Det koker i topplokket..

Som så mange ganger før, kjenner jeg på sinne som ikke kommer ut av systemet. Jeg er så altfor flink til "å oppføre meg". Kanskje altfor flink? Farlig flink? Sykt flink? For jeg blir i allefall syk av å brenne inne med denne frustrasjonen, og å lekke ut syre i krinker og kroker der avfallet ikke hører hjemme. Ja, du vet hva jeg mener, kjefte på den som irriterer deg på detaljer, istedenfor å ta ting der det hører hjemme. De store og vanskelige samtalene, som i  "hør her, vi må snakke sammen om noe"..

Det jeg snakker om er såra følelser. Rett og slett verdens eldste motivasjon for furting, sinne, hevn, krig og all konstruert faenskap på jord. Som hunkjønn påstår jeg å inneha en stor posjon emosjonelle hormoner som ofte fyller tanken for nærtagenhet. Om jeg er urimelig, kan jeg ikke selv objektivt vurdere fra innsiden, men det jeg veit noe om er at ikke alle låser inn aggressjonen sin eller legger skylda på seg selv, når utenforstående påfører oss indre smerte.

Det som gjør meg så eitrande forbanna er urettferdighet, smålighet og ikke minst skuffelse over min egen manglende motstant mot angrepene i øyeblikket. Mangel på empati og et storslått ego, som fra sin boble er selvvalgt "kongen på haugen". Du husker kanskje den banale barneleken der det var om å gjøre og klatre opp på snøhaugen og dytte seg lederskap, ved fysisk å fjerne andre deltagere ned fra toppen. Den som var fysisk sterkest, utholdende og klok i sin bryting og knuffing vant -  og ble "kongen på haugen". I det virkelige liv ser jeg mange som leker denne leken, uten å bruke fysisk makt. De kommuniserer med ord, tekst eller kroppsspråk som i nonverbale, men tydelige bevegelser.

"Flytt deg!" kan skrikes med ett blikk.

Jeg blir sint fordi jeg er lei meg, og jeg er lei meg fordi jeg er trist. Trist fordi jeg føler at jeg tapte. Jeg tok i mot dårlig behandling, der jeg skulle slått i bordet så kaffekoppene hoppet og ørevoksen spratt ut av øregangene. Jeg skulle sagt fra at "dette sårer meg", "jeg finner meg ikke i at du gjør slik mot meg" og "dette forventer jeg at du ikke gjør mot meg igjen".

Men i øyeblikket blir jeg så sjokkert at jeg mister munn og mæle. Jeg lar den utrolige frekkheten lamme mine naturlige reflekser og går i pausemodus. En tilstand av ettertenksomhet og tvil. Er det jeg som oppfatter denne situasjonen sånn, eller ER den sånn? Er det ikke feil? Har jeg ikke rett til å føle meg tråkka på? Det var sikkert ikke slik ment..

Hvorfor er det slik at noen av oss føler vi må bevise at vi har rett til å føle det vi føler? Og hvorfor er noen av oss så raske til å kjenne på smerte når andres oppførsel, verdigrunnlag eller handlinger strider i mot vår virkelighetsforståelse? Hva skal til for å si "hva så?" litt oftere, og helst også mene det?

Psykologisk kan man forklare det bort i arv, miljø og ID utvikling. Tradisjonelt kan man si at vi alle er forskjellige. Men kulturelt kan man forklare det med at kjønnsroller har forskjellige normer for "akseptabel oppførsel", og at kvinner oftere enn menn blir utsatt for maktdynamikk og hersketeknikker som er udemokratiske. Våger jeg å si middelalderske?

Jeg ønsker meg horn og en høygaffel, gjerne hoggtenner også. Neste gang noen setter meg i en situasjon der jeg føler meg overkjørt, lurt, utnyttet eller latterliggjort, skal jeg hvese og hogge fra meg.
Og våge å være en hurpe, når det gjelder! Jeg er ferdig med å være søt, høflig, dannet og forståelsesfull for enhver pris. Ingen liker å få sin integritet presset flat av en dampveivals, jeg har ligget under altfor lenge.

En situasjon har alltid to sider, eller aller helst fler - og min erfaring tilsier at noen sjelden har helt "rett". Vi ser alle verden fra forskjellig vinkel, og skal vi klare å leve godt sammen må vi alle ha de samme rettighetene til å uttrykke oss, kjenne etter og si fra når vi føler oss tråkka på. Det betyr ikke at alle andre skal endre seg etter mitt behov, men det betyr at jeg kanskje får det hakket bedre med meg selv, når jeg vet at jeg har sagt fra. Vet at jeg har valg. Og slipper å brenne inne med "flink pike tåler alt falskheten".. For ingen tåler alt. Vi blir bare syke av å late som det.

