"..en følelse i respons til en situasjon der jeg selv eller andre ga meg en opplevelse av at jeg handlet feil på en måte jeg burde ha forstått var upassende ut fra sosiale normer og skrevne og uskrevne lover og regler."
Skammen var en slags "straff", et ubehag som skulle korrigere feiltanker, feil handlinger eller manglende samarbeidsvillighet. Skam har vært en korrigerende praksis og metode i barneoppdragelsen også før min tid, i skoleverket og som straff av samfunnet. Kvinnene som ble skamklipt etter krigen skulle få kjenne på smerten av å være offentlig merket som landsforrædere for sin sosialt uaksepterte kjærlighet til en mann fra fiendens hær. De skulle hates, plages og straffes med den gifte skammen. De skulle få angre seg og de skulle betale. Skammen ble båret i generasjoner og har forkrøplet både barn og barnebarn av de som hadde begått en så stor offentlig provokasjon og "feil". Det samme gjelder tidligere straffedømte som pr definisjon har betalt og gjort opp for seg, men skammen sitter igjen i familien, i bygda og i historien. Skammen glemmer aldri.
Følelsen skam kan oppleves forskjellig, men kjennetegnet er et sterkt ubehag som minner om annen straff og utfrysning; piskeslag, sult, kvalme, slag, stikkende smerte i huden, sjenanse/rødming, avvisning, neglisjering, isolasjon, en brennende smerte som går innover i deg selv. Skammen er ensom, hemmelig og tabu. Skammen er som å sitte lammet i din egen boble og ikke tørre å strekke hånda ut til verden utenfor, selv om du ser at du mister alt. Skammen er som rust og som kreft, som spiser deg opp fra innsiden. Som forgifter hver celle av deg selv, som når den først er innprogramert i din hjerne vekkes til live av de minste ting som minner om gamle korreksjoner eller situasjoner der man har lært at nå "burde man skamme seg".
Barn og ungdom har blitt utsatt for skammekroker som en del av straffemetoder som var aksepterte av skoleverket og samfunnet, å bli uthengt og ydmyket for andre skulle svi ekstra for stoltheten. Janteloven "du skal ikke tro at du er noe, og du skal ikke tro at du er bedre enn andre" er også en skammens mantra for å holde mennesker nede og begrense den individuelle utviklen. En offentlige ørefik gjorde også samme nytten. Smerten over å bli slått er minimal mot ydmykelsen volden påfører. Den krenker deg som individ, din tillit i relasjonen til den som slår og med tilskuere er skammen total. Spesielt hvis du står i et slikt forhold til den som slår at du ikke kan ta igjen. Du er tvunget til å bære belastningen i mangel av alternativ. Du er fanget.
Som en tvangstrøye har skammen holdt meg forknytt i hele mitt liv, den har forgiftet mine tanker, bedøvet min kropp, ført til at jeg har skadet meg selv og frarøvet meg et fullverdig liv. Det kunne jo få meg til å skamme meg.. Men jeg gjør ikke det lenger. Jeg har fått hjelp, jeg har funnet frihet.
Å repareres fra åresvis av hjernevask om skam tar tid. Kanskje finnes det svært få mennesker som er totalt frie for skam, men jeg vet at det går ann å få det bedre enn jeg har hatt det, for jeg har allerede reist en veldig lang vei. Jeg vet at den oppdragelsen jeg fikk som barn var uverdig, skadelig og sykeliggjørende. Jeg vet at jeg har hatt den beste intensjonen om å være en flink pike, være snill og gjøre alt riktig. At jeg ble jaget og pisket med skammens pisk er ikke min skyld. Men jeg nekter å sone lenger for en straff jeg ikke har fortjent. Jeg gjorde aldri noe feil.
