I vår kultur er det tabu å være nedstemt. Det er en uønsket situasjon for de fleste, om du ikke har som livsstil å være ungdomsdyster emo. Triste mennesker smiler jo ikke, de snakker om negative ting og det verste av alt, de kan finne på å gråte og lage mye ubehagelig oppstyr med sitt drama og støy.
Æsj, folk som er triste har et problem, og de må se og skjerpe seg. Hvorfor tenke så negativt?
Don't worry, be happy!
Det tok meg lang tid å forstå at det ytre presset om en viss forventet oppførsel eller omgivelsenes krav om å være enkel å omgås gjorde meg syk. Jeg fikk aldri lov til å være vanskelig eller mindre produktiv. Det passet aldri å ha en dårlig dag. Venner trekker seg gradvis unna om du ikke er til uforbeholden støtte og en konstant skinnende solstråle, kolleagene klager om du ikke utfører arbeidsoppgavene i et forventet raskt og effektivt tempo, og ikke minst, ingen vil ha med triste personer å gjøre. Hvem setter seg ved siden av mutte Marit i kantina? Det er forventet og et krav at du skal holde deg for deg selv til du har blitt bra igjen. Slik at vi kan orke deg.
Føler du for å snakke om de vonde følelsene dine eller renner du over av tårer og fortvilelse, da anbefaler vi deg en time hos psykolog. Kan du ikke gjøre jobben så sykmeld deg så vi kan få en vikar som leverer varene! Vi har ikke tid eller ork til menneskelig lidelse, men vi ser gjerne drama- og krimserier på tv hver kveld, så lenge vi kan trykke på av-knappen når vi har fått nok. Noen få enkeltmennesker skiller seg så klart ut, de har gjort det til sitt livs oppgave å redde verden og alle som trenger en håndsrekning. Men normen, bermen, de freser videre uten å snu seg tilbake to ganger.
Med snill pike-syndromet kom jeg langt som behager, mens innsiden ble fylt opp av det som ikke passet inn. Når jeg følte meg utilstrekkelig eller redd, ble krenket eller forbigått, var utslitt eller gjorde feil, da stappet jeg det ned i ryggsekken av hemmeligheter om mitt indre. Den ble til slutt veldig full og revnet. Tilbake satt ei utslitt dame med panisk angst og en nyfødt identitet som mislykket i samfunnets øyne. Ryggsekken var full av minner og en eksistensiell tvil om egenverdi. Den kunne umulig latt seg pakke noe strammere.
Når jeg i dag føler meg trist og lei, så sier jeg det som det er. "Jeg er nedfor. Jeg føler meg trist".
Jeg gråter når jeg føler for å gråte, og jeg ber om trøst når jeg trenger det. Jeg føler meg liten og ubrukelig når jeg gjør det, men jeg er i det minste ærlig. Og i ærligheten ligger det en styrke. I styrken ligger det et egenverd. I egenverdet ligger integriteten. Og i integriteten ligger friheten til å føle fritt og være den jeg egentlig er. Uansett hvordan og hvem jeg er må jeg først romme meg selv om verden skal få en sjans.
Slutt å be meg tenke positivt eller ikke være trist når det er nettopp det jeg er.
Aksepter meg slik jeg aksepterer meg selv.
Våg å bare være nær uten å prøve å forandre.
Det er i det nære møtet støtten og varmen oppstår. Den ubetingede aksepten.
Kjærligheten og nåden. Roen og tilliten. Det uforståelige får kontur av menneskelighet og liv. Det imperfekte ufeilbarlige.
Indre og ytre liv i balanse er et frisk menneske. Et friskt menneske er også et lykkelig menneske. Et friskt menneske våger å føle et bredt spekter av følelser samtidig som det har en rasjonell kreativ tanke som hanker oss opp før føleriene får oss til å gå til grunne. Slutt å måle og sammenligne. Aksepter og sett fri.
Du eier din sannhet. Jeg eier min. Passer det slik at våre sannheter finner hverandre er det fint.
Gjør de ikke det, er det bare sånn det er.
foto: matiwinnetou
84 kommentarer:
Bra blogg, Valgerd!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Flott bloggppost! :-)
ella
Jeg kjennte meg igjen i alt. Du satte ord på det.Takk!
Ville bare si TAKK...Her vet man at man ikke er alene om å føle det slik.
Takk for bloggen din :) Ble inspirert av deg...
Hei Valgerd
Jeg er 100% uenig med deg, men jeg respekter ditt ønske om å få være trist. Fint du er ærlig om det.
Jeg skrev dette innlegget om tema for kort tid siden:
http://www.vargas12.com/2012/03/menneskehjernens-kapasitet-er-enorm-du-kan-na-dine-mal-med-positive-tanker/
De siste årene har det faktisk blitt langt mer liberalt og tillatt å både være su, lei seg og psykisk syk.
Du må få bestemme akkurat selv over ditt liv, men hva har du igjen for å være negativ og trist. De to henger vel litt sammen.
Min mening at man har plikt til å prøve å være positiv for sine omgivelser. Få mennesker liker å være sammen med eller omgå negative, triste og sure mennesker.
Jeg har ikke tenkt å be deg om å være glad og blid, men jeg vet det hjelper å prøve, det er faktisk helt opp til deg selv.
Vi eier hver vår sannhet, men vi har felles mål om et godt liv, det får du best ved å tenke tanker som gjør deg glad.
Det er også til det beste for de som skal leve sammen med deg og omgås deg.
Vargas
Vet du, det der er som å lese om meg selv... Takk :)
Så du var litt deppa en dag og en stakkar så det og sa cheer up mate :-) du glefsa JEG ER TRIST IDAG !!
Stakk hjem og skrev en blogg om den horrible opplevelsen og du lurer på hvorfor ingen vil sitte med deg i kantina ?
Det er så herlig å lese slikt! Det skulle jammen vært større aksept for at ingen er 100% happyhappy døgnet rundt!
Så deilig å lese dette, det er akkurat de ordene jeg aldri fikk ned på papiret.
Hei! Jeg har gått i kognitiv terapi og kommet til samme konklusjon som deg! Dette var godt å lese! :)
Er helt enig.
Det er det samme når jeg er sint, og folk forteller meg at jeg ikke skal være det. Da er jeg sta og sier "Jeg er sint, og jeg er sånn så lenge jeg føler det". Lar dem meg være så er jeg allikevel glad igjen om noen timer. Ingenting er mer provoserende en å bli fortalt hva man skal føle :)
TAKK! Du skriver om noe jeg har tenkt på lenge, og idag passet dine ord som hånd i hanske!
