Jeg kaster et blikk ut av vinduet, og der ser jeg han. Naboen min er på vei hjem fra den døgnåpne butikken over gata. Der er han, tenker jeg. Han sover selvfølgelig ikke.
Mannen som er min nabo har vokst seg til et uhyre i mitt hode. Han har ikke gjort en flue fortred, men han irriterer meg så voldsomt at jeg ikke har klart å se han for den han er. Akkurat nå, i skumringsmørket en tidlig februar morgen der snøen ligger utenfor og gata fortsatt er tom for folk og biler, ser jeg en gammel mann som stavrer seg sakte hjemover, i tøfler.
Det er umulig å si om han er søtti eller nitti år, han er bare veldig gammel. Han er høy og tynn, langhåret og skjeggete, går alltid kledd i de samme skitne klærne, som oftest iført inneskotøy som sandaler eller tøfler selv om han befinner seg utendørs. Selv om det er tyve minus og snøen laver ned.
Hva er det med denne mannen som har fått alle mine plugger til å tenne? Hva er det som gjør at denne naboen har skapt en sånn irritasjon i meg som både undrer og skremmer meg samtidig?
Han lukter. Mye og vondt. Den kvalmende eimen av en menneskekropp som ikke har blitt vasket på måneder og år er overveldende. Selv ikke da jeg skiftet bleier på sykehjem eller renset liggesår i hjemmesykepleien, ja faktisk heller ikke da jeg obduserte en død hund som veterinærassistent, kom jeg i nærheten av en slik lukt. Som salmiakken har sin særegne lukt som stenger våre pusteorganer på automatikk for å unngå kvelning, har denne stanken samme virkning på meg. Når jeg kjenner lukten av uhyret brekker jeg meg, prøver å unngå å trekke inn luft, samtidig som jeg føler at hele luftrommet er fyllt av smittsom, sykdomsbringende søppel. Jeg vil bare vekk.
Den miljøforurensende naboen nekter å vaske seg. På de ti månedene vi har vært naboer har han ikke dusjet, vasket håret eller skiftet klær én gang. Tåneglene hans er så lange at de gror igjennom sokkene og krøller seg rundt plastsandalene som klør som griper seg fast. Det er umulig å ikke føle vemmelse når jeg ser han.
Han sikler. Mye. Det renner spytt ut av munnen hans som drypper nedover klærne og utover gulvet. Det ligger strimler av spytt i gangen og nedover trappa. Slimet lukter vondt. Du kan følge sporene etter sikkel og subbing av trøtte ben i tøfler langs gangen. Inn og ut. Han er en vandrer. Han er alltid på farten. Det går ikke fort, men han går. Kreker seg av sted som en skilpadde. Det måpete ansiktet som mangler ansiktsuttrykk, de tomme øynene som ikke sier noen ting, den gamle, grå og utslitte mannen som har gått ut på dato og bare lukter vondt. Han lever på sitt livs siste kapittel, men det virker ikke som det plager han nevneverdig. Han er borte vekk i seg selv. Antagelig slagrammet. Han mangler språk og lager noen uforståelige gurglelyder hvis du snakker til han. Et "haaa" eller et "aaaah" får jeg til svar om jeg institerer på å si "hallo", "god dag" eller "hei". Som oftest ser jeg vekk. Holder pusten. Håper han skal forsvinne.
Jeg er svært var for lukt. Jeg har en fin nese som skiller lukter fra hverandre på lang avstand. Jeg foretrekker ren og frisk luft, og føler meg fort syk om jeg blir tvunget til å være i et miljø med dårlig luft over tid. En svett person på bussen som velter sin sure armhule over meg, et barn med en overfyllt bleie på en café eller et toalett som nettopp har vært brukt til å gjødsle naturen. Slike lukter kan få meg til å miste matlysten i lengre tid, for å ikke snakke om hvor syk og uvel jeg føler meg. Kvalm, varm og svimeferdig. Lenge. Som en bilsyke som ikke tar slutt for bilen stanser opp og er fremme. Lukten av naboen har plaget meg hver dag siden han flyttet inn i huset. Og jeg kan ingenting gjøre med det.
