"Den gode rusen"

Snart er det ferie og høytid, og mange gleder seg til å puste ut julestresset, lene seg tilbake og åpne ei flaske. Eller to. For mange er avslapning, kos og hygge forbundet med alkohol. Vi nordmenn har et noe merkelig forhold til bruk av alkohol, det er sett på som kontinentalt og nærmest radikalt å drikke vin til middagen på hverdagene, for å ikke snakke om lunsj eller morgenmaden som våre naboer i Danmark kaller det, mens i helgene, feriene og spesielt i høytidene forbrukes det store mengder alkohol i de tusen hjem. Nå skal det for alvor kobles ut, koses og nytes. Vi skal få lov å skru av stresset som spinner i hodet, kravet om effektivitet, huskelister og verdensproblemer, nå skal verden bli liten, nær og bare for oss. Skuldrene skal senkes og vi skal nyte!

Det er stor forskjell på å bruke alkohol og misbruke det. Hver gang media omtaler rusens skadelige konsekvenser, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, er det mange som avfeirer det hele som konservativ, moralistisk, statlig overprøving. At vi har vinmonopol og høy aldersgrense for kjøp av sprit, sjenkestuer som stenger relativt tidlig og kommunal styring av skjenkebevilninger, ses på som streng alkoholpolitikk i europeisk målestokk. Samtidig har vi de laveste tallene for alkoholmisbruk, skader og sosial elendighet som følge av rusbruk. Det er ikke til å stikke under teppet at økt tilgang på alkohol, gir økte skadevirkninger. Både på enkeltindividet og på samfunnet som helhet. SIRUS (Statens Institutt for rusmiddelforskning) bekrefter at alkoholbruk gir økte skader.

Det er også bevist at opplysningskampanjer om hvor skadelig alkohol er, ikke påvirker folks forbruk i særlig grad. Det vil jo si at min bloggpost antagelig ikke skremmer noen til å begrense inntaket denne jula heller.. Så hva er det med denne rusen som er så "god" og forlokkende?

Alkohol er en viktig del av vår kultur. Helt siden mjødens dager har øl stått sterkt i vår tradisjon. Det brygges fortsatt hjemmelaget øl flere steder i landet, og tradisjoner som "fredagspils" på jobben, og "vinlotteri" har forankret seg som en naturlig del av vår moderne verden. Det blir sett på som dannet å kunne mye om vin og være kultivert innen alkoholens bruksområder. Det er foruroligende nok også de høyeste utdannede som drikker mest.

Ok, så vi drikker fordi det er det vi "gjør" her i Norge. Vi er nordmenn, vi drikker. Men stadig fler av oss velger det bort. Av forskjellige årsaker kommer både yngre og eldre frem til at livet er best edru. For meg har erfaringer med eget alkoholkonsum i tillegg til mine omgivelsers alkoholforbruk gjort at jeg tok et standpunkt om å kutte det helt ut.

For det som skjer når noen inntar alkohol er at de raskt forandrer personlighet. Merkbart endres humøret etter selv et lite inntak, senere begynner rusen å redusere kroppens evne til å holde balansen, snakke, bevege seg normalt, tenke normalt, handle og reagere normalt. Man blir "rarere" jo høyere alkoholinntak man har. Alle vet at man ikke kan kjøre bil når man har drukket, men bilkjøring er ikke den eneste ansvarlige handlingen man som menneske skal stå for. Alt fra å passe på seg selv, sin egen sikkerhet, kunne kommunisere med omgivelsene og ferdes trygt, påvirkes av rusbruken. Politiet uttalte forrige uke i Aftenposten at stadig flere drikker seg forsvarsløse på byen i helgene, og i høst har debatten gått i forbindelse med rusbruk og overfallsvoldtektsbølgen i Oslo. Det er ingen som har rett til å voldta noen uansett hvor fulle de er, men det er et faktum at man er et lett bytte for uhell og overgrep når man har så høy promille at man blir sterkt redusert i tankegang og bevegelse. Man blir ute av stand til å ta vare på seg selv rett og slett.

