Det nære og kjære

Har for tiden en bloggpause, da jeg har blitt travelt opptatt med å leve livet igjen etter lengre tids utfordringer. Det føles fantastisk. "Kommer plutselig tilbake" med nye innlegg når alt dette fine får balansert seg ut i cellene mine. Takk for at du stikker innom bloggen og leser!

Toleransemuskelen

Jeg har lenge gått og gnagd på tanker om innvandring, integrering, toleranse, rasisme, diskriminering, kultur, identitet og et mangfoldig samfunn. Det er et stort og omfattende tema, og svært vanskelig å velge sine ord med omhu for å ikke tråkke på noen, eller bli mistolket. Når en venninne sier at hun føler seg "fremmed" på t-banen hjem til Tveita fordi det ikke finnes ett eneste menneske på t-banen samtidig med henne som er etnisk norsk, hvit i huden eller snakker norsk i mobiltelefonen, er det vanskelig å si seg uenig. Hjemme i ditt eget hjemland, i ditt eget lokalmiljø, er noen av oss som bor i Oslo indre øst og Groruddalen i mindretall. Er det lov å mene noe om det? Er det politisk korrekt å si at man føler at det har blitt litt for mye innvandring?

Nei, det er ikke det. For en hver som sier at man føler norsk kultur truet eller at samfunnet har blitt dårligere fungerende med en overvekt av innvandrerbefolkning blir umiddelbart stemplet som rasist. Da hater man mørke. Enten er du for eller så er du i mot. Enten er det åpne grenser, eller så er det "reis hjem dit du kommer fra". Debatten er polarisert og betent. Jeg har til dags dato ikke funnet ett eneste menneske som har vært i stand til å plukke tematikken fra hverandre og kalle en spade for en spade. Jeg snakker om toleransens individuelle nokpunkt.

Jeg har alltid sett på meg selv som en verdensborger. Et menneske blant mange her på jorda. Jeg har aldri forstått at noen er hysterisk imot å blande kulturer, mennesker av forskjellige farger eller å prøve noe litt utenfor sin egen rutine og praksis, bare fordi det er nytt eller annerledes. Til alle tider har mennesker reist og blitt kjent med hverandre, drevet handel og emigrert både for økonomiske og trygghetsmessige grunner. Det er ikke egentlig noe som heter et "norsk menneske", bare norsk statsborger. Du er ikke "mer norsk" om dine foreldre og forfedre er født her, enn en som er født her med innvandrede foreldre. Vi har alle røtter som har vandret inn én eller annen gang i fortiden. Vi er bare litt forskjellige i utseende og kanskje i kultur, men vi er begge likeverdige statsborgere i kongeriket Norge. Det er vanlig å kalle 2. og 3. generasjonsinnvandrere med begge nasjonaliteter som norsk-pakistaner f.eks, men noen av disse er verken født i Pakistan eller har noen gang vært der. Hvor pakistanske er de da? Vi kaller ikke adopterte barn for norsk-brasilianere eller norsk-kinesere, hvorfor i all verden skulle vi det? Er det kulturen som må defineres som annerledesmerkelappen? Er de så fremmed og skumle at det må varsles på noen måte? Hva er det vi driver med??
Det er ikke slik at vår kultur eller våre tradisjoner blir borte eller drukner i havet av annerledeshet, det vil aldri skje. Hvordan kan jeg være så sikker på det? Verden reguleres av strenge grensekontroller og økonomisk urettferdighet. Mange av de som trenger hjelp får det ikke. Det er i allefall helt usannsynlig at halve afrika og asia skal komme dumpende inn i Norge over natta. Frykten for å miste det vi har er basert på en redsel som ikke er realistiske fakta. De aller fleste ønsker å være hjemme og ha det bra, alternativet er å få det bra et annet sted om så ikke er mulig. Det er likt for oss alle, også de nordmennene som stakk til USA for å grave gull i forrige århundre.

Så hva er det egentlig jeg snakker om?

Jeg tror at menneskets flokkdyrsinstinkt ligger  dypt i oss, og at uansett hvor siviliserte og dannede noen av oss kan prøve å være, vil våre urinstinkter trigges når vi føler våre egne behov truet. Indirekte eller direkte. Et eksempel fra gammel tid er når en fremmed nærmer seg "flokken". Hvem er han? Utseendet avslører annerledeshet. Er det  noen som kommer i fred? Eller krig? Er flokken vår truet? Skal vi angripe eller inkludere? Er det handel som er ønsket? Er det maktovertagelse som er ønsket? Er det infiltrering som er ønsket? Vil denne fremmede true vår maktstruktur, våre ressurser, vårt samhold og våre medlemmer, på kollektivt eller individuelt nivå? De samme spørsmålene de første primitive menneskene stilte seg, stiller vi moderne også oss. For det er den samme funksjonen som inntrer i våre tanker når vi opplever det fremmede som en potensiell trussel i første øyekast. Det er naturlig, og det er viktig. Det har holdt menneskerasen i live i alle år, og det er basert på våre instinker om å holde sammen i flokk og beskytte oss selv, for å bevare vårt liv lengst mulig. Et liv basert på tilgang til mat, trygghet, beskyttelse og familieenhet i flokken. Skepsis til det ukjente og fremmedfrykt ligger i oss alle.

Jeg tror også at det siviliserte mennesket som et resultat av opplysningstidens nye idealer om et humanistisk samfunn bygget på menneskets positive evner gir grobunn for moderne tids tenkning, handlinger og samfunnsstrukturer. Vi la middelalderens barbari bak oss og ble "dannede mennesker" som gradvis vokste fra urinstinktenes voldelige, primitive og enkle verdensforståelse. Vi lærte å oppføre oss som siviliserte mennesker og ikke som dyr. Rettferdighet, solidaritet, humanisme og ny fornuft som veiledning ble vår standard i større grad enn tidligeres udannede hevngjerrige, utstøtende, voldelige og svært primitive levesett. Men endringen er ikke permanent. Den er kollektiv og den er personlig, konstant i utvikling. Alle kan nå sitt nokpunkt når presset blir for stort for hver enkelt menneske eller gruppe. I Europa ser vi at holdningene til annerledes og spesielt innvandring har endret seg sterkt de siste ti årene, en blåbrun vind blåser over oss, og gir meg kalde grøss nedover ryggen når jeg tenker på tilstandene på kontinentet.

Inne i et hvert menneske ligger det en uvilje mot å oppføre oss "sivilisert" når vi føler våre egne behov truet. Vi er alle pattedyr med sterkt overlevelsesinstinkt. Det kan være egoisme, selvgodhet, uvilje til å dele eller lav toleransegrense for ubehag. Derfor er vi mennesker så forskjellige når det kommer til toleranse. Dette er en slags åndelig "muskel" som må trenes opp i hvert enkelt invidid fra det kommer til verden og som må mosjoneres for at den skal fungere. Vi må tåle en del her i livet vi ikke syns vi tåler eller vil tåle. Men vi må "tåle" det lell om vi vil fungere godt med andre, for det er mye vi ikke kan styre selv i livet.

Vi lærer som barn å ikke slå, stille oss i kø, gjøre som vi blir bedt om og at ting skal være rettferdig. I skoleårene utvikles toleransemuskelen med kunnskaper om verdens kompleksitet av kulturelle, religiøse og økonomiske forskjeller. Vi lærer å debattere forskjeller og vi øver oss på å finne balansepunktet mellom aksept, toleranse og respekt. Toleransemusklene trenes av den enkelte oppdrager, av samfunnets sosiale struktur, av skolevesenet, av fritidsaktivitetene og at nasjonale politiske føringer gjennom budsjettering og prioriteringer av tema til fokus. Norge har generelt vært et svært tolerant land, og vi er viden kjent for vår solidaritet, åpenhet, vår liberale asylpolitikk, vårt humanistiske menneskesyn forankret i både kristne  og demokratiske verdier. Allikevel tør jeg påstå at det står svært dårlig til med toleransemuskelen til et høyt antall nordmenn i disse dager.

