Jeg leter etter det rette øyeblikket. Er det om våren man er mest inspirert? Det bør være sommeren når gresset er grønt og kveldene lyse. Når damene går rundt i sommerkjoler og mannfolka slikker ølskummet fra overleppa. Lakke neglene lyserøde og skrive i sandaler. I hagen mens jeg snur et par pølser på grillen. Da skal jeg skrive. Da skal jeg ta livet på kornet. Da blir det bok. Garantert.
Høsten er jo mer lun, den er sur ute i vind og vått løv, den er varm og myk inne i sofaen under et pledd med en kopp te. Et par nye sofaputer fra Kid interiør og kanskje nye gardiner også. Et nytt teppe såklart! Da skal jeg skrive. Da blir det nok en roman. Disse novellene har ingen fellesfaktor allikevel. Men på vinteren er det så kaldt og guffent ute, og mørkt er det også, det er da man klarer å skrive, når man ikke har noen andre distraksjoner. Ingen gidder å komme på besøk, ingen ser om jeg ikke vasker vinduene. Da vil tastaturet ønske velkommen, batteriet være kontant fulladet, stolen myk og ryggen støttende perfekt tilpasset korsryggens krumme innsvingning, den som aldri sitter godt i kontorstolen, men på vinteren, da vil den garantert gjøre det. Kanskje jeg skaffer en ny stol. Ny macbook. Og gjerne en iMac, da svinger det. Da fosser ordene inn på tekstdokumentet. Et trådløst tastatur vil nærmest skrive av seg selv. En ny pult! Ergonomien må på plass om kunsten skal få slippe til. Klart at ingen klarer å skrive under så kummerlige forhold som jeg har i dag. Ny arbeidsplass, da skjer det. Da skal det bli bok.
Det må bli før jul da, for ellers er det så mye som skal ordnes, gaver som skal handles og sendes, mat som skal kjøpes og tilberedes, all pynten og festivitasen som skal planlegges og utrettes. Avtaler, kalender, foreldremøter, kurs. Det finnes ikke én dag i den boka som er hvit, åpen og bare for meg. Vaskingen, det er garantert husarbeidet som tar knekken på kreativiteten. For hvem kan sette seg ned foran en datamaskin og skape et magnum opus når det ligger knekkebrødsmuler på gulvet og klærne renner over skittentøykurven og utover badegulvet? Etter jul, da er det lite å finne på. Da er lommeboka tom, magen stinn, det sosiale behovet mettet for flere måneder fremover. Når de andre går på ski. Da skal jeg skrive. Masse. Helt til våren kommer. For da må jeg gå tur. Inspirasjonsturer. Det vil garantert hjelpe. Jeg burde få meg en hund. Helst en som trenger mange turer, for da må jeg gå mange inspirasjonsturer og da blir jeg så full av inspirasjon at jeg setter meg rett ned og skriver når jeg kommer hjem igjen. Jeg og bikkja. Det blir radarparet. Den kjøteren skal få meg til å skrive. Alle kunstnersjeler er rastløse og har sine laster. Men en firbeint sjelevenn vil få oss ned på egne bein igjen, eller opp om du vil, for oss som ligger nede. Vi som i perioder glor i veggen og lurer på hvorfor vi ikke skriver. Ordene er der. Prøver diktafon. Syns det er en genial idé helt til praten skal bli til tekst og øynene sklir igjen.
Rutine! Rutine er hva som gjelder. Garantert. Fast leggetid, fast middagsskjema, fast disiplin på familien. Nå skriver jeg og jeg skal ikke forstyrres. Hysj. Sulten. Etterpå. I kveld skal jeg skrive, når de andre ser film, trener og ikke trenger meg. Da skal jeg snike meg inn på soverommet og skrive faktisk. Der er det mørkt og stille. Og rolig. Og mykt. Og det er så vanskelig å holde øyenene åpne når jeg skal skrive fra senga. Hvis jeg bare tar en bitteliten lur så kan jeg skrive noe enda bedre etterpå. Jeg lover. Helt sant.
På skolen var det innringing halv ni hver morgen uansett hvor trøtt jeg var. Norsktime. Skriv! Stiler som skulle leveres ellers ble det pisk. I allefall dårlig karakter og kjeft etter foreldremøtene. Det kom ord da. Jeg husker jeg skrev hele natta dagen før innlevering. Hver gang i siste liten. Men det kom ord. Kanskje det er løsningen?