Fordi folk reagerer så forskjellig på alkohol, både i personlighetsforandring og i mengdetoleranse, er det vanskelig å gi en generell regel for hva som er tolerant forbruk og hva som er misbruk. Og ikke minst, når bruken går over i avhengighet og man utvikler alkoholisme. En viss andel av befolkningen er disponert for avhengighet både genetisk og sosialt, og stadig yngre mennesker oppdager plutselig, og ofte så alt for sent at de har havnet i klørne på en farlig sykdom. Det som var fest og moro, ble til en livsstil, til et forbruk som kom ut av kontroll, til en besettelse rundt når og hvordan de skulle kunne få tatt seg neste drink. Nå er det langt fra de fleste som går rundt med en biologisk disponering for å utvikle alkoholavhengighet, men det er fullt mulig å bli avhengig av alkohol både fysisk og sosialt. De som har prøvd seg på en sydentur med voldsomt alkoholkonsum i én eller to uker, og raskt sluttet å drikke da de kom hjem har kanskje opplevd smertefulle abstinenser.

Når du drikker påvirkes omgivelsene dine. Voksne mennesker kan velge å være der, eller å gå om de føler personlighetsendringen blir for ubehagelig. Det kan komme store følelsesmessige utbrudd av "uforståelig" glede, hyl, latter og dans, men også sorg, tårer, mismot, depresjon og negative tanker. Noen sovner, mens andre blir aggressive. "Ja, sånn er det på fest", tenker du sikkert. "Gutta skryter og sloss, mens jentene sipper eller danser". Men i familien kan slike endringer være svært skremmende for barn og ungdom, som blir utsatt for foreldrenes eller andres rusbruk.

Vi som har vokst opp med alkoholikere i familien eller slekta, har lært oss å ta vare på disse. Ta hensyn, hjelpe, passe på, forstå, trøst, vaske, låne bort penger, lyve og synes synd på. Ikke bare når de drikker og utagerer, men vi har utviklet en mental radar som hele tiden sveiper landskapet etter signaler på når neste fyll kommer, hvorfor den kommer (har jeg gjort noe galt?), om noe kan gjøres for å forhindre den (som å gjemme penger, kaste flasker mm), at vi må passe på at ikke noe skjer mens dette pågår, og i tillegg være klar til å rydde opp, vaske, skjule og lyve dersom det trengs i etterkant for å dekke over skammen. Skammen over at din far, mor, onkel eller bror oppfører seg slik. Noe som du for all del ikke ønsker skal komme ut av husets fire vegger. En hemmelighet mange bærer med seg hele livet. Høyt alkoholforbruk og alkoholisme fører med seg problemer med relasjonene i familien (sjalusi, vold, seksuelle overgrep, utroskap, slossing, problemer med politiet), det påvirker økonomien, det skaper utrygghet, det skaper skam og ekstraarbeide med å skjule det hele og "smile" utad. Det skaper søvnløse netter med bekymringer, det skaper en gnagende "samvittighet" i magen som gir magesår av fortvilelse. Når skal det ta slutt? Når blir neste gang? Tusener av barn har fått sine liv ødelagt på grunn av andres alkoholforbruk. Og skadene tar ikke slutt når de vokser opp og flytter ut, de sitter igjen på sjel og sinn og farger deg som person for resten av livet. Mange blir selv alkoholikere eller gifter seg med dem, ubevisst for å holde det kjente familiemønsteret i gang.

Selv om jeg selv ikke har drukket en dråpe alkohol på snart 8 år, unner jeg andre å bruke alkohol dersom de føler det rett for seg. Det jeg maser om, igjen og igjen, er at folk skal være sitt forbruk bevisst, tenke på hvor og hvor mye de drikker, hvordan de påvirker andre, spesielt barn, og be om hjelp hvis de føler at drikkingen har kommet ut av kontroll. Det er nemlig hjelp å få, enten du trenger akutt avrusning, råd om moderat forbruk eller ønsker å leve helt rusfritt. Det finnes også hjelp for oss som har vokst opp i, eller er i familie med eller venner med alkoholikere. Hjelp som innebærer et fellesskap av støtte, trygghet, oppfordring til å ta vare på seg selv i situasjonen og som er der når du trenger noe å snakke med. Noen som ikke fordømmer, noen som vet hvordan det føles, og har vært der selv.

Jeg er en av dem. Du kan ringe meg.

Det er ingen gyllen regel for når ditt eget alkoholforbruk eller andres er gått over grensa, men føler du at det er noe å bekymre seg over, så ta kontakt. De fleste utsetter alt for lenge å si noe om situasjonen.

