torsdag 9. februar 2012

Uhyret

Jeg ligger søvnløs en tidlig morgen og bestemmer meg etter lengre tids lakenrulling for å gi opp. Søvnen er og blir borte. Jeg skotter bort på klokka som viser seg å være litt over fem. Like greit å kapitulere, for sovehjertet lar seg ikke vinne ved kamp. Da jeg går ut i stua og ser mørket utenfor tenker jeg at det fortsatt er midt på natt og misunner alle som fortsatt befinner seg dypt inne i drømmeland under tunge flak av dun.

Jeg kaster et blikk ut av vinduet, og der ser jeg han. Naboen min er på vei hjem fra den døgnåpne butikken over gata. Der er han, tenker jeg. Han sover selvfølgelig ikke.

Mannen som er min nabo har vokst seg til et uhyre i mitt hode. Han har ikke gjort en flue fortred, men han irriterer meg så voldsomt at jeg ikke har klart å se han for den han er. Akkurat nå, i skumringsmørket en tidlig februar morgen der snøen ligger utenfor og gata fortsatt er tom for folk og biler, ser jeg en gammel mann som stavrer seg sakte hjemover, i tøfler.

Det er umulig å si om han er søtti eller nitti år, han er bare veldig gammel. Han er høy og tynn, langhåret og skjeggete, går alltid kledd i de samme skitne klærne, som oftest iført inneskotøy som sandaler eller tøfler selv om han befinner seg utendørs. Selv om det er tyve minus og snøen laver ned.

Hva er det med denne mannen som har fått alle mine plugger til å tenne? Hva er det som gjør at denne naboen har skapt en sånn irritasjon i meg som både undrer og skremmer meg samtidig?

Han lukter. Mye og vondt. Den kvalmende eimen av en menneskekropp som ikke har blitt vasket på måneder og år er overveldende. Selv ikke da jeg skiftet bleier på sykehjem eller renset liggesår i hjemmesykepleien, ja faktisk heller ikke da jeg obduserte en død hund som veterinærassistent, kom jeg i nærheten av en slik lukt. Som salmiakken har sin særegne lukt som stenger våre pusteorganer på automatikk for å unngå kvelning, har denne stanken samme virkning på meg. Når jeg kjenner lukten av uhyret brekker jeg meg, prøver å unngå å trekke inn luft, samtidig som jeg føler at hele luftrommet er fyllt av smittsom, sykdomsbringende søppel. Jeg vil bare vekk.

Den miljøforurensende naboen nekter å vaske seg. På de ti månedene vi har vært naboer har han ikke dusjet, vasket håret eller skiftet klær én gang. Tåneglene hans er så lange at de gror igjennom sokkene og krøller seg rundt plastsandalene som klør som griper seg fast. Det er umulig å ikke føle vemmelse når jeg ser han.

Han sikler. Mye. Det renner spytt ut av munnen hans som drypper nedover klærne og utover gulvet. Det ligger strimler av spytt i gangen og nedover trappa. Slimet lukter vondt. Du kan følge sporene etter sikkel og subbing av trøtte ben i tøfler langs gangen. Inn og ut. Han er en vandrer. Han er alltid på farten. Det går ikke fort, men han går. Kreker seg av sted som en skilpadde. Det måpete ansiktet som mangler ansiktsuttrykk, de tomme øynene som ikke sier noen ting, den gamle, grå og utslitte mannen som har gått ut på dato og bare lukter vondt. Han lever på sitt livs siste kapittel, men det virker ikke som det plager han nevneverdig. Han er borte vekk i seg selv. Antagelig slagrammet. Han mangler språk og lager noen uforståelige gurglelyder hvis du snakker til han. Et "haaa" eller et "aaaah" får jeg til svar om jeg institerer på å si "hallo", "god dag" eller "hei". Som oftest ser jeg vekk. Holder pusten. Håper han skal forsvinne.

Jeg er svært var for lukt. Jeg har en fin nese som skiller lukter fra hverandre på lang avstand. Jeg foretrekker ren og frisk luft, og føler meg fort syk om jeg blir tvunget til å være i et miljø med dårlig luft over tid. En svett person på bussen som velter sin sure armhule over meg, et barn med en overfyllt bleie på en café eller et toalett som nettopp har vært brukt til å gjødsle naturen. Slike lukter kan få meg til å miste matlysten i lengre tid, for å ikke snakke om hvor syk og uvel jeg føler meg. Kvalm, varm og svimeferdig. Lenge. Som en bilsyke som ikke tar slutt for bilen stanser opp og er fremme. Lukten av naboen har plaget meg hver dag siden han flyttet inn i huset. Og jeg kan ingenting gjøre med det.

