rikingene tenkte og mente mye som aldri førte til noen synlige forbedring for oss.

Jeg har så godt det er mulig klart å karre til meg en viss allmenndannelse og kulturressurs der jeg har maktet det som voksen. Jeg har nylig oppdaget at kunst og kultur er rikdom og supplerer oss som mennesker med mer enn det vi absolutt trenger for å overleve. Sivilasjonen er bygget på vitenskap, filosofi, litteratur, etikk og humanisme. Dette krever søkende og kreative mennesker. Jeg er født slik, men ble aldri motivert til slik tankegang. Heldigvis har ikke en oppvekst i en ressurssvak og dysfunksjonell familie ødelagt alt, men det har vært til plunder og heft og det har tatt meg ufattelig mange år å forstå meg selv og verden i det lyset jeg nå gjør.

Mitt barn skal få helt andre rammebetingelser for vekst. Her hjemme forklarer jeg hvorfor det er viktig å kunne faktakunnskap som vi bruker praktisk til vår egen eller fellesskapets nytte. Hun får utforske litteraturen og kunsten, hvor vi sammen diskuterer den og prøver å se litt større på det enn hva man først kan få tak i. Først og fremst er vårt hjem fritt for fordommer. Her er man ikke fattig eller rik, dum eller smart, liten eller stor. Her er vi en levende familie som har forskjellige interesser og kunnskapsfelt, og som beriker hverandre med mangfold. Min fantastiske mann har bred allmennkompetanse og en vitenskapsbasert utdannelse. Istedenfor å oppleve han som en "annerledes" er jeg nå fascinert over hvordan våre kunnskaper utfyller hverandre i en dynamisk enhet i familien. Likeverdet han viser meg inspirerer til fortsatt personlig vekst. I praktisk handling viser han veien for at mennesket, i dette tilfellet meg, er mer enn våre begrensninger.

For at alle barn skal ha reelt like muligheter trenger vi flere veivisere som åpner de stengte dørene. Et hjem med superintelligente foreldre som løser vanskelige matteoppgaver til frokost, kan mangle folkelighet og åndelig innsikt. En familie hvor verken mor eller far kan hjelpe til med leksene, fordi de ikke kan noe selv, kan være fylt av kjærlighet og omsorg. Alle har vi noe, og trenger noe, derfor trenger vi fellesskapets balanserende supplement og utviklingsarena.

Det som reddet meg var et åpent og gratis folkebibliotek, slik at jeg kunne innhente den kunnskapen jeg søkte som jeg ikke fikk noe annet sted. Det var lærere som så meg og motiverte meg til vekst der de så at jeg trengte det. Det var gratis skolegang og et åpent universitet hvor man kan kikke, lytte, kjøpe bøker og ta de fagene man vil. Det var å bli sett som det søkende mennesket jeg er og aldri bli fortalt at det var noe jeg ikke kunne bli. Uansett hvor mye kunnskap jeg får, opplevelser jeg erfarer eller innsikter jeg kommer til, vil jeg alltid være et ufullstendig menneske. Og det er jeg veldig glad for. Universitetsgrad eller ei, alle har vi noe å bidra med. For oss selv, hverandre og samfunnet er du verdifull!

Terapi fungerer

Mange som har prøvd å gå til psykolog har sluttet etter noen få besøk og uttaler at det ikke hadde noe for seg. De sier de ikke fikk hjelp og de følte seg ikke bedre. De syns det var dyrt eller de likte ikke psykologen som person eller spørsmålene de stilte. Det fungerte ikke.

Jeg har ingen tall på hvor vellykket terapi er, hvor mange som avbryter behandlingen eller hvor god behandlingsrate de som fortsetter har. Men det jeg vet er at terapi kan fungere, og at det har virket for meg.

Det vi kjenner til er at det er relasjonen i seg selv som er tillitsskapende og gir et nødvendig rom for relasjonsbygging. For å gå i samtaleterapi er det nødvendig å kunne kommunisere verbalt til et visst nivå, og det er nødvendig å kjenne personkjemi med den man snakker med.

Å ta steget ut og oppsøke en behandler, et nytt fremmed menneske, for å be om hjelp, er for mange stort. Forventningene til hva terapeuten faktisk kan gjøre for deg er også viktig å ha klart for seg. Svært mange tror at en psykolog skal kunne "fikse deg". Ta bort det vonde. Overraskelsen blir stor når de oppdager at ingen kan fjerne dine utfordringer med et trylleslag, og at det ikke er slik terapi fungerer.

Det finnes et hav av terapiformer, og en jungel av sertifiserte og mindre kompetente behandlere. En undersøkelse fra USA viste at personkjemi var en viktigere faktor enn utdannelse for at terapien skulle fungere. Hva velger folk å gå til når de har det vanskelig, og hva kan de gjøre for deg?

En støttende samtale kan nesten hvem som helst gi. I gamle dager var det bestemor som var familiens psykolog. Livserfaring og alderens klokskap kunne gi ro og et livsperspektiv som kunne komme andre til gode. Noe av det viktigste for en som har det vondt er å få lov til å lette på trykket. Få mulighet til å fortelle hva som plager en og dele det vonde. Å sitte med vonde følelser alene gjør smerten verre. Vi søker alle støtte i de som står oss nær. Noen bruker sine foreldre, søsken, andre slektninger, barn, venner, naboer og bekjente. Vi deler av vårt indre liv når vi føler vi trenger det, er velkomne til det, eller det blir tatt trygt i mot.

Ikke alle har lett for å dele av sitt indre følelsesliv. Av natur er vi forskjellige. Noen er mer sosialt anlagt og pratsomme, ekstroverte personligheter som lett deler av seg selv. De snakker til det renner over, og ordflommen kan enkelte ganger tildekke hva de egentlig prøver å si. Så har vi de introverte som er mer beskjedne og lukkede, som det ikke faller så naturlig å snakke med noen om hva som foregår på innsiden. Spesielt ikke en fremmed person, kanskje ikke engang venner.

I tillegg har vi alle vokst opp i forskjellige hjemmemiljø. Hvordan vi hadde det med våre første omsorgspersoner har skapt vårt tilknytningsmønster, nemlig hvordan det faller naturlig for oss å søke kontakt med fremmede og skape relasjoner. Har du hatt en trygg og stabil oppvekst med foreldre som så og hørte deg, respekterte deg som individ og møtte deg i forhold til dine behov, bekreftet eller avkreftet din oppfatning av verden slik at du lærte deg å justere dine egne tanker og følelser, har du mest sannsynlig et normalt tilknytningsmønster. Du våger å søke kjærligheten i en livspartner og du vet at en relasjon har forskjellige fasetter. Du tør å gi av deg selv, du tør å få av andre og du klarer å høre til i en familie. Du lærte det som barn, og som voksen mestrer du det automatisk.

Langt fra alle har hatt gleden av å vokse opp i trygge og stabile hjem med kompetente omsorgspersoner. Av forskjellige grunner utvikler barn både utrygge, engstelige, avhengige, ambivalete og kaotiske tilknytningsmønster. Dette skaper utfordringer i relasjoner, spesielt de nære. For mange store problemer som gjør at de stadig havner i situasjoner hvor de føler seg ulykkelige og maktesløse.

Din selvtillit, din følelse av selvverd, mestring, livsanskuelse, din utfoldelse og evne til å leke og slappe av, er også et resultat av miljøet du utviklet deg i, og litt arv. Man kan arve gener som er disponert for økt nervøsitet, disponert for rusavhengighet eller psykiske sykdommer som bipolar lidelse, schizofreni eller andre forstyrrelser som ADHD, Asperger osv.

Folk oppsøker terapi av forskjellige grunner. Sjelden fordi de er lykkelige eller føler de mestrer livet. Mange ting folk sliter med er helt naturlige for alle å oppleve, det er ikke sykelig. Allikevel kan mange få hjelp av en psykolog til å forstå sin situasjon og seg selv bedre, sortere tanker og følelser og få hjelp til å finne indre styrke og ny mestring. Forandrer tankene seg, forandrer også følelsene seg. Og da får vi det raskt bedre. I motsetning til den gamle freudianske psykoanalysen hvor barndommen skulle analyseres og presenteres gjennom åresvis med tolkninger og forstå-deg-selv-teorier, er mye av hjelpen som ytes i dag med utgangspunkt i nåtiden og tilgjengelige ressurser. Kognitiv terapi brukes mye i dag. Hva kan du selv gjøre i dag for å få det bedre akkurat nå? Kan du se annerledes på problemet?

