Skepsis

Egentlig hadde jeg tenkt til å kalle dette blogginnlegget for "Fordommer", men etter å ha sittet og sett på ordet en stund fant jeg ut at det ikke var riktig ordvalg. Jeg kunne ha kalt det fordommer, for det er fordommer, men samtidig er det normalt å føle skepsis for det ukjente. Psykologisk sett handler det om å søke trygghet som er et av våre mest grunnleggende behov.  Tradisjonelt har flokkmenneskene holdt seg til hverandre og støtt fra seg det som er annerledes som en potensiell fare. for overlevelse og samhold innad i gruppa. Hvor vil jeg hen med dette?

Etter et uheldig sykehusopphold som barn har jeg utviklet en kraftig fobi mot leger og sykehus. Dette har blandt flere ting resultert i at jeg i perioder av livet ikke har oppsøkt nødvendig helsehjelp når jeg har vært syk og lidd av sterke smerter. Etter et godt møte hos en yngre norsk mannlig lege ble jeg hans faste pasient i 18 år. Da jeg levde under strenge muslimske regler var det ikke velkomment å gå til en mannlig lege hvis det ikke sto om livet, så jeg byttet til en kvinnelig fastlege. Hun har vært en god støttespiller en 3 års tid. Ved siste besøk forteller hun meg at hun skal flytte praksis til en annen bydel. Denne ligger langt fra vårt bosted, i tillegg til at min legeangst har blitt mindre med årene, vurderte jeg det dit hen at det var mulig for meg å prøve en ny lege. Allikevel klarte jeg ikke å holde tårene tilbake da jeg sa takk og farvel.

Ute i resepsjonen fikk jeg vite av legesekretæren at det allerede var bestemt at en ny lege skulle ta over praksisen til avtroppende fastlege. En pakistansk dame.  "Men jeg tror hun er født her altså", sa hun i det hun nikket samtykkende over min beklagelse over hvor trist det var å miste min nåværende fastlege.

"Pakistaner ja? Hmm.. Jeg er litt skeptisk", sa jeg.
"Du må jo ikke ta henne, du kan finne en annen", sa resepsjonisten.
"Vet du noe om henne?", spurte jeg.
"Nei", svarte resepsjonisten.

På vei ut var jeg både fylt av sorg og forskrekkelse over den dramatiske beskjeden om at fastlegen min skulle slutte, samtidig som jeg kjente på bølger av misnøye og skepsis til å prøve denne nye pakistanske fastlegen. Mange ville sikkert sagt "norsk med en annen hudfarge" eller "annengenerasjons innvandrer" eller noe slikt, men i bunn og grunn representerer vi alle vår etniske og genetiske arv for livet på grunn av utseende vårt. Vi vil alltid være en del av vår historie. Hun vil alltid være en pakistaner i Norge for det blotte øyet, kanskje norskpakistaner når man blir kjent, men aldri fullt og helt norsk. Det vil alltid være en bit av noe annet der, noe fra for oss, et fremmed land.

- Åh, nei. Hvorfor slutter hun? Vi som har fått så god tone. Jeg som ble så glad i henne. Hvordan skal det gå nå? Katastrofetankene begynne å virre.
- En pakistaner? Hun er sikkert streng, tøff, hard og syns at jeg er en veik syter. Tenk om hun ikke forstår meg. Tenk om hun ikke støtter mine synspunkter, holdninger og ønsker for min helsesituasjon. Tenk om hun syns at hun har en annen kultur som referansegrunnlag som er mer værfør enn min, og at jeg blir bedt om å skjerpe meg eller slutte å syte over småting? Eller hva om hun tvinger meg til noe jeg ikke vil? Er sur? Eller ikke forstå hva jeg sier? Ikke SER meg? Herremin, tør jeg dette? Helse er jo viktig og jeg som har både det ene og det andre, dette kan bli vanskelig..

Og slik gikk tankene fra den ene ytterligheten til den andre. Følelsen av å bli forlatt og avvist av den legen jeg stolte på og var glad i, til skuffelse over å få en pakistansk lege i bytte.
Ok, la oss snakke om rasisme. La oss snakke om fordommer. Fremmedfrykt, like barn leker best også videre. Jeg er ikke rasist. Jeg mener at alle mennesker er like mye verdt uansett utseende eller tilhørighet, handlinger eller status. Det handler ikke om rase eller nasjonalitet.

