Jeg har satt flere blogger til verden, og de alle unntatt 2 har jeg begravet igjen. Jeg er av den absolutte oppfatning om at en blogg skal fortjene livets rett med sin eksistens. Har den ikke et spesielt budskap, en funksjon, en verdi eller fyller sin suverenitet i mangfoldet av regnbuens bloggere, så er den rett og slett søppel i nettverdenen. Og spam og junk finnes det nok av. Jeg vil nærmest si at www er en stor dynge, med få skatter skjult blant oppbrukt, stinkende, verdiløst vås. Men skattene er ennå verdt å lete etter, for inni mellom finner man noe som er så rett, så spesielt og så givende - at det forandrer livet ditt.
Bloggen vokser med meg, og jeg vokser ikke verken kronologisk, numerologisk eller loddrett. Jeg vokser som en rosebusk, hvor røttene slår seg dypere hver sommer, hvor knoppene springer ut i flere omganger, og hvor bladene faller av jevnt og trutt. Nytt liv skapes og gammelt forsvinner hen. Men tornene består og viser en sårbarhet som aldri forsvinner, selv om skjønnheten varierer fra dag til til dag. Og blomster som må stelles med vann, lusemiddel og næring, for å fungere optimalt. Jo, jeg føler meg i og for seg ofte som en rosebusk.
Det sosiale nettverket "twitter" har vært min hovedgeshäft på nett det siste året. Jeg har fått mange nye digitale bekjentskaper, og hatt mye glede av det. Tiden er allikevel kommet for å utvikle meg videre, og jeg kjenner at denne delen av reisen skjer mer på det indre plan, og krever solitude. Egentid og meditasjon, vekst fra innsiden og øvelse på å stå alene, ikke ensom, men i alenehet.
Det er i møtet med meg selv at jeg kan vokse og utvikle meg. Og jeg kan ta med meg erfaringene jeg får i møtet med dere og med livet selv, og la disse vise meg hvor jeg er sterk og når jeg kommer til kort.
Jeg vet at jeg har en del svake sider som trenger gjødsling. En av dem er å våge aleneheten. For det er først når jeg våger å romme meg selv fullt og helt, at jeg kan romme å forstå og se deg som den du er, i møtet med andre. Før jeg har kommet så langt, vil jeg alltid nære meg på dine styrker, og la deg forsyne deg av mine. Nå er tiden inne for å vokse seg stor, og nære meg selv oftere. Våge å se sannheten i øynene. Våge å være bare meg. Helt naken. Helt ærlig. Bare meg. Bare være.
