Jeg ble umiddelbart sjokkert, men da jeg hørte at det var Kari Jaquesson som sa det, visste jeg at det ikke var ment på en ondskapsfull måte. Kari er min gamle sjef, mentor og gode venninne. Hun er ei fantastisk dame. Tøff og streng, men god.
Det jeg tror Kari mente er at mange overvektige påberoper seg en "sykdom" og at overvekten deres skyldes utenforstående faktorer de ikke rår over. De avskriver seg altså ansvaret for egen livsstil, matvalg, inaktivitet, og ikke minst de enorme kostnadene fellesskapet belastes med på grunn av overvektiges økte behov for behandling, medisinering og behandling hos lege og på sykehus. Som de fleste vet er overvekt tidens største helsetrussel, som i seg selv kan virke ufarlig, men fører til økte komplikasjoner som diabetes, dårlig skjelettsubstans, smerteplager, tarm- og fordøyelsesproblemer, hjerte- og karsykdommer, kreft, depresjon, arbeidsuførhet og for tidlig død.
Den påstanden er jeg enig i. Jeg har møtt mange overvektige i mitt tidligere yrke som personlig trener og ernæringsveileder, og som alternativ terapeut. Det er vondt å innse at at man må ta ansvar for overspising, feilernæring og manglende trim. Det er mye mer behagelig å skylde på stoffskifteproblemer, "ustabilt" blodsukker, arv og "kraftig benbygning".
Nå kan vi diskutere om det er riktig at alle skal eller bør bekymre seg like mye om vekta si. Hvis noen vil være overvektige, så la de bare være det? Noen mener nei, de er en stor øknomisk belastning på fellesskapet, og overvekt er en arvelig miljøfaktor som igjen gir barn dårlige oppvekstvilkår og nedsatt helse i voksenlivet. Andre mener at det er menneskets rett til å leve på den måten de selv velger, innenfor de rammene som et samfunn kan tåler. Det er tross alt ikke kriminelt å spise seg i hjel. Jeg støtter nok det siste ståstedet og mener at vi ikke kan strekke ernæringsanbefalinger eller politiske mål lenger enn til rådgivning. Vi kan ikke ha et fedmepoliti som utsetter overvektige for unødvendig plaging eller mobbing. Og det er totalt umenneskelig å skulle utsette folk med over- eller undervekt for konstant kommentering, harselas eller passiv aggressiv påvirkning og manglende aksept for personen som et menneske, trosss vekt.
Hvis vi først tar for oss at overvekt er et problem, kan vi spørre hva det skyldes og hva som bør gjøres med det. Det er ingen hemmelighet at gjennomsnittsnordmannen har betydelig økt vekt og fettprosent enn for bare tyve år tilbake, og det er bekymringsverdig for samfunnshelsa at folk stadig spiser mer og beveger seg mindre.
Jeg tror at økt bevissthet er første mulighet til å få til en interesse for problemet. Hvordan vil vi se ut og hvordan vil vi leve? Hva er vi villig til å betale av egeninnsats og energiforbruk for å endre på livsstilen?
Det er utrolig lett å falle i vektklemma fordi ferdigmat er lett tilgjengelig, billig, økonomien er bedre, fråtsekulturen har slått røtter, og det økte stressnivået gir mer inaktivitet, opptar mye tid og familie- og samlivsstrukturen er stadig mer forandret. Flere bor alene, og færre er hjemmeværende (til å lage handle, lage mat og forberede måltid).
Så har vi den emosjonelle årsaken til overvekt. Vi spiser for kos, trøst, selskap, fordi vi kjeder oss, fordi noen byr oss, fordi det smaker godt, fordi det er sosialt, fordi det er tilgjengelig, fordi det er billig. Vi spiser det vi støter på, og åpner ukritisk munnen "on the go". Bakervarer, søtsaker, kjeks, kaker og snacks finnes i tusenvis av varianter og bugnende hyller frister. Reklamens makt er stor, der vi hjernevaskes kveld etter kveld på tv med "kosepose" og "du kan unne deg noe godt". "Fordi du fortjener det" faktisk. Den psykologiske faktoren i markedsføringen av matvarer i snacksmarkedet, spiller på at du kan bruke spisingen som et fristed, en belønning, noe som hever seg over hverdagens trauste rutiner som en "impulsiv lykke".
Personlig tror jeg den psykologiske og følelsesmessige faktoren til overvekt er større enn det treningssentere og ernæringsrådgivere vektlegger. Alle slankekurs og raske løsninger, taler til folk som vil ha fjernet problemet på en enkel og behagelig måte, men ikke til de som vet at det er disiplin og jevnt, hardt arbeid som gir varige, gode resultater. Avhengighetsproblematikk og spiseforstyrrelser preger et stadig større antall mennesker. Sukkeravhengighet er like sterk og plagsom som annen rusmiddelavhengighet, som f.eks opiater.
Ubetenksomhet, manglende interesse og mangel på tid, motivasjon og kunnskap gjør at mange bare siver ut, uten å ta situasjonen på alvor før de opplever å møte seg selv i døra. Og da kan det ha gått så langt at det krever profesjonell hjelp for å få til en merkbar endring og kanskje også medisinsk assistanse.
Summa summarum mener jeg at sunne folk har kloke hoder, friske kropper og en vekt de kan leve godt med. Akkurat slik de er, og slik de vil være. Og at vi alle skal vokte vårt språk og vise empati for andre, uansett størrelse og skjønnhetsideal.