Jeg er et menneske som manglet trygghet, som ikke hadde et trygg referanseramme som bufret mine feiltrinn og viste meg veien videre med ubetinget kjærlighet, støtte og aksept. En boksering med overmakta var min arena. Mobbing, utfrysning, vold, ydmykelser, avvisning, ensomhet og skam var hva jeg næret meg på. Jeg ble en bitter overlever, ødelagt av skam.
Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan fungerer skammen?
I åpne og skjulte uttykk vises skammen gjennom responsen fra omgivelsene. Hva som blir sagt og hva som blir gjort. Ofte med stor inkongruens, det som kommer ut stemmer ikke med det som er inni. Derfor lærer man å ikke stole på det som blir sagt, men leter etter den egentlige betydningen. Når man oppfatter at det som skjer ikke er det de sier skjer har man to alternativ å forstå det på; enten er det meg det er noe galt med eller så er det dem. Ofte helgarderte jeg med begge alterantivene. Shaming er en svært skadelig måte å oppdrag barn på, og man vet i dag at dette skaper usikre, syke og ensomme voksenpersoner.
I familier hvor mennesker er ødelagt av skam overføres arven i slekters ledd.
"Hvorfor gjorde du det?" spurte faren til venninna mi da hun sølte et glass melk over frokostbordet. Hun var ni år og så forskrekket opp på faren. Hun kunne ikke svare, fordi hun visste ikke hvorfor hun gjorde det. Hun var sikkert klumset, dum eller ubetenksom. Hvordan kunne hun tillate seg å være det når resultatet nå ble at hele frokostbordet måtte ryddet og vaskes, og at resten av familien fikk måltidet spolert av hennes "dumhet". Hun gjorde noe feil hun burde ha visst at man ikke gjorde, ergo hun var "feil". Vi andre så ned i bordplaten og sa ikke et ord. Vi var redde for å få medskyld i hendelsen. Kanskje var vi så "dumme" at vi ikke forutså at det ville kunne skje og hadde ikke gjort noe for å forhindre dette. Kanskje var vi dumme vi også? At moren ikke sa noe for å hjelpe eller trøste venninna mi så jeg på som det største sviket. Hun sviktet også. Hun lot datteren ta skammingen/straffen for en hendelig hendelse et barn ikke skal straffes for, og lot henne i stikken som mat til ulven. Den humørsvingende, autoritære faren som vi alle var redde for. Etter at melken var tørket opp smilte vi alle til hverandre for å late som det hele var over, at det ikke hadde skjedd, som for å dele ubehaget vi alle hadde opplevd men ikke ønsket å huske, for å be om tilgivelse til hun som fikk stå i skammekroken i øyeblikket, og for å trygle om at vi alle skulle "passe bedre på" neste gang. At vi alle hadde et felles ansvar for at noen ikke gjorde noe så dumt igjen. Også snakket vi aldri om det igjen. Det måtte vi passe på, det måtte vi kunne klare å forbedre, såpass måtte det kunne kreves av oss. Ligge i forkant. Være bedre. Perfeksjon, kontroll og ufeilbarlighet ble mine mandra. Ikke fra denne éne episoden, men fra tusenvis av daglige eksempler gjennom to tiår der jeg alltid ble påminnet om at feil var bevis på min udugelighet, og at ingenting var så bra at det ikke kunne bli bedre neste gang.
Og slik slet jeg meg ut.. slik ble jeg syk, ulykkelig, deprimert, ensom og tvangspreget. Kroppen var aldri bra nok, den burde strammes og slankes, slipes og files, brunes og smøres. Utseendet ble aldri "perfekt" og var derfor til stor irritasjon. Arbeid ble gjort igjen og igjen, og netter ble grublerier for hvordan jeg kunne ligge i forkant av andre og egne tanker. Hvordan blir smartere enn meg selv? Hvordan bli genial? Hvordan levere plettfrie resultat?
