Som tidligere fengselsbetjent og senere terapeut er jeg over middels interessert i å forstå kriminalitet og politikk i et humanistisk og psykologisk perspektiv. Galskapsdebatten lot ikke vente på seg, og den har utmattet en helt nasjon i tiden før rettssaken. Landets beste rettspsykiatere har ikke klart å enes om tiltalte er gal på folkemunne, klinisk gal eller også psykotisk. Som kjent er det kun psykosens mentale lammelse, i tillegg til bevisstløshet, som gir straffefritak i loven.
Så kom debatten om psykosen. Psykiatere, psykologer og folk flest har ytret seg, debattert og kranglet høylytt om psykosens form, utvikling, omfang og opphav. Ikke minst om psykosen bør gi utilregnelighetsdom, og derfor også straffefritak. Psykosen har mange ansikter, og hvis Anders Behring Breivik var eller er psykotisk, har han vist oss at en psykose ikke trenger å være til hinder for planlegging, bevisst kritisk tenkning og risikovurderinger. Kun den formen for psykose hvor tiltalte fullt ut tror han er f.eks en rosa elefant, er han ikke lenger ansvarlig, men utilregnelig. Hvis han lider av alvorlige vrangforestillinger vil han ikke kunne stilles til straffeansvar. En slik form for psykose hadde ikke tiltalte. Hvis han i det hele tatt hadde en psykose var det en form der hans vrangforestilling var knyttet til en idé som ga hans indre mentale og følelsesmessige kaos ytre mening.
Vi har gjennom media blitt kjent med at Anders Behring Breivik ble utsatt for grov omsorgssvikt i barndommen. At hans personlighet har hatt manglende utvikling og tatt varige mén av hva han ble utsatt for er det ingen i tvil om. Men bitterhet, hat, en følelse av å være annerledes, spesiell, mangle empati for andre, det er ingen automatikk i at han skal bli rasistisk, antiislamsk retrokorsfarer av den grunn. At han ubevisst velger seg en grandios løsning for sitt personlige problem ser jeg på som et resultat av hans enorme indre smerte, hans høye intelligens og enorme behov for å markere seg og bli sett. Å bli hatet eller elsket spiller ingen rolle for slike, han får oppmerksomheten hans syke personlighet så inderlig har kronisk udekket behov for.
Men hva feiler det han? Egentlig? Den siste rapporten om tiltaltes mentale helse slår fast en alvorlig personlighetsforstyrrelse med narcissistiske og dyssosiale trekk. Det rimer med hva vi ser og hører. Allikevel har han gått lenger enn hva en syk personlighet ville kreve. Han kunne ha blitt en familietyrann, spilt offer eller blitt en vanlig voldelig kriminell, men han gikk lenger. Mye lenger.
Jeg kjenner igjen hans måte å klamre seg til en trøst på fra muslimske jihadister. En virkelighetsforståelse som de selv ser som sannheten og rettferdigheten. Etter å ha vokst opp i urettferdighet, vold, fysiske og psykiske mangler, lidelse og frustrasjon, griper de sterkt og velvillig etter en krig å delta i. Engasjementet gir mening, håp og overbevisning om at alt er del av en større plan. Der lidelsen er midlertidig og at deltagelsen skal gi stor og rettferdig belønning en gang i fremtiden, om så etter sin død. Jeg har samtalt med politiske muslimer, f.eks palestinske Hamastilhengere som mener akkurat det samme som Anders Behring Breivik, bare at rollene er byttet om. Det er jødene som er de skitne inntrengerne, undermenneskene som ikke fortjener livets rett. Det er de palestiske kvinnene som skal føde nye krigere, og de skal vinne med å yte sitt blod. Martyrdøden er heltestatusen og ingen liv som går tapt er bortkastet, når det går til den gode saken. Dette overbevises små barn om, og de vokser opp med hjernevask av hat og ufri tenkning. De lærer aldri at jøder også er mennesker, og at jødiske barn er like uskyldige som deres egne barn er. Det er ikke rom for å begynne å tenke kritisk over egen ideologi, livet er så jævlig at trøsteideologien repeteres konstant, gjennom handlinger, lyd, bilde, sang, samhold og konstant hjernevask. De kaller det religion. De kaller det Guds vilje. Å delta i den hellige krigen er det eneste som gjør deres liv verdt å leve. Uten er verden ingenting, bare lidelse.
