Da jeg jobbet i kriminalomsorgen var jeg daglig i kontakt med kvinner som naturlig nok hadde periodevis nedsatt omsorgsevne, fordi de var under straffegjennomføring i en lukket institusjon. I tillegg hadde disse mødrene varierende personlige problemer som rusavhengighet, psykiske problemer og var generelt ressurssvake. Det betyr ikke at alle disse kvinnene var totalt uegnet til å ta vare på barna sine, men de fleste var avhengige av hjelp og tiltak for å sikre barnas beste.
Her om dagen så jeg en slik mor utenfor hvor jeg bor. Jeg vet hvor hun bor, og jeg har sett dem før. Hun har en datter på rundt fire år, som besøker en dag eller to, ca én gang i måneden. Da er moren nykter, hun har dusjet, tatt på seg rene og anstendige klær, børstet håret, smurt matpakker og pakket sekker. Barnet leker uberørt av situasjonen, og virker som en helt normal, glad, liten jente. Jeg ser hvor mye kjærlighet moren legger i disse dagene, hvor viktig det er. Det skjærer meg i hjertet at hun ikke kan ha det slik hele tiden, når jeg selv vet hvor viktig det er for meg selv å være mor - hver dag. Samtidig vet jeg så inderlig godt at hun nettopp klarer å mobilisere motivasjon, krefter, edruskap, penger og å gi "alt" - noen få dager, når hun har en så lang pause mellom hver besøksdag.
Når det offentlige hjelpeapparatet skal vurdere omsorgsevne, kan det føles urettferdig at de ikke kjenner disse menneskene personlig, og ikke vet hvor høyt mange av disse foreldrene elsker barna sine. Mange venner og familie rundt kan stille seg uforstående til vurderinger og tiltak, fordi "det går jo bra".
I dagens samfunn er det mange barn som går under "risikogruppe" vurdering, det finnes snart ikke en mor eller far man ikke har ett og annet å utsette på. Men hva som er normalt, er ikke nødvendigvis bra for det.
Jeg husker jeg reagerte da HKH Haakon Magnus kalte seg selv for "omsorgsperson" for stesønnen Marius. Han var tydelig på at han var en voksen oppdrager og tilstedeværende rollefigur, men ingen far. Marius hadde allerede en far. Det var en moderne og modig uttalelse, jeg senere har kommet til å verdsette. Flere foreldre, steforeldre, samboere, kjærester og nære omsorgspersoner til barn kunne ha godt av å gå sin rolle litt nærmere i sømmene. I disse Jesper Juul-tider kan det virke som "alt er greit". Barn forstås som leireklumper som kan tilpasse seg mennesker og omgivelser som de kommer, de har medfødte ressurser til å tåle, passe inn og overleve. Statestikken over hvordan barn faktisk har det, sier noe annet. Det er mange barn som sliter.
Samværsavtale-stress. Foreldre i krig. Sjalu steforeldre. Ubehagelige kjærester som kommer og går. Stesøsken som plutselig skal integreres som utvidet familie. Nye bonusbesteforeldre. Et stort antall mennesker som er utvidet liksomfamilie. Flytting. Reising. Venting. Ensomhet. Depresjon. Rotløshet.
En høy andel av dagens barn vokser ikke opp i stabile hjem hvor mor og far er gift, med søsken av samme foreldre, i samme hus, samme skole, samme vennekrets, under hele oppveksten. Vi gjør barna sårbare på innsiden, og frarøver de retten til å møte voksenlivet emosjonelt modnet og rustet for å bryte løs. De er allerede løsrevet.
Du tror kanskje at utdannede, gifte, arbeidende foreldre som bor i "møblerte hjem" har høyere omsorgsevne? Vi har lett for å mistenke en sliten alenemor for å ikke strekke til, men det er mange faktorer som spiller inn for hva som er god nok omsorg.