Skal man nemlig holde seg i god toleranseform kreves det god opplæring fra bunnen av, utdannelse og veiledning fra samfunnet, daglig egentrening gjennom selvinnsikt og villighet til å dissekere fordommer og motvilje, og finne ut hva de faktisk består av. Jeg anser meg selv for å ligge i daglig hardtrening på området, men innrømmer at jeg glipper av og til. Noen ganger er det vanskelig å forklare hvorfor jeg mener ting er feil, når hvert argument utfordres med "hvorfor"? Enkelte ganger ender jeg opp med svaret "fordi det er sånn det er i Norge" eller "fordi det er det som er best". Ingen av svarene gir meg god nok forankring i meninger jeg ønsker å ha, og jeg slutter derfor ikke å utfordre mine fordommer.

La meg gi deg noen eksempler;

Jeg flyttet nylig til Grønland i bydel Gamle Oslo. Hvite nordmenn er ofte i mindretall i gatebildet, litt avhengig av tidspunkt på døgnet. Følelsen av å være annerledes er sterkt tilstede. Det er ikke truende i seg selv å være hvit, men tankene om "er jeg blandt venner, er det trygt her?" kom snikende. Etter et par uker forsvant disse tankene og følelsen, jeg ble igjen fargeblind. Jeg ser ikke lenger etnisk norske, marokkanere, somaliere, tyrkere, afghanere eller pakistanere, jeg ser mennesker. Toleransemusklen min taklet fremmedfryktinstinket mitt. Venninna mi på t-banen til Tveita har ikke taklet det, hun føler dette ubehaget ofte. Jeg spør meg selv hva hun og alle andre som sliter med dette har gjort for å utfordre ubehaget sitt? Og hva er de villig til å gjøre? Som vi vet er denne følelsen grobunn for diskriminerende, generaliserende og rasistiske uttalelser, ofte kommer de først i form av spøk og vitser. Senere som sladder og offentlig klaging mellom likesinnede. Noen velger politiske partier som bygger sin snevre politikk rundt fremmedfrykt og ønsket om å slippe å dele med andre. Noen enkelte strekker sin uvilje og senere hat lenger, det så vi et eksempel på i sommer, selv om gjerningsmannen angrep hvite var han motivert av hat mot annerledeshet han også.

Når toleransemusklene har vært sterk nok til at jeg kan tenke, føle og handle sivilisert ser jeg også alle gledene ved flerkulturelitet. Farger, krydder, festivaler, annerledes tenkende, annerledes engasjerte, gavmildhet, omsorg på en annen måte. Globalt liv av unike mennesker. Det er flott!

Jeg sier ikke at jeg er for åpne landegrenser og fri innvandring fordi det er så flott med annerledeshet. Innvandring er en berikelse og utfordring for samfunnet som må gå hånd i hånd med integreringsarbeidet og ressurser til sosiale tiltak for å unngå problemvekst av ressurssvake som faller utenfor. Økonomisk situasjon og leveskår viser at integreringsarbeidet tar tid og er vanskelig, men langt fra umulig. Skal norske verdier og velferd bestå som en felles enhet og glede, må vi gjøre nettopp det regjeringa gjør; jobbe balansert, effektiv og variert.

Norges verdier og norsk kultur er til enhver tid summen av alle nordmenns verdier. Vi må aldri tro at det norske folket mister sine røtter, mister stolthet til sin historie eller får vår fremtid truet som frihetskjempende likestillere selv om vi viser toleranse mot våre nye nordmenn. Slike fascistiske idéer som enkelte polikere og profilerte debattanter prøver å skremme allmennheten med. Det er direkte løgn, både statistisk og historiemessig. Og det er godteri for fremmedfrykten og svake toleransemuskler. Media hauser også opp saker med tabloide overskrifter som vrir og vrenger på sannheter. Dette er svært skadelig for toleransemuskelen vår fordi det er basert på oppmerksomhetstrengende "faresignaler". Det selger aviser, gir reklameinntekter og eierne blir rike. Vi blir stadig mer intolerante.

