Jeg har levd et liv på internett siden internett kom til Norge. Jeg kaller det et liv, fordi jeg har levd ut sider av meg selv i en virituell verden, som jeg ikke har kunnet inkludere i mitt ekte liv.
Jeg har hatt "venner" i alle verdens kontinenter, og tilbragt uendelig mye tid med dem, på nett. Jeg har hatt "venner" jeg har chattet med i timesvis hver dag, over flere år. Jeg har kjent deres mest intime hemmeligheter, og de mine. Jeg har hatt "nettkjærester" hvor vi har hatt varme følelser for hverandre, og nærmest "elsket" gjennom ord, bilder og musikklinker. En danske jeg aldri har møtt var fast bestemt på å gå fra kone og tre barn for "oss". Heldigvis ble det avsluttet før noe alvorlig skjedde. Ofte har jeg funnet tekstutveksling mer fascinerende enn å bryte fantasien og illusjonen med ekte informasjon som bilde, lyd eller å møtes i virkeligheten. På nett kan man være hvem man vil og få hva man vil. Alt finnes her. I syndens hage glitrer alt.
Noen av de mest fantastiske menneskene jeg kjenner har jeg møtt på nettet. Noe binder oss sammen, og likheter tiltrekker hverandre. Et hemmelig rom og en atmostfære som gjør at man kan se kun på det man vil, og overse alt annet. I virkeligheten ville man kanskje blitt avledet av en utseende detalj eller noe ved kroppsspråket eller stemmen, eller praten om noe annet. Men i tekstform kan man skjære rett til beinet og suge ut margen - essensen av nærværet. Akkurat den muligheten gjør internettbekjentskap så unike og nære. Og akkurat det samme, gjør disse relasjonene så ekstremt skjøre og utrygge.
Fanget i en verden der "den ene" skriver en melding til deg, en mail, eller du gleder deg til vedkommende er pålogget, online, oppdatert status. "Den ene" kan være en mann eller kvinne, en venn, en slå-ihjel-tia-med person, en som har en felles interesse, eller en flirt. Det kan til og med være "ditt livs" relasjon.
Jeg har opplevd å ha onlinevenner i alle kategorier mennesker, og noen av de jeg har hatt mest utbytte av å bli kjent med, har hatt særegenheter som gjør de mistilpasset i det normale samfunnet. Det ekte livet har andre krav til oss mennesker, enn den virituelle verden har. Her kan man velge selv. Og det gir trygghet, makt og kontroll.
Mange skriver om problemene sine, om sykdom og om minner. Om smerter, tabuer, skam og lidelser. Under et ukjent kallenavn kan hva som helst blottstilles, for ingen person trenger å bære skammen lenger. Andre skriver om hobbier, drømmer, barna sine og søker nye venner, både for nettsamvær og ekte vennskap.
På nett har jeg opplev en fødsel, fire dødsfall, alvorlige sykdomsforløp, dusinvis av menn som vil flirte, ha forhold eller seksuelle relasjoner, hundrevis av venninneskap som kommer og går, mens noen få består. To nære venner ble jeg kjent med på gravideforum på doktoronline for elleve år siden. Jeg har lært og diskutert utrolig mye, både fornuftig, men kanskje mest ufornuftige ting.
På twitter har jeg møtt en ny verden av mennesker som ikke kan kategoriseres på vanlig måte. Her er det blanda drops. Èn av alt jeg har møtt på nett før, i en salig røre. Det som gjør twitter unikt er at her kan alle deltagerne vise sine sider i hver tema som diskuteres, og to som er enig i noe, kan være svært uenig i noe annet. Da gjenstår å se om takhøyden bevares over tid, og hvem som forblir venner/bekjente/følgere/følger. Noen blir så opprørt uenige at de føler behov for å avfølge eller blokkere andre. Det er en fin mulighet. Jeg har mer enn en gang opplevd å forlate forum hvor mobbere eller atale folk får oppføre seg som hooligans og ingen setter en stopper for det. Når ingen tar ansvar for at miljøet skal holde et vissst klima, forringes kvaliteten til gjennomsnittet av alle deltagerne. På twitter forvaltes egenjustis, og dermed blir alle sine egen moderator over sin egen verden. Genialt.
