Uførelivets parallelverden

Du kjenner sikkert flere som er uføretrygdet. Noen har fått sykdommer og skader som har gjort de varig ute av stand til å takle sitt gamle arbeide, og andre har blitt eldre med slitasjer som gjør at jobben ikke lenger kan omorganiseres til å gjøre et "arbeid" mulig i det hele tatt lenger.

Men stadig flere unge mennesker blir uføretrygdet, av varierende årsaker. De fleste er helt usynlige, de ser ikke syke ut på utsiden. Jeg er en av dem.

Da jeg vokste opp kjente jeg én uføretrygdet. Det var den alkoholiserte nabokona. Hun var skilt og forlatt med et stort, forfallent hus, tre sønner og et minimum av et barnebidrag. Bortsett fra noen suppeposer og simpelt arve-tøy, var det ikke mye annet enn øl som ble kjøpt inn der hjemme. Jeg kunne ikke fatte og begripe at noen ville ha det sånn. Jeg kommer fra en arbeiderfamilie, der man sliter, jobber skift og tar arbeidsoppgavene på blodig alvor. Min far er i politiet, min mor i hjemmesykepleien, min bror i militæret og jeg i kriminalomsorgen. Vi la vår ære i jobben, vi "var" jobben vår.

Men en dag så var jeg ikke jobben min lenger, og jeg er litt usikker på akkurat når den dagen kom.

Jeg ble akutt syk etter en krafig influensa med luftveisinfeksjon september 2004. Jeg lå med nærmere førr i feber i ti døgn, og da feberen var over, sviktet bena da jeg ville reise meg opp. Jeg hadde ikke pust, jeg skalv, jeg var svimmel, jeg hørte sus og pip, jeg så tåkete og eide ikke matlyst. Hjertet galloperte som en veddeløpshest, og å komme seg opp en trapp, var som å bestige Galdhøpiggen etter en real fyllekule. Jeg ble veldig redd og kom meg til legevakta.

"Nei, du er frisk som en fisk", sa mannen i hvit frakk.
"Frisk?", spurte jeg.
"Du snakker med ei dame som løfter hundre kilo i benk og jogger ei mil hver dag, jeg kan jo ikke gå!", sa jeg.
"Frisk", sa legen.

Og hjem dro jeg, og ble enda reddere. Jeg begynte å lure på jeg skulle dø. Jeg tenkte mange dype tanker, og flere av dem forandret livet mitt på grunnleggende nivå. Jeg ble liggende i tre måneder. Sykemeldingene ble forlenget, og hver gang jeg oppsøkte fastlegen sa han som sant var "jeg aner ikke hva som feiler deg, utmattelse kan jo være så mangt. Kanskje du kan prøve akupunktur eller noe? Jeg kan i allefall ikke hjelpe deg."

Ett år gikk og sykemeldingen tok slutt, NAV krevde møter og jeg satt svimmel på en stol og lurte på hvilken vei jeg ville falle når jeg besvimte. Husker ikke et ord fra det møtet, men jeg endte opp med attføringsvedtak. Tiltaket gikk i vasken da jeg halvveis ute i de nye kursene lå rett ut på gulvet med pusteproblemer, og måtte bæres hjem etter undervisning.

"Kanskje du har angst? Kanskje du trenger vitaminer? Tenke positivt?" En million dårlige råd og forslag senere, sånn ca 4 år etterpå - fikk jeg endelig diagnosen ME. Sort på hvitt kunne spesialisten bekrefte at jeg hadde denne lidelsen, som ingen kan noe særlig om, men mange mener mangt om.

5 år har gått, og jeg er fortsatt syk. Jeg har fått innvilget tidsbegrenset uføretrygd og det har gått opp for meg for lenge siden at jeg ikke lenger er jobben min.

Nå tror du sikkert at dette skal bli en klagesang om hvor ille det er å være syk - nei, det var ikke tanken. Og heller ikke en politisk brannbombe om hvor vanskelig det er å klare seg på 1/3 del av den gamle lønna si - nei, ikke tenkt det heller. Jeg tenkte å skissere for deg, hvor merkelig et liv som ufør er, og ta deg med inn i min verden - uførelivets parallelverden.