I perioder hvor trygghet er en viktig faktor merker jeg at jeg rangerer trygghetsgrad. For eksempel vil en kvinne vanligvis gi meg mer trygghet enn en mann, dersom det ikke kreves spesiell kompetanse av vedkommende. En sjåfør, en lege, en ingeniør - der ligger størst tillit til en mann. Hvite mennesker symboliserer vanligvis mer trygghet enn mørke, blå øyne mer enn brune osv. Skandinaver større trygghet enn søreuropeere, nord-amerikanere mer enn sør-amerikanere, og asiater mer enn afrikanere. Det handler vel om hva som er kjent og gir en nær følelse med gjenkjennelse. Det handler over hodet ikke om hva som er "best", men hva jeg assosierer med mennesker fra andre land og kulturer.

Jeg har opplevd å bli forløst av en iransk lege da jeg fødte. Jeg var skeptisk, men hadde ikke noe valg, og da jeg hørte han snakket svensk var jeg trygg på at han kunne sine ting. Jeg har hatt fastlege og jordmor fra Kongo. Fordi han fikk så gode skussmål fra naboer turte jeg å prøve, og jeg trivdes godt med hans avslappede holdning til livet og gode humør. Min forrige fastlege er kinesisk. Eller av kinesisk opphav. Kina har historisk en sterk tradisjon for alternativ medisin og er kjent for å være dyktige i sitt arbeide. Jeg hadde mindre fordommer mot å ta en kinesisk lege enn en pakistansk. På folkemunne sier ryktene at man skal holde seg unna iranske og pakistanske leger, særlig damer. De lukter vondt, er sure og man får ikke det man ber om. Det er rykter, det er sladder og det er fordommer. Selvfølgelig kan noen ha opplevd akkurat det, men det er ikke nok til å stigmatisere alle.

Mine "fordommer" har sitt opphav fra mine erfaringer med norskpakistanere.  Jeg har vokst opp med ei pakistansketnisk venninne, hatt mange venner og venninner opp igjennom årene med pakistansk opphav. Noen har kommet hit, mens andre er født er. Jeg har lært mennesker å kjenne, og jeg har fått et innblikk i desikulturen. Noe syns jeg er veldig bra, mens annet misliker jeg sterkt. Sånn er det vel med de fleste mennesker, samfunn og kulturer. Jeg har erfart at norskpakistanere kan være ganske strenge og konfronterende, kravstore og direkte. Spesielt at jenter seg imellom ikke legger skjul på noe og at man får høre det om de misliker noe. I forhold til norsk kultur syns jeg dette er tøffere og mer utfordrende.

Jeg lever godt med mine pakistansknorske venner, jeg jobber gjerne sammen med dem, har dem som naboer, vi besøker hverandre og spiser sammen og vi kan be side om side. Men som lege - var jeg villig til det?  På en måte er legen din viktigere enn noen andre personer i ditt liv. For meg krever det 100% tillit og kjemi.

Jeg tror ikke at pakistansk kultur eller pakistansere er dårligere leger enn andre. Snarere tvert i mot. Faglig sett har jeg ingen grunn til å tro eller mistenke at hun ikke ville gjøre en god jobb og oppføre seg profesjonelt.
Men valg av fastlege handler om mer enn yrket, det handler om tillit, forståelse, tankegang, holdninger, språk, intimsone, kultur og mest av alt - følelser. Mine følelser.

Jeg var først bestemt på å finne meg en ny lege, så begynte jeg å tenke at det kanskje ikke var sånn hast - at jeg burde hilse på henne en gang før jeg bestemte meg og gi henne en sjanse.
Sjansen kom raskt da barnet mitt fikk feber og ørebetennelse sist uke.

Den nye fastlegen vår, av pakistansk opprinnelse, sjekket nøye, spurte alle de riktige spørsmålene og ga henne medisiner. Hun satte også opp en time for kontroll når kuren var ferdig. Det har jeg ikke opplevd siden barnet mitt var baby. Vi kunne ikke finne noen feil på den nye legen. Datteren min bemerket at hun ikke hadde legefrakk på, men gikk med "kule Lacoste-sko". Jeg svarte at det sikkert er sånn nyutdannede leger gjør i dag.

I dag var vi til kontroll. Alt var bra og det var ingenting å utsette på verken pasient eller behandler. Legen stilte presis, tok oss på alvor, viste at hun er dyktig og var i møtekommende. Da vi gikk ut fra legekontoret ser datteren min opp på meg og sier "Jeg liker henne jeg". "Jeg også", sa jeg. "Skal vi ta henne da?", sa datteren min. "Ja, jeg syns vi skal ta henne. Hun er sikkert en fin lege", sa jeg.

Og sånn gikk det til at vi nå har en norskpakistansk fastlege, og skepsisen er borte. Jeg bekymrer meg ikke for at jeg ikke skal bli forstått og tatt på alvor om jeg skulle bli syk og trenge hjelp. Det er slik det skal være!