Jeg har en bakgrunn med mye støy. Som alle andre har jeg et behov for å bli sett, hørt, tatt på alvor og først og fremst, elsket. Kanskje har jeg søkt unormalt mye til den virituelle verdenen for å oppfylle mine behov? Kanskje har jeg gjort meg selv en bjørnetjeneste ved å søke snarveier til belønningen, og hoppet over ekte-liv trening? Uansett er jeg ikke alene om å ha blitt avhengig av sosiale medier. Jeg syns uviklingen er skremmende og jeg har selv hatt lyst til å trappe ned både på nettbruk og strengere vurdere hvem jeg tilbringer tid med og hvorfor.
Jeg drømmer meg tilbake til 80 tallet der vi ringte hverandre på hustelefonen for å gjøre avtaler, og besøkte hverandre hjemme hos hverandre. Der vi satt og snakket sammen, med fokus og oppmerksomhet på hverandre. Der ingen digitale eller tekniske dingser peip eller blinket, der det var en lav stressfaktor. Der man kunne fordøye kveldens inntrykk og snakke om det på skolen dagen etterpå. Den gangen sladder tok ukesvis å spre, og man fikk lov å eie sitt eget øyeblikk. Ingen hadde knipset et bilde av deg og lagt det ut på facebook med tag, før du rakk hjem til ditt eget hjem. Man hadde rett til sine egne hemmeligheter og et ord var et ord. Vi kjente våre venner og foreldrene deres. Vi spiste sammen og vi kjempet oss igjennom gode og dårlig venneperioder. Vi kom å banket på selv om vi hadde kranglet og vi ba om unnskyldning. Alle ble alltid bedt på festen uansett. Vi var venner, det var ikke noe man bare fikk og mistet ved et tastetrykk. Vi kjente våre venner og vi var der for hverandre.
Kanskje var det ikke nok? Ville vi ha mer? Mer nærhet, raskere tilgang på informasjon, mer moro. Men på veien mistet vi mye av kjernen i det ekte og nære.
En av mine beste venner har jeg aldri møtt. Han bor i Costa Rica. Over et års tid har vi e-mailet hver dag. Vi har snakket sammen på skype og telefon, og vi har delt gleder og sorger gjennom fire årstider. Å vite at jeg har en venn som forstår "alt" reddet meg gjennom et vanskelig år der jeg måtte ta noen store og tunge avgjørelser. Ikke minst har jeg vært deprimert og syk, og følt meg utrolig isolert i hjemmet. Å ha en spesiell venn i en annen tidssone reddet nettene da jeg ikke hadde noen å betro meg til. Å få en oppmuntring når jeg trengte det som mest, reddet meg fra mørket. Å få lov å dele alt fra hverdagsnyheter og detaljer, til store drømmer og vyer, har gjort vårt bekjentskap til noe unikt. Han fikk meg på beina når jeg var skikkelig nede. Nå har tiden kommet for løsrivelse. Jeg kjenner jeg er redd. Redd for å miste, redd for å bli avvist, redd for å aldri få det vi hadde tilbake igjen. Men jeg har tro på at vårt vennskap vil bestå til evig tid, og at det er en mulighet til å velge hva man vil med det. Jeg har noen e-mail venninner i USA jeg har hatt i fem, seks år nå.Vi snakker stadig om at vi skal møtes en dag i fremtiden, men jeg har i grunn gitt opp troen på at det kommer til å skje. Jeg heller mer mot tanken om at mennesker kommer inn i livet ditt i en periode når du trenger det som mest, og uten å eie eller bruke, kan man gi hverandre glede en viss tid. Så går noen ut av livet og andre inn. Kretsløpet i livets relasjoner.
Nå har jeg fått noen nye twittervenner jeg har blitt veldig glad i. Farlig glad i. Det skremmer meg og gleder meg samtidig. Jeg prøver å ivareta mitt virkelige liv og mine følelser, samtidig som jeg våger å prøve ut dette nye. Hvis alt går etter planen skal jeg visst på campingtur, med grilling og bikinibading til sommeren?! Hjelp!?
Internett og onlinevenner er kommet for å bli, og jeg håper og tror at jeg klarer å leve godt i denne virkelige verden med litt ekstra krydder fra onlinelivet, og ikke motsatt.
Hvordan lever du på nett?