Skyldes problemene livskriser som skilsmisse, sorgfaser, fastbrent bitterhet, midtlivskrise eller tap kan det hjelpe å snakke ut med en samtalepartner som har tid og interesse for deg. Mange benytter seg også av en sjelesørger med eller uten religiøs tilknytning. For de troende kan det være godt å se sine eksistensielle problemer i lys av en større helhet. Jan Vincents Johannessens bok "Kunsten å leve" er et godt eksempel på hvordan en lege, filosof og kunstner skisserer livets normale, men harde faser. Han hjelper leseren til å se livet i normalitetens lys. Det gjør av og til veldig vondt å være menneske, det er skummelt og vanskelig for oss alle sammen. Og det er lov å be om støtte og hjelp gjennom disse periodene, for ingen er ment å skulle klare dette alene, vi trenger alle noen.

Andre ganger har problemene mer alvorlig karakter. Det kan være traumer og skader fra barndommen som har satt sitt fatale preg på voksenlivet i form av misbruk, manglende evne til selvivaretagelse, mangelfull forståelse av seg selv, manglende kontakt med eget følelsesliv og mangelfull evne til å forstå andre menneskers behov og følelser. Slike skader kan ha utviklet seg til å bli så sterke i symptomer av angst, depresjon, ensomhetsfølelse, frustrasjon, manglende fungering i jobb, forhold, omsorgsevne, helse og egen sikkerhet at det har utviklet seg psykisk eller fysisk sykdom. Psykisk smerte starter med vondt inne i deg selv og kan utvikle seg til dramatiske problemer som lidelse, sykdom, fengsel eller død. Jo tidligere adekvat hjelp tilbys, jo større er sjansen for å kunne få til en forandring og økt livskvalitet for den som har det vondt på innsiden.

De som lider av alvorlige psykiske lidelser trenger mer enn støttende eller selvreflekterende terapeutiske samtaler. Mange trenger medisiner som demper uro, bedrer søvn, stabiliserer humøret, øker konsentrasjonsevnen, demper tankekaos og forvirring, medikamenter som legger lokk på sykelig hjerneaktivitet som f.eks psykoser, manier. Selv om ingen medisiner kurerer psykiske lidelser kan de lindre og behandle, selv med tidvis plagsomme bivirkninger. Med så god medisinering som mulig, tett oppfølging fra hjelpeapparatet og støttende samtaler, kan selv alvorlig psykisk syke bo hjemme og klare seg på egen hånd. I perioder må noen tas hånd om. Noen svært få utagerende og farlige trenger sikkerhetstiltak rundt seg når de ikke har kontakt med omverdenen eller vet sitt eget beste.

En psykolog kan tilby både terapi og støttende samtaler. De er utdannet i menneskets natur og utvikling, og kan gjenkjenne trekk ved å se på og høre pasienten snakke. Hvordan de forteller og hva de sier vil gi indikasjoner på hva du har med deg i bagasjen, og om du eventuelt har hatt en psykologisk mangelfull utvikling. De vil da utfordre deg med spørsmål eller uttalelser som kan vekke ny tankegang eller åpne for å se nye muligheter der du selv ikke har denne erfaringen eller innsikten fra tidligere. Slik bygges relasjonen tryggere og forholdet blir en øvingsarena for verden utenfor terapirommet. Det du tør å si og gjøre mot terapeuten din gjenspeiler ofte ditt forhold til mennesker generelt. Hvordan du tar i mot det psykologen sier og hvordan du oppfører deg ovenfor behandleren vil gjenspeile hvordan du forholder deg til deg selv, nye ting og hvordan du reagerer når du føler deg utfordret. Slik jobbes det time etter time, uke etter uke, ofte år etter år.

Pasienten blir bedre kjent med egne tanker, følelser, reaksjonsmønster, handlinger og årsakssammenhenger. Når nye "redskap" i form av nye måter å se ting på eller utfordrende uttalelser settes i gang i systemet ditt, vil du kunne modnes dersom de nye frøene har vekstgrunnlag i deg. Du kan altså vokse som menneske i modning, i utvikling og i mot - rett og slett i personlighet, ved å ha gjennomført vellykket terapi. Ved større selverkjennelse, et tryggere forhold til deg selv, andre mennesker og omverdenen vil du også stå bedre rustet til å takle livets naturlige motbakker og uforutsette hendelser. Det er ikke normalt å aldri ha det vondt, men det er mulig å ta i mot det som kommer og gå videre når man har bearbeidet det.

En psykiater er lege i bunnen av utdannelsen sin og jobber fortrinnsvis med psykisk syke som har en lidelse som trenger helhetlig oppfølging, ofte medisinsk. Psykiatriske sykepleiere har kompetanse til å forstå, hjelpe og veilede psykisk syke, men jobber også med støttende samtaler til alle mennesker som er i en vanskelig livssituasjon.

I tillegg til psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere har vi sosionomer, prester og andre religiøse veiledere, familievern- og barnevernspedagoger, fengselsbetjenter og sjelesørgere.
På det alternative markedet som ikke dekkes av offentlige helsebudsjetter har vi f.eks gestaltterapeuter som tilbyr terapi etter en metode hvor problemet må forstås og erkjennes for å kunne endres. Den oppdagelsen må komme fra pasienten selv. De bruker samtaler, bevegelse, tegning og "leker" i arbeidet. Pust, kroppsbevissthet og avspenning er viktige elementer. Det finnes terapeuter innen psykosyntese, zenbuddistiske meditasjonsteknikker og filosofi, coaching og mer new age inspirert forståelse, som engleveiledning og "åndelige vesen". Av metoder som bruker både kroppsfokusert tilnæring kombinert med samtale er bl.a. Rosenmetoden. Den er perfekt for de som ikke vet hvor de skal begynne å snakke, da kan kroppen selv få lov til å fortelle. Sakte vil teknikken gi økt bevissthet om egne følelser og opplevelser, og ordene fylles inn når du selv kjenner din sannhet. Så enkelt, så utrolig effektivt. Metoden er relativt lite kjent i Norge, men har vist svært gode resultater på mange forskjellige bruksområder. Rosenmetoden og Rosenbevegelser er en slags forlengelse av psykomotorisk fysioterapi, altså fysikalsk behandling kombinert med veiledende samtaler der uforløste emosjonelle overveldende opplevelser som skaper smerter og fysisk funksjonsbegrensning behandles.

Ekstremt konservative religiøse forklarer ofte sine lidelser med skjebnens eller Guds vilje og kan være skeptiske til å prøve terapi. Redsel for å fremstå som svake eller mindre gudfryktige holder noen borte fra nødvendig helsehjelp og medisinering. Det er i mine øyne et religiøst overgrep.

Noen søker til og med hjelp hos astrologi og spåkoner. Andre går kun til fysikalske behandlinger for å behandle smerter i kroppen, og nekter å ta innover seg problemets opphav og emosjonelle røtter. Noen kommer ikke lenger enn til flaska. Men vi søker trøst alle sammen når vi har det vondt. Og det finnes hjelp å få der ute enten du nøyer deg med en selvhjelpsbok eller begynner i seriøs terapi.

Skal terapien fungere, må den være rett for deg. Føler du ikke det, så ta det først opp med behandleren din og forklar hva du forventer deg og har behov for, hva du føler og hva du ikke liker. Klarer du å kommunisere dette har du allerede kommet langt. Klarer du ikke å si det, kan du skrive det ned på en lapp og ta den med til timen. Husk at du er der for din egen del, ikke terapeutens. Føler du allikevel at dette ikke er noe for deg, så prøv en annen terapeut eller en annen terapiform. Når sant skal sies finnes det en hel del elendige terapeuter der ute også. Men en som ikke fungerer for deg, kan være den rette for noen andre, det er viktig å huske på. Det at du fortsetter å søke løsning er veien å gå. Plutselig forløser problemene seg, innsiktene ligger tydelig for deg, og du føler deg mye bedre. Livet blir igjen tålelig og du blir kaptein på skuta, nemlig ditt eget liv.

Å utvikle oss det gjør vi alle sammen hele livet. Å ta i mot litt hjelp er ingen skam, det er å søke kompetanse du selv ikke innehar i øyeblikket. Det er aldri for sent å lære seg noen nytt.
Det er aldri for sent å få det bedre. Det kan jeg selv skrive under på.

Trenger du noen å snakke med? 

Kirkens SOS er en døgnåpen tjeneste som redder liv

815 33 300

Det næreste

Øyeblikket du ikke forutså,

smerten du aldri kan forberede deg på,

fortvilelsen og ønsket om å rette opp,

det er umulig å forstå.

