I morges så jeg
tv-dokumentaren "De utvalgte" på Nrks Nett-TV. Jeg la merke til programmet i programoversikten jeg skummer igjennom i avisa hver morgen, men avfeide den under begrunnelsen "jeg har sett nok dokumentarer om seksuelle overgrep". Hva nytt kunne jeg lære av denne?
Som utdannet fengselsbetjent med kursing i krisehåndtering, videreutdanning i sjelesorg og flere års erfaring med livsveiledning, massasje- og samtaleterapi har jeg hatt et spesielt engasjement for overgrepsutsatte. Det er ikke til å komme fra at denne gruppen er overrepresentert innen kriminalomsorgen som straffedømte, og heller ikke uvanlig å møte blandt de som søker hjelp for rent fysiske, psykosomatiske eller psykiske lidelser. Kvinner og barn er oftest utsatt for vold og seksuelle overgrep, men i denne dokumentaren får vi et uvanlig sterkt møte med tre modige menn som står frem med sine historier om langvarige seksuelle overgrep i barndommen. Der andre dokumentarer har gjort fokus rundt saken til de faktiske overgrepene, går denne dypere og lar de tre intervjuobjektene fortelle om sin barndom, sitt forhold til sine foreldre, forholdene som lå til rette for at overgrepene kunne sted, og hvordan deres liv har vært de siste 40-50 årene. Det er tydelig at alle tre har jobbet mye med seg selv, antagelig i terapi og i samtaler med andre overgrepsutsatte. De har alle et rikt følelsesspråk, har lært seg å forstå overgrepenes virkninger og ringvirkninger, bearbeidet skam, plassert ansvaret hvor det hører hjemme, tatt skadevirkningene på alvor og jobbet ærlig og intenst for å få et så godt liv som mulig. Allikevel er de alle tre tydelig traumatiserte for livet, og sliter tidvis med å fortelle sine historier.
Det jeg syns er viktig å få frem er at alle barn kan bli utsatt for uanstendig oppførsel, grenseløs adferd og overgrep, både fra andre barn, ungdommer og fra voksenpersoner. Det er ingen som har noen garanti for at det ikke kan ramme dem. Selv om vi ser barn og ungdom som er sterke, aktive, sosiale og velfungerende, kan de bære på en vond og mørk hemmelighet. Seksuelle overgrep i sin natur, enten det dreier seg om incest eller ikke, finner vi svært ofte at overgriperen en person som står i en nær relasjon til den overgrepsutsatte. Det er i utgangspunktet et tillitsforhold som senere misbrukes. I dokumentaren er det lærere og rektor på kostskolen som bedriver pedofili mot flere av guttene som er elever ved skolen.
Tittelen "De utvalgte" forteller om hvordan de misbrukte guttene ble utvalgt av overgriperne fordi de var "spesielle". De utmerket seg i sport, de var flinke på skolen, men mest av alt - det var gutter som søkte en nær relasjon til voksenpersonene i miljøet på skolen. Alle tre beskriver at de kommer fra hjem uten god omsorg, kjærlighet eller nok oppmerksomhet. Hvordan deres fedre ikke hadde tid til dem, eller deres mødre var spesielt avvisende. De forteller om familier som ikke kommuniserte verken følelser eller hadde familiestrukturer, men hvor foreldrene var opptatt med hvert sitt og barna aldri ble sett. Det er derfor spesielt viktig å stille seg spørsmålet, ble de utvalgt fordi de var gutter som ikke hadde ressurser, evner eller forståelse til å reagere eller avsløre ugjerningene?
De forteller hvordan de opplevde lærernes spesielle oppmerksomhet som "et solskinnslys man ikke ville gå glipp av". Hvordan de opplevde "hemmeligheten" som noe spesielt, intimt og unikt. De følte seg sett, gitt noe spesielt andre ikke fikk, og som "utvalgt". På en kostskole med stor konkurranse i å prestere bra i fag og sportslige aktiviteter, med minimal kontakt med familie og hjemsted, ligger forholdene svært godt til rette for et slikt usunt miljø av autoritativt misbruk. Mennene beskriver klassiske reaksjoner fra incestfeltet, nemlig hvordan de i preseksuell alder blir lært opp til at det hele er en hemmelig "voksenlek", at de første årene er preget av mildere former for overgrep som ikke innebærer stor smerte, at de belønnes for innsatsen, hvordan de ikke forstår at dette er feil. De føler at de blir introdusert for noe "voksent" via voksne de har tillit til. Allikevel forstår de alle sammen senere at dette er en hemmelighet som ikke må røpes for noen. De begynner å kjenne på skam, følelsen av delaktighet, tvil om de selv inviterer eller liker det, særlig i puberteten da de selv utvikler sin egen seksualitet. Så utvikler de regelmessige overgrepene seg til å bli mindre intime, mer smerte påføres, og guttene opplever at de er fanget i en situasjon hvor de utnyttes, men ikke vet hvordan de skal komme seg av fra igjen. Ikke uvanlig, nekter de for å være involvert da de senere blir spurt direkte. Skammen ved å bli avslørt og stemplet som en som har blitt misbrukt, en som ikke har fortalt noe, eller må bære følelsen av medskyldighet når foreldrenes reaksjoner kommer, er stor og tung for et barn. Flere har ikke turt å bryte tausheten før de har blitt godt voksne, og deres egne foreldre lå i graven.
