Døden, døden, døden

Slik heter en ny svensk dokumentarserie om vårt forhold til dødens prosesser i dag. Døden har nærmest blitt et tabu i vår steriliserte og moderne verden. Vi snakker ikke så mye om den, og svært få ser den med egne øyne. Vi har folk som tar seg av sånt.

Anna Lindman søker svar på våre spørsmål om døden. I gårsdagens episode snakker hun med en kreftsyk kvinne som planlegger sin egen begravelse, hun klatrer ned i et gravhull på kirkegården og snakker med en kirkegårdsgraver. Hun besøker også et krematorie og får høre hva mennesker som jobber med døden til daglig tenker og føler. Programmet traff meg fordi vi alle er mennesker som en dag skal få møte døden, og i møtet med livets store overganger blir vi mer anonyme. Vårt jordiske gods får vi ikke med oss, vi står alle likt når livets reise er over.

Jeg anbefaler deg å ta en titt på denne serien. Den er modig og utfordrende, kanskje for noen provoserende, men først og fremst veldig respektfull. Kanskje kan vi lette litt på vår egen, ofte uaksepterte, underliggende dødsangst for denne ukjente reisen videre?

Du kan se "Döden, döden, döden" på SVT2 onsdager kl. 20.30 eller på nett-tv til SVT.se.

Stortingsvalg rett rundt hjørnet

Er du en av dem som ikke har bestemt deg for hva du vil stemme i år? Kanskje du ikke har sagt det til noen, men i tillegg ikke kommer til å gidde å bruke stemmeretten din? Eller er du overbevist om hvilken måte som er rett å styre landet på, og tropper opp mandag 9. september for å avlegge stemme - men har aldri spurt deg selv hvorfor du er så sikker på hva som er rett?

Det er fortsatt noen uker igjen av valgkampen, og politikerne på alle nivå, fra Storting til lokalavdelinger, reiser rundt og prøver å verve stemmer til sitt parti. Svært mange bestemmer seg ikke før i siste liten, og det må, slik jeg forstår det, bety at flere er usikre på hvem som fortjener en stemme.

For det første må jeg oppfordre deg til å bruke stemmeretten din, spesielt hvis du er ung, og enda mer konkret, hvis du er kvinne. For 100 år siden fikk norske kvinner stemmerett for første gang, og veien dit var ingen dans på roser. Norske kvinner har fortsatt mange viktige saker å jobbe for, likestillingen vil aldri bli forvaltet automatisk uten at noen jevnlig minner om at begge kjønn er like mye verdt, og søker å finne en likevekt i makta både i arbeidslivet og på heimefronten. Mange unge kvinner i dag tar det for gitt at likelønn og like rettigheter ligger for deres føtter. Deres mødre og bestemødre sloss og blødde for dem. Dersom du tror at sexismen ikke ligger og ulmer i flere kulturer, også den norske, tar du klekkelig feil. Høyres utspill om å redusere fedrekvoten for barselpermisjon er ett eksempel på tilbakeslag for likestillingen. For hvem skal være hjemme med barnet hvis far ikke kan bidra? Da får mor mer ansvar for hjemmet og barnet enn hun allerede har, og som historien kan fortelle oss, vet vi at en slik skeivfordeling påvirker likestillingen i hjemmet praktisk, økonomisk og ansvarsmessig. Når far har fått lov til å entre omsorgsrollen på hjemmebane så tidlig så mulig, knytter han tettere bånd med barna, og arbeidsfordelingen i hjemmet blir mer jevn, også etter at barselsperioden er over.

Politikk er som et spill. Det er utrolig lett, men samtidig komplisert, på én og samme gang. Alle kan opprette et parti, få nok underskrifter til å stille til et valg, skrive et program med ideologi, verdier og forslag til hvordan Norge bør driftes. Før et valg er det programpolitikken som selges inn til velgerne, men virkeligheten er at det er den faktiske politikken som burde selges inn, eller forsvares for velgerne. For sannheten er at alle politiske partier i større eller mindre grad har måttet gå bort fra sine verdier og meninger, når makten skal kjempes om. Den som har mest makt bestemmer mest, sånn er virkeligheten.