En bit av deg lever i meg,

jeg ser hele deg,

når du søker meg så sterkt og sårt intenst,

vet jeg at vi to har noe 

ingen andre har.

Min kjærlighet kan ikke måles,

min smerte likeså,

du er

alt

for meg.

Viljen bærer meg,

slik at jeg kan løfte deg,

opp til mitt hjerte,

inn til min varme,

omgitt av min nærhet,

hvor du alltid vil være trygg.

Sammen klarer vi det som måtte komme.

Min lille kjære engel,

du er velsignet.

Livet ønsker velkommen

Jeg trekker pusten dypt så jeg kjenner det helt nederst i lungene. Sola skinner så det varmer, lufta er vårmild og frisk, vinden danser meg lett i håret og havet glinser mot meg. Himmelen er klarblå og de små skyformasjonene danner roser på himmelen. Havet er mørkblått, friskt og lukter av salt. Gatene er nyvasket og børstet, klar for mai måned. Jeg har joggesko på beina og ei tynn jakke på med et lett pynteskjerf i halsen. Det spirer på bjørketrærne, parken er grønn og folk ferdes utendørs. Ungene leker, syklene er tatt frem, noen steller i hagen andre tar en kopp kaffe på fortauscafé.
Det er vår!

I så mange år av livet har jeg ikke vært i stand til å ta inn over meg hvor skjønt livet kan være. Angst og indre uro har holdt meg travelt opptatt med å jage meg rundt i aktivitet som for å prøve å bedøve ubehaget. Når jeg hadde noe konkret å tenke på eller en oppgave som måtte gjøres var jeg fullt konsentrert om det og plagdes mindre. Å sette meg ned på en benk og slippe pusten helt ned i magen var en umulighet. Da ble jeg tatt igjen av det som jaget meg, jeg ble overrumplet og kaldkvelt, jeg fikk hjertebank, panikk og mistet helt meg selv. I så mange år av livet mitt har det å løpe fra meg selv og mitt indre følelsesliv vært min automatiske  og travle hovedbeskjeftigelse. Det er ikke rart jeg knakk sammen av utmattelse til slutt. Hver celle i kroppen var i døgnberedskap og forberedt på angrep fra alle tenkelige fronter. Å ligge et hode foran andre var min plan for å unngå problemer, men alt jeg stelte i stand og ordnet var sikkert ti ganger mer enn andre, og i de fleste tilfeller helt unødvendige tiltak.
"Å ta det som det kommer" var helt utenkelig for meg. Likeså å slippe andre til. Det var i min verden bare jeg som kunne redde meg selv og da var hvile et svakhetstegn som kunne felle meg. Å brenne lyset i begge ender gjør det på sikt veldig mørkt.

I dag har vært en av de fineste dagene i mitt liv. Jeg våknet riktignok av fuglekvitter før halv fem og forbannet de små krekene for å ødelegge nattesøvnen min, men etter en kopp te og litt avislesing ble det roligere, og jeg fikk noen flere timer på øyet. Deretter spiste jeg en deilig frokost med min kjære før jeg tok en lang dusj og vasket håret. Min egen dusj er under ombyging og i lengten av en dusj var muligheten en bit av himmelriket. Matpakka var smurt og vi dro ut på tur. Etter noen ærend rundt i byen tenker jeg på fremgangen jeg har hatt bare det siste året. Jeg var så hemmet av angst og utmattelse at jeg ikke kunne gå noe sted hvor det var folkemengder. En lørdag i Oslo sentrum var en praktisk umulighet, 17.mai bare å glemme. I fjor på denne tiden klarte jeg så vidt å handle min egen melk, fordi kjøleskapet var lengst inn i butikken og jeg fikk ofte panikk da jeg kom halvveis. Var det kø kunne jeg bare glemme det, og måtte gå ut og hjem igjen. Det ble ikke livskvalitet av slike hinderløyper.

Etter flere timer rundt omkring hvor vi både tar buss, spaserer på store kjøpesenter, prøver og handler klær, går på måfå rundt og kikker, tar vi ting som det kommer. Vi ender så opp på en utrolig koselig café med matservering. Jeg er så stolt, takknemlig og glad for at jeg får det til. At jeg er med på dette. At jeg får være med på livet! At livet uten angst, slik du og andre tar det for gitt at det er hele tiden, nå er der for meg også. Å spise noe ukjent og oppdage at jeg tålte det og faktisk likte det veldig godt, det er en stor milepæl for meg. Å sitte et sted ute blandt folk uten å se på klokka hvert andre minutt, det er en glede og et helt annet liv enn det jeg har levd i flere år. "Å bare være", lene seg tilbake på den myke sofabenken med det fargerike afrikanske stoffet, kikket på tekoppen med logo i brunt og turkis, for så å børste noen smuler av den matchende turkise bordflaten. Flytte blikket ut av vinduet og se de joggende deltagerne i Sentrumsløpet haste forbi, se menger av folk som nyter solværet, de som koser seg på uteservering med mat og drikke, turister som smiler, leser kart og knipser bilder. Kjenne at kjæresten min stryker meg over ryggen, kysser meg på kinnet og spør om jeg har det bra. Varmen og lykkefølelsen som sprer seg fra hjertet og ut i kroppen får meg til å trekke pusten enda dypere. Jeg føler meg så tilstede, så takknemlig, så glad. Endelig har la bella vita (det gode livet) sluppet meg inn. Det var en plass til meg her også.

People and Coffee

Etter knapt å ha vært ute av leiligheten på flere år føltes verden utenfor så stor og skummel, men jeg øver meg sakte og gradvis, trinn for trinn. I dag sto det båttur på programmet og vi ruslet nedover mot Aker Brygge. Hundrevis av mennesker myldret i området rundt Akershus Festning. Jeg vil så gjerne delta på aktiviteter og leve normalt, men angsten begynner å slå kollbøtte på magen når jeg nærmer meg punktet for å tre over i sonen av det utrygge og ukjente. Jeg har så mange opplevelser i hukommelsen hvor jeg ble fanget i panikkens klør og ikke kom meg ut når jeg ville, så alle steder som kan fremkalle klaustrofobi er steder jeg må utfordre på nytt for å gjenvinne opplevelsen av at det også kan gå bra. Stort sett gjør det det når jeg først klarer å bryte over sperregrensen, men ikke alltid. Tar jeg for store skritt eller utfordrer for raskt har jeg også opplevd å få ny angst, klaus og sitte igjen med en følelse av nederlag fremfor mestring. Da kan det låse seg verre enn før jeg prøvde. Det tok meg 6 år å bli villig til å prøve å utfordre t-baneangsten etter utallige grufulle forsøk. Angsteksponering er en møysommelig prosess.

Det ble litt venting før båten ankom kaia, og da køen begynte å bevege seg nedover langgangen ble jeg grepet av angst. Noen tårer fylte øynene og jeg begynte å hyperventilere. Jeg ynket meg og sa som sant var "Jeg er redd!". Jeg vurderte å snu i køen og ikke gå ombord. Men det var en styrke i meg samtidig som jeg var redd. En indre stemme som sa at dette kommer til å gå helt fint. Skulle angsten komme så er det bare å ta den i mot. Jeg vet hvordan jeg gjør det nå. Jeg puster rolig, lar følelsene slippe opp av magen og ut av munnen. Gråte om jeg må, be om hjelp igjennom det vanskeligste, enten det er å få en hånd å holde i eller en skulder å lene meg inntil. Stort sett hjelper det å bare puste rolig og la tårene renne til det gir seg. Det er som smertefulle veer der hjertet kramper seg i frykt og fortvilelse, samtidig som pusten snører seg og hodet svimler. Gir det seg ikke blir jeg kvalm og begynner å brekke meg, så begynner jeg å skjelve, miste balansen og retningssansen så jeg ikke klarer å gå, klarer ikke å prate forståelig eller i hele setninger, og blir helt helt fjern og lukket inne i angsthelvetet. Det tar sjelden mer enn en halvtimes tid nå, så snur det. På det verste kunne panikken sitte i over to dager. Nå strømmer den igjennom meg og ut, når jeg lar den. I dag passerte den på under 2 minutter! Hurra!!

Det ble en fantastisk tur. Jeg storkoste meg på havet. Jeg kjente at jeg fikk frem den gamle følelsen av å være trygg i båt. Jeg har jo vokst opp med båt og vært utrolig mye på sjøen som barn og ungdom. Det bølget lett, men vi satt varmt og trygt innendørs i båten og kunne se ut på den fanstastiske utsikten av Oslos ansikt til sjøveien. Rådhuset, Akershus festning, Aker Brygge, Tjuvholmen, Sjømannsskolen, Hovedøya, småøyene, Bygdøy, "Kongen" og "Dronningen", Hjortneskaia der Kielfarga går i land og alle seile- og motorbåtene som var ute på sjøen og koste seg i det strålende vårværet. Jeg gjorde det jeg trodde jeg ikke turte. Det gikk bra!