Les om du vil!

http://bloggpuls.no/2010/03/valgerd-kjerringa-mot-strømmen/

Bildet er laget av Rachel Olsen

Portrettintervju

I går ble jeg for første gang intervjuet, bare fordi jeg er meg. Det var en snodig opplevelse.

Der jeg lå bleik i senga etter det værste migreneanfallet jeg har hatt på flere år, sto macen på sengekanten med intervjueren over Skype. For en verden av muligheter!

Jeg har gjort flere intervjuet for enkeltsaker; som trombonespilling, revyopptredener, som treningsinstruktør, for flere firma jeg har vært ansatt i og for enkeltsaker jeg tror på.

Men aldri før bare fordi jeg er Valgerd.

Og ikke er jeg Valgerd heller.. Valgerd er et nick jeg tok fra en tidligere stortingspolitikers navn, fordi jeg den gangen syns dama var et troll. Å være litt valgerd, ble for meg å være kjærringa mot strømmen, å være trollete nok til å være stolt av det du tror på, selv når de fleste går deg i mot. Og det liker jeg! En Valgerd vil jeg være. Og ble. For nå har jeg brukt Valgerd pseudonymet på nett siden 2003, og det føles ikke lenger merkelig når folk håndhilser og sier "så hyggelig å endelig møte deg Valgerd". Det føles nesten som å fortelle at julenissen ikke finnes, med å replisere "eh.. jeg heter jo egentlig noe annet da..". For det er ikke så viktig hva jeg heter, i grunn.

Budskapet mitt kommer ut og frem i verden, via twitter, blogger, facebook og arrangement jeg deltar i. Og det er det vi mennesker trenger, nemlig ambitions. Etter kronisk sykdom gjennom 5 år, har jeg erfart den skadelige bivirkning av primærsykdom.  For det er jo ikke sykdommen som er værst, men snarere alt som følger i kjølevannet av den. Redusert inntekt, nedsatt levestandard, isolasjon og ensomhet, manglende stimuli, impulser utenfra og aktivisering. Følelsen av å være totalt verdiløs uten jobb.
"Djiiiiiiseeeees, det er pain ass!" for å bruke et ungdomsuttrykk.

Men nå har altså noen fattet interesse for denne halvskrullete dama som kaller seg Valgerd, som sitter i sitt hjem og formidler sine budskap til verden via 78 mac-tangenter og et bredbånd fra Get.
Det var en pussig opplevelse å bli stilt bevisste spørsmål på noe jeg i grunn har hatt et relativt ubevisst forhold til. Valgerdkonseptet har blitt til underveis, og er fortsatt i utvikling. Og det er et symtom på mitt liv tenker jeg; at jeg ikke er båssatt som individ, men jobber mot bedre helse og håper på det beste, samtidig som jeg tar i mot det som kommer på livets vei. I bunn og grunn får vi vel ikke gjort noe særlig annet, noen av oss. Hyggelig at du stikker innom!

Prekas!

Ps-du skal få lese intervjuet når det er klart, følg med..

Min innerste sirkel

Jeg føler meg nær,
ingen.

Jeg tror jeg er født,
fra intet.

Luften er min mor, vannet min far,

jorden min bestemor og solen min gudfar.

Da jeg lå i vuggen og ropte, var der ingen.

Når jeg nå står og hyler, er det det samme skriket som jaller.

Se meg, hør meg, kom meg nær.

Hold meg, treng meg, elsk meg hardt!

I min innerste sirkel fins bare jeg. Jeg kommer fra ingensteds, og lever av ukjent grunn.

Jeg stjeler litt varme der jeg kan finne, og presser meg plass uten å be om lov.

Jeg er en overlever. 

Ingen vil ha meg, men mange vil ta hva jeg har. De er også på jakt,

etter kraften som holder oss oppe og styrken til å fortsette reisen.

Det hender noen reiser fordi og setter en fot i min innerste sirkel. 

Det er godt når de kommer og jeg håper de blir, 

men smerten når de går er så uendelig hard. 

De river ikke bare opp sin egen fot, men fotavtrykket minner om alle de som skulle ha vært der før. 

Min innerste sirkel,
 som er kjernen av meg.

Der sitter jeg alene, på min utsiktspost og speider. 

På alle som de som går forbi, i sine egne sirkler , og lenker seg i kjeder av bånd og farger. 