Hva du eier i det øyeblikket du blir syk, og hvilken familie og venner du har, og hvilken bakgrunn du har - avgjør såklart mest hvordan fremtida blir. Som naiv sosialdemokrat har jeg hatt tiltro i hele mitt liv, til at hvis jeg faller, da tar dere andre i mot meg. Men jeg kan vel si jeg datt rimelig hardt i bakken, med noen tørre løv bak som sa "eh, du har kanskje noen rettigheter, hvis du kommer og søker sjæl!"

Med få ord kan jeg beskrive uførelivet som hardt, ensomt og urettferdig. Kjedelig er vel også et dekkende ord. En uutholdelig skrustikke av hjelpetiltak, som lammer mer enn den støtter og bygger opp igjen. For skal jeg være "ufør" for resten av livet om jeg ikke blir kvitt ME? Tanken gir meg kalde gys nedover ryggen. Et liv i fattigdom, et liv utenfor det normal-sosiale fellesskapet, et liv som en "annerledes"..

Sykdommens begrensninger er en stor utfordring, det er tross alt grunnen til at jeg er ufør. Jeg er konstant utmattet, sover dårlig, humøret blir dratt nedover, konsentrasjonen er nedsatt, sensitiv for støy, lyd, lys og bråk, all fysisk aktivitet er umulig, skjelett- og muskelsmerter, alt må tilpasses, planlegges, tilrettelegges og tas hensyn til. Jeg har flere hjelpemidler (rullator, rullestol, elektrisk scooter, dusjkrakk, arbeidsstol) enn bestemora mi på 96 år. Et sabla pes!!

Det økonomiske er en gåte hvordan man skal få til. Som nyutdannet gikk jeg rett inn i 320.000 i fast årslønn og hadde ekstra tillegg og overtid som gjorde at jeg tjente en god del mer. Som ufør får jeg 165.000 i året. Men kabaler kan legges, når man bruker kreativiteten i riktig retning.

Det værste, som man ingen kan forestille seg før man har kjent på det selv - er å falle utenfor det kollektivt arbeidende og "friske" samfunnet.

• Når du går hjem igjen, etter å ha levert ungen på skolen. Og smyger deg opp trappa i skam.
• Når alle sykler og kjører i rush, med uptempo beat, og jeg aldri har dårlig tid, fordi jeg aldri skal i et viktig møte lenger.
• Når alle skjema sier "arbeidsgiver" eller "studiested" og jeg ikke har noen.
• Når noen sier at det "bare" er å spise litt suppe og brød for å kjøpe en iphone, og jeg spiser det (nesten) hver dag fordi vi ikke har råd til å sløse med verken penger eller mat.
• Når man blir så og si venneløs, fordi alle "normale" folk jobber, og ingen har tid mellom 8-17 og 17.05-23.00 og i helgene er de opptatt med aktivitetene sine.
• Når man knytter nye bekjente via diverse dagtidsaktiviteter og andre ting, og du merker at alle du kjenner er syke, gale eller begge deler..
• Når du slutter å ta til deg nye fremmedord, fordi ingen du omgås forstår dem..
• Når du kommer på at du ikke har vært på ferie på 5 år, og syns ordet "ferie" høres helt merkelig ut.
• Når du ikke trenger å bestille nye uniformsskjorter, eller kjøpe julebord kjole, og ikke gjorde det i fjor eller i for-i-fjor heller..
• Når det blir pinlig stille under foreldremøtet, når alle rundt bordet sier hva de jobber med hvor, og alle lurer på hvor jeg jobber..
• Når jeg tilbringer flere timer på internett, enn i den virkelige verden..
• Når den jeg snakker mest med er mannen i kassa på Rema1000..
• Når jeg blir kvalm av å få "gode råd", fra folk som ikke kan et kvekk om hva de snakker om.. 
• Når du går i terapi år etter år for å "godta og komme videre med noe annet", og nekter å godta det..
• Når man må følge med på alt av tilbud, salg og rabatter for å få til mest mulig, for minst mulig, og ikke orker maratonkjøret..
• Når du må ringe de få vennene du har og trygle om hjelp til helt vanlige ting som å handle..
• Når en tur ut føles som årets skoletur på barneskolen; spennende og vanvittig slitsomt..
• Når alt som "må"handles krever helse å få til, og du ender opp med postordre garderobe som ikke passer helt..
• Når minsten må velge mellom korps eller fotball, og vennene drar på shopping til Paris..
• Når NAV sender brev om at man er så heldig å ha passert 1 års sperrefrist og nå kan jobbe for kr70.000 i året før trygden blir trekt.. (kunne jeg jobbe, hadde jeg jo jobbet)
• Når ferie- og høytidsperioder er et ensomt mareritt av nedtelling til "normal" hverdag igjen.
• Når hjemmesykepleien mener at 45 minutter i uka er "masse" hjelp, og mer enn andre får.
• Når folk sier de befengte ordene "god bedring" som om det var en forkjølelse man hadde..
• Når alle forslag om "Kan du ikke bare..." må repliseres med "Beklager, men..."
• Når butikkpersonalet ikke forstår hvorfor du ber dem skru ned musikken kl.10.30..
• Når man sliter ute alle venner man hadde, og frafallet er større enn tilførselen, og går i manko..
• Når man aldri går på fest, aldri bli invitert på fest, og ikke kjenner noen som har fest...
• Når du faktisk ringer opp folk som sier "vi må ta en kaffe en dag", og finner ut at det er en frase uten betydning..
• Når folk sier du burde abonnere på "Vi over 60" pga livsstilen din..
• Når du kan mer om TTkort og trygderegler, enn popmusikk og utesteder..
• Listen er utømmelig, og jeg er sikker på at når jeg først har begynt å tenke tanken, kommer det til å dukke opp nye momenter i en uke fremover..

Min parallelverden er altså rett her og nå, ved siden av din, men ikke i din.

Jeg treffer sjelden mennesker, jeg går sjeldent ut, jeg gjør ingen vanlig ting som å stå i kø i Festningstunnellen kvart på fem, eller peise til hytta på en fredag etter jobb. Jeg må sjekke kalenderen for å vite hvilken dag det er, og jeg har ingen lønningspils å se frem til. Jeg får ikke feriepenger, og jeg har ikke nå sted å "gå til". Jeg er hjemme, hver dag, alltid. Det er mitt univers.

Du ser meg kanskje på gata, men det syns ikke utenpå at jeg er ufør. Du vet ikke om jeg nettopp kom fra Roma eller Barcelona, eller om jeg har femti tusen på konto. Du vet ikke hvor jeg er på vei, eller hvem jeg snakker med, fordi du antar at jeg er helt normal som alle andre. Og jeg antar at du er helt normal, som "alle" andre. Kanskje er du like ufør og isolert som meg? Men vi kjenner ikke hverandre og har ingen måte å møte hverandre på, fordi vi er "utenfor".

Livet er ikke så værst, men det kunne vært bedre. Jeg løper til jobben om jeg får helsa tilbake, og det skal bli en sånn glede!

Jeg har ikke bedt om å bli ufør, jeg har ikke fortjent det. Det gjorde sikkert ikke den drita fulle nabokona mi heller.. Jeg hadde gode karakter, en solid og spennende utdannelse, bred arbeids- og livserfaring, jeg er generelt ei veldig bra dame og som alle andre som sliter  - vi hadde fortjent bedre!

Bare vit at vi er her?

Førstehjelp mot psykisk terror

Hvorfor finnes det så lite kunnskap om hvilke effekter psykisk vold har på menneskesinnet for de berørte, og deres familier?

Kanskje finnes det mye, men den er i såfall dårlig implementert i folk flest og det offentlige hjelpekorpset.


- To barnehender griper rundt meg, i søvne. En søken etter fysisk bekreftelse på trygghet og nærhet. En varme som forteller at mor er nær og at ingen farer kan skade eller true lenger. Så mange skuffelser og uforståelige dager der hun gang på gang i en søken etter å forstå, har bebreidet seg selv og sin utilstrekkelighet. Er jeg virkelig trygg nå, er det virkelig over?

Psykisk vold er usynlig. Den slår og pisker med ord, den krenker og visker ut din personlighet og ditt nettverk slik havet vasker ut fotspor. Litt av gangen, sakte og plutselig er det som var der, forvunnet. Selv om man vet hvem som tok fotsporene og hvorfor, er det allikevel en handling som vanskelig kan pekes på og si: "Der! Akkurat der tok du mine fotspor, nå finnes det ingen bevis lenger på min fysiske eksistens på denne sanden". Når man plutselig ser at det som var der, ikke er der lenger, begynner man å lure på om det noen gang har vært der. Og minnene blir svakere for hver gang det skjer. Kanskje det er innbildning? Kanskje det er fantasi? Kanskje har jeg aldri vært her i det hele tatt? Hva er tryggest å tro på?