Rådhuset og Rådhuskaia

 Aker Brygge

 Frammuseet på Bygdøy

Akershus festning

Nå renner tårene delvis av bjørkepollen, delvis av lykke. Jeg håper at mine erfaringer med veien ut av angsten kan være andre til hjelp, for da livet føltes som mørkest og jeg var så ensom og innestengt i min indre smerte hadde jeg verken tro eller håp om at livet kunne folde seg ut som en vakker rose. Og i allefall ikke å finne meg selv dypt inne i kjernen av den.  Kan jeg klare det, kan alle!

Etter regn kommer sol. Alltid.

OMG!

http://ikassaparema.blogspot.com/2012/04/omg.html

Dagen før dagen

http://ikassaparema.blogspot.com/2012/04/dagen-fr-dagen.html

En wannabe jihadist

Jeg har siden 22/7 vært spesielt opptatt av å forstå gjerningsmannen, hans psyke og forklaring for handlingene. Som mange andre "multikulturelle" Osloborgere var jeg livredd 22/7, 23/7, 24/7 og redselen satt i i flere uker etter hendelsene. Spesielt var jeg urolig for om gjerningsmannen hadde samarbeidspartnere, såkalte selvstendige celler, som kunne iverksette flere terrorangrep. Som konvertert norsk muslim, offentlig debattant og mediemenneske var jeg naturlig nok redd for at statusen "forræder kategori A", slik Anders Behring Breivik kategoriserer oss i sitt manuskript "2083 A european decleration of independence", skulle medføre at jeg eller min familie var et direkte eller indirekte mål for fremtidige aksjoner.  Det kom etterhvert frem meldinger fra både politiet og PST at det ikke var funnet slike forbindelser, og at den generelle trusselsituasjonen var uendret.

Som tidligere fengselsbetjent og senere terapeut er jeg over middels interessert i å forstå kriminalitet og politikk i et humanistisk og psykologisk perspektiv. Galskapsdebatten lot ikke vente på seg, og den har utmattet en helt nasjon i tiden før rettssaken. Landets beste rettspsykiatere har ikke klart å enes om tiltalte er gal på folkemunne, klinisk gal eller også psykotisk. Som kjent er det kun psykosens mentale lammelse, i tillegg til bevisstløshet, som gir straffefritak i loven.

Så kom debatten om psykosen. Psykiatere, psykologer og folk flest har ytret seg, debattert og kranglet høylytt om psykosens form, utvikling, omfang og opphav. Ikke minst om psykosen bør gi utilregnelighetsdom, og derfor også straffefritak. Psykosen har mange ansikter, og hvis Anders Behring Breivik var eller er psykotisk, har han vist oss at en psykose ikke trenger å være til hinder for planlegging, bevisst kritisk tenkning og risikovurderinger. Kun den formen for psykose hvor tiltalte fullt ut tror han er f.eks en rosa elefant, er han ikke lenger ansvarlig, men utilregnelig. Hvis han lider av alvorlige vrangforestillinger vil han ikke kunne stilles til straffeansvar. En slik form for psykose hadde ikke tiltalte. Hvis han i det hele tatt hadde en psykose var det en form der hans vrangforestilling var knyttet til en idé som ga hans indre mentale og følelsesmessige kaos ytre mening.

Vi har gjennom media blitt kjent med at Anders Behring Breivik ble utsatt for grov omsorgssvikt i barndommen. At hans personlighet har hatt manglende utvikling og tatt varige mén av hva han ble utsatt for er det ingen i tvil om. Men bitterhet, hat, en følelse av å være annerledes, spesiell, mangle empati for andre, det er ingen automatikk i at han skal bli rasistisk, antiislamsk retrokorsfarer av den grunn. At han ubevisst velger seg en grandios løsning for sitt personlige problem ser jeg på som et resultat av hans enorme indre smerte, hans høye intelligens og enorme behov for å markere seg og bli sett. Å bli hatet eller elsket spiller ingen rolle for slike, han får oppmerksomheten hans syke personlighet så inderlig har kronisk udekket behov for.

Men hva feiler det han? Egentlig? Den siste rapporten om tiltaltes mentale helse slår fast en alvorlig personlighetsforstyrrelse med narcissistiske og dyssosiale trekk. Det rimer med hva vi ser og hører. Allikevel har han gått lenger enn hva en syk personlighet ville kreve. Han kunne ha blitt en familietyrann, spilt offer eller blitt en vanlig voldelig kriminell, men han gikk lenger. Mye lenger.

Jeg kjenner igjen hans måte å klamre seg til en trøst på fra muslimske jihadister. En virkelighetsforståelse som de selv ser som sannheten og rettferdigheten. Etter å ha vokst opp i urettferdighet, vold, fysiske og psykiske mangler, lidelse og frustrasjon, griper de sterkt og velvillig etter en krig å delta i. Engasjementet gir mening, håp og overbevisning om at alt er del av en større plan. Der lidelsen er midlertidig og at deltagelsen skal gi stor og rettferdig belønning en gang i fremtiden, om så etter sin død. Jeg har samtalt med politiske muslimer, f.eks palestinske Hamastilhengere som mener akkurat det samme som Anders Behring Breivik, bare at rollene er byttet om. Det er jødene som er de skitne inntrengerne, undermenneskene som ikke fortjener livets rett. Det er de palestiske kvinnene som skal føde nye krigere, og de skal vinne med å yte sitt blod. Martyrdøden er heltestatusen og ingen liv som går tapt er bortkastet, når det går til den gode saken. Dette overbevises små barn om, og de vokser opp med hjernevask av hat og ufri tenkning. De lærer aldri at jøder også er mennesker, og at jødiske barn er like uskyldige som deres egne barn er. Det er ikke rom for å begynne å tenke kritisk over egen ideologi, livet er så jævlig at trøsteideologien repeteres konstant, gjennom handlinger, lyd, bilde, sang, samhold og konstant hjernevask. De kaller det religion. De kaller det Guds vilje. Å delta i den hellige krigen er det eneste som gjør deres liv verdt å leve. Uten er verden ingenting, bare lidelse.

Det samme gjør Anders Behring Breivik. Han bruker sin såklalte ideologi for å klamre seg fast til sin egen virkelighet. Han har memorisert og nilest på dokumentet han har lappet sammen fra andres uttalelser og publikasjoner. I timesvis hver eneste dag har han sittet innenlåst på cella si på Ila fengsel og forvaringsanstalt og suttet på teksten som en narresmokk roer spebarn. Dette gir trøst for den indre lidelsen som velter rundt i han. Nettopp derfor rant tårene over for han i går, da hans eventyrideologi ble vist i form av en film i retten. Den stemningsfulle musikken kombinert med heltebilder, sterke symboler og slagord, ble så overveldende vakkert for tiltalte at han mistet kontrollen over følelsene sine. Det var som å se en bit av himmelriket han tror på og har kjempet for. Han er ikke det spor uberørt slik enkelte aviser har meldt. Mannen som i går satt på tiltalebenken viste både svette, uro, nervøsitet, redsel, forvirring, fortvilelse, annerledesfølelse og tegn på å være svært farlig og gal. Hans øyne lyste hjernevask. Og jeg har sett det før. I motsetning til de hjernevaskede jihadistene har ikke Behring Breivik vokst opp i krig med blodige kamper som daglig kost. Han vokste opp i et hjem som ikke tilbød nødvendig omsorg, grensesetting, trygg veiledning og normalitet et barn trenger. Det er også rapportert om psykisk sykdom blandt flere av hans nærmeste familiemedlemmer (mormor, mor mm). For å overleve mentalt utviklet hans hjerne sin egen virkelighet, slik at det hele fremsto som forståelig. Schizofreni er en sykdom som utvikler seg over tid. Genetisk kan han også ha nevrologiske skader i hjernen som påvirker hans tankegang, utvikling av psykisk sykdom og et forvrengt verdensbilde. Den som lider av dette forstår ikke selv omfanget eller alvorlighetsgraden av sin annerledestenkning, og holder ofte annerledesopplevelser skjult for omverdenen.