Det samme gjør Anders Behring Breivik. Han bruker sin såklalte ideologi for å klamre seg fast til sin egen virkelighet. Han har memorisert og nilest på dokumentet han har lappet sammen fra andres uttalelser og publikasjoner. I timesvis hver eneste dag har han sittet innenlåst på cella si på Ila fengsel og forvaringsanstalt og suttet på teksten som en narresmokk roer spebarn. Dette gir trøst for den indre lidelsen som velter rundt i han. Nettopp derfor rant tårene over for han i går, da hans eventyrideologi ble vist i form av en film i retten. Den stemningsfulle musikken kombinert med heltebilder, sterke symboler og slagord, ble så overveldende vakkert for tiltalte at han mistet kontrollen over følelsene sine. Det var som å se en bit av himmelriket han tror på og har kjempet for. Han er ikke det spor uberørt slik enkelte aviser har meldt. Mannen som i går satt på tiltalebenken viste både svette, uro, nervøsitet, redsel, forvirring, fortvilelse, annerledesfølelse og tegn på å være svært farlig og gal. Hans øyne lyste hjernevask. Og jeg har sett det før. I motsetning til de hjernevaskede jihadistene har ikke Behring Breivik vokst opp i krig med blodige kamper som daglig kost. Han vokste opp i et hjem som ikke tilbød nødvendig omsorg, grensesetting, trygg veiledning og normalitet et barn trenger. Det er også rapportert om psykisk sykdom blandt flere av hans nærmeste familiemedlemmer (mormor, mor mm). For å overleve mentalt utviklet hans hjerne sin egen virkelighet, slik at det hele fremsto som forståelig. Schizofreni er en sykdom som utvikler seg over tid. Genetisk kan han også ha nevrologiske skader i hjernen som påvirker hans tankegang, utvikling av psykisk sykdom og et forvrengt verdensbilde. Den som lider av dette forstår ikke selv omfanget eller alvorlighetsgraden av sin annerledestenkning, og holder ofte annerledesopplevelser skjult for omverdenen.
Når Brevik skriver sitt manuskript "2083" leser vi at hans verden ikke er sammenhengende, nytenkende eller logisk. Han avslører gjennom sin egenterapeutiske livsoppgave at han er svært syk og har en forstyrret virkelighetsoppfatning. Når han holder sin forsvarstale i Tingretten avsløres han ytterligere ved å vise at han ikke evner å samspille med de pålegg og anbefalinger han blir gitt av dommeren. Han klarer ikke å vise hensyn til etterlatte og pårørende som sitter i salen, fordi han rett og slett ikke forstår sin sak slik vi forstår den. Han har innrømmet i avhør, som er gjengitt i den første rettspsykiatriske rapporten, at han syns det var grusomt å "måtte ta livet av disse ungdommene". Allikevel ser han på dette som rene krigshandlinger en ridder av Knights Templar må utføre, for å redde verden. En blanding av psykiatrisk galskap, inspirert av data-spill, en politisk ekstremisme han har plukket opp i samfunnsdebatten, radikalisert ytterligere, og gjort til sin egen suppe. Blandet den med fantasi og egne psykologiske behov for å gjøre verden til et forståelig sted for den enorme indre smerten han befinner seg i. Uten "2083" er han ingenting, bare lidelse. Og det er en virkelighet hans hjerne ikke makter å slippe inn som et mulig alternativ. Det er slik mennesketsinnet er laget, vi lager sannheter ut av uforståelighet. Vi overlever, ellers blir vi gale. Selv når mennesket blir gal, opplever det selv at det ikke er det. Derfor må vi rundt reagere når galskap uttrykkes. Og som samfunn må vi kunne skille mellom radikale, ekstreme og sinnssyke ytringer og handlinger. Behring Brevik kunne ha blitt avslørt før 22/7.
Nå gjenstår det å se hvordan retten tolker tiltalte og dømmer i straffesaken. Folkelig gal eller klinisk gal, han har uansett, i vår kollektive virkelighetsforståelse, utført bestialske handlinger han skal straffes for, enten med fengsel, forvaring eller psykiatrisk tvangsbehandling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar