Nytt bloggprosjekt!

Etter at over 250.000 lesere har tittet innom bloggene mine, har jeg nå tatt utfordringen med å gjøre et eget bloggprosjekt #iKassaPåRema. 

Ole Robert Reitan (@ole_robert) tvitret 9. februar;

"Noen tror  at å jobbe i #kassapårema ikke er spennende. Få steder i Norge kan du lære så mye om mennesker og mangfold som i REMA-butikken"

Da tok jeg utfordringen og spurte om en måneds prøveansettelse for å blogge om erfaringen. 

Og vips, fem minutter etter fikk jeg denne som svar;

"@valgerd Fantastisk. Send meg mailadresse. Du er ansatt! Torggata?"

Siden har vi snakket sammen på Twitter og i telefonen, og jeg har i dag vært i kontakt med en butikksjef i en Rema1000-butikk i Oslo som vil være med på feltarbeidsprosjektet mitt. 

Jeg grugleder meg til å utfordre mine egne fordommer med å jobbe "i kassa på Rema", og jeg er svært spent på å få gjøre egne erfaringer med kundemøtet. Kjøpmannen folk flest besøker, ofte flere ganger om dagen, for små og store innkjøp, har vi alle et forhold til. Kanskje handler du i faste butikker og er en av de mange som verdsetter en prat om vær og vind mens varene slås inn og du venter på å få betale. For noen mennesker er samtalen over rullebåndet en av svært få de har i løpet av dagen, kanskje den eneste. I Frankrike er det gjort undersøkelser som viser stor grad av ensomhet i befolkningen, og at en relativt høy andel mennesker ikke har andre samtaler enn med butikkpersonalet som hilser hei og farvel, og kanskje spør hvordan det går. 

For noen år tilbake da jeg var veldig ME-syk, var min uføreverden også svært smal. I perioder var de ansatte på min lokale Rema1000 butikk blandt de få jeg samtalte med ansikt til ansikt. Bortsett fra et par venninner jeg holdt telefonkontakt med var sosiale medier min verden utenfor hjemmet. Jeg var så fysisk svak og utmattet at jeg ikke maktet besøk eller sosiale treff, men mat - det måtte jeg kjøpe. I perioder var jeg så syk at jeg så vidt klarte å dytte handlekurven rundt på rullatoren og jeg måtte ved et par anledninger sette meg ned på pakkedisken og la de ansatte pakke varene og hjelpe meg ut på gata igjen. Vi hadde mange fine samtaler i den butikken, og de faste ansatte som gjenkjente meg og spurte hvordan det gikk, ble viktige ansikt i hverdagen. Jeg følte meg mer enn en gang som ei gammel kjerring der jeg sto og svimlet over kassa, men det fikk heller være, for den gleden det er å føle at man har noen å slå av en prat med, få høre en historie eller bare le av en vits - ja, det gjorde dagen for meg da jeg ikke hadde noe annet. 

Nå er det altså min tur til å se dette på nært hold. Jeg grugleder meg til å pugge PLU-koder og lære om returkort, ringe i bjella når det er kø i kassa, ta i mot klager og se sure blikk fra stressede kunder som ikke har tid til at en med opplæringsskilt på brystet skal somle. De fleste vil helst bare betale og gå. Men mange vil også bli sett, hilst på, få føle at de hører til og få et øyeblikks menneskelig tilstedeværelse. 

Selvfølgelig er det utfordende å sette seg "i kassa på Rema" for en som har utdannelse og aldri før kunne ha forestilt seg å tatt en jobb der. Jeg får kjenne på mine egne fordommer mot de jeg har trodd har vært uutdannede, lavtlønnede eller ubrukelige til noe bedre. Vaskehjelp eller kassadame var truslene vi fikk høre som barn, det var det som skjedde med deg om du ikke gjorde leksene dine. De som fikk barn tidlig eller ikke ville flytte fra småplassen vi vokste opp på. De havnet der! Se hvordan det gikk med dem! Tapere! Men var de egentlig det? Samfunnet trenger alle brikkene i kjeden, og hvordan skulle alle ingeniørene og legene overlevd uten kjøpmenn og kassadamer? Det er bruk og behov for oss alle sammen, og i perioder av livet har vi kanskje forskjellige behov og muligheter. For meg som enda er ME-syk og ufør er en jobb en drøm langt der fremme som et lys i tunnelen. I mellomtiden trives jeg godt med å blogge litt hjemme fra sofaen eller senga, når formen svinger. 

Over en måned skal jeg nå gjeste Rema1000  for å gjøre meg kjent med den myteomspunnende stolen få etnisk norske førtiåringer med høyere utdannelse tør å sette seg i, nemlig #iKassaPåRema. Som et psykologisk, sosiologisk og antropologisk bloggprosjekt. På med uniformen!

PS! Alt jeg skriver om bloggprosjektet #iKassaPåRema er mine egne erfaringer og observasjoner, skrevet med egne ord. Det er ingenting som er styrt eller sponset av Rema1000 og jeg får ikke betalt for det.