Når Brevik skriver sitt manuskript "2083" leser vi at hans verden ikke er sammenhengende, nytenkende eller logisk. Han avslører gjennom sin egenterapeutiske livsoppgave at han er svært syk og har en forstyrret virkelighetsoppfatning. Når han holder sin forsvarstale i Tingretten avsløres han ytterligere ved å vise at han ikke evner å samspille med de pålegg og anbefalinger han blir gitt av dommeren. Han klarer ikke å vise hensyn til etterlatte og pårørende som sitter i salen, fordi han rett og slett ikke forstår sin sak slik vi forstår den. Han har innrømmet i avhør, som er gjengitt i den første rettspsykiatriske rapporten, at han syns det var grusomt å "måtte ta livet av disse ungdommene". Allikevel ser han på dette som rene krigshandlinger en ridder av Knights Templar må utføre, for å redde verden. En blanding av psykiatrisk galskap, inspirert av data-spill, en politisk ekstremisme han har plukket opp i samfunnsdebatten, radikalisert ytterligere, og gjort til sin egen suppe. Blandet den med fantasi og egne psykologiske behov for å gjøre verden til et forståelig sted for den enorme indre smerten han befinner seg i. Uten "2083" er han ingenting, bare lidelse. Og det er en virkelighet hans hjerne ikke makter å slippe inn som et mulig alternativ. Det er slik mennesketsinnet er laget, vi lager sannheter ut av uforståelighet. Vi overlever, ellers blir vi gale. Selv når mennesket blir gal, opplever det selv at det ikke er det. Derfor må vi rundt reagere når galskap uttrykkes. Og som samfunn må vi kunne skille mellom radikale, ekstreme og sinnssyke ytringer og handlinger. Behring Brevik kunne ha blitt avslørt før 22/7.

Nå gjenstår det å se hvordan retten tolker tiltalte og dømmer i straffesaken. Folkelig gal eller klinisk gal, han har uansett, i vår kollektive virkelighetsforståelse, utført bestialske handlinger han skal straffes for, enten med fengsel, forvaring eller psykiatrisk tvangsbehandling.

Nytt bloggprosjekt!

Etter at over 250.000 lesere har tittet innom bloggene mine, har jeg nå tatt utfordringen med å gjøre et eget bloggprosjekt #iKassaPåRema. 

Ole Robert Reitan (@ole_robert) tvitret 9. februar;

"Noen tror  at å jobbe i #kassapårema ikke er spennende. Få steder i Norge kan du lære så mye om mennesker og mangfold som i REMA-butikken"

Da tok jeg utfordringen og spurte om en måneds prøveansettelse for å blogge om erfaringen. 

Og vips, fem minutter etter fikk jeg denne som svar;

"@valgerd Fantastisk. Send meg mailadresse. Du er ansatt! Torggata?"

Siden har vi snakket sammen på Twitter og i telefonen, og jeg har i dag vært i kontakt med en butikksjef i en Rema1000-butikk i Oslo som vil være med på feltarbeidsprosjektet mitt. 

Jeg grugleder meg til å utfordre mine egne fordommer med å jobbe "i kassa på Rema", og jeg er svært spent på å få gjøre egne erfaringer med kundemøtet. Kjøpmannen folk flest besøker, ofte flere ganger om dagen, for små og store innkjøp, har vi alle et forhold til. Kanskje handler du i faste butikker og er en av de mange som verdsetter en prat om vær og vind mens varene slås inn og du venter på å få betale. For noen mennesker er samtalen over rullebåndet en av svært få de har i løpet av dagen, kanskje den eneste. I Frankrike er det gjort undersøkelser som viser stor grad av ensomhet i befolkningen, og at en relativt høy andel mennesker ikke har andre samtaler enn med butikkpersonalet som hilser hei og farvel, og kanskje spør hvordan det går. 

For noen år tilbake da jeg var veldig ME-syk, var min uføreverden også svært smal. I perioder var de ansatte på min lokale Rema1000 butikk blandt de få jeg samtalte med ansikt til ansikt. Bortsett fra et par venninner jeg holdt telefonkontakt med var sosiale medier min verden utenfor hjemmet. Jeg var så fysisk svak og utmattet at jeg ikke maktet besøk eller sosiale treff, men mat - det måtte jeg kjøpe. I perioder var jeg så syk at jeg så vidt klarte å dytte handlekurven rundt på rullatoren og jeg måtte ved et par anledninger sette meg ned på pakkedisken og la de ansatte pakke varene og hjelpe meg ut på gata igjen. Vi hadde mange fine samtaler i den butikken, og de faste ansatte som gjenkjente meg og spurte hvordan det gikk, ble viktige ansikt i hverdagen. Jeg følte meg mer enn en gang som ei gammel kjerring der jeg sto og svimlet over kassa, men det fikk heller være, for den gleden det er å føle at man har noen å slå av en prat med, få høre en historie eller bare le av en vits - ja, det gjorde dagen for meg da jeg ikke hadde noe annet. 

Nå er det altså min tur til å se dette på nært hold. Jeg grugleder meg til å pugge PLU-koder og lære om returkort, ringe i bjella når det er kø i kassa, ta i mot klager og se sure blikk fra stressede kunder som ikke har tid til at en med opplæringsskilt på brystet skal somle. De fleste vil helst bare betale og gå. Men mange vil også bli sett, hilst på, få føle at de hører til og få et øyeblikks menneskelig tilstedeværelse. 

Selvfølgelig er det utfordende å sette seg "i kassa på Rema" for en som har utdannelse og aldri før kunne ha forestilt seg å tatt en jobb der. Jeg får kjenne på mine egne fordommer mot de jeg har trodd har vært uutdannede, lavtlønnede eller ubrukelige til noe bedre. Vaskehjelp eller kassadame var truslene vi fikk høre som barn, det var det som skjedde med deg om du ikke gjorde leksene dine. De som fikk barn tidlig eller ikke ville flytte fra småplassen vi vokste opp på. De havnet der! Se hvordan det gikk med dem! Tapere! Men var de egentlig det? Samfunnet trenger alle brikkene i kjeden, og hvordan skulle alle ingeniørene og legene overlevd uten kjøpmenn og kassadamer? Det er bruk og behov for oss alle sammen, og i perioder av livet har vi kanskje forskjellige behov og muligheter. For meg som enda er ME-syk og ufør er en jobb en drøm langt der fremme som et lys i tunnelen. I mellomtiden trives jeg godt med å blogge litt hjemme fra sofaen eller senga, når formen svinger. 

Over en måned skal jeg nå gjeste Rema1000  for å gjøre meg kjent med den myteomspunnende stolen få etnisk norske førtiåringer med høyere utdannelse tør å sette seg i, nemlig #iKassaPåRema. Som et psykologisk, sosiologisk og antropologisk bloggprosjekt. På med uniformen!

PS! Alt jeg skriver om bloggprosjektet #iKassaPåRema er mine egne erfaringer og observasjoner, skrevet med egne ord. Det er ingenting som er styrt eller sponset av Rema1000 og jeg får ikke betalt for det.

Valgerds påskenøtter på Twitter

#ValgerdsPåskenøtter kommer i år for 3 gang, og det følger også med #Småttisnøtter, håndtegnede diplomer og fine premier!

I år finnes 2 DVDer med morsomme filmer, en ny og spennende lydbok, et påskeslips(!) og en bok i premiepotten.

Oppgaven er som følger;

• Følg hashtagen #ValgersPåskenøtter
• Hvert løsningsord er et twitternick
• Det oppgis hvor mange bokstaver løsningsordet har
• Hvert spørsmål gir et svar hvor FØRSTE bokstaven i svarordet er en bokstav i løsningsordet
• Send meg LØSNINGSORDET på DM (direkte melding)
• Hvis vi ikke følger hverandre (da får man ikke skrevet DM) kan du også sende løsningsordet på mail valgerd2003@yahoo.no eller send meg en tweet hvor du ber meg følge deg!
• Spørsmålene publiseres kl. 17.00 og trekningen er kl. 20.00. Du får premien i posten!

Om å eie sin sannhet

Har du noen gang blitt bedt om å tenke positivt når tårene strømmer? Ta deg sammen? Tenke på alt du har å være takknemlig for? Etter å ha lest artikkelen i Morgenbladet i dag om kognitiv terapi, kom jeg til å tenke på en terapeut jeg prøvde for et par år tilbake som var besatt av tankestyrt positivitet. Jeg sier ikke at kognitiv terapi ikke har noe fore, men denne damen hadde åpenbart ikke forstått hvordan teknikken kan forløse i motsetning til å frustrere. Jeg mistenker at jeg har lest og praktisert mer om kogntitiv terapi og mindfullness-teknikker enn henne. Etter et halvt år ga jeg henne opp og gikk tilbake til gestaltterapien som jeg har funnet så brutalt skjønn og nakent utfordrende.

I vår kultur er det tabu å være nedstemt. Det er en uønsket situasjon for de fleste, om du ikke har som livsstil å være ungdomsdyster emo. Triste mennesker smiler jo ikke, de snakker om negative ting og det verste av alt, de kan finne på å gråte og lage mye ubehagelig oppstyr med sitt drama og støy.

Æsj, folk som er triste har et problem, og de må se og skjerpe seg. Hvorfor tenke så negativt?
Don't worry, be happy!

Det tok meg lang tid å forstå at det ytre presset om en viss forventet oppførsel eller omgivelsenes krav om å være enkel å omgås gjorde meg syk. Jeg fikk aldri lov til å være vanskelig eller mindre produktiv. Det passet aldri å ha en dårlig dag. Venner trekker seg gradvis unna om du ikke er til uforbeholden støtte og en konstant skinnende solstråle, kolleagene klager om du ikke utfører arbeidsoppgavene i et forventet raskt og effektivt tempo, og ikke minst, ingen vil ha med triste personer å gjøre. Hvem setter seg ved siden av mutte Marit i kantina? Det er forventet og et krav at du skal holde deg for deg selv til du har blitt bra igjen. Slik at vi kan orke deg.

Føler du for å snakke om de vonde følelsene dine eller renner du over av tårer og fortvilelse, da anbefaler vi deg en time hos psykolog. Kan du ikke gjøre jobben så sykmeld deg så vi kan få en vikar som leverer varene! Vi har ikke tid eller ork til menneskelig lidelse, men vi ser gjerne drama- og krimserier på tv hver kveld, så lenge vi kan trykke på av-knappen når vi har fått nok. Noen få enkeltmennesker skiller seg så klart ut, de har gjort det til sitt livs oppgave å redde verden og alle som trenger en håndsrekning. Men normen, bermen, de freser videre uten å snu seg tilbake to ganger.

Med snill pike-syndromet kom jeg langt som behager, mens innsiden ble fylt opp av det som ikke passet inn. Når jeg følte meg utilstrekkelig eller redd, ble krenket eller forbigått, var utslitt eller gjorde feil, da stappet jeg det ned i ryggsekken av hemmeligheter om mitt indre. Den ble til slutt veldig full og revnet. Tilbake satt ei utslitt dame med panisk angst og en nyfødt identitet som mislykket i samfunnets øyne. Ryggsekken var full av minner og en eksistensiell tvil om egenverdi. Den kunne umulig latt seg pakke noe strammere.

Når jeg i dag føler meg trist og lei, så sier jeg det som det er. "Jeg er nedfor. Jeg føler meg trist".
Jeg gråter når jeg føler for å gråte, og jeg ber om trøst når jeg trenger det. Jeg føler meg liten og ubrukelig når jeg gjør det, men jeg er i det minste ærlig. Og i ærligheten ligger det en styrke. I styrken ligger det et egenverd. I egenverdet ligger integriteten. Og i integriteten ligger friheten til å føle fritt og være den jeg egentlig er. Uansett hvordan og hvem jeg er må jeg først romme meg selv om verden skal få en sjans.

Slutt å be meg tenke positivt eller ikke være trist når det er nettopp det jeg er.
Aksepter meg slik jeg aksepterer meg selv.
Våg å bare være nær uten å prøve å forandre.
Det er i det nære møtet støtten og varmen oppstår. Den ubetingede aksepten.
Kjærligheten og nåden. Roen og tilliten. Det uforståelige får kontur av menneskelighet og liv. Det imperfekte ufeilbarlige.

Indre og ytre liv i balanse er et frisk menneske. Et friskt menneske er også et lykkelig menneske. Et friskt menneske våger å føle et bredt spekter av følelser samtidig som det har en rasjonell kreativ tanke som hanker oss opp før føleriene får oss til å gå til grunne. Slutt å måle og sammenligne. Aksepter og sett fri.

Du eier din sannhet. Jeg eier min. Passer det slik at våre sannheter finner hverandre er det fint.
Gjør de ikke det, er det bare sånn det er.

foto: matiwinnetou

Å bli møtt som menneske

Jeg har vært åpen om mitt forhold til angst. Jeg har skrevet om angstens begrensende smerte og isolerende lidelse, og jeg har delt åpent om min kamp om veien tilbake til livet. #ValgerdGjørTingHunIkkeTør på Twitter har vært en følgetong i høst og vinter hvor både bussturer, t-bane og togreiser har blitt beseiret med eksponseringshjelp og støtte fra venner og bekjente.

Jeg eksponerer meg for angst fordi jeg vil bli frisk. Jeg har lidd i over ti år med å skjule, kjempe og bortforklare mine begrensninger. Jeg har ikke vært et helt og lykkelig menneske så lenge angsten har vært min slavedriver og allmektige hersker. Nå har jeg erfart, innsett og lært at angsten "bare" er et symptom på andre bakenforliggende årsaker man må ta tak i om man vil få det bedre. Tabletter som demper og ruser bort angst har ingen varig virkning, derfor har jeg aldri brukt dem. Jeg har møtt mine frykter, én etter én, med venner som støtte, terapeuter som veiledere og livslyst som motivasjon.

Jeg føler at jeg har blitt møtt for den jeg egentlig er; ei tøff og sterk jente som aldri gir opp. Men det har en pris å stå frem. Jeg vil fortelle deg noe jeg opplevde i går for å gi deg et innblikk i hvordan det er å være "psykiatrisk pasient".

Timeavtalen kom fort i posten. Vurderingssamtale mandag morgen klokken ni. Jeg hadde bedt om hjelp til å jobbe dypere med angsten, finne meg selv, utfordre barndommens kaos og våge å vokse på innsiden. En samtalegruppe for sånne som meg var målet. Veien var innom flere møter med helsepersonell som vil vite alt om deg. En sårbar og skadet sjel skal være tykkhudet og frisk for å ikke bli ytterligere krenket i møtet med folk som har som arbeid å fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Brett ut og bøy helt tilbake, står det på melkekartongen. Det kunne det også stått på døra til psykiatrien.

Tidlig morgenstund, det beveger seg så smått med trøtte mennesker som starter dagen på distriktspsykiatrisk senter, og jeg går varsomt mot ekspedisjonen. Ubehaget er til å ta og kjenne på. Hva gjør jeg her? Hva om jeg treffer noen jeg kjenner? Jeg håper at de i så fall skal tro at jeg jobber her, og drar frakkeklaffen opp i nakken for å beskytte meg mot den kalde vinden.

Hun åpner den tunge døra med dobbel lås og uknuselig glass, og sier navnet mitt så lavt at jeg nesten ikke gjenkjenner det. I venstre hånd holder hun et ark og en overfallsalarm. Jeg ser på henne og håndhilser i hennes høyre hånd. Hun prøver å fremstå som høflig, men virker bare skeptisk. Sender et blikk som måler meg raskt. Jeg smiler tilbake og tenker at hun med stor sannynlighet har utviklet denne rutinen etter flere år i et arbeid hvor mangel på forutsigbarhet er normen. "Fjerde etasje", sier hun igjen så lavt at jeg nesten ikke hører det. Jeg går mot heisen og hun går mot trappa. Hun sender meg et nikk med hodet som å prøve å overbevise meg om at hun er en trappetrimmer og aldri tar heisen, jeg vet at det er et normalt sikkerhetstiltak å ikke ta heis alene med folk som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i lukket rom. "Jeg tar heisen jeg", sier jeg. "Jeg tar trappa", svarer hun. Følelsen av å være nedgradert til en potensiell fare er ubehagelig. Jeg prøver å svelge det unna med litt stolthet, men det blander seg bare med nervøsiteten i magen og blir til en påtrengende kvalme isteden.