Valgerd..... Du gjorde meg veldig glad nå. Glad fordi jeg trenger å vite at det er noen som ikke er med på det vi med et enkelt begrep kan kalle "positivitets-tyranniet". For det er ikke så enkelt....ingen vet hvilke grunner som ligger bak vonde følelser og et smertefullt sinn. Derfor bør man heller velge å vise respekt og aksept i stedet for å slenge ut trend-terapeutiske floskler.
Vargas12: du tok virkelig ikke poenget.
Tusen takk for at du satt ord på tankene og opplevelsene mine :)
Godt å se vi er flere som føler det samme, og det skal da være plass til oss også!
Takk skal du ha. Jeg er ei jente på 20 år som nettopp har gjennomgått en lignende prosess. Fra øyeblikket du oppdaget at det finnes "en forventet oppførsel fra omgivelsene" som du så fint setter ord på det, til det sekundet hvor du innser egenverdien av å være ærlig med deg selv. Hvor du innser at det er lov til å føle det du føler, og til å gi uttrykk for det, bare i kraft av å være menneske. Det er en lang og hard kamp. Men vi to er blant mange som blir sterkere, hele tiden. Sterk nok til å mestre hverdagen, på egen hånd. Takk for at du er ærlig. Ikke bare med deg selv, men med alle oss andre. Dette bidrar til mindre tabu og mer åpenhet. Dette bidrar til å utvikle samfunnet vårt i en retning hvor det også er lov til å være menneske. Så, tusen takk.
Jeg er glad for å ha funnet bloggen din!
Vi trenger alle fargene i livet, og jeg tror på at dersom vi ikke tillater det som finnes inne i oss å komme ut blir det ikke borte, men lagres og blir til noe mer.
Det er ikke sunt å være i et miljø der en ikke kan vise hele seg som en er, men må tilpasse seg og begrense seg for å bli godtatt. Det er uheldig når det vedvarer over tid. Den sosiale makten sykeliggjør.
Kjempe viktig bloggpost! Takk:)
Nydelig skrevet, et viktig innlegg! Takk :)
Du er virkelig et menneske med flere nyanser. Tusen takk for at du skrev dette innlegget ! Det er mye å kjenne seg igjen i her.
Viktig tema du tar opp. Det eneste jeg er uenig med deg i, er at man overhodet ikke skal prøve å ta seg sammen overfor omgivelsene sine. Selv har jeg nemlig slitt mye med depresjon og nedstemthet, men for meg er det et mål å ikke "spre" min egne negative tanker og følelser. Dvs at i den grad jeg tar dem opp med noen (og det gjør jeg), så er det for å finne en løsning og få hjelp til å tenke mer konstruktivt. Når jeg derimot møter mennesker som ikke gjør noe for å legge skjul på sitt dårlige humør, blir jeg derfor provosert og oppfatter dem som veldig selvsentrerte. Det er som om de tror at de er den eneste som har problemer her i verden, og at de bruker depresjonen sin eller hva de nå vil kalle det, først og fremst for å få oppmerksomhet.
Til Helene-
Det var vel nettopp det jeg gjorde. Man kan ikke sutre seg gjennom livet, man må komme seg på bena og slutte å syte.
Å være trist og nedfor er synonymt med å være bortskjemt, det har vi lett for å være her i Norge. Mange syter hver eneste gang de åpner kjeften. Det er ikke bra!
Veldig bra innlegg du har skrevet! Tror du setter ord på noe mange tenker på, og jeg vet at det er sant for min del. Denne bloggen kommer jeg til å besøke igjen :)
Det at man er trist eller har et problem betyr ikke at man er sytete, faktisk bør man ta det på alvor. Jeg tror det er bedre å face virkligheten enn å dekke den til av falsk positivitet. Likevel liker jeg å se lyst på livet og finne det jeg definerer som gleder i hverdagen. Men det betyr ikke at man skal skyve det som er tøft under teppe eller fortrenge vonde ting. Man må leve livet med opp og nedturer, og vi bør la folk få ha de følelsene som de har uansett!
At du har dine grunner for å være trist er akseptabelt. Men det er urimelig å forvente at man skal være trist i offentlig område uten en større en grunn, og samtidig klage når folk forsøker å muntre opp deg for din skyld, og for felles skyld.
Vi lever i forhold til hverandre, vi lever ikke i forhold til deg. Men du har rett, det er fullstendig uremelig at folk unngår triste mennesker som skyver dem unna fordi dem tror de har en rett til å brågråte i ett rom fordi dem føler for det. '
Hvis du vil være trist kan du gjøre det, men kom ikke å krev at jeg skal respektere dine emosjonelle valg hvis ikke du er villig til å respekte å oppføre seg som en vanlig menneske blant andre mennesker.
Og ja, du får ta deg sammen. Alle mennesker har vanskelige perioder.
Reflektert og bra skrevet! Har samme erfaring som deg med kognitiv terapi. Kunne ikke vært mer enig! Jeg oppdaget etter hvert gestaltterapi jeg også, og nå er jeg i ferd med å bli gestaltterapeut selv. Det er ingenting som er mer frustrende og skadelig enn å prøve å føle noe du ikke gjør. Følelser er ikke negative eller positive. Alle følelser har sin funksjon - det handler om å være hele mennesker. Og livet blir så utrolig mye bedre når man aksepterer dette ...
Gestaltstudent
Takk for godt innlegg som jeg kjenner meg igjen i. Jeg var godt voksen og vel så det før jeg kollapset av overpositivitet. Ble også da møtt av det samme gamle, tenk positivt og ikke føl for mye.
En skal være klar over at å undertrykke de såkalte negative følelser, det kan gå på helsa løs det, også kroppslig. Det er min erfaring.
Har skrevet mange dikt om dette, lenker til et av dem som handler om disse som syter over andres sutring.
http://diktugla.wordpress.com/2012/03/07/sutresyterklage/
Til vargas12.
Nei, du tok virkelig ikke poenget. Poenget er ikke at man går rundt og er sur og negativ hele tiden, poenget er at det å være nedfor er en naturlig følelse vi mennesker har, og at vi ikke skal føle skam over at vi har en dårlig dag. Det finnes ingen som er superblid 24 timer i døgnet, uansett hvor mye du selv ønsker det. Har du aldri hørt om at en ikke kan vite hva godt er hvis man ikke vet hva vondt er? Det er stor forksjell på å ha en dårlig dag og det og konstant bare se negativt på ting (som ofte er tegn på depresjon. Depresjon oppstår ikke bare ved negative ting som har skjedd i livet, men også kjemisk ubalanse i hjernen som styrer persepsjon og dermed hvordan du oppfatter situasjoner og samtaler.) Ting går ikke alltid slik vi vil, eller som planlagt eller det oppstår situasjoner man absolutt ikke ønsker. Da er det lov å ha følelser rundt dette, men man må jo selvsagt ikke gi opp og bør alltid prøve å jobbe seg opp igjen.