Søken etter det perfekte, for å unngå skammen skulle ikke bare gi meg fri fra straff og og skam, men også aksept, som igjen ville gi meg kjærlighet, tilhørighet og tilfredsstillelse. Ro og fred var ukjente begrep. Likeså livsnytelse, improvisasjon, frihet, "galskap" som i det ikke-konforme var noe upassende mennesker unnet seg. Vi andre hadde ansvar for å holde orden på sakene. Og slik gikk det til at jeg mistet deltagelsen i livet, år etter år i en selvpålagt tvangsmessig isolasjon hvor jeg til slutt hatet meg selv, alt jeg sa og gjorde, og alt andre sa og gjorde. Alt var feil, galt, dårlig og ble aldri noe annerledes.
Lite visste jeg at det var tankene mine som var feil. Og at alle de vonde følelsene var naturlige reaksjoner på feil behandling og omsorgssvikt. At syke familier avler syke barn, og at dysfunksjon har mange ansikt. En plettfri fasade, et vakkert ytre, renomme og medvind er ikke måleenheten for psykologisk helse. At det du ser på utsiden ikke er hva som er på innsiden, og at mange av oss var livskunstnere i hemmeligholdelse og lidelsens akrobatikk. Èn dag den beste på jobben, en annen dag den som ville dø fordi følelsen av mindreverd og ubrukelighet var overskyggende all ytre "ære".
Skam er som troll. De forsvinner som dugg for sola når de blir bragt frem i lyset. I aksepten, toleransen og det ikke-dømmende. Jeg har skammet meg så mye i mitt liv at jeg er ferdig med den bevisste valgte skammen. Den ubevisste får jeg fortsatt hjelp til å gjennkjenne, plassere på kartet og ta ansvar for å rense ut. Det finnes en skammens skadedyrskontroll, og det kalles terapi, det kalles venner og det kalles ubetinget kjærlighet. Ingen kan elske deg høyt nok til å smelte skammen inni, men ved å lære å elske og godta seg selv, sakte og sikkert (fordi andre viser at de aksepterer/liker/elsker deg), vil du selv bli i stand til å se skammen i hvitøyet og si "jeg utfordrer deg! fortell meg hva jeg har å skamme meg for, egentlig?" Skammen har aldri noe fornuftig forankring, og har aldri godhet som grunnlag. Min evinnelige søken etter å vite hvorfor, har hjulpet meg til å utfordre sannheter, igjen og igjen.
Sunn skam er å si at man kjenner på samvittigheten sin at man har gjort noe som ikke var bra, som å stjele eller å lyve for en du er glad i. Men den skammen er et ubehag som kan drive deg til ærlighet og å gjøre opp for dine feil. Den giftige skammen er slangen som hvisler deg i øret at du er en dritt uansett.
Det finnes ikke én mal for det perfekte. Verken for kroppsstørrelse, farge, yrke eller personlighet. Vi er alle uperfekte, eller perkfekte om du vil. Vi bare er. Det samme gjelder for handlinger, tanker og levd liv. Vi er forskjellige, men også så like. Vi er mennesker som er sårbare, redde, har ønsker og drømmer og enorme krefter innabords. Noen kulturer er mindre preget av skam enn andre, og noe som har vært et forbilde for meg er å se store afrikanske kvinner som beveger sin ferme kropp med en ro, en stolthet, en rett ryggrad, med avslappede skuldre, hofter som vrikker når de går, med en allmektighet og kroppslig trygghet jeg ikke kjenner fra min egen norwegian stiffness-kultur, hvor de bare er. Og de utstråler indre trygghet, ro og selvrespekt. Og nå går jeg slik selv, fordi jeg våger å utfordre min skam og si at jeg er like fin og trygg, og fortjener min plass i verden like mye som alle andre. Bare fordi jeg er den jeg er, uten å måtte bevise min rett til hva jeg uselvforskyldt ble født inn i. Et liv på jorden.
Skammen er på langt nær fullstendig renset ut, men jeg har blitt min egen "ghostbuster" og har kommet så langt at jeg tør å fortelle deg om det. Bare det er en stor bragd.
Foto: Tim Melton