Jeg har selvfølgelig prøvd å gjøre noe med saken. Saken den stinkende naboen, som nå har blitt et monster, et uhyre. Den syke gamle mannen som har blitt degradert til en vond lukt som ingen ønsker å være i nærheten av. Jeg har prøvd å snakke med han, noe som ikke fungerer overhodet. Jeg har klaget til lederen av styret i borettslaget. Klagen skulle bringes videre, men naboen har ikke blitt renere av den grunn. Jeg har stanset hjemmesykepleiere som besøker han, og bedt dem gjøre jobben sin. De sier det er vanskelig å vaske en som ikke vil vaskes. Jeg ba dem prøve hardere. Jeg har ringt inn en bekymringsmelding til bydelen og sendt en mail til bydelsoverlegen. Hun ringte meg tilbake og fortalte at hun ikke si noe på grunn av taushetensplikten sin. Allikevel fortalte hun at retten til å ikke vaske seg gjelder for alle. Frihet, egenråderett og etisk pasientbehandling. Jeg spurte hva som er frihet i å lukte verre en en søppeldynge. Hun svarte at hun hadde vært på hjemmebesøk hos han og ikke så det som nødvendig med noen tiltak. Retten til å avstå fra personlig hygiene gjelder altså sterkt i Norge. "Vi kan ikke tvangsvaske". Nei vel?
Jeg har begynt å fantasere om å tvangsvaske naboen. Om å spyle han med hageslangen, helle en flaske avfettingsmiddel for bilvask over den stinkende bomben og tvangsklippe tåneglene hans med hekkesaks. Jeg kan se for meg hvordan jeg tar på meg oppvaskhanskene og klipper håret hans av, børster tennene hans med makt og tørker bort sikkelet slik man tørker et trassent lite barn som prøver å vri seg unna. Brenner klærne på grillen og kaster plastsandalene. At han får nye klær. Jeg ser for meg at jeg skal finne mennesket bak møkka. Mannen der inne. Et liv bak den vandrende kroppen som bare eksisterer. Jeg er fristet til sivil ulydighet. Maktbruk. Jeg syns det er vanskelig å sitte og se på at noen lever slik. At han vil seg selv så vondt er én ting, at han forringer min livskvalitet ved å forurense lufta i inngangspartiet og gjøre heisen ubrukelig for andre irriterer meg så voldsomt at jeg vurderer å flytte. Jeg holder nesten ikke ut.
Hadde jeg vært et usivilisert menneske, en barbar som levde som i en dyreflokk, kunne vi ha funnet på å jage mannen vekk? Slå han? Drepe han? Utrydde et uønsket forstyrrende element som ødelegger for vår kollektive oppfattelse av hvordan vi som gruppe har det best? I et samfunn fjernt fra norske verdier kunne nok dette ha skjedd. Empati er noe som uvikler seg i takt med fornuft, dannelse og sosial kompetanse. Et moderne samfunn skal tåle mangfold, også når det innebærer å måtte tåle det du mislker så sterkt at det er på grensen til det utålelige. Primitive mennesker jager annerledesmennesker. Siviliserte mennesker tar vare på annerledesmennesker som har spesielle behov. Jeg blir flau for mine menneskelige instinkter og fantasier om tvang og maktbruk. Er jeg et primitivt menneske i min natur?
Når jeg står der i vinduet og kikker på han mens han balanserer foten på fortauskanten for å sette tøffelen trygt ned på veien før han tar neste skritt, får jeg igjen et stikk av sympati for mannen.
Hvem er han egentlig?
Hvor kommer han fra?
Hvem var han før han fikk slag?
Hvem var familien hans?
Hvordan så han ut da han løp rundt som guttunge, og hva har han jobbet med?
Hva sa moren hans da hun så han for første gang?
Da han lå nyvasket og nysvøpt i et håndkle inntyllet i armene hennes?
Var han velkommen og elsket, eller var han bare enda en unge i rekka med munner å mette?
Hvor har han reist? Hva har han gjort? Hva handlet livet hans om? Hva var viktig for han?
Hva tenker han nå? Hva forstår han?
Hvorfor vil han ikke vaske seg?
Forstår han at andre plages? Hva er det han vil? Vet han egentlig hvor han er?