Gråt og latter, arves og forandres til stadig tettere sirkler
i en vev av mennesker. 

De hører sammen. 

Men min sirkel passer ikke inn. 

Veggene er tynne og såre, og jeg våger ikke lenke mer. 

Jeg har lenket før, og når smykket ble revet i stykker, så falt bare denne perlen ut, mens resten av smykket ble sydd sammen igjen, til å høre sammen,
uten meg.
Som om jeg aldri fantes.
Igjen.
Og igjen.

Noe sier meg at denne sirkelen er annerledes
og ikke passer inn
i andres kunst, 

at jeg må skape mitt eget verk. 

Men ingen orker å gjøre alt alene,
og ingen fortjener å bli holdt utenfor
og dø.

Bildet er laget av Tina Bradford

Vitnemål

Kunne eg synge så vakkert eg ville, sang eg kan hende min vakraste sang, om alle dei venner eg møtte i verda, berre ein einaste gang.
Namna er ukjende, anleta gløymde, ett eig eg att fra vår møtedag, gleda fordi det var godt oss i mellom.
Den ørvesle stunda vi åtte i lag.

Deg lyt eg synge om, du som kom mot meg ukjent i skogen ei stormande natt, kor sjølsagt og trygt du meg følgde på vegen, alt til eg kjende meg att.
Og du som så gjestmildt bøud stol og drikke, når strupen min brende og sår var min fot.
Og du i ditt kav som såg at eg sturde,  og helsa meg vennlig "mitt barn, godt mot".
Og du som satt saman med meg i kupeen, uten å sjå meg hell mele eit ord,  da du gjekk av la du brydd som ein unge, litegrann godt på mitt bord.

Eg hugsar dykk alle. Sjøl krøgt under børa gledde seg mangein når eg fekk gå rak. Eg hugsar dykk vennlege augo, dykk hender, så snare til gåver og hjelpande tak.
Som når et augenpar speglar eit anna, var gleda mi den gang ei spegling av den som sjøl du var fyllt av, den stund vi var saman. Fordi du var god mot meg venen.
Eg tror hu sprang ut fra ditt indste, og gleda eg åtte og eig, var å sjå kva det var.
Ein skimt berre, ja men eg trur det han vitna, eg dømer din grunn etter blomen han bar.

Hallids Moren Vesaas

Dedikert til alle mine twittervenner som betyr mer enn dere aner.

Voldens ringvirkninger

Det skjedde igjen. Jeg ble revet ut av min voksne, rasjonelle tankegang og reagerer som et livredd barn. En nabo  oppførte seg i kveld truende og jeg mister mitt fotfeste. Jeg har satt sikkerhetsnøkkelen i døra og vet intellektuelt sett at denne mannen, som utagerer aggressivitet og vold, mest sannsynligvis ikke vil dukke opp på min dør. Men tankene mine sirkulerer tvansmessig rundt hvis, om, kanskje, og jobber med "forebyggende" problemløsning ved tenkte, mulige scenarier som "kan" skje. Begrepet "kan komme til å skje" favner vidt, og har ingen grense. Fantasien kretser ikke bare rundt et mulig bank på døra av en tilfeldig nabo, men til bilder av en dør som blir sparket ned, hogd hull i med øks, trusler om vold dersom døra ikke blir åpnet, angrep mot meg eller de andre kvinnene som befinner seg i leiligheten, inkludert mitt barn, vold mot meg eller de, voldtekt mot meg eller de, eller drap.

Frykten er med andre ord, helt ute av proposjon.

Er jeg gal? Skrullete? Hysterisk? Kall meg hva du vil, men det er ikke uten grunn at jeg reagerer slik.
En gang var jeg en liten jente som opplevde å være mye redd. Veldig skremt, ofte. Jeg har ligget søvnløs i frykt for å gå glipp av krangler, der det kunne komme "livsviktig" informasjon frem, slik at jeg måtte holde meg oppdatert om krigsstatus i heimen. Jeg forsto ikke den gangen at det stort sett ikke handlet om meg, fordi jeg som barn var en del av hjemmet, og ikke hadde utviklet min forståelse av meg selv som individ - jeg var "oss". Og hjemme hos oss, kunne det være farlig.

Jeg har ikke blitt slått "så" mye, men jeg har blitt slått.
Jeg har ikke blitt truet "så" ofte, men jeg har blitt truet med jevne mellomrom.
Jeg har ikke blitt skadet "så" hardt, men jeg har blitt holdt fysisk nede i smertefulle grep, inludert kvelertak rundt min nakke.
Jeg har ikke vært "så" redd, men jeg har vært engtelig i varierende grad, hver dag, så langt tilbake jeg kan huske.