Nettopp derfor er det en del mennesker som avstår fra å stemme, fordi de føler seg sviktet av politikere som selger inn gode ord som blir til slett spill når vedtak skal fattes og lover skrives. Argumentet om at man ikke kan klage om man ikke stemmer, har liten relevans, for alle har rett til å klage. Men engasjement - det koster. Noen må delta, noen må gå på møter, melde seg inn i partier, diskutere, debattere, engasjere og inneha de vervene som driver den politiske dagsordenen fremover. Noen blir ansatt i byråkratiet og jobber for politikerne, men de som kjemper og sloss for sitt partis overbevisning, ære være disse innbitte og forhatte menneskene, gjør faktisk en enormt viktig jobb. Hvordan skulle et land sett ut om alle innbyggerne hadde passivt overlatt driften og veivalg av sitt kjære fedreland til noen de ikke stolte på? Noen de ikke likte?

Så hva liker vi? Hvem skal få styre?
Istedenfor å lete i programmene etter enkeltsaker som engasjerer, syns jeg det er på tide å se på det store politiske bildet. Se for deg en fotballkamp. De største partiene er også de sterkeste, siden mengde er makt. De partiene som er så små at de ikke har mulighet til å nå opp til å hevde seg på linje med disse store, de må være med på laget til et av de større partiene for å få være med å bestemme noe som helst. Men veldig ofte ender de opp med å bare støtte et annet parti i å få flertall og regjeringsmakt, mens deres politikk drukner i mindretallsavstemminger. SV er et eksempel på et parti som har tapt makt og innflytelse på å sitte i regjering, spesielt i nåværende Soria Moria 2. Deres velgere ble så skuffet over at SV støttet et større lag som ofte avgjorde saker stikk i strid med den politikken de hadde stemt på. I dag er både SV, SP, Krf og V ufattelig lave i populæritet. Det beste de kan håpe på er å være med i en lappeteppe-regjering som trenger deres få mandater til å utgjøre et flertall. Så har vi de bittesmå partiene med nærmest utopiske politiske verdier, som Rødt og MDG. Disse partiene utgjør ingen reel makttrussel mot den politiske eliten, og kan heller ikke regne med å få mye makt. Det er lett å sole seg i sin egenskapte vakre politikk i en valgkamp, men når hverdagen kommer og landet skal forvaltes, regningene skal betales, og folk og fe skal ivaretas til det beste for flertallet, da har ikke radikal drømmepolitikk noen praktisk verdi. Uansett hvor fint det kan høres ut for enkelte nå.

Da sitter vi igjen med finalematchen: Blir det en borgelig eller sosialistisk regjering?
Høyre og Frp sikler etter regjeringsmakta etter åtte  år i opposisjon. Meningsmålingene sier at fler ønsker en blå regjering nå enn for fire år siden. Men det er bare valgdagen som teller.

Jeg spør deg, hvilket Norge vil du ha? For det handler om tro, livssyn, verdier, overbevisning, ja - religion om du vil. Det som er sikkert er at sosialdemokrati og kommersielle markedskrefter ikke er det samme. Det Norge du kjenner i dag er bygd på et verdisyn om at alle mennesker, fattig som rik, ung som gammel,  fortjener det beste mulige, og at det offentlige Norge skal forvalte vår felles økonomi på en rettferdig, fornuftig, investerende og langsiktig måte. At vi sammen kan gjøre det nesten ingen kan alene, nemlig å ta vare på fellesskapet og enkeltindivitet gjennom hele livet, med frihet til å gå egne veier, med et sikkerhetsnett til å ta vare på deg dersom du skulle trenge det. Det handler om solidaritet, det handler om likeverd, det handler om fellesskap, en frihet, likestilling og muligheter for alle. Rettferdighet, ivaretagelse, trygghet. En offentlig forvaltning som på en demokratisk måte gjenspeiler folkets røst og verdisyn, et moderne, effektivt Norge som vokser på en trygg og stabil utvikling, som en del av et større naboskap i Norden, Europa og verden. Et land som forvalter våre gamle og sterke tradisjoner, et land å være stolt av. Et land å kjempe for.

Eller vil du slippe til friere markedskrefter som vil spekulere på børs og løpe etter økonomisk fortjeneste med en større risiko, der offentlig forvaltning bygges ned og de kommersielle kreftene får blomstre på de behovene folk til enhver tid har, uten noe sikkerhetsnett for verdivalg eller nedgangstider? Ønsker du et samfunn der folk i større grad får mele sin egen kake, og en større del av de tjeneste og tilbudene vi som mennesker gjennom et helt liv er avhengige av skal koste fra egen lommebok? Der din egen lykkes smed høres for godt ut til å være sant, og er det. Et samfunn som vil investere mindre i det du trenger, og la forbruk og fortjeneste være samfunnets byggestener. En sårbar økonomi som gjør enkelte rikere, men ikke sikrer en bred fordeling av godene til folk flest. En økonomi som kan gå dukken når som helst, og sette oss i en tilstand av konkurser og arbeidsledighet som både USA og flere land i EU har gått konkurs med.

Skal vi fortsette å bry oss om oss selv og hverandre, eller er det umoderne nå?

Jens Stoltenberg har ledet landet trygt og stødig gjennom økonomiske oppgangs- og nedgangstider, gjennom nasjonale kriser og mange viktige politiske prosesser. Den rødgrønne regjeringen har satt sammen et lag av dyktige statsråder, og fornyet dem ved behov, som har brukt sin faglige, personlige og erfaringsbaserte spesialkompetanse i de feltene det har vært mest bruk for dem, og de har utrettet store investeringer, forbedringer og gitt Norge en stødig utvikling vi kan være stolte av.
Det Norge vi kjenner, det Norge vi liker, det er bygget på Arbeiderparti-politikk gjennom mange tiår.
Det er også det Norge jeg vil skal bestå. Og for at politikken skal utvikle seg og utfordre, trenger vi en kontinuerlig debatt om hva som er best. Valgkampen har for meg bare bekreftet det jeg har sett over lengre tid. Arbeiderpartiet fortjener min stemme.

Godt valg!

foto: commons.wikimedia.org

Forfatterspire

I fjor vår startet jeg på skrivekurs hos Niels Fredrik Dahl. Jeg hadde i flere år prøvd å skrive min historie i bokform. På tredje forsøk innså jeg at jeg trengte ekstern hjelp. Å få lov til å bidra med et kapittel til andres bok ga mersmak. Jeg ville fortjene min billett til Aschehougs hagefest. Jeg ville gi ut min egen bok.

Å lære å gjøre noe kan være vanskelig. Ingen kan si hva som skaper en god bok, for hva som er godt varierer med smak og stil. Det forlag og flere erfarne forfattere vet, er i det minste hva som ikke er bra.

Våren gikk, jeg fikk bokkontrakt med et privat selskap og dro ut i verden for å sanke førstehåndsinformasjon til temaet jeg skulle skrive om. En ny sjanger, et stort prosjekt, en ukjent verden for meg. Mye arbeid, enda mer fortvilelse, troen på egen skaperkraft svant gradvis hen.

Høsten startet sterkt med et skriveseminar med Jan Kjærstad. Mannen er genuint smakfull. Han skaper litteraturkunst, prater med letthet om flere viktige tema innen litteraturens oppbydning, dramatikk og eksempler på fortellerstemme. Jeg føler meg igjen sterk og inspirert. Får tommelen opp for min bokidé.

Starter igjen på et 10-ukers kurs hos Niels Fredrik. Sene tirsdagskvelder sitter vi i Riverton-rommet på Litteraturhuset, i en gruppe på 8-10, og studerer hverandres tekster og får høre hva mesteren selv mener. Tilbakemeldingene gir meg nye tanker, et annet blikk, følelser jeg ikke hadde møtt før. Jeg leser mye skjønnlitteratur dette året. Oppdager en ny verden av språk, beskrivelser og stemninger jeg trodde jeg ikke likte. Nå vet jeg at jeg bare ikke hadde evnen til å smake på det.

Å utvikle lese- og skriveferdigheter handlet for meg i stor grad om å våge å tre ut i livet uten forventninger, fordommer eller forutinntatte meninger. Å våge livet selv. I møtet med etablerte forfattere, mange som drømmer om å være det, og bredden av akademiske- og journalistiske vinklinger, har jeg møtt mange mennesker som har etterlatt sterke inntrykk. Forfatterverdenen er verken varm eller inkluderende. Kunstnersjeler med store og sårbare ego, kjemper om forståelse, beundring og salgstall. Noen varme og selvsikre har jeg møtt, men jeg opplever at de fleste holder kortene tett til eget bryst.

Å skrive er å utlevere seg selv, sårbart og personlig. Den som skriver stiller seg laglig til for hugg. Det krever å ha nok tro på at man er noe, kan noe og at verden ikke går under om det ikke blir en salgssuksess.

Jeg sitter her nå og tenker at jeg fortsatt vil og tør. At boka jeg mener bør bli utgitt har livets rett. Min historie er noe verden fortjener å få smake på. En spire må få gro og vokse seg sterk.

Foto: Napkinwriter

- Takk til venner og bekjente som stadig spør hvordan skrivearbeidet går, og minner meg på det jeg ofte glemmer, at min stemme teller.

Bokanbefaling!

Til jul fikk jeg boka "Hjem til meg" av Trude Marstein. Leste den ferdig på en liten uke, og vil gjerne anbefale deg å lese den. Den fikk gode kritikker av anmelderne, dama er fra Tønsberg (min fødeby), men ikke nok med det - den setter i gang så mange refleksjoner om livet, forhold og kjærlighet.

Romanen handler om den notorisk utro legen Ove, og fortelles i bruddstykker over en periode på 30 år. Fra han er turnuslege og møter sin tilkomne, til han virkelig har fått erfare livets buffet med alle dets gleder, sorger og konsekvenser. Ikke minst nyanser og mysterier, at livet sjelden er slik vi tror eller ønsker oss. At dagene går fortere enn vi ønsker og behovene overstyrer våre prioriteringer fremfor verdisynet vi bærer i bunnen av vår sjel.

For hvem er vi når vi er tro mot oss selv? Og hva om vi må velge mellom flere onder? Eller ikke klarer å velge mellom flere goder? Når grådigheten i oss overskygger angsten, og våre dype behov for tilhørighet, aksept, kjærlighet og tilhørighet ikke blir oppfylt fordi vi roter det til. Livet er ikke bare bare, og det finnes ingen fasit. Det finnes valg og det finnes konsekvenser, det er sikkert. Og mest av alt handler det om hvem vi vil være, for oss selv og andre. Men klarer vi det da?

Les boka, den vil garantert få deg til å tenke, kanskje ikke være så skråsikker på hva som er rett og galt, og innse at alle, innerst inne, gjør så godt de evner selv om det utad ikke ser sånn ut.

Romanens jeg-stemme, Ove, kommer nær meg som leser fordi han deler inntrykk, tanker, refleksjoner og egen fortvilelse usensurert. I tillegg er boka mesterlig i å gå inn i riktig tidsepoke slik at du virkelig føler tiden, og hvordan ting forandrer seg mellom oss mennesker når det gjelder kommunikasjonsformer, holdninger og samværsformer. Mest av alt gir den food for thought for lang tid, og avslutter på en troverdig måte. Les den!

Foto: Gyldendal

Slekters gang

Det kommer en dag da alt blir annerledes. Livet tar noen store skritt i en ny 0g ukjent retning. Grunnvollene mine rystes. Jeg har visst det hele livet at alt én dag tar slutt, men realitetens smerte er ikke til å holde ut, så jeg har skøvet den langt bak alle andre tanker som jeg håndterer bedre. En av de dagene kommer i morgen.

Min elskede bestemor som i september 2013 vil fylle 100 år, trenger nå mer omsorg og pleie enn hva familien kan stille opp med. Hun må ha noen hos seg hele tiden, dag og natt. Hun skal til et sykehjem for døgnkontinuerlig omsorgsplass. Det er flott at hun raskt fikk plass, og det er en velsignelse å se at velferdsstaten fungerer som den skal når vi er i livets mest krevende faser og er avhengig av fellesskapet.

Allikevel er jeg dørgende trist. Når hun i morgen bæres ut i transportambulansen, på båre, pakket inn i ullundertøy, klamrende til ei dyne, titter på ukjente menn med et forvirret og engstelig blikk, da er vi et skritt nærmere den dagen hvor ingenting blir som før igjen. Hun kan ikke bo alene lenger. Hun kommer aldri til å komme hjem igjen.

Jeg vokste opp i den leiligheten. Jeg spiste min frokost med lange fletter og store sløyfer i håret som mormor hadde laget, mens bena dinglet fra stolen og jeg ikke rakk ned til bakken ennå. Jeg vasket mine første skrubbsår på hennes kjøkken da jeg kom hylende inn fra lek i gata. Jeg sovnet i hennes armer da natten kom. Jeg elsker henne så høyt! Hun har alltid vært der for meg. Kjøpte min første sykkel, tok meg med på ferier, sendte brev med sedler da jeg var student, bakte kaker, strikket sokker og bare var der. Alltid.

