Bokanbefaling!

Til jul fikk jeg boka "Hjem til meg" av Trude Marstein. Leste den ferdig på en liten uke, og vil gjerne anbefale deg å lese den. Den fikk gode kritikker av anmelderne, dama er fra Tønsberg (min fødeby), men ikke nok med det - den setter i gang så mange refleksjoner om livet, forhold og kjærlighet.

Romanen handler om den notorisk utro legen Ove, og fortelles i bruddstykker over en periode på 30 år. