Om å eie sin sannhet

Har du noen gang blitt bedt om å tenke positivt når tårene strømmer? Ta deg sammen? Tenke på alt du har å være takknemlig for? Etter å ha lest artikkelen i Morgenbladet i dag om kognitiv terapi, kom jeg til å tenke på en terapeut jeg prøvde for et par år tilbake som var besatt av tankestyrt positivitet. Jeg sier ikke at kognitiv terapi ikke har noe fore, men denne damen hadde åpenbart ikke forstått hvordan teknikken kan forløse i motsetning til å frustrere. Jeg mistenker at jeg har lest og praktisert mer om kogntitiv terapi og mindfullness-teknikker enn henne. Etter et halvt år ga jeg henne opp og gikk tilbake til gestaltterapien som jeg har funnet så brutalt skjønn og nakent utfordrende.

I vår kultur er det tabu å være nedstemt. Det er en uønsket situasjon for de fleste, om du ikke har som livsstil å være ungdomsdyster emo. Triste mennesker smiler jo ikke, de snakker om negative ting og det verste av alt, de kan finne på å gråte og lage mye ubehagelig oppstyr med sitt drama og støy.

Æsj, folk som er triste har et problem, og de må se og skjerpe seg. Hvorfor tenke så negativt?
Don't worry, be happy!

Det tok meg lang tid å forstå at det ytre presset om en viss forventet oppførsel eller omgivelsenes krav om å være enkel å omgås gjorde meg syk. Jeg fikk aldri lov til å være vanskelig eller mindre produktiv. Det passet aldri å ha en dårlig dag. Venner trekker seg gradvis unna om du ikke er til uforbeholden støtte og en konstant skinnende solstråle, kolleagene klager om du ikke utfører arbeidsoppgavene i et forventet raskt og effektivt tempo, og ikke minst, ingen vil ha med triste personer å gjøre. Hvem setter seg ved siden av mutte Marit i kantina? Det er forventet og et krav at du skal holde deg for deg selv til du har blitt bra igjen. Slik at vi kan orke deg.

Føler du for å snakke om de vonde følelsene dine eller renner du over av tårer og fortvilelse, da anbefaler vi deg en time hos psykolog. Kan du ikke gjøre jobben så sykmeld deg så vi kan få en vikar som leverer varene! Vi har ikke tid eller ork til menneskelig lidelse, men vi ser gjerne drama- og krimserier på tv hver kveld, så lenge vi kan trykke på av-knappen når vi har fått nok. Noen få enkeltmennesker skiller seg så klart ut, de har gjort det til sitt livs oppgave å redde verden og alle som trenger en håndsrekning. Men normen, bermen, de freser videre uten å snu seg tilbake to ganger.

Med snill pike-syndromet kom jeg langt som behager, mens innsiden ble fylt opp av det som ikke passet inn. Når jeg følte meg utilstrekkelig eller redd, ble krenket eller forbigått, var utslitt eller gjorde feil, da stappet jeg det ned i ryggsekken av hemmeligheter om mitt indre. Den ble til slutt veldig full og revnet. Tilbake satt ei utslitt dame med panisk angst og en nyfødt identitet som mislykket i samfunnets øyne. Ryggsekken var full av minner og en eksistensiell tvil om egenverdi. Den kunne umulig latt seg pakke noe strammere.

Når jeg i dag føler meg trist og lei, så sier jeg det som det er. "Jeg er nedfor. Jeg føler meg trist".
Jeg gråter når jeg føler for å gråte, og jeg ber om trøst når jeg trenger det. Jeg føler meg liten og ubrukelig når jeg gjør det, men jeg er i det minste ærlig. Og i ærligheten ligger det en styrke. I styrken ligger det et egenverd. I egenverdet ligger integriteten. Og i integriteten ligger friheten til å føle fritt og være den jeg egentlig er. Uansett hvordan og hvem jeg er må jeg først romme meg selv om verden skal få en sjans.

Slutt å be meg tenke positivt eller ikke være trist når det er nettopp det jeg er.
Aksepter meg slik jeg aksepterer meg selv.
Våg å bare være nær uten å prøve å forandre.
Det er i det nære møtet støtten og varmen oppstår. Den ubetingede aksepten.
Kjærligheten og nåden. Roen og tilliten. Det uforståelige får kontur av menneskelighet og liv. Det imperfekte ufeilbarlige.

Indre og ytre liv i balanse er et frisk menneske. Et friskt menneske er også et lykkelig menneske. Et friskt menneske våger å føle et bredt spekter av følelser samtidig som det har en rasjonell kreativ tanke som hanker oss opp før føleriene får oss til å gå til grunne. Slutt å måle og sammenligne. Aksepter og sett fri.

