Er det greit å være glad i noen som har gjort noe galt?

Som små barn lærer vi at de fleste ugjerninger kan tilgis. Våre foreldre viser oss at vi får lov å trå feil, selv om vi gjør noe galt. Vi kan få straff og midlertidig utvisning fra det sosiale fellesskapet som en konsekvens av dårlig oppførsel, men før eller siden blir vi alltid inkludert igjen. Vi lærer gradvis at det er menneskelig å feile, at det går ann å be om tilgivelse og legge fortia bak seg.

Som voksne er det værre. Det forventes at vi har lært å oppføre oss, lære forskjellene mellom rett og galt, og ikke minst respekterer loven. Men mange voksne gjør ikke det. Enten det skyldes en manglende vurderingsevne, en slett personlighet, en sykdom eller en uforskyldt tilfeldighet, havner et stadig økende antall nordmenn i fengsel en eller flere ganger i livet. Det er ikke bare en straff å bli satt i fengsel, men også en skam. Det påvirker din totale livssituasjon på alle plan; fysisk, psykisk, materielt, sosialt, profesjonelt, økonomisk og familiært. For hver person som sitter bak lås og slå har en familie som også indirekte straffes gjennom dennes frihetsberøvelse. Veldig mange har barn.

I noen familier er det en strengt bevart hemmelighet at mor eller far er i fengsel, og de lærer seg til å leve med løgnen. "Pappa jobber i utlandet", eller "moren min er flyvertinne så hun er så lite hjemme". Andre får ikke velge løgnen, men må leve med det faktum at omgivelsene vet. Særlig i saker som har vekt stor mediainteresse. Samfunnet ser på kriminelle som pariakaste, uansett hvilken årsak som førte de inn i kriminaliteten. Rusmisbrukere kan tidvis få litt sympati for at de er avhengige av stoffer de må skaffe seg på ulovlig vis, men selv en rusmibruker som slutter å ruser seg vil ha en belastet fortid med seg, som alltid vil være til dennes ulempe. Et rulleblad som nekter adgang til flere yrker, hull i CVen, kanskje fysisk og psykisk arr etter et hardt liv kan noen ganger være umulig å skjule helt. Fengselsstraffen er sonet ferdig, men samfunnets fordømmelse varer evig.

De pårørende må også bære skammen som en tung bør, dag inn og dag ut. De vil alltid være "kona til..", "dattera til.." eller "mora til..". Mennesker snakker om dette som om den straffedømte skulle ha en befengt smittsom sykdom som påvirker deres nærmeste, at de ved å tilkjennegi tilhørighet til en narkoman eller straffedømt, dermed også er "litt befengt med kriminalitet" selv. Hvis en person vinner i Lotto antar ikke samfunnet at hele slekta har blitt rikere, men med kriminalitet er det tydeligvis "smittsomt" og en skam andre må dele i fellesskap. Noe av det samme tabuet kan vi se rundt alkoholisme, selvmord og til og med kreftsykdom. Det er vanskelig å snakke om, og folk spør helst ikke. De vil helst ikke vite, fordi informasjonen henstiller til å ta side, mene noe om, og ikke minst forholde seg til saken. Da kan det være enklest å ikke snakke om det.

I dag sitter det tre menn i Oslo tingrett beskyldt for planlegging av terror. Jeg kjenner en av disses familie fra en del år tilbake. Jeg besøkte på den tiden hans hjem en håndfull ganger, har spist med dem ved to anledninger, og har fortsatt sporadisk smskontakt med hans kone. Det faktum at saken fikk så stor mediedekning og ikke minst hvor ubehagelig det var for alle muslimer i Norge og bekjente av de arresterte, med en terrortiltale i lille Norge, gjorde at jeg selv ikke ønsket å si noe om dette offentlig i fjor. Jeg falt selv i kategorien av folk som tenkte "Hva skal folk tro om meg hvis jeg tilkjennegir at jeg kjenner disse menneskene? Disse monsterne?" Jeg valgte å ikke nevne det for noen utenforstående fordi jeg var redd for at noen ville tro at jeg var en radikal islamist som kunne finne på å gjøre noe slikt selv. Redd for stigmatisering, redd for "stempling". Jeg ble kjent med denne familien gjennom min eksmann som er fra samme opprinnelsesland, og de hadde blitt kjent med hverandre via andre landsmenn i en annen by i Norge.

I dag tenker jeg bare på kona hans som i 1 år og snart 6 måneder har bedt, grått, fortvilt og tatt seg av to småbarn alene. Som fortsatt er i sjokk over hva hun fikk vite den dagen, og i enda større sjokk den dagen ektemannen innrømte forholdene i avhør. Hun sto selv frem i TV2 og gjorde et intervju for å gi mannen kredibilitet og bekrefte hans uskyld. Det hjalp lite når han ikke var uskyldig. Allikvel har hun fortsatt å bli ved hans side, ikke tatt ut skilsmisse, besøker og ber for han. Håper at det skal gå bra.
Vi har ikke gått noe dypere inn på hva hun mener med å gå bra, for vi har ikke møttes personlig siden et år før arrestasjonen. Men jeg bryr meg om henne. Jeg forstår hvordan det må være å bli uglesett av naboer, få kommentarer fra kjente og ukjente, være redd for å bli gjort attentat mot deg eller dine små barn fordi din mann har gjort noe galt. Jeg forstår også at hun er glad i han. At for henne er han "mer enn". Det er hennes rett, uansett hva vi andre måtte mene om hva man burde eller skulle føle for de som gjør noe for samfunnet forkastelig.

Jeg har sett rusmisbrukeres familie gå til grunne i forsøket på å redde dem fra rusens vold. Jeg har sett hvordan skam, økonomiske problemer og sladder har ødelagt og terrorisert uskyldige, bare fordi de er i familie til. Jeg har jobbet med kriminelle som har så mye i mot seg at de mest sannsynlig havner på galeien igjen i det øyeblikket de slipper ut, fordi de ikke har ressurser, evner, nettverk og mulighet for en ny start. "Èn gang tjuv, alltid tjuv. Èn gang en løgner, alltid en løgner".

Og i disse familien finnes det også barn. Barn som trenger å se, oppleve og bli kjent med sine foreldre. Barn som blir indirekte straffet med avstand fordi deres foreldre er straffet med frihetsberøvelse og fengselsstraff. Barn som blir kjent med sitt opphav til faste tider på et besøksrom, som må være hjemme til bestemte klokkeslett når mor eller far kan ringe, barn som må møte verden med en løgn eller skam, om hvorfor mora eller faren ikke stiller på fotballkamp og foreldremøte. Kanskje til og med med kjennskap til at de har gjort noe utilgivelig? For hva kan vi tilgi? Og hvordan får vi lov til å være glad i noen som har vært så slemme? Blir det en vond hemmelighet i magen at du egentlig er glad i dem, eller blir deres handlinger dem i ett og alt, og alt det andre, som man ikke ser fra utsiden av fengselet, visket bort gjennom dager, uker og år de er skilt fra hverandre? Vi kan ikke konservere minner og vi kan ikke lære noen å kjenne uten å kjenne alt rundt dem også. Mennsket sett i sitt miljø, der det hører hjemme. Ingen hører hjemme i fengsel, men det er et sted noen må oppholde seg en periode fordi de har gjort seg fortjent til straffen fra samfunnet. Bevisst eller ubevisst, med eller uten intensjon. Med eller uten sykdommer, begrensninger og ressurser til å velge annerledes. Det kan og bør diskuteres. Men fakta er at de er adskilt fra oss, like mye som stigmatiseringen skiller de pårørende fra samfunnet.
Og de pårørende er tross alt helt uskyldige. La oss en gang for alltid parkere tvilen om "kanskje de visste noe" og medskyldighet. Den gir bare mat til de søvnløse netters gnagende tanker og dårlige samvittighet de pårørende bærer med seg, nemlig "burde jeg ha forstått?", "var det noe jeg kunne ha gjort for å forhindre dette?". "Er det min skyld?".

Ja, det er greit å være glad i noen som har gjort noe galt. Det er lov å se et menneske som verdifullt i sin eksistens, og handlinger som et resultat av flere årsakssammenhenger. Det er lov å være glad i det gode i et menneske, samtidig som man ikke anerkjenner dårlige sider eller kriminelle handlinger som legitime. Hvert mennesker er kun ansvarlig for seg selv, selv om vi i perioder bærer omsorg for andre.
Anders Behring Breivik har også en mor. Hun har ikke gjort noe galt, men hun "soner" i disse dager på en psykiatrisk avdeling. La oss favne de pårørende til kriminelle som nettopp det de er, familie og venner av noen som har gjort noe galt.

Bilde: images.sodahead.com