Positiv tenkning er bra det, og kan gjøre situasjoner lettere å takle, men la oss innse det, det utgjør ikke mirakler. At du kan kontrollere din lille verden med positive tanker er en ting, men det finnes ytre faktorer som selv ikke du kan påvirke med dine positive tanker. Og om du tror det, ja da sliter du med storhetstanker og et Gude kompleks, for det finnes ikke et eneste menneske i verden med så mye makt. For i så fall burde det jo ikke vært noe elendighet i verden, for da var det jo en person eller personer som kunne fikse alle sitt liv med sine positive tanker.
Og så vil jeg bare få kommentere en ting, "lov å være psykisk syk"? Psykisk syk er bare noe man "gjør" for å være egoistisk? Så de menneskene med bipolar lidelse, de bare tuller når de har maniske perioder der de er totalt ukritisk til alt og mener de eier hele verden, bare fordi de har lyst til det? Eller de som er psykotiske, de bare leker at de er i en annen verden fordi de ønsker seg litt fri fra hverdagen. Og depresjoner, som du sier, det er jo bare tull å gå med negative tanker. Det er jo din egen feil at livet ditt suger. At det finnes kjemisk ubalanse i hjernen som forårsaker dette, nei det er jo bare tull og bedrag. Folk som har brukt mange år på å studere fysiologi og anatomi, de har jo ikke peiling på hva de snakker om. Men mennesker som snakker med engler og de døde, ja de har peiling på alt.
Nei, gå en annen plass og forfekt din forkjærlighet til "the secret", det holder ikke mål blant fakta og logikk.
Og en liten ting, har en dame på jobben som også er sånn "overlykkelig" og bare skal tenke positive tanker og alt dette her som du forfekter. Er livet hennes bedre? Nei, fremdeles sliter hun med post-traumatisk stress lidelse, sykemeldt på 6 måned, psykosomatiske utslett på kroppen. Jeg kan ikke se at hennes positive tanker har hjulpet henne noe særlig. Og tro meg, hun er virkelig dedikert til denne type alternativ terapi, men er dessverre ingen god reklame.
Jeg derimot, tok tak i problemet, fikk medisiner som funket, ga beskjed til de rundt meg; nå sliter jeg, jeg har det vondt. Jeg var nede i nærmere 1 år uten å måtte sykemelde meg. Hvorfor? Fordi jeg hørte på kroppen min, ga beskjed om min situasjon til de på jobben og spurte om hjelp når jeg trengte det.
Dette var utrolig godt skrevet! Kjente meg igjen i mye. Du er modig som skrive rett fra sjela, vi trenger flere som deg som sier ting akkurat som det er. Noen ganger blir jeg så sykt lei dette jaget etter penger, luksus, venner, reise, kjæreste, trening osv, kort sagt du skal være så j...... vellykka hele tiden! Ikke rart man kan få komplekser. Litt plass til annet i dette samfunnet, virker det som i alle fall. Stå på videre, dette var virkelige et flott innlegg!
Jeg er enig med deg. I Russland er vi vante med å bare være sure og negative. Det er sååååååååååååååå deilig!
Her må man faike, for hvis du ikke er blid og glad vil ingen være venn med deg eller snakke med deg :D
For meg virker det som om nordmenn er redde for følelser.
Jeg har opplevd det samme som du skriver om, og er så enig med deg. Er akkurat nå i en ganske vanskelig periode, men kan ikke snakke med noen om det, foruten psykologen min. Vennene mine bare bagateliserer og vil ha det ut av veien, moren min begynner bare å snakke om seg selv og hvor vanskelig HUN har det, og på jobben blir jeg ignorert.
Ganske traulig at den eneste jeg kan snakke med om dette, foruten psykologen min, er min venninne i USA, over chatten. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg vært ferdig for lenge siden.
Når du virkelig trenger dine nærmeste, vil ingen vite av deg. Kom tilbake når du er morsom og lykkelig.
Er det rart en tenker på selvmord...
kjempetøft! så bra at du skriver og inspirerer tankene til resten av oss! og du har så rett kjære deg. Du eier din sannhet, og jeg min og det er så vanskelig å glemme det! gleder meg til å følge tankene dine videre
mvh Renate
Utrolig bra skrevet!!:))DETTE var virkelig godt å lese!!:)Her er grunnen til at jeg tror at Vargas12ikke helt har forstått det. Jeg er nemlig en av de som alltid har forsøkt å spre positivitet rundt meg, og som alltid har fått høre at jeg er sååå positiv, inspirende og sprer glede rundt meg. Og hvordan klarer jeg det? Jo, har jeg sagt; positive tanker.Og tanken på at jeg er heldig. Men,etter mange år har jeg forstått at det er ikke bare positivt å holde på sånn..verken for meg selv eller for andre. Mange blir irritert av det. Jeg forstod det ikke før jeg selv følte en tristhet, som det er litt tabu å snakke om det uten at det har skjedd noe veldig tragisk for at man skal føle det sånn. Først da har vi "lov" til å være triste. Jeg ser at Vargas12 er der jeg har vært tidligere. Når man er oppe, så er det såååå utrolig lett å snakke om å tenke positivt, at andre har det verre osv. VEl, det vil ALLTID være noen som har det verre enn deg, men det betyr ikke at tristheten eller smerten din er noe mindre verdt av den grunn. DA skulle hele Norge vært en smilende nasjon, for bare det å være født i Norge, er som å ha trukket vinnerloddet i verdenslotteriet!! MEN, vi har like mye følelser for det. Det blir en ekstra belastning når man hele tiden skal være så positiv..fordi man klare ikke alltid å tenke positivt. Sånn er det bare. Det verste er når noen foreslår at man skal sykemelde seg fordi man har det vondt i en liten periode!!! DA tåler virkelig ikke samfunnet vårt verken å se at mennesker har det vondt, eller at noen er triste. Og hvilket samfunn er det??!!Og nå forstår jeg hvorfor noen har irritert seg over meg...for det er nettopp det jeg gjør nå, når jeg får høre alt om å tenke positivt når jeg ikke er der selv. Livet er ikke så perfekt hele tiden!!Selv om vi lar oss lure litt av lykken som spres rundt på bla facebook...
