"Den gode rusen"

Snart er det ferie og høytid, og mange gleder seg til å puste ut julestresset, lene seg tilbake og åpne ei flaske. Eller to. For mange er avslapning, kos og hygge forbundet med alkohol. Vi nordmenn har et noe merkelig forhold til bruk av alkohol, det er sett på som kontinentalt og nærmest radikalt å drikke vin til middagen på hverdagene, for å ikke snakke om lunsj eller morgenmaden som våre naboer i Danmark kaller det, mens i helgene, feriene og spesielt i høytidene forbrukes det store mengder alkohol i de tusen hjem. Nå skal det for alvor kobles ut, koses og nytes. Vi skal få lov å skru av stresset som spinner i hodet, kravet om effektivitet, huskelister og verdensproblemer, nå skal verden bli liten, nær og bare for oss. Skuldrene skal senkes og vi skal nyte!

Det er stor forskjell på å bruke alkohol og misbruke det. Hver gang media omtaler rusens skadelige konsekvenser, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, er det mange som avfeirer det hele som konservativ, moralistisk, statlig overprøving. At vi har vinmonopol og høy aldersgrense for kjøp av sprit, sjenkestuer som stenger relativt tidlig og kommunal styring av skjenkebevilninger, ses på som streng alkoholpolitikk i europeisk målestokk. Samtidig har vi de laveste tallene for alkoholmisbruk, skader og sosial elendighet som følge av rusbruk. Det er ikke til å stikke under teppet at økt tilgang på alkohol, gir økte skadevirkninger. Både på enkeltindividet og på samfunnet som helhet. SIRUS (Statens Institutt for rusmiddelforskning) bekrefter at alkoholbruk gir økte skader.

Det er også bevist at opplysningskampanjer om hvor skadelig alkohol er, ikke påvirker folks forbruk i særlig grad. Det vil jo si at min bloggpost antagelig ikke skremmer noen til å begrense inntaket denne jula heller.. Så hva er det med denne rusen som er så "god" og forlokkende?

Alkohol er en viktig del av vår kultur. Helt siden mjødens dager har øl stått sterkt i vår tradisjon. Det brygges fortsatt hjemmelaget øl flere steder i landet, og tradisjoner som "fredagspils" på jobben, og "vinlotteri" har forankret seg som en naturlig del av vår moderne verden. Det blir sett på som dannet å kunne mye om vin og være kultivert innen alkoholens bruksområder. Det er foruroligende nok også de høyeste utdannede som drikker mest.

Ok, så vi drikker fordi det er det vi "gjør" her i Norge. Vi er nordmenn, vi drikker. Men stadig fler av oss velger det bort. Av forskjellige årsaker kommer både yngre og eldre frem til at livet er best edru. For meg har erfaringer med eget alkoholkonsum i tillegg til mine omgivelsers alkoholforbruk gjort at jeg tok et standpunkt om å kutte det helt ut.

For det som skjer når noen inntar alkohol er at de raskt forandrer personlighet. Merkbart endres humøret etter selv et lite inntak, senere begynner rusen å redusere kroppens evne til å holde balansen, snakke, bevege seg normalt, tenke normalt, handle og reagere normalt. Man blir "rarere" jo høyere alkoholinntak man har. Alle vet at man ikke kan kjøre bil når man har drukket, men bilkjøring er ikke den eneste ansvarlige handlingen man som menneske skal stå for. Alt fra å passe på seg selv, sin egen sikkerhet, kunne kommunisere med omgivelsene og ferdes trygt, påvirkes av rusbruken. Politiet uttalte forrige uke i Aftenposten at stadig flere drikker seg forsvarsløse på byen i helgene, og i høst har debatten gått i forbindelse med rusbruk og overfallsvoldtektsbølgen i Oslo. Det er ingen som har rett til å voldta noen uansett hvor fulle de er, men det er et faktum at man er et lett bytte for uhell og overgrep når man har så høy promille at man blir sterkt redusert i tankegang og bevegelse. Man blir ute av stand til å ta vare på seg selv rett og slett.

Fordi folk reagerer så forskjellig på alkohol, både i personlighetsforandring og i mengdetoleranse, er det vanskelig å gi en generell regel for hva som er tolerant forbruk og hva som er misbruk. Og ikke minst, når bruken går over i avhengighet og man utvikler alkoholisme. En viss andel av befolkningen er disponert for avhengighet både genetisk og sosialt, og stadig yngre mennesker oppdager plutselig, og ofte så alt for sent at de har havnet i klørne på en farlig sykdom. Det som var fest og moro, ble til en livsstil, til et forbruk som kom ut av kontroll, til en besettelse rundt når og hvordan de skulle kunne få tatt seg neste drink. Nå er det langt fra de fleste som går rundt med en biologisk disponering for å utvikle alkoholavhengighet, men det er fullt mulig å bli avhengig av alkohol både fysisk og sosialt. De som har prøvd seg på en sydentur med voldsomt alkoholkonsum i én eller to uker, og raskt sluttet å drikke da de kom hjem har kanskje opplevd smertefulle abstinenser.

Når du drikker påvirkes omgivelsene dine. Voksne mennesker kan velge å være der, eller å gå om de føler personlighetsendringen blir for ubehagelig. Det kan komme store følelsesmessige utbrudd av "uforståelig" glede, hyl, latter og dans, men også sorg, tårer, mismot, depresjon og negative tanker. Noen sovner, mens andre blir aggressive. "Ja, sånn er det på fest", tenker du sikkert. "Gutta skryter og sloss, mens jentene sipper eller danser". Men i familien kan slike endringer være svært skremmende for barn og ungdom, som blir utsatt for foreldrenes eller andres rusbruk.

Vi som har vokst opp med alkoholikere i familien eller slekta, har lært oss å ta vare på disse. Ta hensyn, hjelpe, passe på, forstå, trøst, vaske, låne bort penger, lyve og synes synd på. Ikke bare når de drikker og utagerer, men vi har utviklet en mental radar som hele tiden sveiper landskapet etter signaler på når neste fyll kommer, hvorfor den kommer (har jeg gjort noe galt?), om noe kan gjøres for å forhindre den (som å gjemme penger, kaste flasker mm), at vi må passe på at ikke noe skjer mens dette pågår, og i tillegg være klar til å rydde opp, vaske, skjule og lyve dersom det trengs i etterkant for å dekke over skammen. Skammen over at din far, mor, onkel eller bror oppfører seg slik. Noe som du for all del ikke ønsker skal komme ut av husets fire vegger. En hemmelighet mange bærer med seg hele livet. Høyt alkoholforbruk og alkoholisme fører med seg problemer med relasjonene i familien (sjalusi, vold, seksuelle overgrep, utroskap, slossing, problemer med politiet), det påvirker økonomien, det skaper utrygghet, det skaper skam og ekstraarbeide med å skjule det hele og "smile" utad. Det skaper søvnløse netter med bekymringer, det skaper en gnagende "samvittighet" i magen som gir magesår av fortvilelse. Når skal det ta slutt? Når blir neste gang? Tusener av barn har fått sine liv ødelagt på grunn av andres alkoholforbruk. Og skadene tar ikke slutt når de vokser opp og flytter ut, de sitter igjen på sjel og sinn og farger deg som person for resten av livet. Mange blir selv alkoholikere eller gifter seg med dem, ubevisst for å holde det kjente familiemønsteret i gang.

Selv om jeg selv ikke har drukket en dråpe alkohol på snart 8 år, unner jeg andre å bruke alkohol dersom de føler det rett for seg. Det jeg maser om, igjen og igjen, er at folk skal være sitt forbruk bevisst, tenke på hvor og hvor mye de drikker, hvordan de påvirker andre, spesielt barn, og be om hjelp hvis de føler at drikkingen har kommet ut av kontroll. Det er nemlig hjelp å få, enten du trenger akutt avrusning, råd om moderat forbruk eller ønsker å leve helt rusfritt. Det finnes også hjelp for oss som har vokst opp i, eller er i familie med eller venner med alkoholikere. Hjelp som innebærer et fellesskap av støtte, trygghet, oppfordring til å ta vare på seg selv i situasjonen og som er der når du trenger noe å snakke med. Noen som ikke fordømmer, noen som vet hvordan det føles, og har vært der selv.

Jeg er en av dem. Du kan ringe meg.

Det er ingen gyllen regel for når ditt eget alkoholforbruk eller andres er gått over grensa, men føler du at det er noe å bekymre seg over, så ta kontakt. De fleste utsetter alt for lenge å si noe om situasjonen.

Eller du kan ta kontakt med noen av disse hjelpeinstansene;

08588 Rustelefonen
23348200 Trasoppklinikken
815 33 300 Kirkens SOS
911 77 770 Anonyme Alkoholikere
Al-Anon (familie og venner av alkoholikere)
ACA voksne barn av alkoholikere

Ellers ønsker jeg alle mine lesere en riktig god jul og et godt nytt år! Husk måtehold og nestekjærlighet!

Foto: Dagbladet

Treningsdagbok

Optimist som jeg var, la jeg ut på langtur og sliten blei jeg. Stolt og glad fordi jeg klarte å gjennomføre. Nå, nå er det vel over med passivitet og isolasjon tenker jeg!?

2. dagen gikk greit, merket ikke stort.

3. dagen sa det pang! Tre ribben lå i klemme på grunn av muskelspenninger i ryggen, og etter en formiddag hvor jeg måtte bruke timesvis på å rulle meg ut av senga, inn i joggedressen og i taxi til behandleren fikk jeg bort den værste smerten. Jeg kunne puste fritt igjen, selv om hele ryggen verket som et åpent sår. Med streng beskjed om å TA DET MED RO, og å skulle trene opp ryggmuskulaturen før jeg gikk på slike langturer, kjøpte jeg meg en gymstrikk og en bodyball på vei hjem. Jeg satt lenge og skulet på utstyret og lurte på om det var under min verdighet med slik "trim for eldre".

Det tok dog ikke lang tid før jeg fikk det for meg at jeg skulle ta utfordringen å sette i gang med trening. Er det ryggmuskler han vil ha, er det faen meg ryggmuskler han skal få! Og 1 - 2 - 3 og kom igjen! Der var jeg i gang ja, med full musikk i stua, yogamatta rullet ut over gulvet, og jeg i full vigør med denne lange termen av en strikk med to håndtak i hver ende. Det er ingen begrensning for hva man ikke kan gjøre med denne strikken, og jeg lot meg ikke stanse.

Senere brukte jeg en evighet på å pumpe opp dette monsteret av en gymball, som jeg aldri syns ble hard nok. Den har en tung ende, og den har en slags antiskli-forsterkning i bunnen. Den kan hoppes på, gynges på, rulles, ja, nesten alt. Det eneste jeg ikke har fått til er å stå på hodet på den!

Så mens jeg gynget og herjet på denne ballen, satt jeg med en liten ball i hånda som skal trene armmusklene. Tjo og hei, hopp og sprett. Fin musikk ja, moro dette her, og sliten blei jeg heller ikke.

Neste dag;

Jeg ligger i senga, åpner øynene og lurer på om jeg har vært i en bilulykke jeg har glemt. Jeg kan nesten ikke røre meg. Jeg har vondt fra toppen av hodet og i hvert hårstrå, gjennom nakken, ryggen, hoftene, beina og ned til tærne. Armene klarer jeg ikke å røre. Jeg griper tak i dyna og prøver å dra den av meg, men klarer ikke. Tårene renner ut av øynene og jeg begynner å bli alvorlig redd. Hva har skjedd??

Treninga ja! Men? Jeg gjorde jo nesten ingenting!? Kan det være? Au! Jeg klarer ikke åpne døra til badet, og jeg går krøkkete og sammenrullet gjennom rommet bort for å sette på kokende vann i dusjen. Sender en bønn til Gud, og en stor takk til Hjelpemiddelsentralen for at jeg har fått en dusjkrakk jeg kan hvile meg på. Sånn ca 3000 liter senere er jeg hakket mer bevegelig og klarer å tørke meg selv, dra på meg noen klær og ta meg til kjøkkenet for å koke tevann.

Leter etter mobilen min og ringer fysioterapeuten.
"Jeg tror kanskje jeg trenger litt hjelp med et treningsopplegg jeg.."

Har jeg glemt at ME ikke er dårlig kondis? Ja. For hundre tusende gang, jeg har glemt det fordi jeg ikke vil huske det! Jeg vil bli frisk!!

Og mens jeg venter på fysioterapeuten, så går jeg og legger meg igjen jeg.. Hvis jeg klarer å få rikket på dyna. Au!

.. og kom igjen!

Jeg elsker å trene. Fra jeg var ei lita jente har jeg spunnet rundt så ofte som jeg kan, er det en sykkel, skateboard, rollerblades, ski eller joggesko er ikke så viktig, bare jeg kommer meg fremover og har det gøy. Løping var min store favoritt. Kickboxing, turn, håndball, karate, fotball, vekter, sykling, spinning, funk, aerobic, - alltid trening. Jeg  jobbet som aerobic-, funk- og spinninginstruktør i over ti år, og har trent nesten hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg så på meg selv som en Nikegirl, "just do it", med lange løpeturer i naturen og langs landeveien. En mil hver dag var bare deilig. Jeg underviste mellom 7-15 aerobictimer hver uke i mange år.

Men så kom ME..

Jeg ble sengeliggende uten evne til å gå uten å svimle. Jeg kunne knapt gå, og hadde ikke pust til å holde en lengre samtale. Svimmelhet, lyd- og lyssky. Årene gikk.. Livet mitt ble forandret fra å ta 100 kg i benkpress til å trenge støtte for å komme meg opp trappa på 5 trinn. Gradvis ble jeg bedre etter nærmere to år, men fikk så et kraftig tilbakefall og har først nå det siste året begynt å få det gradvis bedre.

Jeg aner ikke helt hva som har gjort det, jeg har prøvd mye forskjellig behandling. Kanskje har det bare "brent ut" av systemet? Kanskje har åresvis med akupunktur gitt varige resultater?

Det som er så lett å glemme etter å ha vært langtidssyk er at man ikke våkner opp en dag og er frisk. "Hei, nå tar jeg jammen å ringer jobben og ber om noen vakter. Også stikker jeg innom og spinner en time etterpå. Ha det!" Nei, det er ikke slik. Det krever gradvis tilnærming til et mer aktivt liv, og det er beinhard trening. Psykisk er det vanvittig utfordrende å skulle se fremskritt i små baby-skritt som virker helt banale. I fjor vinter gikk jeg for første gang på flere år rundt blokka på egne bein uten rullator! Jeg prøvde å være glad, men samtidig var den gamle aerobicinstruktøren i meg fortsatt rasende over funksjonsbegrensningen som tok fra meg det aktive livet jeg levde og virkelig elsket. Gradvis har jeg kommet meg på litt lengre turer og i dag kan jeg gå på egne ben over 3 km. Det føles helt vanvittig deilig og så befriende å være litt "normal" igjen. Men jeg vil videre!

Jeg har nå opplevd hvor tungt og umotiverende det er å ha en stor, tung, slapp og ukoordinert kropp å skulle flytte på. Jeg må ironisk nok le når jeg ser meg selv slite med de minste øvelser. Den gamle aerobicinstruktøren spratt opp og ned uten å foretrekke en mine og kunne holde det gående non-stop i mange timer. Den gangen trodde jeg at folk som ikke var like spretne som meg selv var late eller uvillige til å "ta i et tak". Jada, det kan jo hende at noen faktisk var det også, men jeg ser nå at de som var overvektige, utrente, kanskje hadde skader eller sykdommer sleit tungt i forhold til de slanke, friske og spretne. Idiotiske motivasjonsrop som ".. og kom igjen!" ble servert over høytalerne, til dundrende discomusikk og tellinger som "1 - 2 - 3 - 4 og kom igjen, én gang til!" ".. og litt til! TA I DA!". Nå må jeg le her jeg ligger på mitt eget stuegulv og knapt klarer å henge med på mer enn to låter. Der det å gjøre styrkeøvelser er som å klatre på toppen av et fjell. Jeg har en svekket muskulatur og er helt utrent. På 7 passive år har alle cellene i kroppen min fornyet seg. Ingen av disse husker faktisk hva jeg drev med før. Det er jo verdt å tenke på. Det er som å skulle lære seg å bevege seg helt på nytt. Balanse, styrke i kroppsholdningen og hele tiden være på vakt for Mr. Melkesyre som gjør livet så surt. Jeg må holde meg unna han. ME er en restitusjonssvikt i kroppen, så all hard trening gjør deg rett og slett værre. I denne tilfriskningsfasen innbiller jeg meg at det er viktig å trene litt, men ikke for mye. Finne ut hva jeg tåler og presse bittebitte litt, men ikke mer. Det er en utrolig vanskelig oppgave. Siden restitusjonen er forsinket blir også Mr. Melkesyre forsinket. Det betyr at dagen etter trening kan virke grei, men 3. dagen slår det til med lammende smerter, stive ledd og skjelvinger i musklene. Hjernetåke, verking, hodepine, feber og sengehvile i kanskje en uke. Derfor er det viktig å IKKE overdrive.

Samtidig tenker jeg at jeg aldri blir noe bedre heller av å ligge på sofaen og hvile. Alt har blitt svekket over tid og nå må jeg utsette meg selv for ubehag. Komme tilbake igjen. Og det går fremover. I morgen tenkte jeg å gå en tur på 6 km for å sjekke hvordan jeg klarer det. Klok av skade går jeg langs trikkelinja, så jeg kan kapitulere om jeg får skjelvinger i beina og må gi meg før målstreken.

Og blir jeg noen gang frisk igjen, og begynner jeg da som treningsinstruktør igjen, så skal jeg aldri aldri rope arrogant til de som bærer tung og sliter med å holde tritt ".. og kom igjen!". Jeg har erfart hvordan det er å være på den utrente siden selv. Og det er et slit. Men jeg kan gjøre jobben!

Store tanker fra en liten sjel

"Mamma, hva betyr utilregnelig? Er det sånn at Breivik ikke skal i fengsel nå?"

Vi fikk en liten samtale her i går da Småttis hadde fått med seg nyhetene og debatten rundt Breiviks mentale helsetilstand. Det som ofte overrasker meg er hvor raske barn er til å ta poenget og se ting vi vokse ofte overser. Vi kan være så trent i å tenke på den måten vi alltid tenker, eller mangler den undersøkende fordomsfrie verdensforståelsen som barn og ungdom har. Som sakte men sikkert blir avslipt på samfunnets konformitet.

Etter en liten stunds stillhet kom det plutselig;

"Egentlig er det synd på Anders". 

Jeg ble mildt sagt overrasket, og sa "syns du det?"

"Ja. Han er jo syk. Han forstår jo ikke hva han har gjort. Og nå hater alle han." 

"Ja, jo.. du har jo rett"..

"Kanskje var han ikke slem med vilje, hvis han har sånne rare tanker i hodet sitt og ikke kan noe for det. Han var så slem mot mange, men hvis han ikke hadde vært syk hadde han kanskje ikke gjort det?" 

"Nei, det er sant. Det kan hende at han ikke hadde gjort det da".


"Også hadde han det ikke bra hjemme da han var liten. Kanskje det er derfor han har blitt så sint på andre mennesker? Fordi han er lei seg og sinna, og fordi mammaen og pappaen hans kanskje ikke var snille mot han?" 


"Ja, vi vet jo ikke helt hva som har skjedde der hjemme, men det har stått noe i avisa om det.. at alt ikke var helt bra. Noen voksne var bekymret for Anders da han var en liten gutt og ungdom".

"Hvorfor gjorde de ikke noe da? Hjalp han til å bo et bedre sted? Hvis han hadde bodd hos oss mamma, er jeg sikker på at han ikke hadde blitt så sint og lei seg, og så syk i hodet sitt!" 

"Det kan vi ikke vite lille venn. Kanskje, kanskje ikke".

"Egentlig er det synd på han. Han kunne hatt en fin jobb om han ikke var syk, og kanskje noen venner. Eller om han var syk også, hvis han hadde hatt det bra kunne noen hjulpet han og gitt han medisiner, så kunne han sluppet å gjøre så dumme ting." 

"Ja, det har du vel rett i.."

"Nå må han være på sykehus-fengselet til han dør. Det håper jeg i allefall. For han kan vel ikke komme ut og ta oss vel?" 


"Nei, han kommer ikke til å ta oss eller noen andre. Fengselet passer på han nå, og snart skal sykehuset passe på han. Legene sier at han er så syk i hodet sitt at han må ha sterke medisiner og bli passet godt på så han ikke skal finne på noe mere slemt. Men det er ikke alle som er syke i tankene sine som er sånn som han. Han er veldig spesiell. De fleste som er syke i tankene og følelsene sine skader ikke andre, bare noen få som er veldig sinte, redde eller ikke forstår hvor de er eller hva som skjer".

"Det er veldig trist at dette skjedde. Stakkars alle de som døde."

Ja, det er veldig veldig trist.. Uforståelig trist og tragisk. Vi må bry oss om hverandre og passe godt på hverandre, så får vi håpe at noe sånt aldri, aldri skjer igjen.

Kollektivt finansiert seksualopplysning

NRK sender i høst andre sesong av serien "Trekant" som tar for seg tre ungdommers seksualopplysning i en realityform der de bor sammen og blir sendt ut på læringsoppdrag de skal mestre, for senere å presentere resultatet for hverandre. Serien vakte i fjor stor debatt i media da både foreldre, kristne organisasjoner og enkelte kommentatorer uttrykte bekymring om serien promoterte moralløs sex og i hvilken grad det var etisk riktig av en lisensfinansiert statskanal å drive underholdningsfjernsyn på kanten av det moralsk aksepterte.

I år er serien tilbake i en noe mer vågal form. Dessverre har ikke stormen av kritikk kommet i år, med få unntak har jeg nesten ikke sett noen ta til motmæle. Jeg kritiserte konseptet i fjor, og jeg har også gjort det i år. Når jeg uttrykker misnøye med at NRK sender en serie som reklamerer for sex som en vare, og som gir opplæring i rimelig bisarre varianter av sex, blitt jeg møtt med spørsmål om jeg er sexfiendtlig eller moralist. Jeg mener selv nei. Min bekymring ligger i fokuset programmet har på innhold, og i det etisk forkastelige å utsette ungdom for en grenseløs seksualopplysning som krenker deres personlige grenser. Grenser de ennå ikke har fullt utviklet.

Hittil har programmet tatt for seg tema som bl.a intimpiercing, rollespill, petplay, utkledning, sexleketøy, erotiske soner, kjønnsorganets anatomi, erotiske noveller, orgasmekurs mm.

Ikke misforstå meg dit hen at jeg er imot seksualopplysning, for det er jeg ikke. Jeg mener at det er en viktig del av naturfagopplæringen å bli kjent med kroppens anatomiske utforming, forplantningslæren og få informasjon om bruk av prevensjon. Men sex er mye mer enn naturfag. Det ungdommen lurer på, som tar tid å finne ut av, er følelser, lyst, lek, teknikker. Det de burde lære mer om er seg selv. Personligheten sin, begjær, forelskelse, tenning, utprøving, personlige grenser, likestilling i sexlivet, forskjellene på underkastelse, dominans og hengivelse. Begge kjønn burde få lære seg veldig tidlig at det er normalt å være spent og redd for å gjøre feil, redd for å si fra, redd for å ikke få det til. At god sex ikke læres fra en pornofilm.

Dagens fokus på utseende og perfeksjon blir forsterket av tv-underholdning som promoterer idéen om at det bare er én rett måte å ha sex på, og at det handler om prestasjoner. Sexen blir begrenset til anatomi og nytelse, den blir upersonlig og en vare (noe du kan få hvor som helst, fra hvem som helst). Sex er noe man gjør med kroppen og nyter. Sex med en partner blir en felles-onani der de bruker hverandres kropper til å utløse orgasmer. Samspillsnytelse og aksept som bare kan komme fra trygghet og fortrolighet der et elskende par skaper en enhet av hengivent begjær fordi de dyrker hverandre og gir, er fremmedord i denne serien. NRK sier så enkelt at de overlater etikken til andre, men det syns jeg er en stor ansvarsfraskrivelse. Introduksjonsstemmen til serien sier med mykt tonefall "ungom tenker på sex hele tiden.." og under ballongscenene gnis det en væske som ligner sæd på det som skal etterligne brystvorter på ballongene som ikke er blåst fullt opp. Illustrasjonen er seksualisert og fristende. Programmet tenner lysten hos den som ser på. Da snakker vi om en type tv-underholdning som er ment å hisse opp, erte, friste og invitere. Det er også vist scener der erigerte peniser sammenlignes for å vise forskjellige former for "normale stå", men som legen selv påpekte var alle modellene over normalt utstyrt med store peniser. Da den amerikanske modellen til orgasmelæreren fremkalte et klimaks på seg selv, liggende på en benk med sin instruktør på den ene siden og sin elev på den andre, mens kameraet filmet direkte inn i kjønnsorganet i et stort nærbilde, kan det ikke kalles annet enn mykporno. Hva gjør dette med oss? Jeg tror det skaper en egoistisk seksualitet som handler om klimaksfokus og orgasmerace. Hvis dette er den korrekte måten å få orgasme på, utelukker man ubegrensede muligheter for orgasmeutløsende teknikker som programmet utelater å fortelle om. Slikt sett blir ikke opplæringen berikende slik den var tenkt, men begrensende fordi den blir for smal. Ironisk nok.
Er det bare meg som tenker at Johanna burde blitt skånet for så grenseoverskridende eksponering av andres seksualitet? Og burde hun ikke fått en annen opplæring i sex og orgasmer enn en fasit fra en orgasmeekspert som driller henne i bruk av olje, dildobevegelser og gnukketeknikker mens hun fører en hånd med en engangsgummihanske på inn i "eleven"? Vist for hele Norges titterskare? Hvem skal være Johannas kjæreste i fremtiden? Hennes ektemann? Når hun blir mor, hva med hennes fremtidige barn? Jeg syns det er drøyt. Og trist.

Hvor er Johannas personlige grenser? Hun kjenner dem ikke engang selv. Hun forteller at hun har vært seksuelt aktiv siden hun var 15 år, men da det kommer frem at hun aldri har opplevd en orgasme og at hun ikke klarer å "slappe av nok" der hun forsøker å fremkalle orgasmer med en g-punkts dildo forklarer det hvor lite hun kjenner sin egen kropp. At hun i seks år har deltatt i vaginale samleier uten å oppnå eget klimaks. Når ungdom aldri lærer at seksualitet handler om personligheten din, sjelen din og kjærligheten til en partner vil de aldri kunne nå opp til det nivået hvor sex blir intimt, trygt og virkelig berikende. Enda værre er det når de skal bli utsatt for press til å prøve avansert sex som SM, kostymesex og gruppesex. Uten å ha definert sin egen seksualitet først, vil slike erfaringer bare gi mindre kontakt med det intime og gjøre sexen mer industrialisert. For mange av oss har det tatt år med prøvelser, skuffelser og utprøving for å bli kjent med og bli trygg på egen seksualitet, og det er sikkert ikke uvanlig at ei jente på 21 ikke kan mer. Poenget mitt er at ingen snakker om at kjærlighetssex tilhører et fast forhold hvor to stykker forplikter seg til troskap, kjærlighet og samliv - for gode og onde dager. At mennesket har en høyere moral enn instinktets dyriske lyst til forplantning. At vi ikke går ut og parrer oss med hvem som helst, fordi vi skal stå til rette for oss selv og våre nærmeste i ettertiden. Fordi vi er verdt mer enn som så. Uansett hvor liberal og ublu vi kan tro at vi kan bli, vil våre seksuelle handlinger alltid bli en del av oss og farge vår personlighet. Skader og arr må vi bære med oss, for noen i form av skam eller kjønnssykdommer, for andre i form av utrygghet og problemer med relasjonell intimitet.

"Trekant" utfordrer med tema som ligger på kanten av det vi kaller normal sex, nemlig å introdusere tema som folk flest ikke finner som nødvendig for å ha et tilfredsstillende sexliv. Ved å sende ungdommene ut på kurs i annerledessex kan det gi et inntrykk av at det radikale er det normale, og gi ungdommen enda større prestasjonsangst. Og hvorfor snakker de ikke også om tema som er tabu? Som lystproblemer, smerter, ereksjonsproblemer, følelsen av press, når er det lov å si nei, hva er egentlig en voldtekt og hva er seksuelle overgrep? Med grenseløs sex som stadig går over de personlige grensene kan sex også gi mentale skader. Overgrepsutsatte får et varig skadet seksualliv dersom de ikke får hjelp til å utvikle ny trygghet og anerkjenne sine grenser. I "Trekant" gis ikke ungdommene dette valget, fordi de i utgangspunktet er med på en lek som handler om å våge. De har allerede gått over sine grenser ved å bli med i serien. Når de så uttrykker med både kroppsspråk og utsagn som "jeg visste ikke om jeg skulle spy eller besvime", "jeg gruer meg", "det var overveldende", "åh, herregud" etterfulgt av rødming, fnising og angst - er dette tegn på at de utfordrer seg langt. Kanskje mer enn sunt er. Selv om det kan føles tøft og spennende der og da, kan det i ettertid gi en følelse av krenkelse og anger.

Man trenger ikke elske en person for å ha sex, og kroppen leverer nytelse ved stimulering hvis man bare er litt med på leken. Mange bruker alkohol eller rusmidler som inngang til denne leken, og ender opp med enda mindre kontakt med seg selv, sine grenser og hva de egentlig eksponerer seg for.
Er det så galt å ha sex uten at følelsene er med da? Ja, jeg mener det. For vi er fra naturens side skapt til å utvikle følelser for den vi har sex med, og jenter er ekstra disponert for bondingshormoner som knytter paret til hverandre. Ønsket om å bli en enhet/familie sammen er  biologisk og naturlig. Når vi later som om dette er gammeldags moralpolitikk og ikke finnes lenger, blir vi forvirrede og mister kontakten med vårt indre selv. Vi prøver å glemme at vi egentlig ble forelska eller at skulle ønske vi kunne bety såpass mye for noen at de ville ha oss for mer enn lek og tilfeldige møter.

Det er naturlig å gå igjennom en fase av og prøve og feile, og jeg skal ikke moralisere at ungdom i dag har flere partnerbytter enn det kirken predikerer som det eneste rette. Samtidig er jeg dypt bekymret over fraværet av etikk og moral rundt seksualitetsdebatten. Spesielt når den finanseres av folket, og vi alle deltar i dette eksperimentet med tre unge menneskers seksualliv; fra nå og for alltid vil de være preget av denne erfaringen.

Hva kan du leve med for resten av livet? Og hva vil du egentlig? Våger du å be om det du ønsker deg? Tør du å være annerledes? For ingen er like og det finnes ingen "riktig sex". Ungdom snakker åpent om sex med de trygge ordene, men det de ikke snakker om er alt de er redde for og ikke forstår. Seksualitet er fortsatt tabu, det er pornoen vi er trygg på, ikke følelser, begjær og hengivenhet.

Intimitet, nærhet, selvtillit, trygghet på egen kropp, å se mennesket, det vil være god seksualopplæring. Og i bunn og grunn skal vi kanskje overlate litt til fantasien og egne ekspedisjoner også? Hvordan skal de ellers få skape sine egne preferanser, om vi gir dem et kart og kompass som passer våre egne?

Er det greit å være glad i noen som har gjort noe galt?

Som små barn lærer vi at de fleste ugjerninger kan tilgis. Våre foreldre viser oss at vi får lov å trå feil, selv om vi gjør noe galt. Vi kan få straff og midlertidig utvisning fra det sosiale fellesskapet som en konsekvens av dårlig oppførsel, men før eller siden blir vi alltid inkludert igjen. Vi lærer gradvis at det er menneskelig å feile, at det går ann å be om tilgivelse og legge fortia bak seg.