Jeg har selvfølgelig prøvd å gjøre noe med saken. Saken den stinkende naboen, som nå har blitt et monster, et uhyre. Den syke gamle mannen som har blitt degradert til en vond lukt som ingen ønsker å være i nærheten av. Jeg har prøvd å snakke med han, noe som ikke fungerer overhodet. Jeg har klaget til lederen av styret i borettslaget. Klagen skulle bringes videre, men naboen har ikke blitt renere av den grunn. Jeg har stanset hjemmesykepleiere som besøker han, og bedt dem gjøre jobben sin. De sier det er vanskelig å vaske en som ikke vil vaskes. Jeg ba dem prøve hardere. Jeg har ringt inn en bekymringsmelding til bydelen og sendt en mail til bydelsoverlegen. Hun ringte meg tilbake og fortalte at hun ikke si noe på grunn av taushetensplikten sin. Allikevel fortalte hun at retten til å ikke vaske seg gjelder for alle. Frihet, egenråderett og etisk pasientbehandling. Jeg spurte hva som er frihet i å lukte verre en en søppeldynge. Hun svarte at hun hadde vært på hjemmebesøk hos han og ikke så det som nødvendig med noen tiltak. Retten til å avstå fra personlig hygiene gjelder altså sterkt i Norge. "Vi kan ikke tvangsvaske". Nei vel?

Jeg har begynt å fantasere om å tvangsvaske naboen. Om å spyle han med hageslangen, helle en flaske avfettingsmiddel for bilvask over den stinkende bomben og tvangsklippe tåneglene hans med hekkesaks. Jeg kan se for meg hvordan jeg tar på meg oppvaskhanskene og klipper håret hans av, børster tennene hans med makt og tørker bort sikkelet slik man tørker et trassent lite barn som prøver å vri seg unna. Brenner klærne på grillen og kaster plastsandalene. At han får nye klær. Jeg ser for meg at jeg skal finne mennesket bak møkka. Mannen der inne. Et liv bak den vandrende kroppen som bare eksisterer. Jeg er fristet til sivil ulydighet. Maktbruk. Jeg syns det er vanskelig å sitte og se på at noen lever slik. At han vil seg selv så vondt er én ting, at han forringer min livskvalitet ved å forurense lufta i inngangspartiet og gjøre heisen ubrukelig for andre irriterer meg så voldsomt at jeg vurderer å flytte. Jeg holder nesten ikke ut.

Hadde jeg vært et usivilisert menneske, en barbar som levde som i en dyreflokk, kunne vi ha funnet på å jage mannen vekk? Slå han? Drepe han? Utrydde et uønsket forstyrrende element som ødelegger for vår kollektive oppfattelse av hvordan vi som gruppe har det best? I et samfunn fjernt fra norske verdier kunne nok dette ha skjedd. Empati er noe som uvikler seg i takt med fornuft, dannelse og sosial kompetanse. Et moderne samfunn skal tåle mangfold, også når det innebærer å måtte tåle det du mislker så sterkt at det er på grensen til det utålelige. Primitive mennesker jager annerledesmennesker. Siviliserte mennesker tar vare på annerledesmennesker som har spesielle behov. Jeg blir flau for mine menneskelige instinkter og fantasier om tvang og maktbruk. Er jeg et primitivt menneske i min natur?

Når jeg står der i vinduet og kikker på han mens han balanserer foten på fortauskanten for å sette tøffelen trygt ned på veien før han tar neste skritt, får jeg igjen et stikk av sympati for mannen.

Hvem er han egentlig?

Hvor kommer han fra?

Hvem var han før han fikk slag?

Hvem var familien hans?

Hvordan så han ut da han løp rundt som guttunge, og hva har han jobbet med?

Hva sa moren hans da hun så han for første gang?

Da han lå nyvasket og nysvøpt i et håndkle inntyllet i armene hennes?

Var han velkommen og elsket, eller var han bare enda en unge i rekka med munner å mette?

Hvor har han reist? Hva har han gjort?  Hva handlet livet hans om? Hva var viktig for han?

Hva tenker han nå? Hva forstår han?

Hvorfor vil han ikke vaske seg?

Forstår han at andre plages? Hva er det han vil? Vet han egentlig hvor han er?