Jeg reiste ut i verden og fikk mitt eget liv. Kom innom nå og da, men dagene gikk, det var så mye jeg skulle rekke. Nå ser jeg at sanden i timeglasset snart renner ut. Nå er hver time vi har sammen mer verdifull enn noensinne.

Jeg sitter ved sengekanten og holder hendene hennes. Hun har varme hender, myke med skrukkete hud, tynne men bestemte. Ansiktet er nesten ikke til å kjenne igjen av folder, pigmentflekker, små sår. Øynene er hule og store, lyseblå som et spedbarns, munnen gapende med noen få tenner igjen i underkjeven, de øverste ble trukket ut da tannlegen mente det var fint  å begynne med protese. Hun likte den ikke og har sluttet å prøve å få det til. Håret er hvitt, fjonete og kort, mykt, lar seg stryke bakover og blir liggende slik. Jeg vil så gjerne spørre henne om hun er redd. Om hun trenger noe. Finne ut om jeg kan gjøre henne noe godt nå mens vi ennå har tid. Ordene kommer ikke frem, jeg klarer ikke å snakke om døden på den måten. Jeg ber henne drikke noe, jeg ser at munnen er tørr og hun lar meg sette sugerøret inn i munnen hennes. Ananasjuice på en drikkeflaske. Den ligner en min datter hadde da hun var baby. På nattbordet står en asjett med ei brødskive med leverpostei skjært opp i terninger. Et glass melk med sugerør i. To vaser med tulipaner. Hun vil ha det mørkt og kaldt. Hun vil sove.

Jeg tenker på henne om natten. På alt hun har vært i sine hundre år. Ei flink jente, en god kone, en kraftfull mor, bestemor og oldemor for så mange. I hele sitt liv har hun imponert, underholdt og beveget alle på sin vei. Naboer, venninner, kjente og ukjente. Klart det umulige. Fått det til. Hun lager så god mat, det er vondt å se at det hun nærer seg på nå er noe hun aldri ville servert andre. Hun er et treskeverk på håndarbeid og produserer skatter på rekke og rad. Men det siste strikketøyet ligger i stua, et teppe med ujevne masker som aldri vil bli ferdig. Hele min eksistens er vevd inn i henne, jeg kan ikke forestille meg at hun en dag ikke skal finnes mer. Hun er min ryggrad, mitt hjerte, min barm. Min nåde, mitt hjem, min mor.

"Legg hånda di på ryggen min", sier hun. Jeg lar den ligge der lenge. Beveger den mellom armen, skulderen, hodet og nakken. "Masser meg litt", sier hun. "Der. Hardere. Sånn!". Jeg gjør det. Er redd jeg skal bryte et ribben når jeg presser mot lungene, eller etterlate et gedigent blåmerke. Jeg gjør det allikevel. Hun sier det er godt. "Nå slipper smerten", sier hun. Det er godt å føle at jeg kan gjøre noe. Gi noe. De andre som bor i samme by har vært så mye flinkere enn meg til å besøke, følge opp, lage mat. Jeg har tatt turen fra hovedstaden ved høytider og fødselsdager, og en sjelden gang utenom. Min egen helse har vært dårlig og jeg har ikke klart å reise så mye. Nå er jeg bedre. Nå klarer jeg. Nå er jeg her.

Slekt skal følge slekters gang. Vi blir født inn i denne verden så små og hjelpesløse. Og vi forlater den på samme vis. For det aller viktigste i verden, nemlig familie og kjærligheten vi kan dele, den kan ingen kjøpe, eie eller ta i fra oss. Den må vi skape selv, hver dag. Det vakreste av alt, det er livet. Og døden hører til når livet tar slutt.

Jeg som tror på en god og rettferdig Gud, tenker at det er noe som venter oss etter vi har tatt vårt siste åndedrag. En tilstand av eufori og lykke, for de som har gjort seg fortjent til det. Og det har de aller fleste etter min mening. Jeg tror også at ingen kjenner sin skjebne, og vi vet aldri hvem som skal reise neste gang. I dag lever jeg. I dag lever min bestemor. Hva morgendagen bringer, det vet ingen.

(Foto: Idépoliklinikken)