Eller du kan ta kontakt med noen av disse hjelpeinstansene;

08588 Rustelefonen
23348200 Trasoppklinikken
815 33 300 Kirkens SOS
911 77 770 Anonyme Alkoholikere
Al-Anon (familie og venner av alkoholikere)
ACA voksne barn av alkoholikere

Ellers ønsker jeg alle mine lesere en riktig god jul og et godt nytt år! Husk måtehold og nestekjærlighet!

Foto: Dagbladet

Treningsdagbok

Optimist som jeg var, la jeg ut på langtur og sliten blei jeg. Stolt og glad fordi jeg klarte å gjennomføre. Nå, nå er det vel over med passivitet og isolasjon tenker jeg!?

2. dagen gikk greit, merket ikke stort.

3. dagen sa det pang! Tre ribben lå i klemme på grunn av muskelspenninger i ryggen, og etter en formiddag hvor jeg måtte bruke timesvis på å rulle meg ut av senga, inn i joggedressen og i taxi til behandleren fikk jeg bort den værste smerten. Jeg kunne puste fritt igjen, selv om hele ryggen verket som et åpent sår. Med streng beskjed om å TA DET MED RO, og å skulle trene opp ryggmuskulaturen før jeg gikk på slike langturer, kjøpte jeg meg en gymstrikk og en bodyball på vei hjem. Jeg satt lenge og skulet på utstyret og lurte på om det var under min verdighet med slik "trim for eldre".

Det tok dog ikke lang tid før jeg fikk det for meg at jeg skulle ta utfordringen å sette i gang med trening. Er det ryggmuskler han vil ha, er det faen meg ryggmuskler han skal få! Og 1 - 2 - 3 og kom igjen! Der var jeg i gang ja, med full musikk i stua, yogamatta rullet ut over gulvet, og jeg i full vigør med denne lange termen av en strikk med to håndtak i hver ende. Det er ingen begrensning for hva man ikke kan gjøre med denne strikken, og jeg lot meg ikke stanse.

Senere brukte jeg en evighet på å pumpe opp dette monsteret av en gymball, som jeg aldri syns ble hard nok. Den har en tung ende, og den har en slags antiskli-forsterkning i bunnen. Den kan hoppes på, gynges på, rulles, ja, nesten alt. Det eneste jeg ikke har fått til er å stå på hodet på den!

Så mens jeg gynget og herjet på denne ballen, satt jeg med en liten ball i hånda som skal trene armmusklene. Tjo og hei, hopp og sprett. Fin musikk ja, moro dette her, og sliten blei jeg heller ikke.

Neste dag;

Jeg ligger i senga, åpner øynene og lurer på om jeg har vært i en bilulykke jeg har glemt. Jeg kan nesten ikke røre meg. Jeg har vondt fra toppen av hodet og i hvert hårstrå, gjennom nakken, ryggen, hoftene, beina og ned til tærne. Armene klarer jeg ikke å røre. Jeg griper tak i dyna og prøver å dra den av meg, men klarer ikke. Tårene renner ut av øynene og jeg begynner å bli alvorlig redd. Hva har skjedd??

Treninga ja! Men? Jeg gjorde jo nesten ingenting!? Kan det være? Au! Jeg klarer ikke åpne døra til badet, og jeg går krøkkete og sammenrullet gjennom rommet bort for å sette på kokende vann i dusjen. Sender en bønn til Gud, og en stor takk til Hjelpemiddelsentralen for at jeg har fått en dusjkrakk jeg kan hvile meg på. Sånn ca 3000 liter senere er jeg hakket mer bevegelig og klarer å tørke meg selv, dra på meg noen klær og ta meg til kjøkkenet for å koke tevann.

Leter etter mobilen min og ringer fysioterapeuten.
"Jeg tror kanskje jeg trenger litt hjelp med et treningsopplegg jeg.."

Har jeg glemt at ME ikke er dårlig kondis? Ja. For hundre tusende gang, jeg har glemt det fordi jeg ikke vil huske det! Jeg vil bli frisk!!

Og mens jeg venter på fysioterapeuten, så går jeg og legger meg igjen jeg.. Hvis jeg klarer å få rikket på dyna. Au!

.. og kom igjen!