Du eier din sannhet. Jeg eier min. Passer det slik at våre sannheter finner hverandre er det fint.
Gjør de ikke det, er det bare sånn det er.

foto: matiwinnetou

Å bli møtt som menneske

Jeg har vært åpen om mitt forhold til angst. Jeg har skrevet om angstens begrensende smerte og isolerende lidelse, og jeg har delt åpent om min kamp om veien tilbake til livet. #ValgerdGjørTingHunIkkeTør på Twitter har vært en følgetong i høst og vinter hvor både bussturer, t-bane og togreiser har blitt beseiret med eksponseringshjelp og støtte fra venner og bekjente.

Jeg eksponerer meg for angst fordi jeg vil bli frisk. Jeg har lidd i over ti år med å skjule, kjempe og bortforklare mine begrensninger. Jeg har ikke vært et helt og lykkelig menneske så lenge angsten har vært min slavedriver og allmektige hersker. Nå har jeg erfart, innsett og lært at angsten "bare" er et symptom på andre bakenforliggende årsaker man må ta tak i om man vil få det bedre. Tabletter som demper og ruser bort angst har ingen varig virkning, derfor har jeg aldri brukt dem. Jeg har møtt mine frykter, én etter én, med venner som støtte, terapeuter som veiledere og livslyst som motivasjon.

Jeg føler at jeg har blitt møtt for den jeg egentlig er; ei tøff og sterk jente som aldri gir opp. Men det har en pris å stå frem. Jeg vil fortelle deg noe jeg opplevde i går for å gi deg et innblikk i hvordan det er å være "psykiatrisk pasient".

Timeavtalen kom fort i posten. Vurderingssamtale mandag morgen klokken ni. Jeg hadde bedt om hjelp til å jobbe dypere med angsten, finne meg selv, utfordre barndommens kaos og våge å vokse på innsiden. En samtalegruppe for sånne som meg var målet. Veien var innom flere møter med helsepersonell som vil vite alt om deg. En sårbar og skadet sjel skal være tykkhudet og frisk for å ikke bli ytterligere krenket i møtet med folk som har som arbeid å fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt. Brett ut og bøy helt tilbake, står det på melkekartongen. Det kunne det også stått på døra til psykiatrien.

Tidlig morgenstund, det beveger seg så smått med trøtte mennesker som starter dagen på distriktspsykiatrisk senter, og jeg går varsomt mot ekspedisjonen. Ubehaget er til å ta og kjenne på. Hva gjør jeg her? Hva om jeg treffer noen jeg kjenner? Jeg håper at de i så fall skal tro at jeg jobber her, og drar frakkeklaffen opp i nakken for å beskytte meg mot den kalde vinden.

Hun åpner den tunge døra med dobbel lås og uknuselig glass, og sier navnet mitt så lavt at jeg nesten ikke gjenkjenner det. I venstre hånd holder hun et ark og en overfallsalarm. Jeg ser på henne og håndhilser i hennes høyre hånd. Hun prøver å fremstå som høflig, men virker bare skeptisk. Sender et blikk som måler meg raskt. Jeg smiler tilbake og tenker at hun med stor sannynlighet har utviklet denne rutinen etter flere år i et arbeid hvor mangel på forutsigbarhet er normen. "Fjerde etasje", sier hun igjen så lavt at jeg nesten ikke hører det. Jeg går mot heisen og hun går mot trappa. Hun sender meg et nikk med hodet som å prøve å overbevise meg om at hun er en trappetrimmer og aldri tar heisen, jeg vet at det er et normalt sikkerhetstiltak å ikke ta heis alene med folk som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i lukket rom. "Jeg tar heisen jeg", sier jeg. "Jeg tar trappa", svarer hun. Følelsen av å være nedgradert til en potensiell fare er ubehagelig. Jeg prøver å svelge det unna med litt stolthet, men det blander seg bare med nervøsiteten i magen og blir til en påtrengende kvalme isteden.