Det første som skjer i en kjærlighetsrelasjon med maktubalanse er indoktrinering. Med kjærlig hånd settes grenser og regler for hvordan "vi" skal være sammen, som i "ett". I denne fasen tror jeg sterke, sunne mennesker som har nok psykologisk grunnmur til å ikke nød-tanke sine emosjonelle behov i relasjoner - tar varsellampene på alvor, og avbryter prøveprosjektet før skadevirkningene blir for omfattende. Resten av oss, som har ufullstendige gestalter etter det livet vi har levd, illusjonerer oss selv og jobber videre med å tilpasse oss, forstå, hjelpe, trøste, rett og slett arbeide for å få denne relasjonen til å bli "perfekt". Gjennom terapi, faglitteratur, gestalt, psykodrama og spirituell/åndelig søken har jeg lært at ekte kjærlighet er en ren, god kraft som ubetinget aksepterer seg selv eller andre - slik de er. Du er flott, fordi du "er". I møtet mellom to emosjonelt modne mennesker, oppstår en gjensidighet og energi som kjører gjennom kretsen "to", uten å ta hensyn til hvor like man er, eller å forandre seg til omgivelsene slik kamelonen gjør. Alle psykologer vil nok si at det er normalt at forelskelse gjør menneskene periodevis "gale" og "tro kan flytte fjell", men det er ikke tvil om at svært mange mennesker havner i kjærlighetsrelasjoner som fungerer mot sin hensikt, og blir sittende der. Noen dør, uten å komme seg videre. Enten av alder, fordi de ga opp å komme seg vekk, andre dør av skader og vold, mens noen - de dør en psykisk død og individeet eksisterer i en fysisk tilstand der kronisk smerte og depresjon blir apati og tenkingens død. De har gitt opp seg selv, andre og livet.

En av mine aller kjæreste venner, en professor i sosiologi og selvmordsforsker, sa for mange år siden; "Det eneste sikre vi vet om livet, er at det alltid forandrer seg". Den setningen har holdt meg oppe mange manger, når det stormet som værst. Da alt så mørk ut og alt håp var ute. Når jeg hadde overbevist meg selv om at alt var som det skulle være - det var bekreftet, at jeg var verdiløs og uønsket her på jorda.

Jeg har tro på menneskets iboende kraft til å søke løsning. Vårt overlevelsesinstinkt er sterkere enn andre behov, og hjernens kreativitet har ingen grenser. "Nød lærer naken kvinne å spinne", og vi ser at mennesker som lever i krig og elendighet, finner utveier. Jeg glemmer ofte at det finnes mange mennesker som lever i "krig", selv om de lever i land med fred. Jeg har selv nettopp avsluttet en 31 måneders lang kamp, og som i andre kriger må jeg nå ha vareopptelling; vant jeg noe?, hvor mye tap hadde jeg og hvordan gjenoppbygger jeg dette "landet". "Landet" meg selv og min familie.

Mitt problem var at jeg brukte min kreativitet og løsningsinstinkt på feilslåtte strategier. Jeg skulle få dette forholdet til å fungere. Som mange andre kvinner tok jeg på meg skylda for det som ikke var bra, og dekket over hjemmets utfordringer ved å smile på utsiden. Jeg spilte et kjent rollespill som heter "lojal kone, utholdende mor og støttende famlie og venn". Ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det. Knapt nok meg selv. Hjernen tåkelegger det vonde og skaper unnskyldninger gjennom rasjonalisering, bagatellisering og skyldfraskrivelse. Som japansk vanntortur; skaper små, jevne drypp av det mest uskyldige, stor smerte, galskap og mulig død.

Så hva gjør man? Hvor får man hjelp? Hva finnes av hjelp?

Problemet med "hjelpen" er at den befinner seg i en psykologisk steinalder, og ikke fungerer i praksis.
Når en kvinne oppsøker f.eks lege eller psykolog, og vurderer muligheten for å dele noe av sin smerte, blir hun møtt med liten forståelse for at hun selv velger å forbli i relasjonen eller har håp om at forholdet skal bedre seg på sikt, evnt med hjelp og veiledning. Reaksjonen er alltid sterk, og med lite empati, mye arroganse og skremmende dårlig individuelt tilpasset veiledning. La meg gi deg noen eksempler;

"Hvordan har du det?"

"Joda... *pause* Du vet, det er litt utfordringer i to-kulturelle forhold".

"Åja. Hva mener du? Er han ikke snill?"

"Joda!"

"Han slår deg vel ikke?"

"Neida!"

"Ja, for du skal ikke finne deg i å bli tråkka på, da får du gå fra han!"

"Nei, såklart skal jeg ikke finne meg i noe sånt. Han er ikke sånn. Det ville aldri skje".

Og etter noen sekunder, har "hjelperen" klart å gjøre problemet enda værre, ved å påføre skam, fordommer, og overeksponert "hjelp" som gir totalt motsatt effekt. Det vil gå lang tid og skje mye fælt, for denne kvinnen igjen tør å lette på sløret og dele noe av hva hun gjennomgår.

På det tidspunktet denne samtalen fant sted hadde jeg opplevd å bli totalt kontrollert, irettesatt med høy grad av aggresjon, opplevd fysisk holding (frihetsberøvelse med makt), konstant og langvarig kritikk av meg som person og mine meninger, mitt arbeide og min livsstil, daglig krenking av meg selv som individ, mobbing, utfrysing, neglisjering og andre former for maktmisbruk.

Jeg var ikke slått, og jeg hadde ingen blåmerker, men jeg satt allerede fast i den psykiske terroristens klør. Jeg meldte meg frivillig som offer, og jeg fortsatte rollespillet med en intensjon om å vinne. Seieren skulle være å en dag komme over alle ulikhetene og kjenne total lykke. En utopi som skulle vise seg å bli mitt livs mareritt.

Hvordan kan man hjelpe kvinner som "vil" bli misbrukt??

Ingen kvinner vil bli misbrukt. Alle som går tilbake til dysfunksjonelle forhold etter å ha søkt hjelp og støtte for å bryte ut, gjør det fordi de ikke har noe bedre alternativ. I likehet med narkomane som jobber for å komme seg ut av et miljø de er avhengige til, trenger disse kvinnene (og noen menn) mye mer enn en seng, tak over hodet og mat i magen. De trenger avvenning, støtte, et nettverk og rom for å "sprekke". Det vil si at alle som går tilbake til terrorveldet og prøver igjen, ikke må bli fordømt og fraskrevet hjelp, når de neste gang kommer og banker på døra. Jeg har brukt lang tid, og jeg er ikke avruset. Jeg vet 100% at jeg aldri kan gå tilbake til det forholdet jeg var i, men hjernen min sier allikevel at "joda, det kan hende det går denne gangen. Det er ting du ikke har prøvd. Hva om du bare ikke var villig nok? Ja, det var nok min skyld at det endte sånn, jeg er sikkert slem, egoistisk, lat og dum slik han sa til meg. Han er jo så klok. Han er så vakker. Han er så sterk. Han får til alt, jeg får ikke til noenting. Jeg trenger han. Jeg dør uten han. Jeg må tilbake. Jeg må tilbake. Jeg MÅ tilbake. Selv om det kommer til å koste meg livet".

Det er ikke enkelt å holde seg selv fysisk borte fra en person som har en sånn psykologisk makt over en. Selv i blinde søker jeg mot ilden, for mer skade, mer juling, flere krenkelser. Jeg er gal.
Jeg tror jeg befinner meg i en psykologisk krise som heter avrusning fra langvarig, tungt misbruk. Og jeg trenger hjelp!

Jeg har i dette forholdet søkt råd og hjelp hos følgende personer og instanser;

- Venninner
- Familie
- Gamle kollegaer
- Naboer
- Akademia (bekjente med høy utdannelse)
- Trosfeller
- Moskeen
- Imamer
- Forstander
- Prester
- Kirkens SOS nødtelefon
- Mental helses nødtelefon
- Oslo Krisesenter
- Ressurssenter for kvinner
- Dagsenter for psykisk helse (3 stk)
- Psykolog
- Psykiater
- Gestalterapeuter
- Det alternative miljøet
- Akupunktør
- Rehabiliteringsopphold i institusjon
- Hjemmesykepleien avd miljøarbeid
- DPS
- Trygdekontor
- Sosialkontor
- Boligkontor
- Politiet (venner som jobber der)
- 3 forskjellige selvhjelpsgrupper
- Barne- og familievern
- Skolens sosiallærer
- Helsesøster
- Nettforum, nett-nettverk etc
- Ukjente personer, bl.a. via internett/twitter

Hjalp det? Jeg vet ikke.
Hva hjalp? Jeg er usikker.

