Jeg har vært sint på deg lenge. Egentlig siden vi ble kjent. Du vekket så mye i meg, og samtidig så fremsto du så svak og handlingslammet - så vanskelig å forene med den jeg så - i deg. Jeg forstod ikke hvorfor du kastet bort livet ditt på noe som aldri ville bli annerledes, og noe som aldri ville bli slik du ønsket deg. Men du ga ikke opp håpet. Aldri. Du var villig til å gå i døden, for drømmene dine.
Døden kom ikke, men ting forandret seg. Du våknet da du ble rystet hardt inn i en virkelighet som er alt annet enn pen. Du kom til meg da du hadde det som vanskeligst, da du var en skygge av deg selv, og merkene på utsiden fortalte om dine indre sår. Men det var ikke nok. Du dro tilbake. Du kom ut av og til. Du kom til deg selv av og til. Du viste styrke av og til. Jeg ble så glad i deg. Jeg kunne bært deg i mine egne armer. Jeg ga deg alt. Mitt hjem var ditt hjem. Du ble en av oss. Jeg ber for deg hver dag, fem ganger om dagen og ofte en liten bønn i mine tanker mellom bønnetidene.
Du er borte nå. Men jeg håper du kommer tilbake. Jeg kan ikke hate deg lenger. Jeg kan ikke være mere sint. Du er så spesiell. En varm vind fra sørøst, en som ingen kan fange, ingen kan eie og ingen kan forstå. Du er så utrolig spesiell. Og jeg vil alltid elske deg. Uansett hvor du er. For selv om dine mørke øyne ikke ser på meg, så er du for alltid gravert inn i mitt hjerte.
Jeg savner deg.
