Det er fortsatt noen uker igjen av valgkampen, og politikerne på alle nivå, fra Storting til lokalavdelinger, reiser rundt og prøver å verve stemmer til sitt parti. Svært mange bestemmer seg ikke før i siste liten, og det må, slik jeg forstår det, bety at flere er usikre på hvem som fortjener en stemme.
For det første må jeg oppfordre deg til å bruke stemmeretten din, spesielt hvis du er ung, og enda mer konkret, hvis du er kvinne. For 100 år siden fikk norske kvinner stemmerett for første gang, og veien dit var ingen dans på roser. Norske kvinner har fortsatt mange viktige saker å jobbe for, likestillingen vil aldri bli forvaltet automatisk uten at noen jevnlig minner om at begge kjønn er like mye verdt, og søker å finne en likevekt i makta både i arbeidslivet og på heimefronten. Mange unge kvinner i dag tar det for gitt at likelønn og like rettigheter ligger for deres føtter. Deres mødre og bestemødre sloss og blødde for dem. Dersom du tror at sexismen ikke ligger og ulmer i flere kulturer, også den norske, tar du klekkelig feil. Høyres utspill om å redusere fedrekvoten for barselpermisjon er ett eksempel på tilbakeslag for likestillingen. For hvem skal være hjemme med barnet hvis far ikke kan bidra? Da får mor mer ansvar for hjemmet og barnet enn hun allerede har, og som historien kan fortelle oss, vet vi at en slik skeivfordeling påvirker likestillingen i hjemmet praktisk, økonomisk og ansvarsmessig. Når far har fått lov til å entre omsorgsrollen på hjemmebane så tidlig så mulig, knytter han tettere bånd med barna, og arbeidsfordelingen i hjemmet blir mer jevn, også etter at barselsperioden er over.
Politikk er som et spill. Det er utrolig lett, men samtidig komplisert, på én og samme gang. Alle kan opprette et parti, få nok underskrifter til å stille til et valg, skrive et program med ideologi, verdier og forslag til hvordan Norge bør driftes. Før et valg er det programpolitikken som selges inn til velgerne, men virkeligheten er at det er den faktiske politikken som burde selges inn, eller forsvares for velgerne. For sannheten er at alle politiske partier i større eller mindre grad har måttet gå bort fra sine verdier og meninger, når makten skal kjempes om. Den som har mest makt bestemmer mest, sånn er virkeligheten.
Nettopp derfor er det en del mennesker som avstår fra å stemme, fordi de føler seg sviktet av politikere som selger inn gode ord som blir til slett spill når vedtak skal fattes og lover skrives. Argumentet om at man ikke kan klage om man ikke stemmer, har liten relevans, for alle har rett til å klage. Men engasjement - det koster. Noen må delta, noen må gå på møter, melde seg inn i partier, diskutere, debattere, engasjere og inneha de vervene som driver den politiske dagsordenen fremover. Noen blir ansatt i byråkratiet og jobber for politikerne, men de som kjemper og sloss for sitt partis overbevisning, ære være disse innbitte og forhatte menneskene, gjør faktisk en enormt viktig jobb. Hvordan skulle et land sett ut om alle innbyggerne hadde passivt overlatt driften og veivalg av sitt kjære fedreland til noen de ikke stolte på? Noen de ikke likte?
Så hva liker vi? Hvem skal få styre?
Istedenfor å lete i programmene etter enkeltsaker som engasjerer, syns jeg det er på tide å se på det store politiske bildet. Se for deg en fotballkamp. De største partiene er også de sterkeste, siden mengde er makt. De partiene som er så små at de ikke har mulighet til å nå opp til å hevde seg på linje med disse store, de må være med på laget til et av de større partiene for å få være med å bestemme noe som helst. Men veldig ofte ender de opp med å bare støtte et annet parti i å få flertall og regjeringsmakt, mens deres politikk drukner i mindretallsavstemminger. SV er et eksempel på et parti som har tapt makt og innflytelse på å sitte i regjering, spesielt i nåværende Soria Moria 2. Deres velgere ble så skuffet over at SV støttet et større lag som ofte avgjorde saker stikk i strid med den politikken de hadde stemt på. I dag er både SV, SP, Krf og V ufattelig lave i populæritet. Det beste de kan håpe på er å være med i en lappeteppe-regjering som trenger deres få mandater til å utgjøre et flertall. Så har vi de bittesmå partiene med nærmest utopiske politiske verdier, som Rødt og MDG. Disse partiene utgjør ingen reel makttrussel mot den politiske eliten, og kan heller ikke regne med å få mye makt. Det er lett å sole seg i sin egenskapte vakre politikk i en valgkamp, men når hverdagen kommer og landet skal forvaltes, regningene skal betales, og folk og fe skal ivaretas til det beste for flertallet, da har ikke radikal drømmepolitikk noen praktisk verdi. Uansett hvor fint det kan høres ut for enkelte nå.
