Terapi fungerer

Mange som har prøvd å gå til psykolog har sluttet etter noen få besøk og uttaler at det ikke hadde noe for seg. De sier de ikke fikk hjelp og de følte seg ikke bedre. De syns det var dyrt eller de likte ikke psykologen som person eller spørsmålene de stilte. Det fungerte ikke.

Jeg har ingen tall på hvor vellykket terapi er, hvor mange som avbryter behandlingen eller hvor god behandlingsrate de som fortsetter har. Men det jeg vet er at terapi kan fungere, og at det har virket for meg.

Det vi kjenner til er at det er relasjonen i seg selv som er tillitsskapende og gir et nødvendig rom for relasjonsbygging. For å gå i samtaleterapi er det nødvendig å kunne kommunisere verbalt til et visst nivå, og det er nødvendig å kjenne personkjemi med den man snakker med.

Å ta steget ut og oppsøke en behandler, et nytt fremmed menneske, for å be om hjelp, er for mange stort. Forventningene til hva terapeuten faktisk kan gjøre for deg er også viktig å ha klart for seg. Svært mange tror at en psykolog skal kunne "fikse deg". Ta bort det vonde. Overraskelsen blir stor når de oppdager at ingen kan fjerne dine utfordringer med et trylleslag, og at det ikke er slik terapi fungerer.

Det finnes et hav av terapiformer, og en jungel av sertifiserte og mindre kompetente behandlere. En undersøkelse fra USA viste at personkjemi var en viktigere faktor enn utdannelse for at terapien skulle fungere. Hva velger folk å gå til når de har det vanskelig, og hva kan de gjøre for deg?

En støttende samtale kan nesten hvem som helst gi. I gamle dager var det bestemor som var familiens psykolog. Livserfaring og alderens klokskap kunne gi ro og et livsperspektiv som kunne komme andre til gode. Noe av det viktigste for en som har det vondt er å få lov til å lette på trykket. Få mulighet til å fortelle hva som plager en og dele det vonde. Å sitte med vonde følelser alene gjør smerten verre. Vi søker alle støtte i de som står oss nær. Noen bruker sine foreldre, søsken, andre slektninger, barn, venner, naboer og bekjente. Vi deler av vårt indre liv når vi føler vi trenger det, er velkomne til det, eller det blir tatt trygt i mot.

Ikke alle har lett for å dele av sitt indre følelsesliv. Av natur er vi forskjellige. Noen er mer sosialt anlagt og pratsomme, ekstroverte personligheter som lett deler av seg selv. De snakker til det renner over, og ordflommen kan enkelte ganger tildekke hva de egentlig prøver å si. Så har vi de introverte som er mer beskjedne og lukkede, som det ikke faller så naturlig å snakke med noen om hva som foregår på innsiden. Spesielt ikke en fremmed person, kanskje ikke engang venner.

I tillegg har vi alle vokst opp i forskjellige hjemmemiljø. Hvordan vi hadde det med våre første omsorgspersoner har skapt vårt tilknytningsmønster, nemlig hvordan det faller naturlig for oss å søke kontakt med fremmede og skape relasjoner. Har du hatt en trygg og stabil oppvekst med foreldre som så og hørte deg, respekterte deg som individ og møtte deg i forhold til dine behov, bekreftet eller avkreftet din oppfatning av verden slik at du lærte deg å justere dine egne tanker og følelser, har du mest sannsynlig et normalt tilknytningsmønster. Du våger å søke kjærligheten i en livspartner og du vet at en relasjon har forskjellige fasetter. Du tør å gi av deg selv, du tør å få av andre og du klarer å høre til i en familie. Du lærte det som barn, og som voksen mestrer du det automatisk.

Langt fra alle har hatt gleden av å vokse opp i trygge og stabile hjem med kompetente omsorgspersoner. Av forskjellige grunner utvikler barn både utrygge, engstelige, avhengige, ambivalete og kaotiske tilknytningsmønster. Dette skaper utfordringer i relasjoner, spesielt de nære. For mange store problemer som gjør at de stadig havner i situasjoner hvor de føler seg ulykkelige og maktesløse.

Din selvtillit, din følelse av selvverd, mestring, livsanskuelse, din utfoldelse og evne til å leke og slappe av, er også et resultat av miljøet du utviklet deg i, og litt arv. Man kan arve gener som er disponert for økt nervøsitet, disponert for rusavhengighet eller psykiske sykdommer som bipolar lidelse, schizofreni eller andre forstyrrelser som ADHD, Asperger osv.