- Omsorgsvillighet
- Kapasitet
- Kontinuitet
- Stabilitet
- Ressurser
- Risikogrupper
Vi tar det for gitt at alle foreldre er villige til å gi barna sine omsorg, men det er ikke sant. Noen har selv ikke fått den nødvendige omsorgen som barn, og evner ikke å yte mer enn de selv fikk eller kjenner til. Mange er opptatt med jobb og karrierer, hobbier, vennekretsen, hus, hage, hytte og vokseninteresser. Barna bare "er" der. De blir objektifisert som barn og får alt de trenger materielt sett, men de får aldri den nærheten og samværsformen barn trenger for å ta til seg lærdom om voksenlivet, vokse som individ, prøve og feile med stadig økende ansvar for eget liv. De går ikke inn i "hvordan har vi det egentlig?" her, og lærer ikke å snakke ærlig med hverandre. Noen omsorgspersoner har ikke kapasitet til å gi nok eller riktig omsorg. De kan ha personlige problemer, sykdom eller nedsatte evner.
Omsorg for barn krever også kontinuitet og skal vare i drøye atten år. Det er ikke alle foreldre som klarer det. Det kan være livskriser, akutte situasjoner eller manglende stabilitet i eget liv som gjør at de ikke evner å gi barna sine det de trenger over en så lang periode. Omsorgsevnen er som grad som vil være bevegelig, men poenget er at den må være over "god nok" for at barn ikke skal være de skadelidende for foreldrenes utfordringer. Alt for ofte må barna betale prisen for personlige kriser og problemer som vedvarer år etter år, og barndommer får varige mén.
Alle mennesker har ressurser, og misvisende nok peker ordet ofte til økonomi eller utdannelse. Riktig nok har inntekt, arbeidserfaring, utdannelse og familiebakgrunn mye å si for evnen til å fungere vel, fredelig og selvforsørget i samfunnet, men personlige ressurser er uvurdelige. Barn trenger kreativ stimuli, fantasi, følsomhet, lek, latter og tårer, ekte liv. De som stemples som "ressurssvake" har vært noen av de flotteste menneskene jeg har kjent. Ofte har de ikke selv fått en god oppvekst og mangler personlig modning, evne til adekvat følelsesregulering og selvomsorg, grensesetting og nødvendig konsekvensforståelse. Mange har vokst opp i fattigdom og fortsetter å leve i fattigdom, fordi oddsene går i mot dem. De krever mer enn en skoleplass og ransel med blyanter i å fullføre en utdannelse, bygge gode relasjoner og takle voksenlivets ufordringer.
Hvorfor skriver jeg alt dette? Jeg vet egentlig ikke. Jeg fikk så mange tanker da jeg så denne naboen og hennes datter. Jeg fikk vondt. Jeg gikk meg selv i sømmene. Jeg tenker på andre. Hva er riktig? Hva er bra for barna? For de voksne? For samfunnet?
Hvordan er det å være et delebarn?
Hvordan har vi det sammen? Sånn egentlig?
Viser jeg tillit, respekt og rollebalanse? Får jeg det tilbake?
Tar jeg ansvar? Viser jeg veien til mitt barns personlige, individuelle utvikling?
Hvordan støtter og bidrar vi til barns emosjonelle vekst?
Beskytter jeg kun mot farer eller stimulerer jeg like mye naturlig eventyrlyst?
Hvordan påvirker vår arv og vårt miljø den neste generasjon? De mest dyrebare, små menneskene som finnes. De vakreste og skjøreste på jord.
"Det går jo bra". Jo, det gjør det med de fleste. Noen ganger mot alle odds. Vi er overlevere og vi finner ting som får oss gjennom vanskelige perioder. "Den ene" konseptet har reddet mange, inkludert meg selv. Heia Unicef som viser veien for flere, og gir håp for de som trår dypt vann og går i motvind.
Vi må fortsette å bry oss, og snakke med - ikke om, de som vi tror kunne hatt godt av en hjelpende hånd. Ta med deg noen andres barn på tur? Hjelp noen naboer med leksene? Sitt litt barnevakt for noen som ikke spør om hjelp. Gi omsorg til flere enn egne barn. Kanskje kan du være akkurat den ene som viser at det går ann, og som gir barnet så stor tro på seg selv - at det lykkes i livet.
Lykkes i å tro at også de fortjener og har rett til et godt liv. For det har vi alle sammen, enten vi vet det eller ei. Gi av din tid, by på deg selv, et smil, en åpen dør, ta i mot noen betroelser, våg å favne deres "upopulære" følelser, si "nei" når det trengs og vis at du er voksen og evner å gi god omsorg.