Bra sagt! :)
Hei kjære deg.
Nesten så tårene siler når jeg leser bloggen din og noen av innleggene.
Jeg har Emosjonelt ustabil personlighetsfortyrrelse. En grusom lidelse spør du meg....Jeg er ikke født med den men fikk diagnosen etter overgrep og traumer i svært ung alder.
Livet mitt er en berg og dalbane....noen dager er jeg så happy ♥ livet er herlig ♥ for så i neste øyeblikk sitte her og gråte og drive med selvskading....det gjør så vondt inni meg og jeg vet ikke hvorfor...Kan ikke gripe smerten...men når armen gjør vondt så kan jeg sette på bandasje ♥ Jeg kan smøre påp salver og pleie det vonde...men jeg kan ikke sette plaster på min indre smerte selv om jeg så inderlig gjerne vil. Har nå valgt å leve et liv alene. Orker ikke høre mere at jeg er " er så labil"....ustabil " dramaqueen "....på vonde dager låser jeg døra og griner til det går over....
Om jeg fikk lov å ha en en " dårlig dag" en dårlig periode...om min diagnose ble akseptert som meg...den jeg er og det jeg lever med ville alt vær så mye enklere....Jeg er ikke rar jeg er bare trist....Jeg har prøvd kognitiv terapi i mange år hos forskjellige terapeuter. Siste gang smalt jeg i døra og gikk. Jeg har lest The secret...Tenk deg glad...og jeg vet ikke hva men det er ikke sånn. Det å være trist er også en følelese på samme linje som det å være sint og glad. Nei la meg være den jeg er ♥ Tror ikke en dritt på alle de som legger ut om hvor herlig livet er . Kanskje til tider herlig men ikke alltid. Sorg smerte og fortvilelse er i alle fall en del av mitt liv og gjør meg til den jeg er og det skal intet menneske få endre ♥
Jeg er bare 16 år, men har opplevd en god dose vonde ting i mitt liv allerede. Jeg ble mye mobbet fordi jeg brøt sammen når psyken sa stopp, men det hjalp virkelig å gråte. Være trist litt. Til tider har det å være trist og gråte vært en vidundermedisin for min del. Men jeg har også oppsøkt mennesker som er der for slike tilfeller. Jeg oppsøkte da mitt forbilde, presten i menigheten og han har hjulpet meg masse ettertid. Jeg har lært at det må være tillatt å bryte sammen noen ganger, si nei og pleie seg selv.
Flott innlegg! Kjente meg igjen her!
Ha en fortsatt flott helg! -Karen
Anbefaler sånn boka "Livets lyse sider" av Barbara Ehrenreich. En vidunderlig gjennomgang og dekonstruksjon av positivismens klamme grep. I tillegg er den både lettlest og underholdende.
Vel, jeg tror man bør ha en balansegang på dette. Ærlighet er viktig, å ikke spille happy happy, dersom man slett ikke er det. Men man kan heller ikke øse sin tristesse over andre, og forvente at det er helt ok til enhver tid. Alle har sitt å stri med, og det kan også være vel egoistisk å veldig ofte være den som skal ha erkjennelse for sine vansker. Den som krever støtte og forståelse.
Jeg kuttet faktisk ut en venninne som var slik.
Brutalt? Ja!
Men jeg sto til nakken i egne problemer, og klarte likevel å gå på og fokusere på det som faktisk var bra i livet. Som for eksempel å kunne treffe gode venner og legge problemene mine til side en stund.
Et deilig "luftehull" var det... bortsett fra når jeg traff denne venninnen. For selv om hun visste hva jeg sto i, til nakken, satt hun og øste av seg sine problemer. Viste ingen forståelse for at jeg hadde nok å stri med, og trengte POSITIVT samvær med venner. At jeg hadde behov for å kunne smile og le litt. Føle at livet var mer enn problemer.
Det jeg vil frem til er altså at dersom man har behov for å dele sine problemer bør man også ha en viss sensor for hvem man deler dem med. Og ikke blindt bruke andre som "søppelbøtte". Overfokusere på egne behov... for mottaker kan ha helt andre behov, som er like viktige. Og det bør respekteres!
Klem
Kjempeflott skrevet!!!
Kanskje folk forventer at du skal være positiv og glad siden du bor i et land som Norge?
Bare en tanke, ting KUNNE ha vært verre.
"Du eier din sannhet. Jeg eier min."
Grøss, for en virkelighetsoppfatning! Det finnes bare en sannhet, men ikke alle er i stand til å oppfatte den eller vil godt den.
Alle ufordøyde opplevelser lagres i cellenes hukommelse.
Tristhet er som en påminner om de ubearbeidede emosjoner. De popper opp med jevne mellomrom.Tristheten bør undersøkes nøyere.
Hva er det som ligger og ulmer under overflaten?
Hvilke ønsker er det jeg har som jeg har lagt lokk på? Det kan være undertrykkelse av sinne og skuffelse.Og det kan ligge langt tilbake i tid.
Tristhet er et symptom.Men hva er det som utløser tristheten?
Hvis man er trist over å se fæle nyhetsreportasjer er tristheten kanskje et symptom på avmakt.
Hjelpearbeidere som gjør noe aktivt i verden preges ikke av tristhet siden de aktivt gjør det de kan for en sak.Kanskje tristheten mange føler skyldes at man har avmakt overfor sin egen situasjon man egentlig ønsker å endre.
Eller hormonubalanse.Kostholdet spiller inn.
Selv tar jeg en sigarett for å øke dopamin-nivået som knytter seg til lystsenteret i hjernen. Det blir jo en 20 pakning om dagen må jeg innrømme.
Å basere terapi på "postitiv tenkning" er helt genialt for terapauten.
Dersom pasienten får en positiv effekt av terapien har terapauten gjort en god jobb og dersom pasienten ikke får noe ut av terapien eller blir verre har bare pasienten seg selv å takke.
Hvor hensiktsmessig dette er for pasientene kan dog diskuteres.
Du er et meget KLOKT og intelligent menneske! Du er også flink til å uttrykke deg. De har ikke skjønt det, de som svarer så negativt. Skulle ønske jeg kjente deg personlig.
Veldig bra skrevet og etter kommentarene å dømme er det behov for slike innlegg.
Som barn brukte vi hele følelse-og uttrykksregisteret for å dekke behov, uttrykke glede, sinne eller det og være lei seg.
Litt etter litt blir dette plukket av og vi blir lært opp til hva som er "normalt".
Det skal ikke være nødvendig å stille med en diagnose for å uttrykke det samfunnet mener er negative følelser.