Da sitter vi igjen med finalematchen: Blir det en borgelig eller sosialistisk regjering?
Høyre og Frp sikler etter regjeringsmakta etter åtte år i opposisjon. Meningsmålingene sier at fler ønsker en blå regjering nå enn for fire år siden. Men det er bare valgdagen som teller.
Jeg spør deg, hvilket Norge vil du ha? For det handler om tro, livssyn, verdier, overbevisning, ja - religion om du vil. Det som er sikkert er at sosialdemokrati og kommersielle markedskrefter ikke er det samme. Det Norge du kjenner i dag er bygd på et verdisyn om at alle mennesker, fattig som rik, ung som gammel, fortjener det beste mulige, og at det offentlige Norge skal forvalte vår felles økonomi på en rettferdig, fornuftig, investerende og langsiktig måte. At vi sammen kan gjøre det nesten ingen kan alene, nemlig å ta vare på fellesskapet og enkeltindivitet gjennom hele livet, med frihet til å gå egne veier, med et sikkerhetsnett til å ta vare på deg dersom du skulle trenge det. Det handler om solidaritet, det handler om likeverd, det handler om fellesskap, en frihet, likestilling og muligheter for alle. Rettferdighet, ivaretagelse, trygghet. En offentlig forvaltning som på en demokratisk måte gjenspeiler folkets røst og verdisyn, et moderne, effektivt Norge som vokser på en trygg og stabil utvikling, som en del av et større naboskap i Norden, Europa og verden. Et land som forvalter våre gamle og sterke tradisjoner, et land å være stolt av. Et land å kjempe for.
Eller vil du slippe til friere markedskrefter som vil spekulere på børs og løpe etter økonomisk fortjeneste med en større risiko, der offentlig forvaltning bygges ned og de kommersielle kreftene får blomstre på de behovene folk til enhver tid har, uten noe sikkerhetsnett for verdivalg eller nedgangstider? Ønsker du et samfunn der folk i større grad får mele sin egen kake, og en større del av de tjeneste og tilbudene vi som mennesker gjennom et helt liv er avhengige av skal koste fra egen lommebok? Der din egen lykkes smed høres for godt ut til å være sant, og er det. Et samfunn som vil investere mindre i det du trenger, og la forbruk og fortjeneste være samfunnets byggestener. En sårbar økonomi som gjør enkelte rikere, men ikke sikrer en bred fordeling av godene til folk flest. En økonomi som kan gå dukken når som helst, og sette oss i en tilstand av konkurser og arbeidsledighet som både USA og flere land i EU har gått konkurs med.
Skal vi fortsette å bry oss om oss selv og hverandre, eller er det umoderne nå?
Jens Stoltenberg har ledet landet trygt og stødig gjennom økonomiske oppgangs- og nedgangstider, gjennom nasjonale kriser og mange viktige politiske prosesser. Den rødgrønne regjeringen har satt sammen et lag av dyktige statsråder, og fornyet dem ved behov, som har brukt sin faglige, personlige og erfaringsbaserte spesialkompetanse i de feltene det har vært mest bruk for dem, og de har utrettet store investeringer, forbedringer og gitt Norge en stødig utvikling vi kan være stolte av.
Det Norge vi kjenner, det Norge vi liker, det er bygget på Arbeiderparti-politikk gjennom mange tiår.
Det er også det Norge jeg vil skal bestå. Og for at politikken skal utvikle seg og utfordre, trenger vi en kontinuerlig debatt om hva som er best. Valgkampen har for meg bare bekreftet det jeg har sett over lengre tid. Arbeiderpartiet fortjener min stemme.
Godt valg!
foto: commons.wikimedia.org