Folk oppsøker terapi av forskjellige grunner. Sjelden fordi de er lykkelige eller føler de mestrer livet. Mange ting folk sliter med er helt naturlige for alle å oppleve, det er ikke sykelig. Allikevel kan mange få hjelp av en psykolog til å forstå sin situasjon og seg selv bedre, sortere tanker og følelser og få hjelp til å finne indre styrke og ny mestring. Forandrer tankene seg, forandrer også følelsene seg. Og da får vi det raskt bedre. I motsetning til den gamle freudianske psykoanalysen hvor barndommen skulle analyseres og presenteres gjennom åresvis med tolkninger og forstå-deg-selv-teorier, er mye av hjelpen som ytes i dag med utgangspunkt i nåtiden og tilgjengelige ressurser. Kognitiv terapi brukes mye i dag. Hva kan du selv gjøre i dag for å få det bedre akkurat nå? Kan du se annerledes på problemet?

Skyldes problemene livskriser som skilsmisse, sorgfaser, fastbrent bitterhet, midtlivskrise eller tap kan det hjelpe å snakke ut med en samtalepartner som har tid og interesse for deg. Mange benytter seg også av en sjelesørger med eller uten religiøs tilknytning. For de troende kan det være godt å se sine eksistensielle problemer i lys av en større helhet. Jan Vincents Johannessens bok "Kunsten å leve" er et godt eksempel på hvordan en lege, filosof og kunstner skisserer livets normale, men harde faser. Han hjelper leseren til å se livet i normalitetens lys. Det gjør av og til veldig vondt å være menneske, det er skummelt og vanskelig for oss alle sammen. Og det er lov å be om støtte og hjelp gjennom disse periodene, for ingen er ment å skulle klare dette alene, vi trenger alle noen.

Andre ganger har problemene mer alvorlig karakter. Det kan være traumer og skader fra barndommen som har satt sitt fatale preg på voksenlivet i form av misbruk, manglende evne til selvivaretagelse, mangelfull forståelse av seg selv, manglende kontakt med eget følelsesliv og mangelfull evne til å forstå andre menneskers behov og følelser. Slike skader kan ha utviklet seg til å bli så sterke i symptomer av angst, depresjon, ensomhetsfølelse, frustrasjon, manglende fungering i jobb, forhold, omsorgsevne, helse og egen sikkerhet at det har utviklet seg psykisk eller fysisk sykdom. Psykisk smerte starter med vondt inne i deg selv og kan utvikle seg til dramatiske problemer som lidelse, sykdom, fengsel eller død. Jo tidligere adekvat hjelp tilbys, jo større er sjansen for å kunne få til en forandring og økt livskvalitet for den som har det vondt på innsiden.

De som lider av alvorlige psykiske lidelser trenger mer enn støttende eller selvreflekterende terapeutiske samtaler. Mange trenger medisiner som demper uro, bedrer søvn, stabiliserer humøret, øker konsentrasjonsevnen, demper tankekaos og forvirring, medikamenter som legger lokk på sykelig hjerneaktivitet som f.eks psykoser, manier. Selv om ingen medisiner kurerer psykiske lidelser kan de lindre og behandle, selv med tidvis plagsomme bivirkninger. Med så god medisinering som mulig, tett oppfølging fra hjelpeapparatet og støttende samtaler, kan selv alvorlig psykisk syke bo hjemme og klare seg på egen hånd. I perioder må noen tas hånd om. Noen svært få utagerende og farlige trenger sikkerhetstiltak rundt seg når de ikke har kontakt med omverdenen eller vet sitt eget beste.

En psykolog kan tilby både terapi og støttende samtaler. De er utdannet i menneskets natur og utvikling, og kan gjenkjenne trekk ved å se på og høre pasienten snakke. Hvordan de forteller og hva de sier vil gi indikasjoner på hva du har med deg i bagasjen, og om du eventuelt har hatt en psykologisk mangelfull utvikling. De vil da utfordre deg med spørsmål eller uttalelser som kan vekke ny tankegang eller åpne for å se nye muligheter der du selv ikke har denne erfaringen eller innsikten fra tidligere. Slik bygges relasjonen tryggere og forholdet blir en øvingsarena for verden utenfor terapirommet. Det du tør å si og gjøre mot terapeuten din gjenspeiler ofte ditt forhold til mennesker generelt. Hvordan du tar i mot det psykologen sier og hvordan du oppfører deg ovenfor behandleren vil gjenspeile hvordan du forholder deg til deg selv, nye ting og hvordan du reagerer når du føler deg utfordret. Slik jobbes det time etter time, uke etter uke, ofte år etter år.