Hvorfor tillater helsevesenet at en pasient kan forringe sin egen livskvalitet på den måten ved å kalle det frihet til å velge å ikke vaske seg?

Hvordan hadde det egentlig vært om han vasket seg? Hadde livet hans artet seg på noe annet vis da?

Trolig ikke. Han hadde fortsatt levd i sin egen lille verden der han går inn og ut hele døgnet, subber rundt uten mål og mening, og lever mutters alene. At han lukter vondt spiller ingen rolle for naboen. Han merker det sikkert ikke selv. Da er nok ubehaget ved å ha fremmede hjelpere på besøk som vil invadere hans private sfære med intimvask større.

Jeg tar meg i å lure på hvordan naboskapet hadde vært om han ikke hadde luktet så vondt. Hadde vi blitt kjent? Hadde jeg ringt på med et kakestykke når jeg hadde bakt fordi jeg visste at han bodde alene og ikke har familie? Hadde jeg ønsket god jul og godt nyttår, kanskje kjøpt en liten oppmerksomhet? Trolig ikke. Det bor flere eldre og enslige menn i gården her jeg aldri har besøkt. En høflig samtale når vi møtes i gangen kan jeg tilby, men å tre over i deres private rom med å troppe opp på døra, det har jeg aldri gjort. Selv Florance Nightingale hadde sin begrensing.

Det forringer vår trivsel å ha en nabo som er en vandrende stinkbombe. Jeg misliker det sterkt og plages daglig av irritasjon og misnøye enten jeg møter han i trappeoppgangen eller bare passerer eimen på tur inn eller ut. Det handler ikke om svettelukt eller hvitløksånde, det handler ikke om klær som er brukt noen dager for lenge. Det handler om en stank som slår deg i bakken, får øynene til å svi så tårene renner, som får lukkemuskelen i halsen til å stenge seg i ren refleks. En intens, illeluktende råtten stank som gjør deg kvalm og gir deg brekninger. Enten du holder deg for nesa eller prøver å puste gjennom klærne dine føler du deg skitten og befektet med stanken. Det føles som om hver hudcelle og hvert tekstilfiber i dine klær blir smittet, og at stanken henger ved deg når du går videre. Jeg får lyst til å dusje, vaske håret og skifte klær hver gang jeg ufrivillig har stått i nærheten av naboen noen minutter når vi ufrivillig støter på hverandre i gangen. Jeg prøver å lukke døra inn til leiligheten min raskt når jeg må åpnen den, så ikke den motbydelige eimen skal sive inn i vårt hjem. At utysket ikke skal spre seg utover og befekte flere kvadratmeter enn det allerede gjør.

Gjester kommenterer og spør. Det er pinlig. Det er ubehagelig og det er irriterende.
Jeg er frustrert, men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Antagelig kan jeg ikke gjøre noen verdens ting. Ikke vil jeg gjøre meg til en kriminell ved å gå til fysisk tvangsvasking av naboen min, og han vil ikke  vaske seg, verken med eller uten offentlig bistand. Enten må borettslaget få han kastet ut for sjenerende livsførsel, eller så subber han rundt i gangene her til han dør.

Men hvem skal ta han i mot om han ikke kan bo her?

Og hvor får man lov til å ikke vaske seg?

Blir han institusjonalisert i pleiehjem er det slutt på friheten til å stinke. Der vil hensynet til de andre telle sterkere enn individets rett til frie valg som i negativ grad påvirker fellesskapet. Det hadde vært en god løsning for meg, men er det en god løsning for naboen?

Hva kan jeg selv lære av situasjonen?

Hva om jeg blir uhyret førti år fra nå? Gammel, syk, ensom og forlatt. Illeluktende og forvirret. I dag kan jeg si at jeg vil bli tvangsvasket og passet på, men det er ikke sikkert det er det jeg sier da.

Kanskje må vi ta noen avgjørelser for andre når de ikke vet sitt eget beste?

Men når vet vi med sikkerhet når noe er til deres eget beste?

Jeg setter opp vinduet og slipper inn litt frisk luft. Ber en bønn til Gud om at det snart skal bli vår og takker for at jeg har helse og vett i behold. Enn så lenge.

foto: fefferoni.com

tirsdag 7. februar 2012

Å gå hjemme

Noen av oss "går hjemme". Jeg er selv arbeidsufør på grunn av sykdom, mens andre har født barn, er i omsorgspermisjon eller har valgt det selv. Vi går ikke på jobb, vi "går hjemme". Det høres vel ganske deilig ut for den som stresser til jobb hver morgen og teller måneder og dager til neste fridag. Helt fri, et liv i ferie, bare kos og hvile.