Hva kan vi lære av at noen deler av sine mest grufulle minner og viser så åpenhjertig at det man uskyldig blir rammet av som barn kan forme og farge deg for livet?
- At vi aldri må slutte å bry oss. Det er alltid noen som har en mistanke, som ser noe, som hører noe, som tror, men er for ukomfortable med å skape et trygt rom for tillit og samtale. Mange trenger bare
den éne (den1ne) for å få det til, men noe må tørre å gjøre det.
- At dette kan skje hvem som helst og at ingen er skyld i overgrep man blir påført.
- At noen barn er spesielt sårbare og utsatt for å bli et lett bytte for overgripere. Her har vi en allmenn plikt til å bry oss om og beskytte de svakeste.
- At autoritetspersoner må kontrolleres og ettergås i sømmene hva angår vandel, oppførsel og kreve åpenhet om deres yrkesprofesjonalitet. Spesielt gjelder dette tillitspersoner som jobber eller kommer i kontakt med barn og ungdom, syke, eldre og på andre måter svekkede personer.
- At fysiske og seksuelle overgrep må forebygges ved å bryte tabuene, snakke om det, forstå omfanget, skadevirkningene og få en effektiv og rettferdig straffeforfølgelse. Seksualisert kriminalitet er fortsatt i gråsonen og noe vi ikke liker å snakke om. Høstens voldteksbølge og påfølgende mediadebatt avslørte hvor mange dårlige holdninger det finnes om kropp, kjønnsroller, sex og maktbruk.
- At seksualisert kriminalitet prioriteres høyere av påtalemyndigheter og domstoler. At færre saker henlegges og at strengere straffer ilegges.
- At helsevesenet forstår og tar på alvor de enorme skadevirkningene seksuelle overgrep har, og kan tilby adekvat terapi og behandling til de som trenger og ønsker dette. Komplekse traumer som setter seg i selvbildet, skader tilliten til andre mennesker og ødelegger for gode relasjoner til andre mennesker, rusmisbruk, selvskading, isolasjon, psykisk smerte og sykdom.
- At
kompetansesenter for vold, overgrep og incest får støtte og midler til drift.
- At vi bryter tabuene og SNAKKER om det. Blogger om det. Deler av våre personlige erfaringer.
- Det er forferdelig vanskelig å snakke om seksualisert vold og overgrep. Det handler om mange ting. Vi er engstelige for å ikke bli trodd, vi kan være redd for straff og hevn, at det vil smerte andre å få vite, det føles kanskje så ekstremt og absurd å fortelle historier som nesten kan være umulig å tro på. Mange vil ikke vite, og vil ikke tro det, som gjør det enda vanskeligere for offer å stå frem. Noen som sier i fra blir også avfeid med at de må "slutte å tulle", eller har en livlig fantasi. Særlig kan det være vanskelig å tro på historier om dine nærmeste, din partner eller andre du aldri ville trodd kunne gjøre noe slikt. Derfor har incest også blitt kaldt blodskam. Det har blitt fortiet og gått i arv, og ødelagt mennesker i slekters ledd. Men skal vi bryte skammen, må vi snakke om det.
Som terapeut har jeg selv opplevd å bli den første som har fått
incest-, voldtekst- og overgrepshistorier fra klienter som aldri før hadde klart å finne styrke og mot til å sette ord på hva de hadde opplevd. I tillitsforholdet mellom oss ble det skapt et rom for å gjøre nettopp det. Det er noe av det sterkeste og mest smertefulle jeg har opplevd, men også ser på som en gave av tillit. Ved å jobbe sakte og langsiktig med disse menneskene og å få de over i behandling og grupper med fagfolk med spesialkompetanse på området, har det gått bedre med dem. I dag vet jeg at minst to av disse jentene har fått et helt nytt liv i forhold til hvordan de hadde det før de tok tak i sin vonde historie. Alt er ikke perfekt, men de takler livets utfordringer og tør å hevde sin rett til å bli tatt på alvor her i livet.
De tre modige mennene fortjener all ære og berømmelse for å dele sine historier. Jeg føler med dem. Om det var noe man kunne gjøre for å gjøre det hele ugjort, ville vi gjort det for lengst. Det vet vi alle at er umulig. Men det som er mulig, og som de også oppfordrer til, kan deres historier være med på å hjelpe andre barn til å unngå det samme - så er det verdt det. Vær kritisk, følg med, still spørsmål, våg å snakke om det vi ikke snakker om, og se de svakeste. Kanskje kan du redde et liv.
Senter for seksuelt misbrukte menn har kompetansen og motet til å ta den vanskelige samtalen.
Kjenner du noen som trengeren samtale, er de der for å hjelpe.
Stopp seksuelle overgrep - stopp de vonde hemmelighetene!
Foto: iStock