Hvordan kan vi selv trene vår toleransemuskel og hvordan kan landet trene sine innbyggeres toleransemuskler? Som vanlig finnes det ikke en fasit på livet, men jeg tror det er mange ting vi kan gjøre for å hanskes med intoleranse og samarbeidsproblemer.

For det første må vi huske på at det ikke bare er oss selv som sliter med tidvis nedsatt toleransefaktor, alle mennesker gjør det. Noen er svært rigide og narrowminded, det kan være kulturelle, religiøse, sosiologiske eller personlige årsaker til dette. Toleranse praktiseres ikke bare på det personlige plan, men i relasjon til andre. Familiens samlede verdisyn vil derfor være svært utslagsgivende for den miljømessige toleransepåvirkningen. Toleranse er like "arvelig" som intoleranse. I skolen er det derfor ekstra viktig at riktig etisk verdisyn formidles, for nettopp å kunne veie opp avvik i hjemmene eller i fritidsmiljøer som gir negativ utvikling av toleransen. Noen nordmenn er overrasket over at enkelte innvandrere ikke er mer ydmyke og går stillere i dørene fordi de har vært så heldige å få komme hit. Disse innvandrerne er også mennesker med toleransemuskel. Mange har utfordringer med toleranse fordi de har en bakgrunn som ikke har dyrket toleranse for annerledeshet, selv om de selv har trengt beskyttelse og hjelp fra de som er annerledes for dem. De største rasistene jeg har møtt er selv innvandrere som rakker ned på andre innvandrergrupper. Det forteller meg at toleranse er komplekst livnært.

Jeg påstår igjen at toleranse og intoleranse ikke er statiske faktorer, men kontant påvirkelige og forandelige. Alle ting som skjer i samfunnet påvirker vårt syn, og det er derfor så viktig å få "debriefe" misnøye og ta debatten rundt intoleranse, slik at den ikke "mugner på rot" og gror seg fast i folk. Det er viktig å ha en arena for slike diskusjoner, i skolen, i hjemmet, i offentlige debatter. Ekstra viktig er det å få se andre i øya og høre forskjellige meninger når man debatterer, for anonymisert debatt på nett kan gjøre vondt værre. Da får intoleransen gjemme seg bak en maske av teknologi og bokstaver, mens det er vårt sanne ansikt som må frem for at intoleransen skal kunne møtes med aksept og utfordrende spørsmål. Spørsmål som skaper refleksjon, ettertanke og trenger konkrete svar. Intolerante meninger er ikke farlige i seg selv, men de er smittsomme "bakterier" i et samfunn som kan skape "sykdom" og skade hvis de får tære på samfunnet bærebjelker som demokrati, likeverd, likestilling, ytringsfrihet, et humanistisk menneskesyn som verdsetter menneskeliv uansett, og personlig valgfrihet.

Vi må på det personlige plan våge å utfordre våre egne tanker og ubehag når vi merker at vi har følelser vi føler skam på å uttrykke offentlig, som vi innerst inne vet at ikke er riktig. Vi må våge det for å ikke bli et forkrøplet menneske som råtner i egen bitterhet, ensomhet og sprer uhygge blandt våre medmennesker. Gjør du det har du tapt uansett hvor gode du syns idéene dine er.

Mange intolerante mennesker søker fellesskap med andre intoleranter for å få støtte på sin intoleranse, for å få den validert, føle samhold og at de har rett, komme i flertall, få sin vilje igjennom. Vi må heller aldri bli redde for å utfordre og kreve svar fra disse grupperingene, uansett om de er politisk motivert til makt i samfunnet eller har andre interesser som et fellesskap med likesinnede. Spør og krev svar er min oppfordring! Det absolutt farlige er når intoleransen gror inn i samfunnet gjennom intolerante politikere som endrer samfunnsstrukturen til å bli intoleranse satt i system. Jeg vil kjempe til mitt siste åndedrag mot slik uetisk og urettferdig behandling av mennesker.