Pasienten blir bedre kjent med egne tanker, følelser, reaksjonsmønster, handlinger og årsakssammenhenger. Når nye "redskap" i form av nye måter å se ting på eller utfordrende uttalelser settes i gang i systemet ditt, vil du kunne modnes dersom de nye frøene har vekstgrunnlag i deg. Du kan altså vokse som menneske i modning, i utvikling og i mot - rett og slett i personlighet, ved å ha gjennomført vellykket terapi. Ved større selverkjennelse, et tryggere forhold til deg selv, andre mennesker og omverdenen vil du også stå bedre rustet til å takle livets naturlige motbakker og uforutsette hendelser. Det er ikke normalt å aldri ha det vondt, men det er mulig å ta i mot det som kommer og gå videre når man har bearbeidet det.

En psykiater er lege i bunnen av utdannelsen sin og jobber fortrinnsvis med psykisk syke som har en lidelse som trenger helhetlig oppfølging, ofte medisinsk. Psykiatriske sykepleiere har kompetanse til å forstå, hjelpe og veilede psykisk syke, men jobber også med støttende samtaler til alle mennesker som er i en vanskelig livssituasjon.

I tillegg til psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere har vi sosionomer, prester og andre religiøse veiledere, familievern- og barnevernspedagoger, fengselsbetjenter og sjelesørgere.
På det alternative markedet som ikke dekkes av offentlige helsebudsjetter har vi f.eks gestaltterapeuter som tilbyr terapi etter en metode hvor problemet må forstås og erkjennes for å kunne endres. Den oppdagelsen må komme fra pasienten selv. De bruker samtaler, bevegelse, tegning og "leker" i arbeidet. Pust, kroppsbevissthet og avspenning er viktige elementer. Det finnes terapeuter innen psykosyntese, zenbuddistiske meditasjonsteknikker og filosofi, coaching og mer new age inspirert forståelse, som engleveiledning og "åndelige vesen". Av metoder som bruker både kroppsfokusert tilnæring kombinert med samtale er bl.a. Rosenmetoden. Den er perfekt for de som ikke vet hvor de skal begynne å snakke, da kan kroppen selv få lov til å fortelle. Sakte vil teknikken gi økt bevissthet om egne følelser og opplevelser, og ordene fylles inn når du selv kjenner din sannhet. Så enkelt, så utrolig effektivt. Metoden er relativt lite kjent i Norge, men har vist svært gode resultater på mange forskjellige bruksområder. Rosenmetoden og Rosenbevegelser er en slags forlengelse av psykomotorisk fysioterapi, altså fysikalsk behandling kombinert med veiledende samtaler der uforløste emosjonelle overveldende opplevelser som skaper smerter og fysisk funksjonsbegrensning behandles.

Ekstremt konservative religiøse forklarer ofte sine lidelser med skjebnens eller Guds vilje og kan være skeptiske til å prøve terapi. Redsel for å fremstå som svake eller mindre gudfryktige holder noen borte fra nødvendig helsehjelp og medisinering. Det er i mine øyne et religiøst overgrep.

Noen søker til og med hjelp hos astrologi og spåkoner. Andre går kun til fysikalske behandlinger for å behandle smerter i kroppen, og nekter å ta innover seg problemets opphav og emosjonelle røtter. Noen kommer ikke lenger enn til flaska. Men vi søker trøst alle sammen når vi har det vondt. Og det finnes hjelp å få der ute enten du nøyer deg med en selvhjelpsbok eller begynner i seriøs terapi.

Skal terapien fungere, må den være rett for deg. Føler du ikke det, så ta det først opp med behandleren din og forklar hva du forventer deg og har behov for, hva du føler og hva du ikke liker. Klarer du å kommunisere dette har du allerede kommet langt. Klarer du ikke å si det, kan du skrive det ned på en lapp og ta den med til timen. Husk at du er der for din egen del, ikke terapeutens. Føler du allikevel at dette ikke er noe for deg, så prøv en annen terapeut eller en annen terapiform. Når sant skal sies finnes det en hel del elendige terapeuter der ute også. Men en som ikke fungerer for deg, kan være den rette for noen andre, det er viktig å huske på. Det at du fortsetter å søke løsning er veien å gå. Plutselig forløser problemene seg, innsiktene ligger tydelig for deg, og du føler deg mye bedre. Livet blir igjen tålelig og du blir kaptein på skuta, nemlig ditt eget liv.

Å utvikle oss det gjør vi alle sammen hele livet. Å ta i mot litt hjelp er ingen skam, det er å søke kompetanse du selv ikke innehar i øyeblikket. Det er aldri for sent å lære seg noen nytt.
Det er aldri for sent å få det bedre. Det kan jeg selv skrive under på.

Trenger du noen å snakke med? 

Kirkens SOS er en døgnåpen tjeneste som redder liv

815 33 300