Jeg har vært en del av dette likhets-Norge siden 70-tallet og fått de tilbudene andre har fått. Allikevel oppdager jeg i en alder av nærmere 40 år at ressurs- og kulturrikdom handler om mye mer en økonomiske ulikheter. Det miljøet du vokser opp i farger deg som person og legger rammene for de valgene du tar videre i voksenlivet. Du er med andre ord ikke så fri og selvstendig som du kanskje liker å tro. Dine valg er i stor grad forutbestemt av hvilken balast og lærdom du har med deg fra dine første år. Intellektet isolert sett, er kanskje den minst avgjørende fakoren for suksess. Når alt kommer til alt handler det om hvordan du bruker de mulighetene du har i deg, og med deg.
Vi som kommer fra familier som ikke har hatt så mye å by på, har i stor grad måttet skaffe oss denne lærdommen selv. Det er ingen lett jobb. Jeg merker ofte at mitt akademiske mindreverdighetskompleks trer inn når jeg sammenligner meg med andre. Jeg kan kjenne det når jeg leser fremmedord jeg ikke forstår som jeg må slå opp. Jeg kan føle at mitt språk ikke er fint nok, at jeg ikke blir tatt på alvor nok. Mine referansepunkter er ikke rike nok, jeg kjenner verken litteraturhistorien, kunsthistorien eller vitenskapen godt nok til å referere mine synspunkter eller uttalelser til store teoretikeres udødelige fraser og teser. Jeg følger dog med i media og nåtidens litteratur og hendelser, men uten det faglige bakteppet har jeg ikke begrepene og fagene på plass. Det er ikke lett å forstå andre menneskers tanker, verdier og liv når man ikke har en bred forståelse av mennesket og verden. Og det er ikke mulig å utvikle seg hvis man heller ikke kjenner på sin begrensning og finner den ubehagelig trang. Alt for mange forblir i det som er og aksepterer de begrensningene som er lagt for oss uten å stille spørsmålstegn ved deres mandat.
Det er vanskelig, nærmest umulig, å vokse inn i et læringsmiljø når man føler seg utenfor. "De andre" snakker et annet språk, de liker andre ting, de oppfører seg annerledes, de ER annerledes. Avstanden kan bli så stor at man verken klarer å studere på samme sted som disse annerledesene eller bo i nærheten av dem. Slik forblir mange i sin milljøarv og kommer seg ikke videre. Økonomisk fattigdom, kultur- og ressurssvakhet har mange ansikter, også i form av fordommer. Og det ukjente er skummelt. Det er dette jeg har innsett og tatt opp kampen mot. Jeg er overbevist om at jeg har mer på innsiden enn jeg har fått leve ut. Jeg har et understimulert intellekt og ubrukte ressurser. Denne ubalansen gir en mistrivsel og utilfredshet. Mye jobbing, intens leting etter utvidede forståelser og nye verdensreferanser har blitt mitt livs oppgave for å skjønne mer. Jeg er skrubbsulten på å lære og forstå mer. Se og formidle mer. Bli mer.
Jeg er ingen akademiker og jeg har ikke et fullkomment språk. Men jeg er langt fra dum og har en bred realkompetanse. På enkelte felt sitter jeg med mye kunnskap, dog innenfor sære nisjer som kanskje ikke så mange andre er interessert i. Jeg kan ikke redegjøre for verdenshistorien med årstall og statsledere uten huller, jeg kan ikke fler enn to fremmedspråk, jeg kan ikke forklare de kjemiske prosessene i daglige hendelser, og jeg kan ikke argumentere for forskjellene på Ibsen og Strindberg. Da jeg gikk på videregående syns jeg disse tingene var uutholdelig kjedelig og kom kun igjennom med disiplin fordi jeg ville videre, men uten glede. Det skulle ta meg mange år før jeg forsto hvorfor.
Det miljøet jeg kom fra hadde ingen referanser til denne kunnskapens verden og jeg lærte tidlig at slike "kjedelige" ting hørte "de andre til". De rare som syns det var interessant å vite ubrukelige ting, de som gikk i teater og så gamle stykker som gikk i reprise hvert år. Disse som reiste ut i verden og opplevde annerledeshet. "Annerledeshet, hva skal vi med det?", tenkte vi mens vi lurte på om vi hadde penger til å ta en øl til. Vi var ikke sånne som var "fine på det". Vi var normale folk "på gølvet". Vi som holdt Norge i gang, mens rikingene tenkte og mente mye som aldri førte til noen synlige forbedring for oss.
Jeg har så godt det er mulig klart å karre til meg en viss allmenndannelse og kulturressurs der jeg har maktet det som voksen. Jeg har nylig oppdaget at kunst og kultur er rikdom og supplerer oss som mennesker med mer enn det vi absolutt trenger for å overleve. Sivilasjonen er bygget på vitenskap, filosofi, litteratur, etikk og humanisme. Dette krever søkende og kreative mennesker. Jeg er født slik, men ble aldri motivert til slik tankegang. Heldigvis har ikke en oppvekst i en ressurssvak og dysfunksjonell familie ødelagt alt, men det har vært til plunder og heft og det har tatt meg ufattelig mange år å forstå meg selv og verden i det lyset jeg nå gjør.
Mitt barn skal få helt andre rammebetingelser for vekst. Her hjemme forklarer jeg hvorfor det er viktig å kunne faktakunnskap som vi bruker praktisk til vår egen eller fellesskapets nytte. Hun får utforske litteraturen og kunsten, hvor vi sammen diskuterer den og prøver å se litt større på det enn hva man først kan få tak i. Først og fremst er vårt hjem fritt for fordommer. Her er man ikke fattig eller rik, dum eller smart, liten eller stor. Her er vi en levende familie som har forskjellige interesser og kunnskapsfelt, og som beriker hverandre med mangfold. Min fantastiske mann har bred allmennkompetanse og en vitenskapsbasert utdannelse. Istedenfor å oppleve han som en "annerledes" er jeg nå fascinert over hvordan våre kunnskaper utfyller hverandre i en dynamisk enhet i familien. Likeverdet han viser meg inspirerer til fortsatt personlig vekst. I praktisk handling viser han veien for at mennesket, i dette tilfellet meg, er mer enn våre begrensninger.
For at alle barn skal ha reelt like muligheter trenger vi flere veivisere som åpner de stengte dørene. Et hjem med superintelligente foreldre som løser vanskelige matteoppgaver til frokost, kan mangle folkelighet og åndelig innsikt. En familie hvor verken mor eller far kan hjelpe til med leksene, fordi de ikke kan noe selv, kan være fylt av kjærlighet og omsorg. Alle har vi noe, og trenger noe, derfor trenger vi fellesskapets balanserende supplement og utviklingsarena.
Det som reddet meg var et åpent og gratis folkebibliotek, slik at jeg kunne innhente den kunnskapen jeg søkte som jeg ikke fikk noe annet sted. Det var lærere som så meg og motiverte meg til vekst der de så at jeg trengte det. Det var gratis skolegang og et åpent universitet hvor man kan kikke, lytte, kjøpe bøker og ta de fagene man vil. Det var å bli sett som det søkende mennesket jeg er og aldri bli fortalt at det var noe jeg ikke kunne bli. Uansett hvor mye kunnskap jeg får, opplevelser jeg erfarer eller innsikter jeg kommer til, vil jeg alltid være et ufullstendig menneske. Og det er jeg veldig glad for. Universitetsgrad eller ei, alle har vi noe å bidra med. For oss selv, hverandre og samfunnet er du verdifull!