På samme måte som det er helt legalt å dele positive ting må det være rom for å si at man har en dårlig dag uten å bli stemplet som negativ.
Ønsker vi amerikanske tilstander der "alle" har sin "skrink", så slipper vi å tenke på empati?
Smm
I hele dag har jeg planlagt å gjøre slutt på livet og hvordan jeg best kan gjøre det uten at noen skal føle seg skyldige. Siden ingen vil ha å gjøre med meg som er nedfor og plaget av voldsomme smerter. Tankene på de som er glade i meg, barn, kjæreste og øvrige familie. Alle disse har støttet meg og gjort hva de kan for å støtte og trøste meg, men jeg tror de får det bedre uten meg, alle har jo egentlig nok med seg selv og derfor har jeg i årevis snakket minst mulig om sykdom og smerter selv om de ikke har kunnet unngå å observere hvor ille jeg til tider har det. Jeg er helt enig i at det er vanlig å være nedfor og deprimert, men et sted går grensa for hva en klarer
Hei!
Tusen takk for et veldig godt innlegg. Det er noe veldig befriende ved å finne bloggposter som er så åpne og ærlige om sin egen sårbarhet.
Håper du vil lese mine tanker om dette temaet også:
http://www.zuna.no/2010/10/14/lykkens-bakside/
Hei en lørdagskveld!
Tusen takk til alle som har lagt igjen kommentar på bloggen, det setter jeg veldig stor pris på!
Det er godt med tilbakemeldinger på det man publiserer, like mye som det er spennende å høre andres tanker om temaet.
Til de som har oppfattet innlegget dithen at jeg sier man kan trampe rundt og være sur og kreve særbehandling som en turten unge, så er det en stor misforståelse. Jeg forstår absolutt behovet for å "ta seg sammen" i perioder hvor man må omgås folk og hjula må gå rundt. Verden stopper ikke opp selv om jeg eller du har en dårlig dag. Men å få lov til å ha det slik man har det og våge å bli møtt selv om man er redd, sint, trist eller "dårlig selskap" er en nestekjærlighet flere burde vise hverandre. Vi trenger det alle sammen, ingen er bare glade og positive hele tiden.
Til deg som tenker på selvmord må jeg si at jeg forstår at det er vondt og vanskelig. Både å ha slike tanker og det å ha det så vondt at man tror man ikke orker mer av livet. Det jeg kan si til deg, som en av mine aller beste venner er professor i filosofi og selvmordsforsker sa til meg for mange år siden; "Det er én ting som er sikkert med livet, det FORANDRER SEG ALLTID". Det har holdt meg oppe når jeg har hatt det som verst. Det du opplever nå er som en tåke, hvor du ikke finner veien. Det oppleves som vondt og ensomt, og i depresjonen har man glemt hvor godt livet også kan være. De små tingene som å spise en is på sommeren, se sola stå opp etter en lang natt, få et smil av en fremmed som passerer på gata eller kjenne en varm klem fra noen som bryr seg om deg. Alt dette, og mye mer - er ditt livs skattekammer. Jeg er sikker på at du kan huske noen av de stundene som har gjort deg godt her i livet, ta de tilbake, og knug deg fast i dem. Det vil komme flere slike!
Du trenger å prate med noen akkurat nå hvordan du har det, så jeg ber deg om å ta kontakt med folk som tåler en tøff prat og vil ta deg i mot akkurat som du er.
Kirkens SOS har tlf. 815 33 300 en døgnåpen telefon og chattjeneste. Du trenger ikke være kristen eller tro på Gud for å ringe.
Mental Helses hjelpetelefon 116 123. Alle kan ringe.
Psykiatrisk legevakt i Oslo 22 93 22 93, eller 113 om liv og helse står i fare.
Du kan også ringe meg på tlf. 988 17 430 om du vil ha en prat. Du kan være anonym. Jeg er ikke tilgjengelig døgnet rundt, men jeg lover å ringe tilbake om du legger igjen telefonnummeret ditt på sms.
Du er ikke alene!
Så utrolig bra skrevet. Merker at jeg kjenner meg igjen i det du skriver nesten hver dag for tiden da jeg sliter med depresjon. Til tross for at det er noe jeg vil bli kvitt, og at den konstante nedstemtheten ødelegger mye for meg selv og kanskje for andre rundt meg, er det fortsatt viktig å få lov til å være seg selv midt i alt dette. Man skal få lov til å være noe annet enn glad og "perfekt" uten at folk tar avstand. På grunn av at det å være trist er så "tabu", ender det jo opp med at man enten later som man er glad blant folk, eller at man trekker seg tilbake. Begge deler er slitsomt og ufordelaktig, spesielt når det kommer til depresjon. Jeg setter utrolig stor pris på de gangene jeg bare får lov til å være lei meg og inaktiv i en sosial setting uten at folk trekker seg unna eller dømmer. Å rett og slett få lov til å være meg selv.
Jeg synes også det er veldig rart hvordan folk skaper avstand når det kommer til ting alle kan relatere seg med. Vil tro at det er ingen som liker å late som man er noe man ikke er. Samtidig tier alle rundt bordet og skaper en litt "kunstig" verden hvor det ikke er plass til det som avviker fra den sosiale normen. Ironisk nok er det faktisk ingen som passer inn i den standarden vi selv har satt. Det er mulig at ikke alle vil vise hele verden hvordan de egentlig føler seg, men så kan en jo stille spørsmål om hvorfor det nettopp er slik.
Takk, Valgerd! Jeg prøver nå så godt jeg kan å tenke på gledene livet har gitt meg. Jeg liker som nevnt ikke å bry andre, men du har gitt meg tro og håp og takker jeg så veldig mye for. Noen ganger skal det så veldig lite til før det bikker over. Mitt mobilnr slutter på 058 (for å sile ut) om jeg tar kontakt med deg. Tusen takk ;)
jeg synes du skriver veldig fint og tar opp et viktig tema. Det må være lov å ikke være lykkelig og vellykket hele tiden. det å gråte er så befriende noen ganger. jeg gråter både når jeg er trist og når jeg er glad. Det føles som det "renser luften" . Det burde ikke væe føaut eller tabu å gråte.
Selvfølgelig finnes det situasjoner der det ikke passer å fortelle hvordan man virkelig har det. jeg pleier å se an personer som spør "Hvordan går det2 er det en høflighetsfrase kan jeg svare bra, eller greit. hvis noen spør fordi de bryr seg kan jeg svare ærlig. da har jeg det ofte bra, men av og til er man jo sliten , lei , frustrert eller noe annet.