Når f.eks Frp sier at det er for mange innvandrere i Norge og ønsker å stanse "snikislamering" og "utvanningen av norsk kultur", slik bl.a Christian Tybring-Gjedde har talt for gjennom flere kronikker i avisa må vi våge å spørre hva han er så redd for. Han uttrykker misnøye med annerledesheten innvandrere har bragt med seg til Norge, den er omtalt som en trussel mot det "norske". Men hva er i utgangspunktet galt med annerledeshet? De adopterer selv nye trender og tenkning fra utlandet, så annerledeshet kan ikke være dekkende nok som trusselbilde. Er det utseeende som provoserer? Fargen? Klærne? Skikkene? Er noen mennesker mindre verdt fordi de er fattigere? Er de dummere fordi de ikke har samme ressurser? Det er misforstått å tro at innvandrerne i Norge er et problem. Tvert i mot er de en stor og uerstattelig arbeidsressurs som bidrar til økonomisk vekst og fremgang i BNP. For øvrig stanset vi arbeidsinnvandringen til Norge på 70 tallet, og antallet flyktninger og asylsøkere som godkjennes for opphold reduseres hvert år. Det blir derfor latterlig å si at vi må stanse innvandringen. Det de burde sagt er hva de mener, nemlig at  "vi vil ikke ha de menneskene her selv om de dør der de er nå. de kan få litt småpenger som ikke hjelper dem stort, eller de kan dra et annet sted enn hit". Da hadde folk forstått hvor råtten politikk de faktisk fører.

De utfordringene som vi står ovenfor er når andres levemåter forstyrrer våre egne. Det blir disharmoni i vårt nærmiljø eller inne i oss selv. Kjente problemstillinger til irritasjon er for eksempel lukt fra matlaging, unger som løper ute og bråker til sent på natt, svettelukt, manglende deltagelse på dugnader, tull med søppelsjakter på grunn av poser som ikke knytes igjen, manglende norskkunnskaper, manglende ønske eller vilje om å gjøre ting slik "vi" gjør det i Norge til vanlig. Spesielt muslimer har provosert på seg mange på grunn av deres ønske om egne måter å gjøre ting på. Alt fra spesialslaktet kjøtt, bønnepauser, ønsket om kjønnssegregering (fra enkelte), store ungeflokker, hjemmeværende mødre, hijab og provokasjoner på grunn av harselas med profeten fra karikaturtegninger har vært tema som har skapt hissig debatt og illsinte mostandere på hver sin ytterside. Politihijabsaken fikk et så voldsomt omfang så man skulle tro at landets suverenitet sto på spill. Å se for seg et par hijabkledde politikvinner provoserte enkelte så sterkt at det truet deres identitetsbilde ut fra nasjonal og kulturell virkelighetsforståelse. Vi andre ristet på hodet og visste ikke om vi skulle le eller gråte av de følelsesmessige vulkanutbruddene til politihijabmotstanderne. Da var det svært mange som møtte sitt toleransenokpunkt. "DER gikk grensa! Jeg kan tåler mye rart, men der! det! nå! Nå er det nok osv."

Selv møtte jeg mitt toleransenokpunkt da jeg skulle gå på et foredrag hvor jeg ble stanset i hovedinngangen og bedt om å gå til "kvinneinngangen på siden". Jeg kjente hvordan raseriet boblet i meg av misnøye over å bli behandlet som en annenrangs menneskestandard som hunkjønn. Selv om arrangementet var religiøst forankret og organisasjonen står for et svært konservativt verdisyn, provoserte det meg at de fikk lov til å utøve sine sære meninger i praktisk handling i Norge. De ble senere forvist fra både Høyskolen i Oslo og Sogn videregående fordi ledelsen ved skolene ikke kunne innvilge utleie til en organisasjon som utøvde misjonering av slike verdier. Er det riktig av norske skoler å nekte utleie til noen som har andre verdier? Hvor går toleransens grenser?

Vi må akseptere at folk er forskjellige og vi må respektere mennesker som individ selv om deres tanker, handler eller idéer fraviker våre egne. Men vi trenger absolutt ikke å tolerere og respektere verdisyn og handlinger som strider mot et godt menneskesyn, frihet, demokratiske prinsipper, likestilling, ytringsfrihet og menneskerettighetene.

Jeg tror på få forbud, men like muligheter. Jeg tror på konfliktløsning gjennom dialog og inkludering. Jeg har tro på at folk vil jobbe for det beste og ønsker seg et godt liv, selv om vi har forskjellige meninger om hva som er "godt" og hvordan vi skal få det til som et samfunn.

Jeg vet også at man kan lære seg å tåle mer enn man trodde hvis man legger godvilja til og spør seg selv "hvor viktig er egentlig akkurat dette?" Når det virkelig gjelder ser vi at mennesker har ressurser og muligheter som mennesker og ikke som etnisiteter, vi ser at medmenneskelighet får grobunn når samfunnet kan tilby trygghet og en viss økonomisk standard til alle. Vi ser også at nestekjærlighet gror der det stimuleres til det.

Jeg har begynt å kalle en spade for en spade, og ikke gjemme fordommene mine i en mørk kjeller. Syns jeg at en somalier snakker for høyt, så innrømmer jeg at jeg syns han gjør nettopp det. Det er ikke noe galt med alle somaliere av den grunn. Det er det at han roper når han prater som irriterer meg, og i min kultur er det en uhøflig handling som uttrykker aggresjon eller mangel på respekt. Det gjør det ikke i Somalia. Jeg må tåle at de roper på gata, men om jeg snakker direkte med en som roper kan jeg si "vær så snill å ikke rop så høyt, det føles ubehagelig for meg."

Når jeg en dag jeg er sliten og bare vil ha raskt hjelp møter på enda en saksbehandler som snakker gebrokkent eller ikke forstår meningene mellom linjene i det norske språket kan jeg nesten fly i flint av sinne. Men jeg vet også at innvandrere må sysselsettes for å få et godt liv i Norge, og at jeg kan si til denne kvinnen at "jeg forstår ikke hva du mener nå, har du forstått hva jeg spør om egentlig?" Det er ikke noe galt med alle innvandrere av den grunn.

De fleste mennesker tilpasser seg slike høflige forespørsler og gjør de ikke det, så har begge to valget mellom å velge å akseptere tingenes tilstand slik de er, eller å gå fra hverandre. Har du en nabo som roper døgnet rundt og nekter å gi seg kan det kanskje bli aktuelt å flytte. Det er jo ikke straffbart å rope, og lite man kan gjøre med loven i hånd. Mange nordmenn har flyttet fra Groruddalen de siste årene nettopp fordi annerledesheten blir for forstyrrende. Jeg kan ikke si at det er rett eller feil, men det er naturlig når enkelte områder blir overbefolket med minoriteter. Ideelt sett burde innvandrerbefolkningen vært spredd i en større radius for å øke positiv integrering og forhindre belastningsskaden på de som allerede bodde der. Bosetning av flyktninger og asylsøkere skjer ikke lenger i Oslo, men vi kan ikke nekte folk å bo hvor de selv vil. Det ville i såfall vært svært traumatisk for alle de nordmennene som søker seg til byene som opprinnelig kommer fra landsbygda. Det er mange som ikke vil bo i Finnmark, ikke bare somaliere. En sentralisert politikk som stimulerer næringsdrift, arbeidsmarkedet og god kommunal drift i distriktene vil også tiltrekke seg et høyere antall innvandrere. Vi må slutte å se på "dem" som et problem, og begynne å forholde seg til alle som likeverdige nordmenn.

Syke, handicappede og hjelpetrengende er avhengig av toleranse for å klare seg i hverdagen. Noen av oss tåler å vaske og stelle voksne tross det ubehaget dette medfører, mens andre aldri kunne forestille seg å gjøre det. Men så plutselig er det en av våre nærmeste som trenger hjelp til intimstell, da gjør vi det kanskje allikevel? Da jeg begynte i hjemmesykepleien for en del år tilbake tenkte jeg de gangene da vemmelsen slo over meg at "tenk at dette er din egen bestemor". Så høyt som jeg elsker min egen bestemor ville jeg gjort hva som helst for henne, selv om det er "ekkelt" eller lukter vondt. En god venn av meg hadde en kjæreste med en sykdom som gjorde at hun måtte få stomi (utlagt tarm, pose på magen). Det krevde mye tid, trygghet og toleranse for å finne tilbake til et sexliv som fungerte for dem begge. Men det gikk. Kunne du hatt en funksjonshemmet partner?

