Livet ønsker velkommen

Jeg trekker pusten dypt så jeg kjenner det helt nederst i lungene. Sola skinner så det varmer, lufta er vårmild og frisk, vinden danser meg lett i håret og havet glinser mot meg. Himmelen er klarblå og de små skyformasjonene danner roser på himmelen. Havet er mørkblått, friskt og lukter av salt. Gatene er nyvasket og børstet, klar for mai måned. Jeg har joggesko på beina og ei tynn jakke på med et lett pynteskjerf i halsen. Det spirer på bjørketrærne, parken er grønn og folk ferdes utendørs. Ungene leker, syklene er tatt frem, noen steller i hagen andre tar en kopp kaffe på fortauscafé.
Det er vår!

I så mange år av livet har jeg ikke vært i stand til å ta inn over meg hvor skjønt livet kan være. Angst og indre uro har holdt meg travelt opptatt med å jage meg rundt i aktivitet som for å prøve å bedøve ubehaget. Når jeg hadde noe konkret å tenke på eller en oppgave som måtte gjøres var jeg fullt konsentrert om det og plagdes mindre. Å sette meg ned på en benk og slippe pusten helt ned i magen var en umulighet. Da ble jeg tatt igjen av det som jaget meg, jeg ble overrumplet og kaldkvelt, jeg fikk hjertebank, panikk og mistet helt meg selv. I så mange år av livet mitt har det å løpe fra meg selv og mitt indre følelsesliv vært min automatiske  og travle hovedbeskjeftigelse. Det er ikke rart jeg knakk sammen av utmattelse til slutt. Hver celle i kroppen var i døgnberedskap og forberedt på angrep fra alle tenkelige fronter. Å ligge et hode foran andre var min plan for å unngå problemer, men alt jeg stelte i stand og ordnet var sikkert ti ganger mer enn andre, og i de fleste tilfeller helt unødvendige tiltak.
"Å ta det som det kommer" var helt utenkelig for meg. Likeså å slippe andre til. Det var i min verden bare jeg som kunne redde meg selv og da var hvile et svakhetstegn som kunne felle meg. Å brenne lyset i begge ender gjør det på sikt veldig mørkt.

I dag har vært en av de fineste dagene i mitt liv. Jeg våknet riktignok av fuglekvitter før halv fem og forbannet de små krekene for å ødelegge nattesøvnen min, men etter en kopp te og litt avislesing ble det roligere, og jeg fikk noen flere timer på øyet. Deretter spiste jeg en deilig frokost med min kjære før jeg tok en lang dusj og vasket håret. Min egen dusj er under ombyging og i lengten av en dusj var muligheten en bit av himmelriket. Matpakka var smurt og vi dro ut på tur. Etter noen ærend rundt i byen tenker jeg på fremgangen jeg har hatt bare det siste året. Jeg var så hemmet av angst og utmattelse at jeg ikke kunne gå noe sted hvor det var folkemengder. En lørdag i Oslo sentrum var en praktisk umulighet, 17.mai bare å glemme. I fjor på denne tiden klarte jeg så vidt å handle min egen melk, fordi kjøleskapet var lengst inn i butikken og jeg fikk ofte panikk da jeg kom halvveis. Var det kø kunne jeg bare glemme det, og måtte gå ut og hjem igjen. Det ble ikke livskvalitet av slike hinderløyper.

Etter flere timer rundt omkring hvor vi både tar buss, spaserer på store kjøpesenter, prøver og handler klær, går på måfå rundt og kikker, tar vi ting som det kommer. Vi ender så opp på en utrolig koselig café med matservering. Jeg er så stolt, takknemlig og glad for at jeg får det til. At jeg er med på dette. At jeg får være med på livet! At livet uten angst, slik du og andre tar det for gitt at det er hele tiden, nå er der for meg også. Å spise noe ukjent og oppdage at jeg tålte det og faktisk likte det veldig godt, det er en stor milepæl for meg. Å sitte et sted ute blandt folk uten å se på klokka hvert andre minutt, det er en glede og et helt annet liv enn det jeg har levd i flere år. "Å bare være", lene seg tilbake på den myke sofabenken med det fargerike afrikanske stoffet, kikket på tekoppen med logo i brunt og turkis, for så å børste noen smuler av den matchende turkise bordflaten. Flytte blikket ut av vinduet og se de joggende deltagerne i Sentrumsløpet haste forbi, se menger av folk som nyter solværet, de som koser seg på uteservering med mat og drikke, turister som smiler, leser kart og knipser bilder. Kjenne at kjæresten min stryker meg over ryggen, kysser meg på kinnet og spør om jeg har det bra. Varmen og lykkefølelsen som sprer seg fra hjertet og ut i kroppen får meg til å trekke pusten enda dypere. Jeg føler meg så tilstede, så takknemlig, så glad. Endelig har la bella vita (det gode livet) sluppet meg inn. Det var en plass til meg her også.