Eller?

Selv på mitt sykeste da jeg var konstant sengeliggende krevdes det et minimum av aktivitet for å holde meg gående. Mat måtte handles inn, forberedes og senere ryddes bort. Søpleposer måtte ut og posten inn. Regninger betales og klær vaskes. Husstøvet fikk ligge godt og lenge, men også det måtte etter hvert flyttes på. Dusj, hårvask og neglklipp gjorde seg ikke selv. Med mye hjelp og voldsomt strev kom jeg meg igjennom de vanskeligste dagene.

Nå er jeg delvis på beina igjen og står ovenfor nye utfordringer. Jeg ser frisk ut på utsiden, og utmattelsen kjennes bare innenfor huden og synes vagt i de såre og røde øynene jeg får utover ettermiddagen. Prioriteringer er like vanskelig privat som på et statsbudsjett.

Vi som "går hjemme" skal rydde, vaske, vaske opp, vaske tøy, henge opp tøy, rydde bort tøy, stryke, pante flasker, handle mat, lage mat, kildesortere! søppel, lese aviser, kjøre og hente, bringe og levere, svare telefoner, følge opp andre som trenger hjelp, passe egne og andres barn, gi omsorg til syke og gamle. Glemte jeg høytider og ferier? Da skal det pyntes, handles, bakes, inviteres og pakkes.

Når arbeidet er ajour skal man holde seg i form og trene, gå tur, gå til gymet, stramme opp, slanke seg, sole seg, gå til frisøren, hudpleien, massasjen og behandlingene. Ikke glemt behandlingene! Fysioterapi, ergoterapi, legetimer, spesialisttimer, akupunktur og samtaleterapeuten venter. Har du glemt avtalen din?

Husk at du også skal sende post, levere pakker, kjøpe billetter og gå på kino, teater, opera og konsert. Du må da holde deg informert og oppdatert i dagens samfunn. Du må lese blogg, skrive blogg!, skrive en bok eller flere, få med deg nettavisene og mail. Ikke glemt mailen! Den eller de mange mailkontoenen du har, tikker inn på mobilen og sier "pip!" hver gang det kommer en viktig eller helst uviktig melding i løpet av dagen. I tillegg er det en rød melding som sier i fra hver gang noen har "lika" eller kommentert noe på facebook, twitter eller wordfeud. Ikke glem at wordfeud virker skjerpende på hjernen og er bra trim i en kjedelig hverdag der man "bare" "går hjemme"!

Bøker skal hentes på biblioteket, leses og leveres igjen. Venner, familie og slekt skal besøkes og huskes på når det er bursdager, sykdom eller fest. Nye mennesker kommer til verden og andre dør. Det skjer noe hver dag!

Filmer skal lånes og leveres. Regninger skal betales, regnskap skal føres og budsjetter skal følges. Bil skal vaskes, ryddes og tankes. Busskort skal fornyes og telysene må du ikke glemme å etterfylle, servietter må vi ha og mamma! mamma! mamma! jeg trenger nye sko!

Mens jeg prøver å overhøre maset kikker jeg i avtaleboka hvor det står "FAU kl.18.00, ringe Marianne og Broen kl. 22.00". I morgen står det "Begynne å jobbe frivillig for Kirkens SOS igjen?". Tja!? Vi som lever av det offentlige burde vel gi noe tilbake?

Og når du er ferdig med dette skal du finne indre ro og sjelefred på en yogamatte. Pling-plong musikken siver ut av høytalerne og pass nå på at pusten går inn av begge neseborene og ut kun av det høyre. Den informasjonen fikk jeg av en yogalærer fra en indisk ashram til den nette verdi av fem hundre kroner timen. Det skulle visstnok gi ekstra ro og en konsentrert hjerne. Det aner meg at den informasjonen bare gjorde lommeboka mi litt tynnere og den dårlige samvittigheten for å ikke strekke til større.

Mens jeg tenker på selvrealiseringen og Maslows behovspyramide sovner jeg stille inn på yogamatta mi og lurer på om det ikke bare hadde vært mindre slitsomt å prøve seg i jobb igjen.. Da hadde jeg fri fra alt dette maset kl. fra 8-16 mandag til fredag, det var dager det!

Men pytt, jeg gjør jo "ingenting". Jeg bare "går hjemme". Jommen sa jeg smør :-)

foto: cartoonstock.com