fredag 23. april 2010

Hva er egentlig hjernevask?

Før trodde jeg at hjernevask var en slags hypnotisk tilstand der en utenforstående kraft eller person hadde tatt over en annen persons hjerne, med å overstyre deres meninger og tanker. Å være hjernevasket så jeg på som en svakhet, og det ble brukt som et skjellsord. "Hun er jo så hjernevasket, at hun ikke vet bedre". Som i betydningen av; hun er dum, uselvstendig eller umoden - kontrollert av andre. Hjernevasking var noe som bare skjedde med mottagelige offer, mens de sterke - de holdt seg for god til hjernevask. Jeg skulle senere finne ut at det ikke henger helt sammen på den måten..

Teorien om hjernevasking stammer fra forskning gjort fra kriger og nyreligiøse sekter, som bevisst og målrettet har innarbeidet en virkelighetsforståelse som har tillatt disse å gå utover de normer og begrensninger en person normalt ville hatt. Teoriene er omdiskutert av psykologisk forskning, men vi kan stadfeste at massiv opplæring innenfor en bestemt retning, påvirker mennesker i den grad at de formes. Kan vi trekke hjernevaskingsbegrepet så langt at vi kan påstå at skolene driver hjernevasking av barn? Kan vi si at all opplæring er hjernevasking? Er det bare intens propaganda som vasker hjerner fritt for motstand og fyller de med velvillighet, eller kan andre miljø som til og med en oppvekstfamilie farge og skape et syn som varer livet ut? En artikkel i det amerikanske magasinet "Scientific American Mind" forteller hvordan overtalelsens kraft stammer ut fra tydelig informasjon kombinert med bruken av menneskelige emosjoner som ; nærhet, gjenkjennelse, plikt, skyld, følelsen av å måtte gi noe tilbake mm. Det er skummelt å lese hvor lite som skal til, før folk føler seg forpliktet til å handle i tråd med det forventede, der og da.

Når Harald Eia lager debattprogram om nettopp temaet "hjernevask" syns jeg det er spennende å se hvilken makt forskning i Norge har hatt på politikk og samfunnsutviklingen vår, basert på det vi trodde var sannheter. Ble vi lurt til å tro at fakta var sannheten, og rett og slett mistet evnen til å kritisere autoritene? Ble vi egentlig hjernevasket? Eller har vi tvilt litt hele tiden?

Jeg er ingen forsker og heller ingen sosionom, men det jeg føler er at det går et skille mellom evne og mulighet til kritisk tenkning og opposisjon, til fravær av dette. Ikke sort/hvitt skille, men merkbar størrelsesforskjell. Jeg syns det er spennende å stille disse spørsmålene, for lite vekker så stor furore som å snakke om hjernevasking og lav grad av kritisk tenkning. Ingen som er hjernevasket har noen gang innrømmet å være det. Først når mennesker er avprogrammert, eller har fått hjelp til å tenke fritt i et løsere miljø, kommer samvittigheten deres tilbake og kan erkjenne i ettertid at "jo, jeg tror jeg var hjernevasket da". Særlig finner vi dette i studier av sektavhoppere. Arne Tord Sveinall har skrevet en fantastisk bok som heter "Troende til litt av hvert". Her forteller han om veien inn, påvirkningen, tvilen som manipulativt fjernes, problemene som oppstår i kjølevannet av hjernevasking og veien ut. Han beskriver de smertefulle fasene av isolasjon, benektelse, ping-pong effekt (inn og ut, frem og tilbake) og den sårebare situasjonen disse menneskene befinner seg i etter å ha vært igjennom en runde med massiv hjernevask i et skadelig miljø. Jeg kjenner personlig mennesker som er traumatisert for livet av en oppvekst i en ekstrem sekt, og tilhørende fysiske og psykiske overgrep.

Når det norske forsvarets rekruttskole systematisk avlærer latskap og mammadalteri, tilfører de brorskap, effektivitet, lojalitet og ærefrykt for autoriteter. På få uker forandres små guttesinn til menn, og de "elsker" sitt nye liv. Med få unntak går rekruttene ut i førstegangstjeneste med stor iver og glede, og et helt annet inntrykk av det kommende året enn da de åpnet konvolutten med innkallingsdato. Er det bare motivert eller er de hjernevasket? Hvordan har det seg da at unge norske menn frivillig reiser på utenlandsoppdrag og risikerer liv og helse? Fordi de er så mektig glad i fedrelandet sitt eller fordi de har blitt machoroboter som tjener store penger? Eller har de glemt hva de egentlig driver med? Har de glemt samvittighetsfull, kritisk tenkning?

Jeg kritiserte nylig enkelte religiøse mennesker for å ha påført seg selv hjernevask. Ved å tilslutte seg miljøer som stiller seg negative til kritisk tenkning og retten til individuell frihet og egne valg, tar de jobben selv. Jeg har selv vært der. Jeg har tilhørt det alternative miljøet som ingen grenser har for fantasi og annerledes tenkning, og jeg har og tilhører fortsatt en religiøs doktrine. Alltid har jeg kjent på ubehaget på innsiden, når samvittigheten protesterer med den "virkeligheten" som serveres på et fat. Hva er det som får meg til å ta et skritt til siden når jeg føler meg ufri i tanken? Hva er det som har reddet meg ut av karismatiske lederes skadelige maktgrep?

Jeg har en teori om at det er min historielærer fra gymnaset som har satt dype spor. Han tordnet og lynte da han underviste om statsledere som har ødelagt menneskeheten, og lærte oss hvor farlig det er når vi slutter å tenke selv og stadig stille kritiske spørsmål. Takk for at du aldri ga oss opp, og for at du alltid hamret i tavla da vi var uinteresserte og syns Rasputin var en tulling. Takk for at du foret hjernen min med rett mat. Derfor lever den ennå.



Jeg har mottatt en mail ang mine påstander om hjernevask, og den er et klassisk eksempel på hvordan tilstanden lammer evnen eller demper viljen til kritisk tenkning; Dialog krever empati og villighet til å sidestille andres verdier og syn.

... Det andre jeg synes er veldig trist er at du ser på meg og våre medsøstre som hjernevaskede. Hvis du trenger noen form for hjelp. Så spør men jeg håper Insha Allah at Allah veileder deg tilbake til hijaben for som du sier selv så er den Fardh.

Det jeg lurer på når du sier du elsker Quran og Profetens Sunnah hvordan du kan være i mot de tingene du har listet opp i bloggen din?...

lørdag 10. april 2010

Sjelesorg og syndsbekjennelse

I religionen og en del andre åndelige, spirituelle grupper er bekjennelsen selve terskelen til å komme nær Gud. Ydmykhet oppnås ved å innse sine feil og mangler, og selvinnsikt kombinert med stor anger og et reelt ønske om å forbedre seg. Vi mennesker er satt sammen slik at vår samvittighet ikke er nok. Vi lurer oss selv hele tiden. Vi lover oss selv at snart, neste gang, i morgen, neste år.. da! Da skal vi klare å bli bedre mennesker, spise sunnere, kjefte mindre og trå til mer for våre medmennesker. Noen har enda større kvaler, og det finnes mennesker som bærer tung på store synder. Samvittigheten gnager og smerten er tung å bære alene. Denne lidelsen kan føre mennesker ned i dype daler, bitterhet kan vokse frem til å skade seg selv og andre og liv avsluttes i den uutholdelige ensomhet.

Den som tror på Gud, tror også på nåden. Nåden og velsignelse går hånd i hånd. Gud er stor, har all makt på jorden og i himmelen, og Gud kan tilgi. Nådebegrepet er relativt likt i de tre monoteistike religionene, men avviker litt i form og fremgangsmåte. Nåde er noe mennesket er avhengig av. Fra fødselen overlever vi av våre mødres nåde, som orker å ofre seg gang på gang. De gir oss mat før de spiser selv, og de står opp for å trøste oss når de selv trenger søvn. Godt menneskelig samvær avhenger av nåde, samfunn trenger nåde. Vi troende blir oppfordret til å tilgi hverandre, slik Gud tilgir oss. Gjennom tilgivelsen kan man bli fri, frelst og belønnet med nådegaven.

Våre synder her på jorden er ikke gjort opp for i det øyeblikket vi ber Gud om tilgivelse. I min religon krever Gud at vi også gjør hva vi kan for å rette opp skaden ovenfor den vi har gjort vondt mot. Er den uopprettelig, må vi bestrebe oss på å gjøre annen gjerning for å "betale" for våre synder. Det kan inkludere ekstra bønn, betale almisser, hjelpe trengende, gjøre godt mot likesinnede av den skadelidende.  Har du f.eks skadet et dyr, kan du gjøre godt mot andre dyr som enda lever.

Sjelesorgsamtalen og syndsbekjennelsen (i katolisissmen) er kraftige metoder for å redusere sitt ego, søke religiøse råd og komme nærmere Gud. Jeg har selv tatt i mot utallige fortrolige samtaler som et vitne for(an) Gud. Det er en ekstremt sterk opplevelse. Taushetsplikten og fortroligheten ligger til grunn for hva som kommer frem i samtalen. Så nær et annet menneske kan man ikke komme, uten den tryggheten. Den som våger å snakke og åpne opp sitt indre, sin sjel, sitt hjerte og sine sorger - kommer som et menneske foran sin Skaper og blir tatt i mot med Nåden. Det finnes ikke noe mer frigjørende for en sjel enn syndsbekjennelse. Når du i tillegg vet at Gud kan tilgi hvis Han vil, og at du kan gjøre opp for deg og håpe på å komme til Paradis i det neste livet, blir det "overjordisk" sterkt.

En fortrolig samtale er 100% fortrolig. Du tar i mot et vitnesbyrd foran Skaperen. Det er ikke du som blir betrodd sannheten, du blir bare betrodd tillit som et vitne.

Dette ser det ut til at flere mennesker ikke har forstått. I disse dager får den katolske kirken krass kritikk for å ikke ha rapport inn informasjon om kriminelle handlinger; nærmere bestemt seksuelle overgrep mot barn begått av kirkens egne ansatte. Saken er svært delikat og etisk utfordrende. Det er lett å anklage kirken for å ha beskyttet sine egne og ikke tatt barna på alvor. Jeg skal ikke være noen forsvarsadvokat. Jeg er helt enig i at broderskap kan være for lojalt ,og at rettsikkerhet kan bli satt på spill når de sterkeste står sammen. Samtidig er det lett å kaste stein i glasshus. Hvem vil egentlig at sine innerste hemmeligheter sagt i fortrolighet skal rapporteres eller anmeldes? Den dagen du fortalte en venninne at du følte deg som en elendig mor fordi du hadde servert brødskiver til middag i en uke, og du fikk bekymringsmelding fra barnevernet uka etter? Den som fortalte at du mislikte jobben og overraskende blir forflyttet til en annen avdeling uten å bli spurt først. Kriminelle handlinger skal etterforskes og  straffes, det er vi alle enige om, og overgrep mot barn er det værste som kan skje. Det finnes ikke noe "men" i den setningen. Det er grunn til å bry seg med andre og mistenker vi at noe galt er på færde, så si fra! Ikke svikt et mennske som trenger din help. Noen må se og noen må gripe inn, hvis overgrep skal stanses.

Vi må bare ikke glemme at sjelsorg ikke er en vanlig samtale. I det du tar på deg jobben med å være et vitne foran Gud, fraskriver du deg rapporteringsretten - uansett hva du hører. Du kan mislike det så mye du vil, men uten fortrolighet og 100% tillit ville aldri informasjonen kommet frem.

Jeg har i fortrolige samtaler noen ganger spurt om vedkommende ønsker å gå videre med informasjonen de har gitt, og spurt om de kunne tenke seg å fortelle dette til andre instanser. Jeg har til og med oppfordret noen til å gå til politi, lege og barnevern med det de vet. Men jeg kunne aldri gått og rapport det selv. Det ville ikke bare vært et tillitsbrudd ovenfor det mennesket, men mot Gud og mot meg selv.
Det er prisen for å være en sjelesørger, du kan få informasjon om andres liv i hendene du ikke mestrer å bære alene og selv få behov for sjelesorg. Men den sjansen våger noen av oss å ta, fordi vi vet hva nåden gjør med mennesker som lider og bærer tungt. Vi har selv smakt på frelsen og vi tror på en god Gud. Vi tror på at alle er mennesker og elsket uansett hva de har gjort, og at det er håp - uansett.

Jeg håper alle mennsker kan jobbe sammen for å beskytte og ta vare på hverandre; store og små , og verne mot det onde, på alle plan. I og utenfor mennesker.



Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
gi oss i dag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.
For riket er ditt
og makten og æren i all evighet. Amen.