Hånden som slo var ikke det værste. Skrekken som oppstår når du forstår at en av de du er avhengig av og som "eier" deg,  vil deg vondt og er i ferd med å skade deg, er mye værre. Frykten for at det skulle skje igjen var så sterk, at sjelen tar seg full stilling i "forebyggende avdeling". Et hvert tilløp til misnøye eller aggressivitet, blir taklet med en finte av humor, ta på seg skylda, le det hele bort, spille iskald, heve seg over det og samtidig ha full alarmberedskap klar - i tilfelle det skjer igjen.

Jeg husker ensomheten som lamslo meg da jeg lå under en voksen kropp som holdt mine armer låst fast i håndgrep og blikket som var boret i meg. Jeg var helt forlatt i en krig om makt og kontroll. Jeg var fienden, jeg var feilen, jeg var verdiløs, og jeg kunne i bunn og grunn bare gå og dø.

De brølene jeg har fått rettet mot meg, lager fortsatt ekko. Når jeg ser, hører eller bare vagt senser at noe er på ferde igjen, så hører jeg et skrall av brøl gjennom førti år.
Når jeg ser at noen slår rundt seg med et slagvåpen eller knuser ting, kryper slagene inn under huden på meg. Jeg kjenner smerten etter all vold jeg har opplevd - igjen. Det kommer tilbake. Og det værste av alt, alle de gangene jeg har vært redd for å bli slått, multipliserer minnene av de få gangene det faktisk smalt. Den psykiske volden som slår og piner, uten merker, den forstås ikke, den syns ikke, den teller ikke. Men i mine nervetråder, er det de som påfører mitt sikringsskap en overbelastning.

Den er der nemlig. Hele tiden. Alltid. Frykten for at volden skal rettes mot meg, igjen. Og angsten for at ingen skal bry seg, igjen. Hele tiden. Alltid.
Ideen om at jeg ikke er verdt noe bedre, og at jeg aldri har vært det heller.
Tanken om at jeg ikke har noen sjans mot overmakten.
Og løgnen om at jeg bare heller kunne gått og dødd.

Jeg kvekker til ved høye lyder, jeg tenker på alt før alle andre, og jeg er aldri uforberedt.
Jeg bekymrer meg for ting jeg ikke har noe med, og jeg engasjerer meg langt utover min egen rekkevidde.
Jeg har en pumpe av adrenalin som alltid mobiliserer uante krefter, klarsyn og jegerinstinkt.
Jeg er i stand til å tåle det meste og våge det umulige.
Jeg evner å skru av frykten, når det må handles og jeg er en innbildt leiesoldat i en fiktiv krig.

Jeg har lært å forstå dette. At jeg ikke er fri fra voldens ringvirkninger, og trolig aldri vil bli det heller.
Men med trøst, sorgarbeide, innsikt og øvelse, har jeg klart å ta den lille jenta ut av krigen.

Jeg tok "henne" med en tur på kjøkkenet nå, og "vi to" drikker varmt te med melk i.
"Vi" har tent lys og "vi" har på oss en varm morgenkåpe. "Vi" sier høyt til oss selv at dette ikke er farlig, at ingenting kommer til å skje og at ingenting har skjedd. At det er lov å være redd, og at de fleste hadde kjent det i magen med slike opplevelser, som "vi" to så i dag.
Jeg forteller "henne" at "hun" ikke er alene lenger, slik "hun" var den gangen, men at jeg er ei voksen dame, som vet hvordan jeg skal ta vare på "henne", og at "hun" kan stole på meg. "Hun" er for redd til å snakke, men "hun" sitter her inni morgenkåpa mi og drikker te, og har det rimelig okei akkurat nå.

I morgen kommer sola med en ny dag, en dag da jeg kan huske at det ikke skjedde noenting i natt, og at vi var og er trygge nå. Og med tiden vil ringene i vannet svinne hen, og bli borte.

Og volden vil tape sin makt.

@valgerd er på twitternyhetene

Utrolig morsomt å bli driti ut litt.. Sånn til informasjon så er ikke #100-listed festen til ære for listene i seg selv, men en mulighet til å samle mange og kjære twitter-nettverksbekjente. Da lister ble en ny mulighet på twitter like før jul, kom det forsiktig en etter en liste tikkende inn. Da sa jeg at hvis jeg noen gang fikk hundre lister, skulle jeg dra igang en alkohol fri fest. Og nå holder jeg ord. Tid og sted blir annonsert så snart lokale er booket!

Følg med for mer info..