Homofile har møtt mye intoleranse, men da Krf politikerens egen sønn sto frem som homofil måtte hun tenke på nytt og legge godvilja til. Skulle hun jobbe for at sønnen ikke skulle få oppleve kjærlighet og aksept i samfunnet? Nei, hun endret standpunkt. Slike handlinger står det stor respekt av. Ikke alle klarer å gå inn i seg selv og utfordre sin misnøye med annerledeshet.

Mobbing i skolen og arbeidslivet eksisterer i høy grad selv om samfunnet utad fremstår som inkluderende og trygt for alle. Toleranse for annerledeshet er også problemet bak mobbing. Hva som helst som kan knyttes til annerledeshet kan være grunn for utfrysning, plaging, mobbing og vold. Selv barn i barneskolealder kan utøve de grusomste handlinger. Det viser igjen at toleransemuskelen må trenes og ivaretas av flere enn enkeltmennesket. Barn trenger å bli lært opp til å bli gode voksne toleranter, og her må vi voksne gå foran som et godt eksempel i handling og gjerninger. Det hjelper lite å si til barna sine at de ikke skal plage andre, når de selv utviser stor intoleranse for annerledeshet i eget liv. Learning by doing funker best.

Som arbeidsufør har jeg møtt fordommer da jeg brukte hjelpemidler som rullator og rullestol, jeg har kjent på hvordan det er å være annerledes da jeg gikk i hijab. Jeg vet noe om hvordan det er å bli spurt hver eneste dag om hvor du kommer fra eller hva du mener om selvmordsbombere. Jeg vet også en del om hvordan det er å være norsk; være gjestfri, demokratisk, hjelpsom og snill. Bruk dette om det er det du identifiserer deg med som "norsk". Bare vær litt grei, legg godvilja til, prøv å sette deg inn i andres ståsted og bruk empati. Bli kjent med dine egne grenser og dine ståsted, slik at du kan finne dine nokpunkt og stå for dem. Først da kan vi møte hverandre med fullt likeverd. Jeg er ikke enig med Sarah Azmed Rasmussen som skrev i Aftenposten onsdag at hun meldte seg ut av den kollektive kjærligheten etter 22/7. Jeg mener at vi må gjøre alvor av den og ikke bare prate. Nestekjærlighet, solidaritet og medmenneskelighet er sivilisasjonens og det moderne samfunnets nøkkel til fungering. Vi har alle hver vår nøkkel i kraft av vår tilstedeværelse og stemmerett. Timene etter at bomba i regjeringskvartalet gikk av ba politiet folk evakuere sentrum av Oslo. Vi bor her. Jeg fikk telefoner fra fjern og nær fra folk som ville ta oss i mot og gi oss husly om vi måtte emigrere. Det var noen timer jeg fikk kjenne på uroen, vurderingen om hva man skal pakke eller ikke, og hvordan det føltes å skulle rømme fra sitt hjem av sikkerhetsmessige grunner. Hvordan hadde min toleransemuskel opplevd det om det hadde brutt ut krig i Norge? Er det ikke litt smålig å henge seg opp i detaljforskjeller når andre mennesker rømmer for livet fra krig og sult? Jeg syns i allefall det, og tror vi alle trenger en oppvekker der vi sitter i vår velstand og fordragelighet, og nestekjærligheten visner i takt med lønnsøkningen.

Jeg utfordrer deg til å snakke om dine fordommer og kjenne etter hvor ditt nokpunkt er, for skal toleransemuskelen vår holdes ved like må den jobbes hardt med og stadig utfordres, strekkes og tøyes. Når det er noe du ikke tolererer så spør deg selv hvorfor? Nøkkelen er villighet.

Lykke til!