Å lære å gjøre noe kan være vanskelig. Ingen kan si hva som skaper en god bok, for hva som er godt varierer med smak og stil. Det forlag og flere erfarne forfattere vet, er i det minste hva som ikke er bra.
Våren gikk, jeg fikk bokkontrakt med et privat selskap og dro ut i verden for å sanke førstehåndsinformasjon til temaet jeg skulle skrive om. En ny sjanger, et stort prosjekt, en ukjent verden for meg. Mye arbeid, enda mer fortvilelse, troen på egen skaperkraft svant gradvis hen.
Høsten startet sterkt med et skriveseminar med Jan Kjærstad. Mannen er genuint smakfull. Han skaper litteraturkunst, prater med letthet om flere viktige tema innen litteraturens oppbydning, dramatikk og eksempler på fortellerstemme. Jeg føler meg igjen sterk og inspirert. Får tommelen opp for min bokidé.
Starter igjen på et 10-ukers kurs hos Niels Fredrik. Sene tirsdagskvelder sitter vi i Riverton-rommet på Litteraturhuset, i en gruppe på 8-10, og studerer hverandres tekster og får høre hva mesteren selv mener. Tilbakemeldingene gir meg nye tanker, et annet blikk, følelser jeg ikke hadde møtt før. Jeg leser mye skjønnlitteratur dette året. Oppdager en ny verden av språk, beskrivelser og stemninger jeg trodde jeg ikke likte. Nå vet jeg at jeg bare ikke hadde evnen til å smake på det.
Å utvikle lese- og skriveferdigheter handlet for meg i stor grad om å våge å tre ut i livet uten forventninger, fordommer eller forutinntatte meninger. Å våge livet selv. I møtet med etablerte forfattere, mange som drømmer om å være det, og bredden av akademiske- og journalistiske vinklinger, har jeg møtt mange mennesker som har etterlatt sterke inntrykk. Forfatterverdenen er verken varm eller inkluderende. Kunstnersjeler med store og sårbare ego, kjemper om forståelse, beundring og salgstall. Noen varme og selvsikre har jeg møtt, men jeg opplever at de fleste holder kortene tett til eget bryst.
Å skrive er å utlevere seg selv, sårbart og personlig. Den som skriver stiller seg laglig til for hugg. Det krever å ha nok tro på at man er noe, kan noe og at verden ikke går under om det ikke blir en salgssuksess.
Jeg sitter her nå og tenker at jeg fortsatt vil og tør. At boka jeg mener bør bli utgitt har livets rett. Min historie er noe verden fortjener å få smake på. En spire må få gro og vokse seg sterk.
Foto: Napkinwriter
- Takk til venner og bekjente som stadig spør hvordan skrivearbeidet går, og minner meg på det jeg ofte glemmer, at min stemme teller.