Jeg lider ikke av depressjon, men er vel en pessimistisk natur som synes det er vanskelig å glede seg til ting av frykt for å bli skuffet . For å prøve å unngå å grave meg ned prøver jeg å finne en ting å glede meg over hver dag. Det betyr ikke at jeg går rundt og er kunstig "Happy" hele dagen, men det hjelper meg å lete etter positive ting, og å dokumentere dem, i den berg og dalbanen som livet er.
Nydelig skrevet - og er veldig enig!
En "ta-deg-sammen-tankegang" har vært i mange år. En skal vise at man er vellykket, en er positiv og har det bra i livet. En skal være takknemlig med det en har, for det kunne jo vært mye værre, for det er jo mange som har det værre enn deg!
Jeg vet av erfaring at denne terapien om å fokusere på det positivet fungerer på fler som lider av utmattelsessyndrom, og da er det jo virkelig vært å satse!
Men så sitter jeg som førskolelærer, og har våre aller minste personer i landet vårt. For ikke mange år siden lærte jeg at jeg skulle distrahere barna da de ble lei seg og gråt, f.eks. da foreldrene gikk. Det jeg gjør i dag er helt motsatt. Jeg holder, jeg trøster, og sier jeg forstår. Det er trist, og det skal være trist! Hvorfor skal det ikke være lov å være trist?
Og det er det jeg ser på voksne også.
Vi tar på oss masker, vi later som, og med en gang noen ikke er i det humøret vi er vante med, så føler vi oss utilpasse. Vi vet ikke hva vi skal si. Vi unngår det.
Da jeg var liten kunne jeg gå ut i skogen og skrike så høyt jeg bare kunne når det var noe. Jeg savner det. Jeg savner å kunne miste kontrollen, uten å bli sett på som gal, bare fordi jeg er 27 år og ikke 8 år lenger.
Tenk deg så deilig å kunne skrike så høyt du kan, når du føler halsen snurper seg, du ikke får puste, når alt blir for mye!!
Jeg savner det..........
Jeg er alltid trist, og det att folk rundt meg ikke kan akseptere annerledes tenkende har gjort meg mentalt for sykt til å være ute i vårt flotte samfunn.
Dette igjen gjør meg jo trist, men folk bør huske att det er ikke alle som vil være glade hele tiden. Jeg er en av dem som trives best når jeg er trist.
Etter 25 år med emosjonell berg og dalbane har jeg gitt opp å kjempe. Jeg har lest selvutvikling, prøvd å ta meg sammen - prøvd å tenke positivt og nektet å stappe tabletter i kroppen. Veldig tøfft å fungere i hverdagen, og har vel ikke gjort det heller egentlig... Vanskelig å pendle på tog når tårene plutselig siler og man ikke vet hvorfor engang.Altså, jeg har gitt opp å kjempe og begynte på antidepressiver for en uke siden.Så får vi se hvordan det går. Det blir vel lettere å få aksept i samfunnet om man er følelsesløs. Kanskje?!
Tenker at det kan være lurt å skille litt: Mellom å tåle egne følelser, uansett, og hvordan man "tar" dem ut...
Og på samme måte: Klager man over andres følelser kan det vel vært en ide å tenke litt på hvorfor man selv ikke tåler dem? Mao det er JEG som ikke tåler den andres følelser.
Til førskolelæreren her oppe: Barn skal ha trøst for etter hvert å lære å trøste seg selv. Kanskje har noen av oss voksne ikke erfart å bli møtt i følelsene våre, da vi var små?
Også til førskolelæreren: For noen som er utmattet er det å ta seg sammen det aller verste. Går an å være utmattet av å holde følelser unna, ikke tåle dem også. Da er positive tanker og kognitiv terapi rene giften.
Og til den som leter etter en sannhet: Jeg tror ikke på det. Jeg tror på subjektivitet, siden vi aldri kommer ut av oss selv, vi opplever alltid i oss selv, dvs subjektivt. Så ja, jeg mener det finnes mange sannheter.
Tusen takk for et flott innlegg.
Jeg kjenner meg godt igjen. Når jeg mistet min mor var jeg 40 år. Hun ble bare 59. Etter 1 mnd begynte omgivelsene å forvente at jeg skulle slutte å sørge, slutte å savne, ja nesten slutte å snakke om henne.
Jeg begravde meg aldri ned i sorgen, men ja, jeg var utslitt etter mange års sykdom hos henne og jeg tillot meg å hvile. Jeg ble sykemeldt i 2 mndr for å hente meg inn, selv det ble det kritisert om.
Hvem er de som skal bestemme hva og hvordan vi skal føle og tenke>???
Det er lov å være lei seg uten at noen skal være så himla blide rundt deg hele tiden og forsøke å få deg opp. Jeg er trist innimellom enda jeg pga mamma enda nå er det 10 år siden, men det gjør fortsatt vondt.
Veldig fint innlegg, Valgerd! Det hjelper å vite at det er mange andre der ute som også sliter med dette være positiv og vellykket-jaget hele tiden.
Etter å ha blitt mobbet for n`te gang i voksen alder ble det fullt inni meg. Jeg har siden hatt gode og dårlige dager om hverandre.
Det folk må forstå er at vonde opplevelser setter spor. Man får dårlig selvtillit, problemer med å stole på folk. Jeg kjenner stadig på en indre uro som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Å late som man er blid og glad når det renner over av vondter, det gjør vondt verre.
Så prat med sure Marit i kantinen, si hei ihvertfall.
Folk må være mer inkluderende og vise omtanke overfor hverandre. Det verste på vonde dager er å føle seg alene. Alle trenger å bli sett. Men prat med en god venn om det, og søk hjelp.
Signerer og bekrefter det du skriver her, utrolig bra!
Skulle ønske flere der ute turde å gjøre slik som deg, inkludert meg.
Veldig bra skrevet!
Veldig bra innlegg! Jeg kjenner meg igjen i alt du sier, og vil takke deg. Jeg går på videregående 3.året, alt er et stress og helt... grusomt på grunn av presset om å være glad, stå på og fullføre. Da er det ikke lett å være trist, fordi "man har ikke tid til det..."
Som vanlig bra skrevet! Noen sa i engang til meg "at det går da bra, Randi".. Dette var faktisk de verste ordene jeg har hørt...for ingenting føltes slik der og da! Etter dette bruker jeg dette veldig,veldig sjelden til andre! Det beste er vel å få ferdig det vonde, gråte ferdig, men vite at noen er der og støtter...!?
Og her opphøyer man selvfølgeligheter til åpenbaringer, er det så?