Som voksne er det værre. Det forventes at vi har lært å oppføre oss, lære forskjellene mellom rett og galt, og ikke minst respekterer loven. Men mange voksne gjør ikke det. Enten det skyldes en manglende vurderingsevne, en slett personlighet, en sykdom eller en uforskyldt tilfeldighet, havner et stadig økende antall nordmenn i fengsel en eller flere ganger i livet. Det er ikke bare en straff å bli satt i fengsel, men også en skam. Det påvirker din totale livssituasjon på alle plan; fysisk, psykisk, materielt, sosialt, profesjonelt, økonomisk og familiært. For hver person som sitter bak lås og slå har en familie som også indirekte straffes gjennom dennes frihetsberøvelse. Veldig mange har barn.

I noen familier er det en strengt bevart hemmelighet at mor eller far er i fengsel, og de lærer seg til å leve med løgnen. "Pappa jobber i utlandet", eller "moren min er flyvertinne så hun er så lite hjemme". Andre får ikke velge løgnen, men må leve med det faktum at omgivelsene vet. Særlig i saker som har vekt stor mediainteresse. Samfunnet ser på kriminelle som pariakaste, uansett hvilken årsak som førte de inn i kriminaliteten. Rusmisbrukere kan tidvis få litt sympati for at de er avhengige av stoffer de må skaffe seg på ulovlig vis, men selv en rusmibruker som slutter å ruser seg vil ha en belastet fortid med seg, som alltid vil være til dennes ulempe. Et rulleblad som nekter adgang til flere yrker, hull i CVen, kanskje fysisk og psykisk arr etter et hardt liv kan noen ganger være umulig å skjule helt. Fengselsstraffen er sonet ferdig, men samfunnets fordømmelse varer evig.

De pårørende må også bære skammen som en tung bør, dag inn og dag ut. De vil alltid være "kona til..", "dattera til.." eller "mora til..". Mennesker snakker om dette som om den straffedømte skulle ha en befengt smittsom sykdom som påvirker deres nærmeste, at de ved å tilkjennegi tilhørighet til en narkoman eller straffedømt, dermed også er "litt befengt med kriminalitet" selv. Hvis en person vinner i Lotto antar ikke samfunnet at hele slekta har blitt rikere, men med kriminalitet er det tydeligvis "smittsomt" og en skam andre må dele i fellesskap. Noe av det samme tabuet kan vi se rundt alkoholisme, selvmord og til og med kreftsykdom. Det er vanskelig å snakke om, og folk spør helst ikke. De vil helst ikke vite, fordi informasjonen henstiller til å ta side, mene noe om, og ikke minst forholde seg til saken. Da kan det være enklest å ikke snakke om det.

I dag sitter det tre menn i Oslo tingrett beskyldt for planlegging av terror. Jeg kjenner en av disses familie fra en del år tilbake. Jeg besøkte på den tiden hans hjem en håndfull ganger, har spist med dem ved to anledninger, og har fortsatt sporadisk smskontakt med hans kone. Det faktum at saken fikk så stor mediedekning og ikke minst hvor ubehagelig det var for alle muslimer i Norge og bekjente av de arresterte, med en terrortiltale i lille Norge, gjorde at jeg selv ikke ønsket å si noe om dette offentlig i fjor. Jeg falt selv i kategorien av folk som tenkte "Hva skal folk tro om meg hvis jeg tilkjennegir at jeg kjenner disse menneskene? Disse monsterne?" Jeg valgte å ikke nevne det for noen utenforstående fordi jeg var redd for at noen ville tro at jeg var en radikal islamist som kunne finne på å gjøre noe slikt selv. Redd for stigmatisering, redd for "stempling". Jeg ble kjent med denne familien gjennom min eksmann som er fra samme opprinnelsesland, og de hadde blitt kjent med hverandre via andre landsmenn i en annen by i Norge.

I dag tenker jeg bare på kona hans som i 1 år og snart 6 måneder har bedt, grått, fortvilt og tatt seg av to småbarn alene. Som fortsatt er i sjokk over hva hun fikk vite den dagen, og i enda større sjokk den dagen ektemannen innrømte forholdene i avhør. Hun sto selv frem i TV2 og gjorde et intervju for å gi mannen kredibilitet og bekrefte hans uskyld. Det hjalp lite når han ikke var uskyldig. Allikvel har hun fortsatt å bli ved hans side, ikke tatt ut skilsmisse, besøker og ber for han. Håper at det skal gå bra.
Vi har ikke gått noe dypere inn på hva hun mener med å gå bra, for vi har ikke møttes personlig siden et år før arrestasjonen. Men jeg bryr meg om henne. Jeg forstår hvordan det må være å bli uglesett av naboer, få kommentarer fra kjente og ukjente, være redd for å bli gjort attentat mot deg eller dine små barn fordi din mann har gjort noe galt. Jeg forstår også at hun er glad i han. At for henne er han "mer enn". Det er hennes rett, uansett hva vi andre måtte mene om hva man burde eller skulle føle for de som gjør noe for samfunnet forkastelig.

Jeg har sett rusmisbrukeres familie gå til grunne i forsøket på å redde dem fra rusens vold. Jeg har sett hvordan skam, økonomiske problemer og sladder har ødelagt og terrorisert uskyldige, bare fordi de er i familie til. Jeg har jobbet med kriminelle som har så mye i mot seg at de mest sannsynlig havner på galeien igjen i det øyeblikket de slipper ut, fordi de ikke har ressurser, evner, nettverk og mulighet for en ny start. "Èn gang tjuv, alltid tjuv. Èn gang en løgner, alltid en løgner".

Og i disse familien finnes det også barn. Barn som trenger å se, oppleve og bli kjent med sine foreldre. Barn som blir indirekte straffet med avstand fordi deres foreldre er straffet med frihetsberøvelse og fengselsstraff. Barn som blir kjent med sitt opphav til faste tider på et besøksrom, som må være hjemme til bestemte klokkeslett når mor eller far kan ringe, barn som må møte verden med en løgn eller skam, om hvorfor mora eller faren ikke stiller på fotballkamp og foreldremøte. Kanskje til og med med kjennskap til at de har gjort noe utilgivelig? For hva kan vi tilgi? Og hvordan får vi lov til å være glad i noen som har vært så slemme? Blir det en vond hemmelighet i magen at du egentlig er glad i dem, eller blir deres handlinger dem i ett og alt, og alt det andre, som man ikke ser fra utsiden av fengselet, visket bort gjennom dager, uker og år de er skilt fra hverandre? Vi kan ikke konservere minner og vi kan ikke lære noen å kjenne uten å kjenne alt rundt dem også. Mennsket sett i sitt miljø, der det hører hjemme. Ingen hører hjemme i fengsel, men det er et sted noen må oppholde seg en periode fordi de har gjort seg fortjent til straffen fra samfunnet. Bevisst eller ubevisst, med eller uten intensjon. Med eller uten sykdommer, begrensninger og ressurser til å velge annerledes. Det kan og bør diskuteres. Men fakta er at de er adskilt fra oss, like mye som stigmatiseringen skiller de pårørende fra samfunnet.
Og de pårørende er tross alt helt uskyldige. La oss en gang for alltid parkere tvilen om "kanskje de visste noe" og medskyldighet. Den gir bare mat til de søvnløse netters gnagende tanker og dårlige samvittighet de pårørende bærer med seg, nemlig "burde jeg ha forstått?", "var det noe jeg kunne ha gjort for å forhindre dette?". "Er det min skyld?".

Ja, det er greit å være glad i noen som har gjort noe galt. Det er lov å se et menneske som verdifullt i sin eksistens, og handlinger som et resultat av flere årsakssammenhenger. Det er lov å være glad i det gode i et menneske, samtidig som man ikke anerkjenner dårlige sider eller kriminelle handlinger som legitime. Hvert mennesker er kun ansvarlig for seg selv, selv om vi i perioder bærer omsorg for andre.
Anders Behring Breivik har også en mor. Hun har ikke gjort noe galt, men hun "soner" i disse dager på en psykiatrisk avdeling. La oss favne de pårørende til kriminelle som nettopp det de er, familie og venner av noen som har gjort noe galt.

Bilde: images.sodahead.com

Twittertrim

Du trodde kanskje at du bare kunne følge noen litt sporadisk og befinne deg i den mest spennende feeden i Norge? I hvilken grad du behersker sosiale mediers funksjoner, vil du også selv kunne styre bruken, motivet og ikke minst trivselen med programmet. For mange av oss er Twitter mer enn et dataprogram. Det har vokst inn i livene våre gjennom flittig bruk, vi har knyttet bekjentskaper gjennom kommunikasjon, vi tar med oss denne virtuelle verdenen på laptop, arbeidsmaskin og bærer den med oss i vår mobiltelefon gjennom apper som kan lese og skrive tweets mens vi er på farten.

Tilgjengelighet er en stor stressfaktor i vår moderne verden, og arbeidslivet og helsemyndigheter fokuserer på hvor tilgjengelige det er går an å være før det blir usunt. Men trenden er at sosiale medier henger med døgnet rundt, for mange av oss. Det twitres fra toalettbesøk, det skrives fra tannlegekontor, sykehus, arbeidsplasser, fly, ferier, hytter og hverdagsstuene rundt omkring i de tusen (millioner) av hjem.

Så hva er det som er så fengende med Twitter? Hvorfor blir de fleste som får det til å funke, hekta på dette sosiale mediet? Det er mange årsaker til dette. Psykologisk knytter vi raskere avhengighet til noe som gir oss hyppig "belønning". Twitter (brukt riktig) gir mange og raske svar (belønninger) gjennom replies og DM (direkte meldinger), noe som øker følelsen av nærhet til de som skriver til deg, og gir en positiv følelse av belønning å bli nevnt/snakket til. I tillegg er Twitter som en tryllestav, du kan skape nesten hva du vil med dette sosialemedieprogrammet. Enten du skriver for en bedrift som ønsker å promotere sine produkter, eller ha åpen og tilgjengelig kundekontakt over Twitter, fordi det er så trendy, eller er en ukjent privatperson, kan du lage deg et hyggelig "rom" i rommet (internett).

Nettopp fordi Twitter gir hyppig psykologisk belønning er det også svært avhengighetsskapende. Noen opplever i perioder at bruk av sosiale medier tar over livene deres, går utover jobb og nattesøvn. Er du i faresonen vil jeg anbefale deg å ta det opp med noen. Er det en periode eller har det pågått lenge? Hva kan du gjøre for å begrense bruken, noen kjøreregler kan forenkle forholdet og tidsbruken, andre må kanskje ta seg en tur på vannvogna eller i Twitterjail. For skriver du for mye, blir du nemlig utestengt fra Twitter for en viss tidsperiode (gult kort). Når jeg siger over i fasen hvor det rykker i Twittertommelen skrur jeg av varslingene på mobilappen min, slik at jeg bestemmer meg for å ikke sjekke eller lese meldinger når jeg er av laptopen f.eks. Havner jeg i hissige diskusjoner hvor adrenalinet pumper kan jeg bestemme meg for å være offline resten av dagen, eller gi meg selv en skikkelig walkover med noen dagers Twitterfaste. Det virker alltid.

I Twitters første dager var det flere kjøreregler som ble gjengs for de fleste av oss, bare fordi vi lære spillereglene og innfant oss i et system som så ut til å fungere. I dag er disse uskrevne reglene på vei over i en rask og ukjent utvikling. Den høflige gesten med å følge tilbake når du blir fulgt, har det siste året forandret seg fra å være et nærmest påbud, til å ikke være en selvfølgelighet lenger. Innbyggerne i Twitter har blitt mer kresne ettersom befolkningsantallet har steget. Kvaliteten på tweetsene som skrives er også varierende, selv om vi såklart kan gå inn i en lengre diskusjon om hva "kvalitet" er i så måte. Ungdommen skriver om følelser, savn, fester og materielle produkter. Jeg syns å se at ungdommen på Twitter bruker Twitter på en måte som ligner mer på det jeg kjenner som Facebookbruk. Altså de snakker mer personlig og direkte til de de kjenner og taler direkte til, selv om de ikke har lukkede kontoer og "alle" kan lese meldingene. Det er ikke uvanlig å finne tweets som "uuuuuaaaaaahhhhh, jeg er så trøtt at jeg dør", "skal farge håret" (ofte lest) eller "har mensen, spiser sjokolade" fra den yngre garde. Ikke spesielt givende for meg på 40, men det er deres språk og deres verden.

Så har du gruppen som dominerer Twitter, nemlig privatpersoner som skriver om tema som jobb, privatliv, politikk og hobbier. Kombinasjonen av temaene er hva som gjør spenningen unik, og også mangfoldet større. En politiker kan plutselig begynne å skrive om en kjøttkakesaus han ikke får til, og ber om råd fra Twitterpublikum. På denne måten viser han (og alle andre) at vi er mennesker med forskjellige tema som opptar oss gjennom dagen og døgnet. De som har en jobb som krever en viss oppførsel i holdninger og budskap på sin konto, har enten flere konti eller twitrer også mye off-feed (DM). Det er ikke alt som passer seg å lese i feeden. Rapartistene Cir.Cuz og trykkeren Kristian Severin har fått erfare dette. Nå er det Ashton Kutcher som har ansatt et PR byrå for å passe på at hans image og karriere ikke tar mere skade av hans impulsive og ærlige twitring. Det syns jeg er veldig synd, fordi det er nettopp denne direkte ærligheten og usensurerte uttrykksformen som har gjort noe av den genuint ektefølte opplevelsen av Twittermeldinger. Akkurat fordi vi kan vise at vi er "mer enn" skaper også romsligheten jeg selv føler er tilstede i Twittermiljøet i min feed. Det er nemlig lett å glemme at det som er Twitter for meg, ikke er Twitter for deg. Det kommer helt ann på hvem du følger (har i din feed). Det er derfor vanskelig å debattere og analysere Twitter som helhet, fordi ingen sitter på hele sannheten (hele Twitter). Det vi som følger et stort antall (>3000) twitrere kan si noe om, er de trendene vi ser utvikle seg. For Twitter er en organisk sfære, som utvikler språk, moter, nye sosiale spilleregler, nytt språk og nye muligheter nærmest hver uke. Da jeg i går twitret om at Twibbons nå var helt ut (bildesløyfer som ble brukt som sympatistøtte for spesielle velledige saker på avatarbildene), ble jeg raskt spurt om hva som var trenden nå. Jeg er ingen analytiker eller innovatør i så måte, men jeg har tilbragt betydelig tid på Twitter de siste 2 1/2 årene og gjør meg noen refleksjoner underveis.

Jeg vil si at Twitter har vokst massivt det siste året. Det er nå mange fler som har en Twitterkonto, og med mange Twabies/Newbies vil de også si flere "barnesykdommer". Mange oppretter konti og følger tilfeldig utvalgte de enten blir foreslått av Twitter programmet i web, eller plukker opp folk de vil følge fra andres listinger (lister er også et fenomen som ikke var med fra starten av, som ikke alle bruker eller har gjort seg komfortable med ennå). De skriver kanskje noe i starten, og mange gir seg. Passive twitterkonti er kjedelig og bør etter min mening slettes. Det finnes programmer (og apper) som kjører en  full husvask av kontoen din, hvor du kan få vite hvem som er passive og hvor lenge de har vært det, hvor høy produksjonshyppighet hver konto har, og hvem som gjenfølger (følger tilbake) og ikke. Slik kan du fjerne disse fra kontoen din om du ikke vil bli sittende med et høyt antall du følger og f.eks bli hindret i å få lov til å følge flere, fordi du ikke har oppnådd en viss grense. Før du har fått 1000 følgere kan du nemlig ikke overstige de du selv følger med et visst tall (noe overstigende).

Så kommer innholdet. Skal du trives i feeden din, er det lurt å sortere det du leser der. Hver gang jeg leser en tweet som er totalt meningsløs eller lett irriterende legger jeg vedkommende til en privat liste som heter "vurderes avfulgt". Jeg går jevnlig inn og sjekker listen for å se om kvaliteten er hevet, og vurderer av avfølging. Leser jeg en tweet som er totalt smakløs eller har et innhold av et verdigrunnlag jeg ikke kan bekjenne meg, avfølges personen direkte. Er det enda grovere blokkerer jeg vedkommende, eller sender en spamrapport. Det har gjennom tiden vært nødvendig å sperre en håndfull twitrere som maner til ordkrig, trakkasering og et guffent miljø i feeden. Jeg er ikke på Twitter for å krangle, og jeg anser ikke Twitter som et diskusjonsforum i så måte. Vi må gjerne snakke, være uenige, debatter og linke til blogger og andre muligheter for lenge debatter for de som ønsker dette. Jeg vet av erfaring at harde ord på 140 tegn kan gjøre mer skade enn nytte.

Andre trending ting på twitter er at RT er hyppigere brukt enn noen gang. Det liker jeg godt. Dette øker også Kloutscoren (et annet program som måler informasjonsomfanget av det du skriver og grad av kommunikasjon med andre på Twitter, Facebook og flere andre program inkludert Blogger). Jeg tror mange som ikke føler for å publisere store mengder tekst selv kan lene seg på å trykke "han sa.. eller hun sa.." for å få opp hastigheten i feeden sin, og bli sett og hørt mer. For Twitter handler nå om å bli sett og hørt, i større grad enn i starten. Når stadig fler følger et stort antall betyr det at din avatar skal fly igjennom feeden ofte for å bli lagt merke til.

#Hastags er også hyppig brukt, både som humoristiske, egendefinerte og de mer offisielle kampanjene. TT (trending topics) gir en oversikt over de mest populære først og fremst i USA, men du kan også søke opp TT Norge. #vitenskapsaret lå på Norges nest mest brukte onsdag 9. november i forbindelse med seminaret der både arrangører og deltagere twitret kommentarer. Noen egendefinerte hashtags har blitt gjengangere og vokst inn som offisielle, jeg nevner f.eks #kaffeskål og #denfølelsen Det er morsomt å se at hvem som helst kan skape trender på twitter, og at alle får en tildelt plass på lik linje med andre, uansett hvem du er IRL (den virkelige verden utenfor Twitter).

Hva du skriver har såklart stor betydning. Før var en ytring kommunikasjon og ble tatt i mot mer rundhåndet enn nå. I dag bør du helst si noe informativt, morsomt, ironisk eller banebrytende poetisk. Her utmerker noen seg som elegante ordkunstnere, mens de aller aller fleste ikke når opp til et laudnivå. På Twitter spiller det ingen rolle om du er Jørgen Hattemaker eller Kong Salomon, det er de 140 tegnene som avgjør fame or lame. Skal jeg nevne noen konti vil jeg trekke frem @jonasgahrstore som svært informativ og lite kommunikativ, @geirolavlisle som allsidig, profesjonell og personlig, @hvarfredriksen som ordkunstner og varmt tilstedeværende, @somalieren som politisk, morsom og personlig, @Redneck_Norway og @galfisk som rollespillende kult (syk kunst), @krikkert som saklig og informativ om jus, ironisk og surmulende festlig om livets irritasjoner, @halvorni som kunnskapsrik, delende (linker mye spennende) med en personlig kommunikasjon som ramme, @catwesterby for spennende tema kombinert med en personlig tilstedeværelse og motiverende engasjement, godt humør som smitter over på andre. Listen er utømmelig. Jeg har prøvd å oppsummere i lister, men lister vil også være utømmelige. Beklager til dere som fortjener å bli nevnt, for dere er så mange gode der ute.

Listinger kom for snart et års tid siden og har gjort arbeidet med å følge (overvåke) enkelte lettere. For å få listene til å fungere bør man bruke litt tid på å bli kjent med de du følger så du kan liste dem i rett liste. I starten ble det laget mange lister som heter "de beste", "de morsomme", "de som har noe å si", mens jeg ser en utvikling til å bli mer spesifike listinger nå. Selv har jeg laget 16 lister som kategoriserer  politikere, media, bloggere, de beste damene, de beste mennene, vitenskap, forlag, musikk, forsvarsfolk, 113 (politi, leger, psykologer etc), de hundre beste, folk som engasjerer seg i feminisme etc. I tillegg kommer de skjulte (private) listene med "vurderes avfulgt" og "prøvetid". Jeg har nemlig funnet ut at jeg vil ha nye på prøvetid. Feeden min er stor og rask, og jeg har de siste månedene kjent en mindre lyst til å lese fra feeden enn fra lister. Ekkokammeret som vi alle snakker om etter 22/7 hvor det er lett å sitte i en liten verden og bare snakke med folk du er enig med, kan være begrensende og kjedelig over tid. Jeg stikker derfor nesa ut i feeden for å bli kjent med nye, få impulser jeg ikke trodde jeg skulle få og bryner meg på toleranse og annerledeshet. Blir det for mye av lav interesse mister jeg motivasjonen til å lese og går vekk. Det er derfor jeg nå har en dugnad for jeg skal rydde opp med sorteringsprogram, flere listinger og flere avfølginger. Å følge nye, det gjør jeg hele tiden. Jeg plukker opp følgere fra #ffnor anbefalinger fra venner (twiends) jeg allerede har, fra noen som er med i diskusjoner jeg deltar i som jeg ikke kjenner fra før, fra andres lister og ikke minst fra temalister. Denne Vitenskapsårets kunnskapskonferanse er akkurat et slikt sted hvor man kan møte på likesinnede nye. Det er berikende og utviklinde. Men for å ikke drukne og få for mange i denne "båten", må jeg ha et system. Hver gang jeg hører om noen som er gått Twitterlei eller ikke orker å bruke mediet på den måten de gjorde før, er argumentet ofte at de ikke har tid (til å lese alt/holde seg oppdatert), at Twitter har forandret seg (klimaet har blitt mer kjølig og upbeat det siste halvannet året) eller at de ikke har interesse for det som blir skrevet. Alle disse årsakene går det an å gjøre noe med, dersom behovet for å være på Twitter og delta aktivt med trivsel fortsatt er et ønske.

Twitter er hva du gjør det til, du skaper ditt eget Twunivers! Vi er flere som har møttes på Tweetups og blitt venner i det virkelige liv, noen har også blitt kjærestepar. De aller fleste har økt kontaktnettet sitt og har sosial omgang på nettet med bekjente, Twiends. Twitter er til lyst og glede, hvis du vil. Vi leser nyheter, vi følger med på bekjente, vi debatterer hva som skjer i verden (kjempefint å følge folk i andre land også, spesielt pga tidssoner om du er våken natterstid), vi ler sammen og vi gråter sammen. Du er aldri mer alene enn du vil være, med en Twitterkonto.
Det er som å ha en hage, den er vakker når du gjør hagearbeid og gir nok næring til planter og blomster. Men ligger du lat og ser på den, visner den hen i forfall med tiden. Du må så for å høste!
Likte du bloggposten? Tweet en anbefaling da vel, knappen finner du under bildet!

Hvordan bruker du Twitter?

Samvittighetsklemma

Vi har lenge snakket om «tidsklemma», hvordan mangel på tid og krevende logistikk skaper en stresset hverdag for utearbeidende og/eller alenemødre, familier hvor begge parter jobber fullt og ikke minst de slitne barna som vokser opp med fulle dager i barnehagen.

Tiden, dvs vår moderne utvikling har skapt et samfunn som krever høy effektivitet, deltagelse og ikke minst økonomisk bidrag fra oss alle sammen. Levestandarden er høy, men takknemligheten er lavere enn før. Vi tar ikke til takke med det samme som våre foreldre gjorde, for å ikke nevne våre besteforeldre, som var glade de hadde mat og ikke ble drept i krigen. Nå teller arbeid, karriere, selvutvikling, selvhevdelse. Verden skal undersøkes og kunnskap er tilgjengelig for alle som vil ha den. Vi har praktisk talt «alle» muligheter, men kan bli overveldet av dette nærmest grenseløse, og få problemer med å prioritere og ta valg. Vi blir rett og slett mette før vi får smakt på koldtbordet.

Stressede, forvirrede og stadig hardere arbeidende har vi ennå ikke definert et allment «nokpunkt» for vår økonomiske velferd. Den mentale grensen kan vi ha passert for lenge siden. Stadig flere opplever i perioder å bli utbrent, deprimerte og «møte veggen». Hamsterhjulet fungerer ikke lenger og et stadig økende antall mennesker velger en alternativ livsstil fokusert på miljøvern, gjenbruk, etisk handel og alternativ tenkning. De blir immune mot det komersielle rotteracet med profittmotiv og statushevdelse som lykkens gulrot. Det finnes mer til livet enn å vinne en kamp som er forutbestemt umulig å vinne.

Etter flere år ute av arbeidslivet har jeg nærmest glemt dette stresset. I allefall ikke kjent det på egen kropp, men jeg har studert det som et fenomen fra utsiden der familie, venner og bekjente knapt har tid til å trekke pusten og bekymrer seg i overgrad over den familieære logistikk kabalen. I dag morges fikk jeg et voldsom flashback på hvordan årene som alenemor til et småbarn i barnehage var, kombinert med først studier og senere både turnusarbeide og kontorjobb utfordret min samvittighet.

Jeg var på vei til en konferanse jeg var invitert på, ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville delta. Det er godt å få brukt hue på noe annet enn husarbeide og matlaging. Jeg savner å jobbe, og jeg skriver blogg for å føle at jeg gjøre «noe» i den grad jeg har kapasitet til å holde den oppdatert. Min datter hadde imidlertid ingen lyst til å stå opp i dag, og alt som kunne gå galt, gikk galt. Etter en lengre seanse med «du må stå opp-mas», fant hun ut at gårsdagens matpakke, som ikke var spist opp, hadde beveget seg ut av matboksen og rundt i alle bøker og pennal. Pasta de parma luktet ikke spesielt godt dagen derpå.

Jeg kjente hvordan stresset knøt seg i magen min. Jeg skulle jo stryke dressen min, smøre matpakke til meg selv og ikke minst komme i tide til seminaret. Kunne ikke alt bare gått på skinner i dag da!? Vi kom begge noen minutter for sent til våre avtaler, men denne episoden bragte tilbake mange minner om hvordan det var å ha en jobb der jeg trengtes og skulle ha vært på jobb. Hver gang hun var syk passet det maksimalt ubeleilig, jeg tok meg ofte i å kjenne på en irritasjon over at omsorgsansvaret reduserte muligheten for å gjøre en så god jobb som jeg ønsket, ikke minst å være fullt tilstedeværende i det yrket jeg hadde. Sykedager, halvproduktive dager pga manglende søvn, uforutsette hendelser som du får telefon om og må løpe fra jobben med én gang.. Jeg kunne ramset opp eksempler herfra og til månen. Hadde jeg ikke hatt barn kunne jeg ha sovet godt om nettene, vært konsentrert og tilstede på jobben, aldri trengt å være borte fra jobben utenom egne sykedager, slappet av på fritiden, brukt ferier på rekreasjon, spennende reiser og utviklende aktiviteter. Men neida, vi foreldre vi er til for barna våre vi. År etter år, livet ut. Og noen av oss glemmer at vi er selvstendige individ, men gror til å bli bare "mamma" eller "pappa" døgnet rundt. Noen elsker det, de fleste liker det, andre ser kanskje frem til å få dem ut av redet så de kan stå på egne bein. Jeg ville aldri vært foruten foreldreerfaringen, tross at det er det største, mest krevende og vanskeligste ansvaret jeg har hatt noen gang.

Jeg vil strekke det så langt som å si at det er helt umulig å ikke få dårlig samvittighet når man har ansvar for to ting samtidig, som veldig ofte er uforenelige å simultanmestre hundre prosent!

På arbeidsintervju skryter vi av kvalifiskasjoner, arbeidsevne, erfaring og tilpasningsdyktighet. Men i hverdagen må det ansvaret veies opp mot et enda viktigere ansvar, nemlig ansvaret for våre nære og kjære hjemme. De som trenger oss mest. De fleste jobber har mulighet for å ha noen dager med lavere produktivitet, men ikke alle. Noen yrker har ikke rom for ukonsentrerte arbeidstakere, der viktige beslutninger skal tas, eller sikkerhetsmessige hensyn krever full mental tilstedeværelse. Det er også vanskelig å klatre i karrierestigen eller utmerke seg i arbeidet, hvis man er uheldig å har sykt barn for ofte. Og barn blir syke, garantert. Noen veldig ofte, for i barnehagen er det en reel smittemaskin som aldri tar slutt. Er du ikke syk, så blir du det i barnehagen. 

Og når du er ferdig med å ha dårlig samvittighet for jobben du henger på etterskudd med, eller møtet du måtte overlate til noen andre, og skuffelsen over at du ikke kunne søke den jobben du egentlig ville ha med et høyere antall reisedager, så overtar den dårlige samvittigheten for at du har kort lunte for barnets evigvarende trass og fjollerier i køen i matvarebutikken, for at du ikke orker å lese mer enn to godnatthistorier når de hyler etter fler, når du går forbi skittentøyskurven som renner over og utover gulvet, når du ser i kalenderen din at du henger etter med bursdagsgaver, hagearbeid som skulle vært gjort for lengst og svigermor klager over sjeldent besøk. 

Ja, da veit du at du sitter i samvittighetsklemma som så mange andre, og at du er kvinne. For flere kvinner enn menn sliter med dårlig samvittighet, og der tror jeg vi har noe å lære av gutta.

For prøv å legg deg på sofaen og les avisa, mens de rundt deg spør "når er maten ferdig?" eller "har du sett treningsskoene mine?", lukk øynene og sov litt? Se hvem som lager seg mat selv, når du ikke gjør det. Si til svigermor at hun får komme på besøk til dere om hun vil se dere oftere. Gi dine venninner en oppmerksomhet i ny og ne, men ikke skjem dem bort med å være den som husker på alt, alltid. La gubben ta noen sykedager når ungen har feber og hoster, og delta på det kurset du så veldig vil. Skru av mobilen. Navlestrengen er klippet! Har du overlatt ansvaret til far, bestemor eller barnevakten så senk skuldrene og våg å gå tilbake til deg selv og dine egne behov for noen timer.

Skal det være likestilling, så la det bli likestilling. Vi får dele på den dårlige samvittigheten også. Eller la være å ha den i det hele tatt. Dette er livet folkens, vi gjør så godt vi kan!

(Bilde: learningbox.no)

Kan vi stole på vitenskap?

Det er overskriften på konferansen Vitenskapsåret og Kunnskapsdepartementet arrangerer i dag og i morgen i Universitetet i Oslos Aula. Rundt 350 gjester er invitert, og en stor andel av dagens gjester er elever i videregående skole som er invitert til å stille spørsmål til politikerne om forskning, vitenskap og bruken av dette i politikken.

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, professor Kristin Asdal (ansatt ved senter for teknologi- innovasjon og kultur på UiO), Førsteamanuensis Espen Stoknes (Institutt for offentlige styringsformer, BI), professor Lars Walløe (institutt for medisinske basalfag, UiO) og redaktør Nina Kristiansen (forskning.no) skal på talerstolen før lunsj. Etter lunsj venter Dr. Ben Goldacre (forfatter av boken "Bad science"), redaktør i Dagbladet Lars Helle, programleder Helene Sandvig (Puls, Nrk), førsteamanuensis Harald Hornmoen (Institutt for journalistikk og mediefag) med spennende innledninger. Dagen avsluttes med en paneldebatt mellom Goldacre, Sanvig og Hornmoen.

Konfransier/moderator er forsker og vitenskapsjournalist Erik Tunstad som bl.a. har skrevet boken "Juks: hvordan forskningen svindler - og hvorfor det ikke er så farlig". Han publiserer også artikler på forskning.no.

Dagen startet med friske ord og stor åpenhet, spesielt fra politikerrekken. Det ble lagt vekt på at forskningen og vitenskapen er felt som bør vise åpenhet og ha tillit i folket. Tora Aasland refererte og til Arne Garborg med sitatet "Berre den som vågar kan vinne" i forklaringen av at selv om vi ikke alltid kjenner den fulle og hele sannheten, må vi våge å søke kunnskap og finne løsninger som er til det beste for de fleste. Hun tok eksempelet om psykiatriens vurdering av lobotimi som en formålstjenlig tolkning av forskningen på 1960 tallet, da overbelegg i psykiatrien var et stort problem, og lobotomering ble ansett som en behandlingsform som ville redusere sengeplasser i institusjon og en sjanse for å få overført de tyngste pasientene over i privat omsorg. Dette var ikke gjort i ondskap, men en nyttetenkning av sin tid.

Rektor Ottesen belyste også at dette var som en videreføring av Eias "Hjernevask"serie på nrk i fjor, hvor vi må våge å stille spørsmål ved forskernes arbeidsmetoder, i hvilket lys resultatene skal leses, tolkes, forstås og brukes. Ikke minst hvor viktig det er å unngå sneversynt forståelse gjennom detaljfokus, på én side av en større sak.

Erik Solheim ga et fyrrig og engasjerende innlegg om det viktigste med forskning, nemlig at vi må huske hva vitenskapen har gjort for oss, hvilken fremgang og velstand vi lever i. At vitenskapen har skapt en bedre verden, med bedre levekår. Han minte oss på hvordan idelogier som har vært begrensende eller menneskefiendtlige har måttet vike for vitenskapens utvikling, og hvor viktig det er å huske på at bl.a. utviklingslæren, som noen benekter, er grunnlaget for store vitenskapsteorier i biologien og arkeologien. At vi må søke sannheten fra fakta basert på bred konsensus, og media bør gi oss tydeligere forklaringer av vitenskapelige funn, fordi sannheten finnes. Noe er sant og annet er usant.    Solheim minnet også om hvor komplisert forholdet mellom vitenskap og politikk er, og at politikerne til en hver tid må fatte beslutninger på de resultatene som foreligger, og eventuelt endre retning senere dersom det viser seg at de opprinnelige avgjørelsenene var feil. Både Aasland og Solheim understreket behovet for beslutninger fattet på vitenskapelige funn, at forskning kan bestilles, men ikke kjøpes for å understøtte et ønsket funn i vitenskapen.

Kristin Aasdal brakte også temaet om økonomi på banen, hvordan vitenskapelige funn ikke er nok alene for å få til endring i samfunnet.

Per Espen Stoknes holdt et fengende innlegg om forskningen på klima, hvordan vi som mennesker lar oss påvirke og hvorfor vi engasjerer oss i de sakene vi gjør. Den kognitive dissonans, der vi ikke gjør det vi normal skulle tro vi ville gjøre, som å slutte å røyke når vi egentlig vet hvor farlig det er. Holdningsforskning viser spennende psykologiske trekk for hva som skal til for at vi endrer våre handlinger. Alle vet at klimaet er i fare, men de færreste marsjerer i gatene for å ta temaet på alvor. Benektelse er noe som skjer når vi ikke orker å ta innover oss en ubehagelig innsikt hvor vi både vet og ikke vet. Han viste også hvordan vi gjennom psykologiske forståelser kan komme ut av benektelse, og oppfordringen var å "La oss prøve istedenfor å gi opp". Ypperlig levert!

Nina Kristiansen holdt et engasjerende og ærlig innlegg om hvordan forskning.no har opplevd nettdebatt, nettroll og modereringsformer for offentlig debatt. Et viktig poeng er at folk flest oppfører seg bra på nett, men at noen tema skaper stor debatt, hvor igjen en liten andel mennesker ikke vet å oppføre seg. Temaene klima, kjønn&likestilling, religion og hasj er det hun mente skapte de styggeste debattene. Det som gjorde mest inntrykk var da hun fortalte at hun som redaktør har mottatt dødstrusler, og minnet oss om at det er både lov og rett å politianmelde slikt. Det var også viktig å ta opp forskjellene på ytringsfrihet, ytringsrett, pressefrihet og publiseringsrett. Publiseringsretten gjelder også retten til å ikke publisere, som er ekte frihet og hindrer misbruk. Nettdebatt er altså ikke problemet, men voldsomme nettdebattanter trenger ressurskrevende tilstedeværende moderering.

Lars Walløe minte oss på de forskjellige typene vitenskap, og hvordan pseudovitenskap kan bli misbrukt for å formidle et ønsket budskap.

Dr Ben Goldrace holdt en festlig og utfordrende tale om hvor mye vi glemmer å tenke på når vi forholder oss til forskningen. Han belyste mye av jukset, hvordan vitenskap blir brukt som sannhet og hvordan vi lar oss lure. Dette var noe av det beste på konferansen.

Lars Helle holdt et innlegg som minte mer om en forsvarstale for seg selv og Dagbladets bruk av forskningsresulateter og tabloid formidling av populære tema som bl.a. lavkarbosaken som har fått enormt mye spalteplass og forsider det siste året. Selv mener han at de baserer seg på kvalitetsforskning og brede kilder, og at det er på sin plass i tiden at avisen setter fokus på det et stort antall mennsker er opptatt av. Ja, det er vel det tabloid presse lever av?

Helene Sandvig ga en mer ydmyk forklaring av hvordan Nrk Puls velger ut emner og bruker forskning til å engasjere og utfordre et yngre publikum, både for å vekke interesse for forskning og følge trenger i tiden. Hun hadde en sunnere skepsis til bruk av metoder og journalistikk enn Helle viste.

Dagen tok opp viktige tema rundt forskning, vitenskap og kunnskap, og det er viktig at vi får en åpen og bred debatt om de forskjellige sidene av de påståtte sannhetene. Selv er jeg mest opptatt av de psykologiske og sosiologiske sidene som
hva forsker vi på?
hvem forsker?
hvordan forsker vi?
hvordan skal vi forstå resultatene?
hva velger vi å bruke resultatene til?
kvalitet kontra kvantitet, forskningens seriøsitet? bredde?
hvilket verdigrunnlag ligger i bunnen av forskningen og forståelsen av resultatene?
hvordan formidler forskningsresultatene?
hvordan og hvorfor skal vi følge vitenskapen når vi tar politiske og samfunnsstrukturelle avgjørelser?
hvordan unngå "nærsynthet" når vi forsker?
hvordan skal vi forbrukere kunne stole på vitenskapen uten innsideinformasjon om metodikk, forskernes kunnskapsnivå og på hvilken måte den er "vinklet"?
har vi som forbrukere rett (og mulighet) til å ta selvstendige valg på tross av hva som til enhver tid er allmenn oppfatning av hva som er vitenskapelig korrekt?
hvorfor snakker ikke vitenskapen mer om etikk og moral?
hva er det påvirker vår forståelse og våre handlinger som forbrukere og velgere?
hva er det som avgjør hvorfor vi mener at noe er rett eller galt?

Spennende debattmateriale! Konferansen fortsetter i morgen, og jeg håper debatten lever videre også lenge etter dette. Det er slutt på den tiden hvor vi blindt stole på og handlet etter "de store vitenskapsmennene"s funn, uten å kritisk vurdere om dette er rett for oss selv og samfunnet.

Du kan lese mer om konferansen her.

Minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland

The road less travelled

Herlige høsten!

De som har fulgt twitterserien "Valgerd gjør ting hun ikke tør" har registrert en stadig økende posting den seneste tiden. Som noen av dere har lest i tidligere innlegg som "Uførelivets parallelverden" og "Førstehjelp mot psykisk terror" har jeg hatt noen utfordringer på det personlige planet. Til tider har jeg tvilt på om det er formålstjenlig for en mulig fremtid som skribent (for andre tema enn personlig blogg) å utlevere såpass sårbare og ærlige erfaringer. Den enorme responsen jeg har mottatt og stadig får jevne strømmer av, bekrefter bare det hjertet mitt sier, dette trenger verden å høre. Vi som sliter med ting er fortsatt mennesker som har andre gode kvaliteter, og som trenger å se, bli sett og høre til som likeverdige i samfunnet. Det kan i seg selv være en god medisin. Den ubetingede aksepten og kjærligheten jeg har kjent fra "venner" i sosiale nettverk har vært en stor faktor i det komplekse rehabiliteringsbildet. Flere av dere har jeg også møtt IRL og gode vennskap har utviklet seg. Også noe enda finere..

Jeg har møtt en mann som overgår alle mine drømmer, og som nå har status som min kjæreste. Det er det vakreste jeg har opplevd, for første gang har jeg fått erfare at det går an å være akkurat den jeg er, og bli akseptert og elsket for det. Verken mer eller mindre. At han hadde lest mine blogger før vi møttes skremte vettet av meg, og jeg angret et øyeblikk på at jeg ikke hadde spart de verste tingene til langt ute i et mulig fremtidig forhold før jeg gløttet på døra til skapet med alle skjelettene. Men nei, det motsatte skjedde, jeg hadde ingenting å skjule, han godtok meg og min historie, meg på godt og vondt. Den som sa at man ikke bør gå inn i forhold før man har fått orden på livet sitt, sa noe veldig dumt. For med så mye støtte og kjærlighet er det mulig å komme seg raskere på beina enn om man skulle gjort alt alene. Kanskje er det mulig å krysse grenser som ville ha vært umulig å gjøre alene? For noe av det å lære seg å akseptere og elske seg selv, er også å få veie alt det gode jeg har å gi bort til et annet menneske. En partner, en likemann, en sjelefrende og kjærlighetssymbiose. En plattform med røtter og utsikt. Kilden til liv.

Jeg glemmer aldri hva Shabana Rehman skrev i boka "Blåveis, en vei ut av volden"; "Det er når du har kommet dit at det er den som slår som må trøste, at du vet at du sitter fast" (ikke ordrett). Jeg satt fast for tre år siden, men jeg kjempet i mot. Angsten som rev i meg når jeg skjønte at jeg måtte klare denne krigen alene var i perioder uoverkommelig. Det er i disse dager to år siden jeg ble skilt, og jeg lå og skalv søvnløs i angst hver natt i over tre måneder. I perioder var det bare lyset fra eplet på macbooken som holdt livsmotet oppe. Der ute, var det noen som var villige til å høre. Twitter ble ikke bare et leketøy på nettet, det ble min livslinje, min redningsbøye. Jeg var på den tiden så syk at jeg sjelden kom meg ut av leiligheten, hadde et ikke-eksisterende nettverk, og en selvtillit på minussiden. Jeg husker ennå at jeg fikk invitasjon til Spotify fra noen på Twitter, og lå og hørte på musikk alle de mørke nettene jeg ikke forsto hvordan jeg skulle holde ut livet. Jeg hadde på det tidspunktet ikke hørt på musikk på nærmere fire år. Hver sang ble medisin for sjelen, tekstene fylte hodet med nye tanker, hjertet banket i takt og følelsene av velbehag, glede, frihet og lyst strømmet ut i kroppen. Gradvis, sakte men sikkert, reiste jeg meg opp igjen.

Da Kristin Oudmayer aka @vrangest inviterte meg til å skrive min historie i boka "Fordi jeg fortjener det?" trodde jeg ikke mine egne øyne. Men jeg ble rørt og glad, og skrev den. Den ble tatt godt i mot, og lanseringsfesten ble et gjennombrudd for nye bekjentskap. Alle de fine twittervennene som jeg fikk hilse på for første gang den kvelden, alle smilene, alle blikkene som ønsket meg velkommen. Alle som så noe i meg, da jeg ikke så noe der selv. Jeg følte meg som et tomt hylster, ødelagt på innsiden, med et blekt og gråtkvalt ansikt, energiløs og livredd. Angsten rev i meg, og jeg ville bare ligge under dyna og melde avbud. Jeg gjorde ikke det, jeg tok på meg en ny kjole, nye sko, sminket meg og dro avsted i min elektriske handicapscooter, i snøføyka, og entret lokalet med hevet hode. Jeg var jo invitert av Kristin skal vite! Og for en varme jeg fikk igjen for det. @lillebaby @tonesembjacobsen, @mariasmetode, @odarygh @kjerstiflogstad @gstene @nikergo og @willy. Jeg får tårer i øyene mens jeg skriver om dette, for den dagen, i det verste snøværet hvor jeg frøs meg iskald og lå til sengs i tre uker etterpå med hoste og feber, var et vendepunkt. Jeg hadde våget å stikke snuta ut i verden igjen!

Det har vært så mange slike milepæler siden at jeg nesten ikke kan nevne alle her, det ville blitt en veldig lang bloggpost. I etterpåklokskapens navn burde jeg ha skrevet en dagbok, men tiden underveis ble brukt til å leve. Føle. Tenke. Prøve. Kjempe. Jeg tok i mot all hjelp jeg kunne få. Fra hvert eneste menneske eller instans som sa at det var hjelp å få, svarte jeg "ja takk!". Jeg har hatt venner som har kommet og tatt meg med ut på tur, jeg har hatt hjelp fra bydelen, både "luftere", fysioterapeut og ergoterapeut. Jeg var lei av å la angsten og utmattelsen styre, og ettersom følelsen av likeverd og tilhørighet steg, ble også styrken og motet til å utfordre alt dette vanskelige større. Jeg vil allikevel dele noe av mine diamanter med deg;

• Den dagen jeg gikk rundt blokka på egne bein. Fysioterapeuten gikk sammen med meg og snakket ustanselig om at det var normalt å bli sliten når man hadde vært inaktiv så lenge, men jeg hørte ikke så nøye etter. Jeg tok fart, og satte den ene foten foran den andre. I hjernetåka som fulgte husker jeg såvidt at jeg landet på sofaen og lå der og skalv i en times tid. Men jeg var rundt, på egne bein! Rullatoren ble kastet i boden.
• Den dagen jeg gikk opp alle trappene til leiligheten i 5. etasje.
• Den dagen jeg gikk fra parkeringsplassen bak Vigelandsparken og frem til Monolitten. Jeg måtte ha en pause på benken ved hundelufteplassen, tårene fosset og jeg tvilte på at jeg noen gang skulle nå frem. Veien tilbake turte jeg ikke en gang tenke på. Men med litt hjelp og støtte underveis var jeg plutselig fremme. Gleden var så enorm at jeg svevde på skyer tilbake til bilen.
• Den dagen jeg klarte å sove borte hjemmefra. Jeg lånte en leilighet over jula i fjor og klarte med stor angst å være der over fem døgn. For hver dag ble det litt bedre, marerittene avtok og panikken kom sjeldnere.
• Få en artikkel på trykk i et magasin!
• Den dagen jeg klarte å være lenge nok i en butikk til at jeg prøvde plagget før jeg kjøpte det!
• Delta i bok nr 2
• Min første tur på trikken.
• Å ha en avtale med noen jeg ikke kjente fra før, og klare å sitte på café mer enn fem minutter..
• Slutte med alle hjelpemidler, gå selv.
• Å gå opp min første bakke.
• Få skribentplass på Litteraturhuset.
• Den dagen jeg kom meg utenfor Oslo kommunes bygrense. Det var over to år siden sist. Jeg var ute i verden igjen!
• Min første soling i bikini i sommer.
• Å dra på hyttetur.
• Å ta et oppgjør med det ubehagelige og gå videre.
• Min første tur på bussen.
• Å få Verdens Beste kjæreste!
• Min første tur på kino!
• En hel dag uten angst.
• Å gå rundt Sognsvann!
• Å invitere til stort selskap i anledning min fødselsdag.
• Min første tur på t-banen.
• Min første tur til havet!
• Å kunne delta på avslutninger og foreldremøter igjen, og bli valgt inn som FAU vararepresentant.
• Min første tur på båt.
• Å delta på et helgeseminar med ukjente mennesker.
• Å delta i en debatt, stille spørsmål og hilse på fremmede.
• Å føle seg fin igjen!
• Å tro at jeg er verdt noe og ønske meg det gode!
• Min første tur på tog - i dag!

Nå er det ikke slik at man kan bestemme seg for å ikke ha angst mer, da hadde ingen blitt invalidisert av denne lidelsen. Jeg vet heller ikke konkret hva som har gjort at jeg har blitt merkbart bedre, men jeg har en anelse om at alle de små steinene jeg har snudd underveis de siste to åra, har hatt hver sin misjon, som i et større puslespill. Jeg har tatt i mot mye hjelp, selv oppsøkt mennesker jeg har trodd kunne bidra med konkrete tips eller anbefalinger, alt fra privattimer i yoga for å lære meg å puste på en bedre måte, til traumespesialist, til å trykke opp en t-skjorte med "ANGST - ikke for pyser!" skrevet i store røde bokstaver på brystet. Jeg er ferdig med skam, jantelov og mindreverdighetskompleks. Jeg vil være fri!

Eksponering for angst er en ubarmhjertig hard og vanskelig jobb. Jeg setter meg ikke på toget uten bekymringer. Jeg lå søvnløs store deler av natta i natt fordi jeg gruet meg til togturen. Jeg spilte alle scenarioer i hodet, men hva skulle "kunne skje" og hva som ville være umulig for meg å mestre. Det gjorde ikke saken bedre. Da jeg utmattet og svimmel skulle ta stilling til om jeg ville prøve togtur i dag, måtte jeg legge alle kortene på bordet og si det som det er; jeg vet jammen ikke om jeg tør.

Jeg vet at det er lurt, rasjonelt og riktig å utfordre angsten for angsten, agorafobien, klaustrofobien, den generelle angsten og panikken. Men det er et helvete når det først smeller! Derfor har jeg ofte, stort sett hele tiden, en følelse av at jeg ikke orker. Det passer aldri å få angst! Jeg er for trøtt, for sliten, har lyst til å gjøre andre ting, vil ikke kjenne på ubehaget osv. Unnskyldninger kommer og hindrer meg. Som oftest ender det opp i at jeg ikke gjør noe som helst, og forblir i passiviteten. Men i flere år har jeg hatt det slik, og jeg er lei! Fuglen Føniks viser vei, det er gjennom ilden jeg må, for å komme fri ut på baksiden! Det er da jeg blir gjenfødt som menneske, og ikke en livredd passifisert angstnevrotiker.

Vi dro avsted, jeg hadde bestemt meg for å prøve. Ikke mer eller mindre. Med mulighet for å trekke seg underveis. Jeg kjente at følelsen i beina forsvant under meg da vi gikk inn på Oslo sentralbanestasjon, og at hodet begynte å prikke i varme stikk. Kroppen fikk all verdens ubehagelige symptomer og hodet spurte meg om vi ikke skulle slutte med dette tullet og bare dra hjem igjen da? "Ta vare på deg selv, ikke press deg, ta det med ro, vær snill nå, ta det pent".. alle grunner til å ikke gjøre dette sto klare for meg i løpet av et nanosekund. Men beina gikk rett frem. Men min kjære i hånda, og vips var jeg ombord. "Dørene lukkes!", ropte konduktøren og svuuuuussssssshhhhhhh toget vi avsted.
Ubehaget veltet seg i magen, jeg klarte nesten ikke snakke, prøve å konsentrere meg om å puste rolig og normalt, se frem og ikke grine. Jeg er ikke lenger redd for å gråte offentlig, men det er ikke veldig festlig heller. Etter noen minutter klarte jeg ikke å la være, de strømte ut. Pusten gikk fortsatt rolig og jeg klarte å få frem ordene som forklarte det hele; "Jeg er redd."

Rasjonelt sett vet jeg at tog ikke er farlig, og ikke er noe å være redd for. Men minnene av å ha opplevd panikkanfall på toget og ikke kunne komme seg av da følelsen var som værst, har gitt meg en klaustrofobisk angst for å være innesperret i tilfelle et nytt panikkanfall skulle melde seg. Denne angsten for angsten har invalidisert meg og gjort meg ufør (i kombinasjon med andre ting). Men jeg innså i dag at jeg ikke har angst, jeg har frykt for panikken. Og det er noe annet. Frykt tåler jeg. Panikken har ikke vært på besøk på svært lenge, mens denne unnvikelsesstrategien min har ødelagt livet mitt, fysisk, mentalt og sosialt. Men nå, nå er jeg altså på vei tilbake, og nok et stort stykke arbeid er gjennomført, to togturer rikere enn jeg var i går.

Det ER lys i tunnellen, selv om jeg ikke trodde på det selv da livet var som mørkest. Men det har jeg opplevd mer enn én gang nå, og jeg vet også at andre kan klare det jeg har klart, jeg er ikke unik i så måte. Det er vanskelig å se for seg hvor langt jeg skal kunne komme, eller hvordan livet kommer til å utvikle seg, men én ting vet jeg, jeg er ferdig med å ikke prøve. Jeg har fått mot til å forandre, og jeg gjør fotarbeidet. Så får Gud gjøre resten. Resultatet er ikke opp til meg. Jeg har lært meg å være takknemlig for det jeg har, uten å sammenligne. Og den gleden det har gitt meg, er at jeg også nå kan være ekstra takknemmelig for fremgang, frihet og økt livskvalitet!

Skal jeg noen gang tørre å dra til Hovedøya igjen? Januar 2011

Sol på kroppen for første gang på over fem år

Naturen spiller en sentral rolle i trivselen

Jernhesten som før skremte vettet av meg

Bussen, vil den slippe meg av om jeg ikke klarer?

Tid for et kritisk blikk på tilværelsens tilstand

Sommer og hav

Minner og bearbeidelse

Barndomsminner

Min by, Oslo

Verdens deiligste Aker Brygge på sommeren

Parkkos med ei venninne

Angsten kan ta seg en pause

Sola gir varme og håp om bedre dager

Regnbuen gir håp om å finne skatten

Kjærlighet

Fødselsdag

Identitet

Intervju med VG

Nærhet

En levende by

Jeg er ombord!

Jernsatan jeg ikke har kjørt på 7 år

Bygdøy

Sognsvann

Ut på tur

Normalreisende

Yes!

NSB Lokaltog