Jeg elsker å trene. Fra jeg var ei lita jente har jeg spunnet rundt så ofte som jeg kan, er det en sykkel, skateboard, rollerblades, ski eller joggesko er ikke så viktig, bare jeg kommer meg fremover og har det gøy. Løping var min store favoritt. Kickboxing, turn, håndball, karate, fotball, vekter, sykling, spinning, funk, aerobic, - alltid trening. Jeg  jobbet som aerobic-, funk- og spinninginstruktør i over ti år, og har trent nesten hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg så på meg selv som en Nikegirl, "just do it", med lange løpeturer i naturen og langs landeveien. En mil hver dag var bare deilig. Jeg underviste mellom 7-15 aerobictimer hver uke i mange år.

Men så kom ME..

Jeg ble sengeliggende uten evne til å gå uten å svimle. Jeg kunne knapt gå, og hadde ikke pust til å holde en lengre samtale. Svimmelhet, lyd- og lyssky. Årene gikk.. Livet mitt ble forandret fra å ta 100 kg i benkpress til å trenge støtte for å komme meg opp trappa på 5 trinn. Gradvis ble jeg bedre etter nærmere to år, men fikk så et kraftig tilbakefall og har først nå det siste året begynt å få det gradvis bedre.

Jeg aner ikke helt hva som har gjort det, jeg har prøvd mye forskjellig behandling. Kanskje har det bare "brent ut" av systemet? Kanskje har åresvis med akupunktur gitt varige resultater?

Det som er så lett å glemme etter å ha vært langtidssyk er at man ikke våkner opp en dag og er frisk. "Hei, nå tar jeg jammen å ringer jobben og ber om noen vakter. Også stikker jeg innom og spinner en time etterpå. Ha det!" Nei, det er ikke slik. Det krever gradvis tilnærming til et mer aktivt liv, og det er beinhard trening. Psykisk er det vanvittig utfordrende å skulle se fremskritt i små baby-skritt som virker helt banale. I fjor vinter gikk jeg for første gang på flere år rundt blokka på egne bein uten rullator! Jeg prøvde å være glad, men samtidig var den gamle aerobicinstruktøren i meg fortsatt rasende over funksjonsbegrensningen som tok fra meg det aktive livet jeg levde og virkelig elsket. Gradvis har jeg kommet meg på litt lengre turer og i dag kan jeg gå på egne ben over 3 km. Det føles helt vanvittig deilig og så befriende å være litt "normal" igjen. Men jeg vil videre!

Jeg har nå opplevd hvor tungt og umotiverende det er å ha en stor, tung, slapp og ukoordinert kropp å skulle flytte på. Jeg må ironisk nok le når jeg ser meg selv slite med de minste øvelser. Den gamle aerobicinstruktøren spratt opp og ned uten å foretrekke en mine og kunne holde det gående non-stop i mange timer. Den gangen trodde jeg at folk som ikke var like spretne som meg selv var late eller uvillige til å "ta i et tak". Jada, det kan jo hende at noen faktisk var det også, men jeg ser nå at de som var overvektige, utrente, kanskje hadde skader eller sykdommer sleit tungt i forhold til de slanke, friske og spretne. Idiotiske motivasjonsrop som ".. og kom igjen!" ble servert over høytalerne, til dundrende discomusikk og tellinger som "1 - 2 - 3 - 4 og kom igjen, én gang til!" ".. og litt til! TA I DA!". Nå må jeg le her jeg ligger på mitt eget stuegulv og knapt klarer å henge med på mer enn to låter. Der det å gjøre styrkeøvelser er som å klatre på toppen av et fjell. Jeg har en svekket muskulatur og er helt utrent. På 7 passive år har alle cellene i kroppen min fornyet seg. Ingen av disse husker faktisk hva jeg drev med før. Det er jo verdt å tenke på. Det er som å skulle lære seg å bevege seg helt på nytt. Balanse, styrke i kroppsholdningen og hele tiden være på vakt for Mr. Melkesyre som gjør livet så surt. Jeg må holde meg unna han. ME er en restitusjonssvikt i kroppen, så all hard trening gjør deg rett og slett værre. I denne tilfriskningsfasen innbiller jeg meg at det er viktig å trene litt, men ikke for mye. Finne ut hva jeg tåler og presse bittebitte litt, men ikke mer. Det er en utrolig vanskelig oppgave. Siden restitusjonen er forsinket blir også Mr. Melkesyre forsinket. Det betyr at dagen etter trening kan virke grei, men 3. dagen slår det til med lammende smerter, stive ledd og skjelvinger i musklene. Hjernetåke, verking, hodepine, feber og sengehvile i kanskje en uke. Derfor er det viktig å IKKE overdrive.