Forskning har visstnok vist at mas om å "tenkte positivt" snarere trigger depresjon, og dersom det bare handlet om å ville hva vi burde om vi kunne, ville det jo ikke vært noe problem. Da kunne man jo bare "valgt" vekk tristheten, men det kan man ikke, fordi tristheten ikke sitter i bevisstheten, selvom vi der opplever den som trist, men i hjernen. Tristheten går over når den går over. Den kan kanskje avledes gjennom handlinger, men ikke direkte gjennom å si at "nå tenker jeg tristheten vekk".
veldig bra!
vargas: cmon, les innlegget 1 gang til...
For noen år siden gikk jeg selv til psykolog. Jeg begynte først hos en humanistisk psykolog(«motiverer til å tenke positivt»). Jeg gikk hos ham noen måneder, men ble støtt av hvor enkel han synes løsningen på problemet mitt var. Jeg sluttet hos denne psykologen, og begynte hos en freudiansk psykolog («bare å lytte på problemet er terapi i seg selv») Jeg gikk hos ham i to år, før jeg oppdaget at jeg ikke hadde noe utbytte av det. Det føltes mer komfortabelt, men hjalp meg ikke noe. Etter å ha løst mine problemer på egenhånd, har jeg oppdaget at min første psykolog var den som fortalte meg det jeg trengte å høre. Problemet mitt var at jeg ikke var ÅPEN for å høre det han fortalte meg. Jeg måtte rett og slett oppdage det selv.
Problemet med depresjon/mørksinn, er at en har mentale sperrer som bare lar en se det negative. Liksom mentale skylapper som fokuserer sinnet på negativitet, og som er vanskelig(føles umulig) å bryte. Det er noe forlokkende i selvmedlidenheten og den dystre tankegangen som gjør at en i begynnelsen ikke VIL være mer positiv. Og når en er lei av dysterheten og ønsker å bli positiv igjen, er det mye, mye vanskeligere.
Triste mennesker som har godtatt at "sånn er det bare", frastøter seg andre mennesker. Og mennesker som føler seg frastøtt, frastøter tilbake.
Med en holdning som sier "jeg føler meg trist og det er sannheten" skaper du en ond sirkel som gjør deg enda mer trist. Det som oppfattes som sannheten definerer hva som er mulig og umulig, og sannheten er at det er mulig å forandre følelser med tanker. En må bare TRO på muligheten.
Det å kunne styre sine følelser er essensielt for et fungerende samfunn. Alle gjør det i større eller mindre grad. DU gjør det også – i andre sammenhenger.
Jeg kan kose og lytte og fortelle triste folk det de har lyst til å høre, men sannheten er at de har et problem som bare de selv kan ordne. Kjærlighet og omsorg har flere ansikter. Det er å gi mennesker det de trenger, istedet for det de ønsker, men de må selv slite seg ut av boblen som sier at: «ingen i verden forstår akkurat hvordan jeg har det». Kanskje det er DU som ikke forstår hvordan andre har det.
1. ØNSKE å være positiv
2. TRO at det går an å være positiv
3. IKKE BLI SINT på dem som prøver å hjelpe (de vil bare godt)
4. Babysteps....
-RV
Befriende lesing! "Dager finns i alle farger, også grå..."- og det må være lov å kjenne at de grå dagene ER tunge. Det er en del av å akseptere at livet har mange sider- og å akseptere seg selv som et helt menneske. Takk!
"Inside my heart is breaking. My make-up may be flaking, but my smile still stays on..." Er ikke lett når hver dag føles slik. Man setter på seg smilet, er flink pike, gjør jobben sin og graver seg ned i den for å holde tankene borte fra alt som er vondt og vanskelig. Og later som om alt er bra overfor venner. Man vil jo ikke ødelegge deres lykkelige tilværelse. Det eneste fristedet man har er innenfor leilighetens fire vegger. Først da faller masken... Men det er det jo ingen som ser.
Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å misjonere for en eneste vei ut av depresjon. Depresjon er en stor sekkediagnose, hvor mye forskjellige kan skjule seg.
Fortellinger om hva som har hjulpet enkeltmennesker er derfor bare individuelle historier. Derfor kan ikke jeg som RV tenke bort mine følelser, jeg trenger tvert imot å få lov å føle. For hos meg har det vært underskudd på følelser, spesielle de mørke som tristhet og redsel, hele livet. Tankene derimot, har vær sjefen og styrt følelsene unna.
Men det er min greie, det trenger slett ikke passe for andre.
Men mennesker med kropp, følelser og tanker det vil jeg anbefale at vi tillater hverandre å være.
Vi mennesker må erkjenne og godta at vi består av både-og. Vi har en solside men også indre skygge. Begge deler skal ha plass. Men vi vet det alle: vår sinnstilstand og vårefølelser smitter veldig lett! Derfor er det naturlig for mange å trekke seg litt inn i seg selv når de går gjennom perioder hvor de arbeider med sitt indre mørke.De fleste vil også oppleve at de i disse periodene ikke tiltrekker seg så mange mennesker, dvs. feks. at andre ikke tar initiativ til kontakt eller at man blir sittende alene på bussen eller i kantinen.. Dette er fordi man skal ha mulighet til å gå inn i sitt eget dyp uten så mye forstyrrende elementer.. Når man er kommet gjennom sitt indre mørke, og atter er ute i 'lyset' vil andre igjen ta kontakt. Dette er en naturlig prosess i livet, den evige vekslingen mellom lys og mørke, flo og fjære. Det er godt å akseptere det som en del av livet. Er man bevisst når man er i sitt mørke, dvs. om man evner å utnytte denne indre tilstanden til 'bevisst lidelse' dvs å være fullt og helt i den tristheten uten å fortrenge det den vil fortelle, så forsvinner den etter toppen tre dager. Det er min erfaring. Men har man motstand mot denne indre tilstanden av mørke, kan den vare i uker og måneder..
Utrolig bra innlegg! Min hyllest! Min erfaring er at hvis man får tømt ut/bearbeidet det negative, så kan man langt bedre ta til seg alt positivt som er. Det er få ting jeg setter høyere enn de personer som jeg vet jeg kan gå til når livet er tøft. De sier som regel en ting: "Skjønner." De gjør at jeg kan gå videre med et ekte smil!
Utrolig bra innlegg!
Og til Vargas12:
"Min mening at man har plikt til å prøve å være positiv for sine omgivelser. Få mennesker liker å være sammen med eller omgå negative, triste og sure mennesker.