Samtalen foregår på hennes kontor som ligger innenfor nok en låst metalldør og andre låste kontorer i en lang korridor. Veggene er hvite og utsmykket med kunst fra offentlige budsjetter. Hun planter overfallsalarmen og nøklene midt på bordet mellom oss, og starter samtalen. Jeg tenker at hun gjør en feil, om hun virkelig vil lære seg sikkerhetstiltak sitter hun feil plassert i rommet og man legger aldri fra seg alarm eller nøkler. Men det er den gamle fengselsbetjenten i meg som snakker, ikke hun med angst som er kommet hit for å be om plass i ei terapigruppe. Psykologspesialisten nikker mens jeg prater og noterer stikkord på et sammenbrettet ark. Jeg kunne selvfølgelig hengt meg opp i hva hun noterer, men velger å lese situasjonen og gjøre meg opp en mening om dette er et godt nok tilbud eller ei. Kontoret er relativt stort, på rundt tyve kvadratmeter. Et lite samtalehjørne hvor vi befinner oss med to gamle lenestoler og et rundt bord i mellom oss. Ingen te eller vannservering, ingen kleenexpakker. Her foregår det ikke terapi. Et større bord er plassert midt i rommet, noe som tyder på møtevirksomhet og at hun trolig har en lederposisjon. Ei bokhylle mot den indre veggen viser frem ryggen av noen permer med standardskriv for virksomheten og noen gamle bøker. Den verken imponerer eller ser ut til å være i bruk. Sikkert noe gammelt rask hun har flyttet med seg fra kontor til kontor siden hun startet i arbeidet for en femten - tyve år siden. Den indre kortveggen og den venstre langveggen har panoramautsikt med store vinduer, og er oppfylt av tørre potteplanter som bretter seg utover kanten. Støvet ligger rundt plantegrener og en overfylt hjørnepult med alt for mye rot, post-it lapper og tekopper i keramikk. Så forutsigbart, så kategorisk, så kjedelig. Bak døra henger jakka hennes og et skjerf. Sort og rødt. En helt typisk akademisk psykolog. En dame på femti pluss som mestrer sitt fag. Mestrer hun sitt privatliv? Det får jeg ikke spørre om.

Vurdereren uttrykker raskt at hun er enig i min sammenfatning av angsthistorien og hva jeg ønsker videre. Hun nikker og noterer. Sier hun vil søke meg dit jeg vil. Og så kommer det;

"Har du prøvd å ta livet av deg? Har du sett eller hørt ting andre ikke har? Aldri? Hva er ditt forhold til vold?"

Jeg svarer høflig at jeg aldri har prøvd å ta livet av meg eller hørt eller sett ting andre ikke har. På spørsmålet om vold prøver jeg å bruke litt satire og svarer "Nei, jeg liker i grunn ikke å bli slått." Det kom ingen latter. Hun tar blikket opp fra notatet og ser meg rett i øyenene. "Utfører du vold?". Spørsmålet henger i lufta og jeg får lyst til å skrike høyt. Hvem tar du meg for? Hvorfor skal jeg sitte her og svare på så krenkende spørsmål, med en overfallsalarm liggende på bordet mellom oss? Jeg er en tilnærmet helt normal dame som har vært yrkesaktiv hele livet, velfungerende og intelligent, men som i perioder sliter med angst. På hvilken måte er det yrkesetisk forsvarlig å behandle alle psykisk syke likt? Jeg er da ikke gal, utilregnelig, voldelig eller utagerende ustabil. Er jeg plutselig et monster fordi jeg tidvis er sykelig redd? Da jeg ble forlatt som barn og senere utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt som ungdom, var  det fordi jeg er gal eller var det på noen måte min egen skyld? Bør jeg få et stempel i panna som sier at jeg er psyko fordi jeg ber om å øve meg på å mestre følenene mine bedre i en profesjonell terapisituasjon? Nei, skam har jeg brukt mange år på å vaske bort. Det var ikke meg det var noe galt med.

Jeg innser at det ikke er på sin plass med humor, og svarer raskt at "nei, jeg er ikke voldelig".
Hun noterer like følelsesløst som de visne plantene henger uttørrede over pottene sine.

Dette er hennes hverdag, ikke min. Jeg er snart frisk igjen, og vil bare ha litt drahjelp i en gruppeterapi der vi er flere som utfordrer hverandre. Det kan se ut til at jeg får være med fordi jeg tør å be om hjelp og har tro på at jeg klarer det. Og fortjener det.

For min egen integritets skyld forteller jeg henne hva jeg mener før jeg går der fra.

"Det er ikke spesielt hyggelig å bli tatt i mot med en voldsalarm i hånda. Jeg forstår at du har dine rutiner og jeg har respekt for at yrket krever slike sikkerhetstiltak, men prøv å sett deg inn i hvordan det er å bli møtt som menneske i en slik situasjon. Blir psykisk syke stigmatisert eller stigmatiserer vi oss selv?"

Makt og etikk

foto: scanpix