En hyllest til Dani Dee

En venninne av meg har gått igjennom store endringer siste året, og har startet som rappe-artist. Det er bare sååå kult. Ikke fordi det er så himla spesielt, men fordi det er en kjempelang og vågal vei å gå, spesielt for henne. Jeg sender en hilsen til deg vennen, og spiller noen låter fra Karpe Diem mm - norsk rap på sitt beste. Til plata di er ute.. Da spiller jeg den såklart ;). Go girl!

Bykidsa trenger sterke uttrykk, så express yar'self!





Klovner i Kamp;



Jaa9 & Onkel P;

Liggja i grøne enger

Herren er min hyrding, det vangar meg ingen ting.
Han lét meg liggja i grøne enger; han fører meg til vatn der eg finn kvile,
han gjev meg ny kraft.
Han leier meg på dei rette stigar for navn skuld.
Om eg så går i dødsskuggens dal, ottast eg ikkje for noko vondt.
For du er med meg. Din kjepp og din stav, dei trøystar meg.
Du duker bord åt meg, fremfor augo på mine fiendar.
Du salvar mitt hovud med olje; mitt staup fløder over.
Berre godleik og miskunn skal fylgja meg alle mine dagar,
og eg skal bu i Herrens hus i lange tider.

Endelig er de tilbake - familien Neshov! Jeg startet noe forsinket å lese "Berlinerpoplene" og "Eremittkrepsene" i sommer, og ble svært glad i hele familien og deres gård på Byneset.
Fordi jeg er så gjerrig, ventet jeg på "Ligge i grønne enger" i pocket, men Ark lanserte nå tilbud for hardback til kr.99,-. Da jeg endelig kom meg til butikken, var lure-tilbudet gjort om til kr. 149,-, noe jeg klaget høylydt over. Men da var jeg alt solgt, jeg MÅTTE hjem å lese fortsettelsen.

Jeg savnet dem alle sammen, Torunn, Erlend og Krumme, Margido og farfaren, ja til og med grisene savnet jeg. Skulle Siri ha flere kull, og ble det noe forhold mellom Kai Roger og Torunn?

Anne B. Ragde lager fantastiske bøker, men jeg syns dama skriver noe burlesk. Det er ikke alt vi vil se eller høre. Det har i hver bok vært groteske beskrivelser av ting jeg strengt tatt ikke trenger å vite, eller har noen underholdningsverdi av å høre om. Rett og slett guffent, creepy og skummelt. I "Berlinerpoplene" var det selvmordsbeskrivelser og likstell, i "Eremittkrepsene" var det også inngående ekle detaljer om bl.a. Erlend og Krummes privatliv. Jeg likte det overhodet ikke. Men jeg leste videre, og samlet sett likte jeg bøkene svært godt.

Det føles som å komme hjem, til min egen syke familie og galskapens hverdag. Men i bøkenes verden, åpnes det for spennende endring og utvikling, noe som skjeldent skjer i den virkelige verden.

"Berlinerpoplene" får beste karakter
"Eremittkrepsene" en mer utfyllende, beskrivende fortsettelse (alle syns oppfølgere er kjedelig)
"Ligge i grønne enger" er ikke ferdiglest, men det føles som litt drøvtygd oppgulp og spinning på de to forrige.

Men jeg er i allefall i Neshov- verden akkurat nå, og det føles trygt og kjent.
Og nå skal jeg lese videre...