Jeg har ikke tenkt å be deg om å være glad og blid, men jeg vet det hjelper å prøve, det er faktisk helt opp til deg selv. "
Ja for det er så jævlig lett å være positiv når man er deprimert, det er jo bare å snu rundt... vis det er en plikt så føler man at man MÅ, da "sminker" man på seg et smil å går ut døra for å late som, når man da kommer hjem så knekker man sammen og gråter fordi man er så sliten av å spille et skuespill. "Smil å vær glad" er den VÆRSTE kommentaren jeg får, å gjør bare så jeg har lyst til å slå ned den som sier det.
jeg bjørn terje vil utrykke at staten drepte Martin i affekt.
også vil jeg si at din sønn og datter har et sonisk våpen etter seg.
det er overhodet ikke psykiske problemer-altså ingen hører stemmer eller får ikke sove.
ha en flott dag.
Når samfunnet forventer en viss oppførsel fra deg så er det en grunn til det. Når du er sint, deprimert og uvillig til korrekt kommunikasjon med resten av samfunnet har du pr. definisjon stilt deg utenfor. Da har du ikke gjort deg fortjent til forståelse eller annet fra det samme samfunnet.
Skjerp deg.
Tusen takk for et godt og viktig innlegg. Jeg føler ofte at vi lever i et positivitets-tyranni. Er i en krevende livssituasjon selv, og må fokusere på det som er positivt for å holde ut dagene og få hjula til å gå rundt. Samtidig savner jeg å i enda større grad bli "sett" av mine omgivelser for det jeg faktisk går igjennom, og hvor tøft det er.
Jeg tror at vi har en tenkning i dagens samfunn som i økende grad går mot at "du er din egen lykkes smed". Dermed blir det så vanskelig å vise at en sliter, for det er da vel bare å ta seg sammen? Det må jo "alle andre" også? Men de vet kanskje ikke HVOR store problemene er, hvor sterke smertene er etc.
Tusen takk foro eit usminka og ærled innlegg!
Our Tears are not the Pain, they are the release of our Pain!
Tårene våre er ikke smerten, de er forløselsen av smerten vår.
Veldig bra innlegg og er helt enig i at alle har lov til å være litt nedfor av og til. Eneste jeg vil argumentere litt imot er tanken om at det alltid vil finnes ytre påvirkninger som styrer følelsene dine og at man derfor ikke alltid har kontroll på disse. Det finnes ingen andre i hele verden som kan styre følelsene dine bedre enn deg selv. Du er tross alt den viktigste i ditt liv og bare du kan føle hva du kan føle. Jeg har har alvorlig depresjon i mange år og har prøvd mange alternativer, men det som har hjulpet meg mest er terapiboken til David Burns "Tenk deg glad. Den nye stemningsterapien". Etter at jeg leste denne boken har jeg igjen tatt kontroll over livet mitt og funnet ut at det er nydelig. Selvfølgelig har jeg som alle andre mine dårlige dager(og det føles GODT), men jeg føler for første gang at jeg er lykkelig!
Anbefales på det sterkeste til ALLE. Den reddet i alle fall meg :)
Eneste spørsmålet jeg har er: Hva da? Alle godta at de er triste og lei, men hva med etter dette?
Jeg syns det er veldig tøft når venner kommer til meg for trøst, og det ser ut som de bare graver seg lenger og lenger ned. Hva da?
Kan du ikke skrive om det? Hva kommer etter å godta å være trist? Ignoranse, tolleranse...?
Men enig med at cognetiv terapi er irriterende og nesten til å le av. Nesten bagateliserende.
Det kan være mange ulike grunner til det. Man skal selvfølgelig få lov til å være lei seg. Men å gå rundt og være lei seg i over lenger tid er heller ikke sunt. Da bør man begynne å ta tak i det triste og gjøre noe med det.
Hvis folk ikke er med mennesker rundt enn som ikke klarer og akseptere at man faktisk er trist og lei seg, av ulike årsaker og kanskje det ikke er en grunn for det heller, så er de heller ikke mennesker å være med. Når det kommer til samfunnet så er det et slik samfunn vi lever i dessverre. Det betyr ikke nødvendigvis at det er rett.
Men av erfaring så tror jeg det at man har lov til å være lei seg. Og trenger man en skulder å gråte på, så snakk med venner, leger, foreldre, psykologer.
Men hvorfor skal man ha samfunnets trøst? Da får man påsydd armputer under armene og alle skal synes synd i deg. Mate den dårlige følelsen og tristheten. Det er hvertfall ikke sunt.
Drit i samfunnet. Det er lov å være trist og lei seg. Men så schnapp deg ut av det mønsteret før det går over til en depresjon. Det gagner ingen noe som helst å få "dakar behandling" i det hele tatt i over en lenger periode;)
Det er hvertfall min mening!
Ingen har sagt at livet er lett eller rettferdig heller, for den saks skyld.
Vi som bor i Norge burde se oss selv en ekstra gang i øynene før vi syter og klager over hvor fælt vi har det. Vi er utrolig priviligerte! Vi hadde knapt klart en dag i andres sko. Jeg har venner som er så utrolig deprimerte og går rundt og griner hele tiden. Blir helt utslitt, jeg.
Hei!
Flott innlegg!
Samtidig, vet jeg ikke helt hvor jeg står. Ja, det må være lov til å være trist og lei innimellom, og man trenger ihvertfall ikke alltid å være sprudlende. Men, når man selv er, og etterstreber å være sprudlende og gledesspredende - og bor sammen med en som til stadighet skal være lei og sliten og trist, da er det ikke enkelt.
Jeg merker at jeg selv blir deppa eller sliten og lei av å være sammen med folk som er negative og har den "drittlei"-holdningen. Det bryter meg ned, og gjør meg til en person jeg ikke ønsker å være.
Ja, det er lov til å ha enkelte dager, men når det blir mange av dem, blir det heftig å skulle takle. Ihvertfall i et forhold...
Dagen er det du gjør den til. Du kan være trist og lei deg hele tiden om det er det du vil, men jeg ser ikke poenget.
Se på det positive i livet, at du faktisk lever, at du har hus og mat, sett pris på de små tingene.
Livet går fort, hvorfor skal man bruke så mye tid til å være trist/lei seg? Det er da ikke en god følelse det.
Jeg sier ikke at man skal gå rundt med et smil om munnen hele dagen, men å være glad innvendig er da mye bedre enn å være trist.
Jeg kan ramse opp 100 ting å være trist for og 100 ting å være positiv for, så hvorfor i all verden skal jeg da fokusere på de negative? Hva gir det meg tilbake? Ingenting.
Så utrolig godt skrevet! Kjenner meg så igjen i det du satte ord på her!
Legg inn en kommentar