Samtidig tenker jeg at jeg aldri blir noe bedre heller av å ligge på sofaen og hvile. Alt har blitt svekket over tid og nå må jeg utsette meg selv for ubehag. Komme tilbake igjen. Og det går fremover. I morgen tenkte jeg å gå en tur på 6 km for å sjekke hvordan jeg klarer det. Klok av skade går jeg langs trikkelinja, så jeg kan kapitulere om jeg får skjelvinger i beina og må gi meg før målstreken.

Og blir jeg noen gang frisk igjen, og begynner jeg da som treningsinstruktør igjen, så skal jeg aldri aldri rope arrogant til de som bærer tung og sliter med å holde tritt ".. og kom igjen!". Jeg har erfart hvordan det er å være på den utrente siden selv. Og det er et slit. Men jeg kan gjøre jobben!

Store tanker fra en liten sjel

"Mamma, hva betyr utilregnelig? Er det sånn at Breivik ikke skal i fengsel nå?"

Vi fikk en liten samtale her i går da Småttis hadde fått med seg nyhetene og debatten rundt Breiviks mentale helsetilstand. Det som ofte overrasker meg er hvor raske barn er til å ta poenget og se ting vi vokse ofte overser. Vi kan være så trent i å tenke på den måten vi alltid tenker, eller mangler den undersøkende fordomsfrie verdensforståelsen som barn og ungdom har. Som sakte men sikkert blir avslipt på samfunnets konformitet.

Etter en liten stunds stillhet kom det plutselig;

"Egentlig er det synd på Anders". 

Jeg ble mildt sagt overrasket, og sa "syns du det?"

"Ja. Han er jo syk. Han forstår jo ikke hva han har gjort. Og nå hater alle han." 

"Ja, jo.. du har jo rett"..

"Kanskje var han ikke slem med vilje, hvis han har sånne rare tanker i hodet sitt og ikke kan noe for det. Han var så slem mot mange, men hvis han ikke hadde vært syk hadde han kanskje ikke gjort det?" 

"Nei, det er sant. Det kan hende at han ikke hadde gjort det da".


"Også hadde han det ikke bra hjemme da han var liten. Kanskje det er derfor han har blitt så sint på andre mennesker? Fordi han er lei seg og sinna, og fordi mammaen og pappaen hans kanskje ikke var snille mot han?" 


"Ja, vi vet jo ikke helt hva som har skjedde der hjemme, men det har stått noe i avisa om det.. at alt ikke var helt bra. Noen voksne var bekymret for Anders da han var en liten gutt og ungdom".

"Hvorfor gjorde de ikke noe da? Hjalp han til å bo et bedre sted? Hvis han hadde bodd hos oss mamma, er jeg sikker på at han ikke hadde blitt så sint og lei seg, og så syk i hodet sitt!" 

"Det kan vi ikke vite lille venn. Kanskje, kanskje ikke".

"Egentlig er det synd på han. Han kunne hatt en fin jobb om han ikke var syk, og kanskje noen venner. Eller om han var syk også, hvis han hadde hatt det bra kunne noen hjulpet han og gitt han medisiner, så kunne han sluppet å gjøre så dumme ting." 

"Ja, det har du vel rett i.."

"Nå må han være på sykehus-fengselet til han dør. Det håper jeg i allefall. For han kan vel ikke komme ut og ta oss vel?" 


"Nei, han kommer ikke til å ta oss eller noen andre. Fengselet passer på han nå, og snart skal sykehuset passe på han. Legene sier at han er så syk i hodet sitt at han må ha sterke medisiner og bli passet godt på så han ikke skal finne på noe mere slemt. Men det er ikke alle som er syke i tankene sine som er sånn som han. Han er veldig spesiell. De fleste som er syke i tankene og følelsene sine skader ikke andre, bare noen få som er veldig sinte, redde eller ikke forstår hvor de er eller hva som skjer".

"Det er veldig trist at dette skjedde. Stakkars alle de som døde."

Ja, det er veldig veldig trist.. Uforståelig trist og tragisk. Vi må bry oss om hverandre og passe godt på hverandre, så får vi håpe at noe sånt aldri, aldri skjer igjen.