Hvorfor tillater helsevesenet at en pasient kan forringe sin egen livskvalitet på den måten ved å kalle det frihet til å velge å ikke vaske seg?
Hvordan hadde det egentlig vært om han vasket seg? Hadde livet hans artet seg på noe annet vis da?
Trolig ikke. Han hadde fortsatt levd i sin egen lille verden der han går inn og ut hele døgnet, subber rundt uten mål og mening, og lever mutters alene. At han lukter vondt spiller ingen rolle for naboen. Han merker det sikkert ikke selv. Da er nok ubehaget ved å ha fremmede hjelpere på besøk som vil invadere hans private sfære med intimvask større.
Jeg tar meg i å lure på hvordan naboskapet hadde vært om han ikke hadde luktet så vondt. Hadde vi blitt kjent? Hadde jeg ringt på med et kakestykke når jeg hadde bakt fordi jeg visste at han bodde alene og ikke har familie? Hadde jeg ønsket god jul og godt nyttår, kanskje kjøpt en liten oppmerksomhet? Trolig ikke. Det bor flere eldre og enslige menn i gården her jeg aldri har besøkt. En høflig samtale når vi møtes i gangen kan jeg tilby, men å tre over i deres private rom med å troppe opp på døra, det har jeg aldri gjort. Selv Florance Nightingale hadde sin begrensing.
Det forringer vår trivsel å ha en nabo som er en vandrende stinkbombe. Jeg misliker det sterkt og plages daglig av irritasjon og misnøye enten jeg møter han i trappeoppgangen eller bare passerer eimen på tur inn eller ut. Det handler ikke om svettelukt eller hvitløksånde, det handler ikke om klær som er brukt noen dager for lenge. Det handler om en stank som slår deg i bakken, får øynene til å svi så tårene renner, som får lukkemuskelen i halsen til å stenge seg i ren refleks. En intens, illeluktende råtten stank som gjør deg kvalm og gir deg brekninger. Enten du holder deg for nesa eller prøver å puste gjennom klærne dine føler du deg skitten og befektet med stanken. Det føles som om hver hudcelle og hvert tekstilfiber i dine klær blir smittet, og at stanken henger ved deg når du går videre. Jeg får lyst til å dusje, vaske håret og skifte klær hver gang jeg ufrivillig har stått i nærheten av naboen noen minutter når vi ufrivillig støter på hverandre i gangen. Jeg prøver å lukke døra inn til leiligheten min raskt når jeg må åpnen den, så ikke den motbydelige eimen skal sive inn i vårt hjem. At utysket ikke skal spre seg utover og befekte flere kvadratmeter enn det allerede gjør.
Gjester kommenterer og spør. Det er pinlig. Det er ubehagelig og det er irriterende.
Jeg er frustrert, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Antagelig kan jeg ikke gjøre noen verdens ting. Ikke vil jeg gjøre meg til en kriminell ved å gå til fysisk tvangsvasking av naboen min, og han vil ikke vaske seg, verken med eller uten offentlig bistand. Enten må borettslaget få han kastet ut for sjenerende livsførsel, eller så subber han rundt i gangene her til han dør.
Men hvem skal ta han i mot om han ikke kan bo her?
Og hvor får man lov til å ikke vaske seg?
Blir han institusjonalisert i pleiehjem er det slutt på friheten til å stinke. Der vil hensynet til de andre telle sterkere enn individets rett til frie valg som i negativ grad påvirker fellesskapet. Det hadde vært en god løsning for meg, men er det en god løsning for naboen?
Hva kan jeg selv lære av situasjonen?
Hva om jeg blir uhyret førti år fra nå? Gammel, syk, ensom og forlatt. Illeluktende og forvirret. I dag kan jeg si at jeg vil bli tvangsvasket og passet på, men det er ikke sikkert det er det jeg sier da.
Kanskje må vi ta noen avgjørelser for andre når de ikke vet sitt eget beste?
Men når vet vi med sikkerhet når noe er til deres eget beste?
Jeg setter opp vinduet og slipper inn litt frisk luft. Ber en bønn til Gud om at det snart skal bli vår og takker for at jeg har helse og vett i behold. Enn så lenge.
foto: fefferoni.com