Samtalen foregår på hennes kontor som ligger innenfor nok en låst metalldør og andre låste kontorer i en lang korridor. Veggene er hvite og utsmykket med kunst fra offentlige budsjetter. Hun planter overfallsalarmen og nøklene midt på bordet mellom oss, og starter samtalen. Jeg tenker at hun gjør en feil, om hun virkelig vil lære seg sikkerhetstiltak sitter hun feil plassert i rommet og man legger aldri fra seg alarm eller nøkler. Men det er den gamle fengselsbetjenten i meg som snakker, ikke hun med angst som er kommet hit for å be om plass i ei terapigruppe. Psykologspesialisten nikker mens jeg prater og noterer stikkord på et sammenbrettet ark. Jeg kunne selvfølgelig hengt meg opp i hva hun noterer, men velger å lese situasjonen og gjøre meg opp en mening om dette er et godt nok tilbud eller ei. Kontoret er relativt stort, på rundt tyve kvadratmeter. Et lite samtalehjørne hvor vi befinner oss med to gamle lenestoler og et rundt bord i mellom oss. Ingen te eller vannservering, ingen kleenexpakker. Her foregår det ikke terapi. Et større bord er plassert midt i rommet, noe som tyder på møtevirksomhet og at hun trolig har en lederposisjon. Ei bokhylle mot den indre veggen viser frem ryggen av noen permer med standardskriv for virksomheten og noen gamle bøker. Den verken imponerer eller ser ut til å være i bruk. Sikkert noe gammelt rask hun har flyttet med seg fra kontor til kontor siden hun startet i arbeidet for en femten - tyve år siden. Den indre kortveggen og den venstre langveggen har panoramautsikt med store vinduer, og er oppfylt av tørre potteplanter som bretter seg utover kanten. Støvet ligger rundt plantegrener og en overfylt hjørnepult med alt for mye rot, post-it lapper og tekopper i keramikk. Så forutsigbart, så kategorisk, så kjedelig. Bak døra henger jakka hennes og et skjerf. Sort og rødt. En helt typisk akademisk psykolog. En dame på femti pluss som mestrer sitt fag. Mestrer hun sitt privatliv? Det får jeg ikke spørre om.

Vurdereren uttrykker raskt at hun er enig i min sammenfatning av angsthistorien og hva jeg ønsker videre. Hun nikker og noterer. Sier hun vil søke meg dit jeg vil. Og så kommer det;

"Har du prøvd å ta livet av deg? Har du sett eller hørt ting andre ikke har? Aldri? Hva er ditt forhold til vold?"

Jeg svarer høflig at jeg aldri har prøvd å ta livet av meg eller hørt eller sett ting andre ikke har. På spørsmålet om vold prøver jeg å bruke litt satire og svarer "Nei, jeg liker i grunn ikke å bli slått." Det kom ingen latter. Hun tar blikket opp fra notatet og ser meg rett i øyenene. "Utfører du vold?". Spørsmålet henger i lufta og jeg får lyst til å skrike høyt. Hvem tar du meg for? Hvorfor skal jeg sitte her og svare på så krenkende spørsmål, med en overfallsalarm liggende på bordet mellom oss? Jeg er en tilnærmet helt normal dame som har vært yrkesaktiv hele livet, velfungerende og intelligent, men som i perioder sliter med angst. På hvilken måte er det yrkesetisk forsvarlig å behandle alle psykisk syke likt? Jeg er da ikke gal, utilregnelig, voldelig eller utagerende ustabil. Er jeg plutselig et monster fordi jeg tidvis er sykelig redd? Da jeg ble forlatt som barn og senere utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt som ungdom, var  det fordi jeg er gal eller var det på noen måte min egen skyld? Bør jeg få et stempel i panna som sier at jeg er psyko fordi jeg ber om å øve meg på å mestre følenene mine bedre i en profesjonell terapisituasjon? Nei, skam har jeg brukt mange år på å vaske bort. Det var ikke meg det var noe galt med.

Jeg innser at det ikke er på sin plass med humor, og svarer raskt at "nei, jeg er ikke voldelig".
Hun noterer like følelsesløst som de visne plantene henger uttørrede over pottene sine.

Dette er hennes hverdag, ikke min. Jeg er snart frisk igjen, og vil bare ha litt drahjelp i en gruppeterapi der vi er flere som utfordrer hverandre. Det kan se ut til at jeg får være med fordi jeg tør å be om hjelp og har tro på at jeg klarer det. Og fortjener det.

For min egen integritets skyld forteller jeg henne hva jeg mener før jeg går der fra.

"Det er ikke spesielt hyggelig å bli tatt i mot med en voldsalarm i hånda. Jeg forstår at du har dine rutiner og jeg har respekt for at yrket krever slike sikkerhetstiltak, men prøv å sett deg inn i hvordan det er å bli møtt som menneske i en slik situasjon. Blir psykisk syke stigmatisert eller stigmatiserer vi oss selv?"

Makt og etikk

foto: scanpix

Uhyret

Jeg ligger søvnløs en tidlig morgen og bestemmer meg etter lengre tids lakenrulling for å gi opp. Søvnen er og blir borte. Jeg skotter bort på klokka som viser seg å være litt over fem. Like greit å kapitulere, for sovehjertet lar seg ikke vinne ved kamp. Da jeg går ut i stua og ser mørket utenfor tenker jeg at det fortsatt er midt på natt og misunner alle som fortsatt befinner seg dypt inne i drømmeland under tunge flak av dun.

Jeg kaster et blikk ut av vinduet, og der ser jeg han. Naboen min er på vei hjem fra den døgnåpne butikken over gata. Der er han, tenker jeg. Han sover selvfølgelig ikke.

Mannen som er min nabo har vokst seg til et uhyre i mitt hode. Han har ikke gjort en flue fortred, men han irriterer meg så voldsomt at jeg ikke har klart å se han for den han er. Akkurat nå, i skumringsmørket en tidlig februar morgen der snøen ligger utenfor og gata fortsatt er tom for folk og biler, ser jeg en gammel mann som stavrer seg sakte hjemover, i tøfler.

Det er umulig å si om han er søtti eller nitti år, han er bare veldig gammel. Han er høy og tynn, langhåret og skjeggete, går alltid kledd i de samme skitne klærne, som oftest iført inneskotøy som sandaler eller tøfler selv om han befinner seg utendørs. Selv om det er tyve minus og snøen laver ned.

Hva er det med denne mannen som har fått alle mine plugger til å tenne? Hva er det som gjør at denne naboen har skapt en sånn irritasjon i meg som både undrer og skremmer meg samtidig?

Han lukter. Mye og vondt. Den kvalmende eimen av en menneskekropp som ikke har blitt vasket på måneder og år er overveldende. Selv ikke da jeg skiftet bleier på sykehjem eller renset liggesår i hjemmesykepleien, ja faktisk heller ikke da jeg obduserte en død hund som veterinærassistent, kom jeg i nærheten av en slik lukt. Som salmiakken har sin særegne lukt som stenger våre pusteorganer på automatikk for å unngå kvelning, har denne stanken samme virkning på meg. Når jeg kjenner lukten av uhyret brekker jeg meg, prøver å unngå å trekke inn luft, samtidig som jeg føler at hele luftrommet er fyllt av smittsom, sykdomsbringende søppel. Jeg vil bare vekk.

Den miljøforurensende naboen nekter å vaske seg. På de ti månedene vi har vært naboer har han ikke dusjet, vasket håret eller skiftet klær én gang. Tåneglene hans er så lange at de gror igjennom sokkene og krøller seg rundt plastsandalene som klør som griper seg fast. Det er umulig å ikke føle vemmelse når jeg ser han.

Han sikler. Mye. Det renner spytt ut av munnen hans som drypper nedover klærne og utover gulvet. Det ligger strimler av spytt i gangen og nedover trappa. Slimet lukter vondt. Du kan følge sporene etter sikkel og subbing av trøtte ben i tøfler langs gangen. Inn og ut. Han er en vandrer. Han er alltid på farten. Det går ikke fort, men han går. Kreker seg av sted som en skilpadde. Det måpete ansiktet som mangler ansiktsuttrykk, de tomme øynene som ikke sier noen ting, den gamle, grå og utslitte mannen som har gått ut på dato og bare lukter vondt. Han lever på sitt livs siste kapittel, men det virker ikke som det plager han nevneverdig. Han er borte vekk i seg selv. Antagelig slagrammet. Han mangler språk og lager noen uforståelige gurglelyder hvis du snakker til han. Et "haaa" eller et "aaaah" får jeg til svar om jeg institerer på å si "hallo", "god dag" eller "hei". Som oftest ser jeg vekk. Holder pusten. Håper han skal forsvinne.

Jeg er svært var for lukt. Jeg har en fin nese som skiller lukter fra hverandre på lang avstand. Jeg foretrekker ren og frisk luft, og føler meg fort syk om jeg blir tvunget til å være i et miljø med dårlig luft over tid. En svett person på bussen som velter sin sure armhule over meg, et barn med en overfyllt bleie på en café eller et toalett som nettopp har vært brukt til å gjødsle naturen. Slike lukter kan få meg til å miste matlysten i lengre tid, for å ikke snakke om hvor syk og uvel jeg føler meg. Kvalm, varm og svimeferdig. Lenge. Som en bilsyke som ikke tar slutt for bilen stanser opp og er fremme. Lukten av naboen har plaget meg hver dag siden han flyttet inn i huset. Og jeg kan ingenting gjøre med det.

Jeg har selvfølgelig prøvd å gjøre noe med saken. Saken den stinkende naboen, som nå har blitt et monster, et uhyre. Den syke gamle mannen som har blitt degradert til en vond lukt som ingen ønsker å være i nærheten av. Jeg har prøvd å snakke med han, noe som ikke fungerer overhodet. Jeg har klaget til lederen av styret i borettslaget. Klagen skulle bringes videre, men naboen har ikke blitt renere av den grunn. Jeg har stanset hjemmesykepleiere som besøker han, og bedt dem gjøre jobben sin. De sier det er vanskelig å vaske en som ikke vil vaskes. Jeg ba dem prøve hardere. Jeg har ringt inn en bekymringsmelding til bydelen og sendt en mail til bydelsoverlegen. Hun ringte meg tilbake og fortalte at hun ikke si noe på grunn av taushetensplikten sin. Allikevel fortalte hun at retten til å ikke vaske seg gjelder for alle. Frihet, egenråderett og etisk pasientbehandling. Jeg spurte hva som er frihet i å lukte verre en en søppeldynge. Hun svarte at hun hadde vært på hjemmebesøk hos han og ikke så det som nødvendig med noen tiltak. Retten til å avstå fra personlig hygiene gjelder altså sterkt i Norge. "Vi kan ikke tvangsvaske". Nei vel?

Jeg har begynt å fantasere om å tvangsvaske naboen. Om å spyle han med hageslangen, helle en flaske avfettingsmiddel for bilvask over den stinkende bomben og tvangsklippe tåneglene hans med hekkesaks. Jeg kan se for meg hvordan jeg tar på meg oppvaskhanskene og klipper håret hans av, børster tennene hans med makt og tørker bort sikkelet slik man tørker et trassent lite barn som prøver å vri seg unna. Brenner klærne på grillen og kaster plastsandalene. At han får nye klær. Jeg ser for meg at jeg skal finne mennesket bak møkka. Mannen der inne. Et liv bak den vandrende kroppen som bare eksisterer. Jeg er fristet til sivil ulydighet. Maktbruk. Jeg syns det er vanskelig å sitte og se på at noen lever slik. At han vil seg selv så vondt er én ting, at han forringer min livskvalitet ved å forurense lufta i inngangspartiet og gjøre heisen ubrukelig for andre irriterer meg så voldsomt at jeg vurderer å flytte. Jeg holder nesten ikke ut.

Hadde jeg vært et usivilisert menneske, en barbar som levde som i en dyreflokk, kunne vi ha funnet på å jage mannen vekk? Slå han? Drepe han? Utrydde et uønsket forstyrrende element som ødelegger for vår kollektive oppfattelse av hvordan vi som gruppe har det best? I et samfunn fjernt fra norske verdier kunne nok dette ha skjedd. Empati er noe som uvikler seg i takt med fornuft, dannelse og sosial kompetanse. Et moderne samfunn skal tåle mangfold, også når det innebærer å måtte tåle det du mislker så sterkt at det er på grensen til det utålelige. Primitive mennesker jager annerledesmennesker. Siviliserte mennesker tar vare på annerledesmennesker som har spesielle behov. Jeg blir flau for mine menneskelige instinkter og fantasier om tvang og maktbruk. Er jeg et primitivt menneske i min natur?

Når jeg står der i vinduet og kikker på han mens han balanserer foten på fortauskanten for å sette tøffelen trygt ned på veien før han tar neste skritt, får jeg igjen et stikk av sympati for mannen.

Hvem er han egentlig?

Hvor kommer han fra?

Hvem var han før han fikk slag?

Hvem var familien hans?

Hvordan så han ut da han løp rundt som guttunge, og hva har han jobbet med?

Hva sa moren hans da hun så han for første gang?

Da han lå nyvasket og nysvøpt i et håndkle inntyllet i armene hennes?

Var han velkommen og elsket, eller var han bare enda en unge i rekka med munner å mette?

Hvor har han reist? Hva har han gjort?  Hva handlet livet hans om? Hva var viktig for han?

Hva tenker han nå? Hva forstår han?

Hvorfor vil han ikke vaske seg?

Forstår han at andre plages? Hva er det han vil? Vet han egentlig hvor han er?

Hvorfor tillater helsevesenet at en pasient kan forringe sin egen livskvalitet på den måten ved å kalle det frihet til å velge å ikke vaske seg?

Hvordan hadde det egentlig vært om han vasket seg? Hadde livet hans artet seg på noe annet vis da?

Trolig ikke. Han hadde fortsatt levd i sin egen lille verden der han går inn og ut hele døgnet, subber rundt uten mål og mening, og lever mutters alene. At han lukter vondt spiller ingen rolle for naboen. Han merker det sikkert ikke selv. Da er nok ubehaget ved å ha fremmede hjelpere på besøk som vil invadere hans private sfære med intimvask større.

Jeg tar meg i å lure på hvordan naboskapet hadde vært om han ikke hadde luktet så vondt. Hadde vi blitt kjent? Hadde jeg ringt på med et kakestykke når jeg hadde bakt fordi jeg visste at han bodde alene og ikke har familie? Hadde jeg ønsket god jul og godt nyttår, kanskje kjøpt en liten oppmerksomhet? Trolig ikke. Det bor flere eldre og enslige menn i gården her jeg aldri har besøkt. En høflig samtale når vi møtes i gangen kan jeg tilby, men å tre over i deres private rom med å troppe opp på døra, det har jeg aldri gjort. Selv Florance Nightingale hadde sin begrensing.

Det forringer vår trivsel å ha en nabo som er en vandrende stinkbombe. Jeg misliker det sterkt og plages daglig av irritasjon og misnøye enten jeg møter han i trappeoppgangen eller bare passerer eimen på tur inn eller ut. Det handler ikke om svettelukt eller hvitløksånde, det handler ikke om klær som er brukt noen dager for lenge. Det handler om en stank som slår deg i bakken, får øynene til å svi så tårene renner, som får lukkemuskelen i halsen til å stenge seg i ren refleks. En intens, illeluktende råtten stank som gjør deg kvalm og gir deg brekninger. Enten du holder deg for nesa eller prøver å puste gjennom klærne dine føler du deg skitten og befektet med stanken. Det føles som om hver hudcelle og hvert tekstilfiber i dine klær blir smittet, og at stanken henger ved deg når du går videre. Jeg får lyst til å dusje, vaske håret og skifte klær hver gang jeg ufrivillig har stått i nærheten av naboen noen minutter når vi ufrivillig støter på hverandre i gangen. Jeg prøver å lukke døra inn til leiligheten min raskt når jeg må åpnen den, så ikke den motbydelige eimen skal sive inn i vårt hjem. At utysket ikke skal spre seg utover og befekte flere kvadratmeter enn det allerede gjør.

Gjester kommenterer og spør. Det er pinlig. Det er ubehagelig og det er irriterende.
Jeg er frustrert, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Antagelig kan jeg ikke gjøre noen verdens ting. Ikke vil jeg gjøre meg til en kriminell ved å gå til fysisk tvangsvasking av naboen min, og han vil ikke  vaske seg, verken med eller uten offentlig bistand. Enten må borettslaget få han kastet ut for sjenerende livsførsel, eller så subber han rundt i gangene her til han dør.

Men hvem skal ta han i mot om han ikke kan bo her?

Og hvor får man lov til å ikke vaske seg?

Blir han institusjonalisert i pleiehjem er det slutt på friheten til å stinke. Der vil hensynet til de andre telle sterkere enn individets rett til frie valg som i negativ grad påvirker fellesskapet. Det hadde vært en god løsning for meg, men er det en god løsning for naboen?

Hva kan jeg selv lære av situasjonen?

Hva om jeg blir uhyret førti år fra nå? Gammel, syk, ensom og forlatt. Illeluktende og forvirret. I dag kan jeg si at jeg vil bli tvangsvasket og passet på, men det er ikke sikkert det er det jeg sier da.

Kanskje må vi ta noen avgjørelser for andre når de ikke vet sitt eget beste?

Men når vet vi med sikkerhet når noe er til deres eget beste?

Jeg setter opp vinduet og slipper inn litt frisk luft. Ber en bønn til Gud om at det snart skal bli vår og takker for at jeg har helse og vett i behold. Enn så lenge.

foto: fefferoni.com