Kanskje i morgen? Jeg er helt sikker på at torsdag er den beste dagen å skrive på. Mandagen er fæl. Lørdag er umulig. Tirsdag er nesten mandag og onsdag er lille lørdag. Søndag er familiedag. Fredag er det helg, men torsdag har jeg håp for. Langdag og nesten helg. Torsdag er dagen. Det må det være.
I ferien? Da skal jeg gjøre ingenting så da blir det masse tid til å skrive. Hele dagen lang. Etter turen kanskje, før besøket eller på vei hjem. Jeg kan jo skrive i bilen, jeg blir jo bare litt kvalm. Kanskje lidelsen får meg til å forstå alvoret. Nå må det komme.
Garantert etter ferien! Da er jeg ikke så sliten og trøtt.
Hva om jeg leier en hytte ved havet og burer meg inne. Da kan jeg sulle døgnvill rundt og bare skrive og skrive, tygge knekkebrød når sulten melder seg og skrive mens jeg tygger. Ta et bad om jeg må ha et avbrekk, men ikke komme ut av flowen. Skriveflowen. Bokstavene som skal renne ut av hodet og ned i fingrene, ut i tastaturen, lagret på harddisk, minnepinne og på mail. Rett til forlaget, ut i trykken, til aviser, radio, tv og butikk. Da blir det bok. Den alle vil ha. Jeg må bare finne en hytte. Det er garantert løsningen. Eller campingvogn. Jeg snakket med Trude på julebordet til Aschehoug, hun er programleder for et fast program på TV2, hun har hele tre barn (!), mann og elsker å reise. Javel, jeg lener meg over bordet, løfter glasset og sier skål, koselig her ja, hyggelig, god mat, ja, og du - hvordan skriver du? Når får du tid? Hvordan gjør du det?
Hun skrev mellom slagene. På toget. Hjemme. På ferie. Satte seg ned og skrev masse og redigerte det når hun hadde mer tid innimellom alt det andre. Javel. Intet mindre. Jeg skøyv potetene litt til siden på tallerkenen og lurte på om jeg liksågodt skulle kaste inn årene med det samme. Komme meg hjem og i hus. Nekte for å være forfatter. Gi opp. De gode bøkene er allerede skrevet! Hvorfor skrive fler? Folk er skrivekåte fordi de er kåte på seg selv. Forvokste ego som elsker å rulle seg i oppmerksomhet på en seng av intellektuell stimuli og akademisk dekadanse. Er det meg liksom? Neppe. En wannabe med adresse Wergelandsveien 29. For et fjols jeg er. Hvem satte meg på denne idéen?
Du er så god til å skrive, du kan jammen få sagt det du, skriv mer!, vi elsker å lese deg.
Jeg var fanget. Tilbakemeldingene smurte et tannhjul dypt inne i brystkassa som gikk i stå da jeg ga opp å komme hjem med tegninger og andre tvilsomme verk i tre og keramikk fra skolen som ingen egentlig syns var særlig prisverdige. Skaperen i meg som aldri var tilfreds med rutiner og begrensninger, hun som alltid gikk nye ruter til jobben for variasjonens skyld, som måtte ommøblere helst en gang i uka, som har de mest udisiplinerte og ublu tankene som aldri har vært skrevet i en bok før, hun som elsker å finne på noe nytt, som blir levende av å skape. Hun som elsker å fortelle og skravle. Gi deg en historie du sent vil glemme. Ja, hun som elsker å skrive. Jeg blir helere, sterkere, åpnere og mer lidenskapelig av å skrive. Jeg elsker å formidle. Om du leser det jeg skriver kan jeg bli stolt og glad. Men jeg skriver egentlig mest for meg selv.
Derfor skal jeg skrive en bok. Minst to. Gjerne fler. En av gangen, to samtidig, kanskje fler. Litt her og litt der. Jeg skriver hver dag. Blogg, bok og artikler. Noe kommer på trykk, annet blir forkastet før jeg sender det fra meg. Stort sett er jeg min egen verste kritiker som leter etter en forbindelse mellom det som spinner i hodet og fingrene som skal formidle. Det må ut, frem, ned og inn. Lagre. Save. Sikkerhetskopi. Backup.
I morgen skal jeg begynne å skrive en god bok.
Helt sikkert. Jeg skal bare spise en god frokost først.
Blir det ingen bok kan du skrive på gravstøtten min;
"Prøvde å skrive en jævla god bok. I mellomtiden har hun levd og elsket".
Foto: privat