Jeg tror noen små biter av å bli sett, bli bekreftet og støttet her og der, i tillegg til en sterk indre motivasjon til å ville ha et godt liv, til slutt gjorde meg sterk nok til å ta opp kampen. Jeg "vant" da jeg "tapte". Da jeg reiste meg opp i bokseringen og tok igjen, forsvant overgriperen ut av livet mitt på egen hånd. Jeg trengte bare å si "nei, nå er det nok", men kraften til å uttale de ordene tok meg to og et halvt år av mitt liv, påførte meg psykisk belastning og satte arr i min og mine nærmestes sjel - for alltid.

Jeg vet i allefall hva som ikke fungerte, og derfor vil jeg gi noen tips til andre som møter mennesker i akutt psykisk relasjonskrise;

1. Lytt mer enn du snakker selv
2. Spør hva du kan gjøre
3. Vær tydelig på hva du kan tilby og ikke 
4. Vær tilgjengelig
5. Ha god tid
6. Vær fleksibel
7. Vær fordomsfri og tolerant for forskjeller
8. IKKE belær
9. IKKE overdriv
10. IKKE skrem
11. Gjenta det du hører, for å få bekreftet om du har oppfattet riktig
12. Realitetsorienter om muligheter og rettigheter
13. Gi håp ved å si positive ting
14. Vis trygghet ved å stadig bekrefte taushetsplikt og profesjonalitet
15. Unngå stigmatisering
16. Unngå sammenligninger
17. Unngå å gi forslag til "løsninger"
18. Vær et godt medmenneske
19. Sett personlige grenser 
20. Unngå et "oss" og "deg" skille, ovenfra/ned holdninger

Jeg bruker begrepet psykisk terror, fordi systematisk psykisk vold over tid er;

Terror er en sinnstilstand som innebærer at man blir overveldet av en følelse av intens, umiddelbar fare. Ordet representerer også det fysiske uttrykk et menneske eller en gruppering kan gi til kjenne gjennom handlinger, som regel ulovlige, der formålet vanligvis er å skape oppmerksomhet for ens sak - og/eller rent destruktivt, å forulempe alt som fremmer motsatte sak.

Å terrorisere er å bruke terror (f.eks. ved å true med vold) for å oppnå noe. Terrorisme er bruk av terror for å oppnå et politisk mål. Terror satt i politisk system kalles ofte skrekkvelde eller redselsherredømme (se Skrekkveldet).

(Kilde: Wikipedia)

Brutal undertrykkelse, uansett motivasjon: kulturell, patriarkalsk, religiøs, psykopatisk o.l. er alle svært skadelige system, i mikro eller makrosamfunn. Mest farlig er kanskje maktovergrep i de næreste relasjon; i familie og ekteskapet.

Det finnes alltid en vei ut av tunnellen, selv om du ikke ser lyset i andre enden. 
Bare forsett å gå, så kommer du alltid frem til slutt. Og det finnes noe annet på den andre siden.

Livet skal være godt - det er din inviduelle medfødte rett, som du er gitt egenrådig forvaltningsplikt over. Men du trenger ikke gjøre det alene.
Vi er mange som har sett helvetet, og vi er flere som har funnet tilbake til en annen verden.
Sakte og sikkert.

Det var lenge siden!!

Velkommen tilbake!

Da er "Valgerd Verden" åpen igjen, etter flere måneder i dokk.

Flere gamle innlegg, nærmere to hundre, er slettet - for å gi den en ny start ;-).

Alt som omhandler religion, blir heretter skrevet i en egen blogg, og korte innfall havner på twitter, personlige meddelelser på facebook, og andre kvasi-intellektuelle innlegg havner nok nettopp her :-).

Denne uka er det sanguke i Norge, og da kan vi jo starte med en all-sang;