People and Coffee

Etter knapt å ha vært ute av leiligheten på flere år føltes verden utenfor så stor og skummel, men jeg øver meg sakte og gradvis, trinn for trinn. I dag sto det båttur på programmet og vi ruslet nedover mot Aker Brygge. Hundrevis av mennesker myldret i området rundt Akershus Festning. Jeg vil så gjerne delta på aktiviteter og leve normalt, men angsten begynner å slå kollbøtte på magen når jeg nærmer meg punktet for å tre over i sonen av det utrygge og ukjente. Jeg har så mange opplevelser i hukommelsen hvor jeg ble fanget i panikkens klør og ikke kom meg ut når jeg ville, så alle steder som kan fremkalle klaustrofobi er steder jeg må utfordre på nytt for å gjenvinne opplevelsen av at det også kan gå bra. Stort sett gjør det det når jeg først klarer å bryte over sperregrensen, men ikke alltid. Tar jeg for store skritt eller utfordrer for raskt har jeg også opplevd å få ny angst, klaus og sitte igjen med en følelse av nederlag fremfor mestring. Da kan det låse seg verre enn før jeg prøvde. Det tok meg 6 år å bli villig til å prøve å utfordre t-baneangsten etter utallige grufulle forsøk. Angsteksponering er en møysommelig prosess.

Det ble litt venting før båten ankom kaia, og da køen begynte å bevege seg nedover langgangen ble jeg grepet av angst. Noen tårer fylte øynene og jeg begynte å hyperventilere. Jeg ynket meg og sa som sant var "Jeg er redd!". Jeg vurderte å snu i køen og ikke gå ombord. Men det var en styrke i meg samtidig som jeg var redd. En indre stemme som sa at dette kommer til å gå helt fint. Skulle angsten komme så er det bare å ta den i mot. Jeg vet hvordan jeg gjør det nå. Jeg puster rolig, lar følelsene slippe opp av magen og ut av munnen. Gråte om jeg må, be om hjelp igjennom det vanskeligste, enten det er å få en hånd å holde i eller en skulder å lene meg inntil. Stort sett hjelper det å bare puste rolig og la tårene renne til det gir seg. Det er som smertefulle veer der hjertet kramper seg i frykt og fortvilelse, samtidig som pusten snører seg og hodet svimler. Gir det seg ikke blir jeg kvalm og begynner å brekke meg, så begynner jeg å skjelve, miste balansen og retningssansen så jeg ikke klarer å gå, klarer ikke å prate forståelig eller i hele setninger, og blir helt helt fjern og lukket inne i angsthelvetet. Det tar sjelden mer enn en halvtimes tid nå, så snur det. På det verste kunne panikken sitte i over to dager. Nå strømmer den igjennom meg og ut, når jeg lar den. I dag passerte den på under 2 minutter! Hurra!!

Det ble en fantastisk tur. Jeg storkoste meg på havet. Jeg kjente at jeg fikk frem den gamle følelsen av å være trygg i båt. Jeg har jo vokst opp med båt og vært utrolig mye på sjøen som barn og ungdom. Det bølget lett, men vi satt varmt og trygt innendørs i båten og kunne se ut på den fanstastiske utsikten av Oslos ansikt til sjøveien. Rådhuset, Akershus festning, Aker Brygge, Tjuvholmen, Sjømannsskolen, Hovedøya, småøyene, Bygdøy, "Kongen" og "Dronningen", Hjortneskaia der Kielfarga går i land og alle seile- og motorbåtene som var ute på sjøen og koste seg i det strålende vårværet. Jeg gjorde det jeg trodde jeg ikke turte. Det gikk bra!

Rådhuset og Rådhuskaia

 Aker Brygge

 Frammuseet på Bygdøy

Akershus festning

Nå renner tårene delvis av bjørkepollen, delvis av lykke. Jeg håper at mine erfaringer med veien ut av angsten kan være andre til hjelp, for da livet føltes som mørkest og jeg var så ensom og innestengt i min indre smerte hadde jeg verken tro eller håp om at livet kunne folde seg ut som en vakker rose. Og i allefall ikke å finne meg selv dypt inne i kjernen av den.  Kan jeg klare det, kan alle!

Etter regn kommer sol. Alltid.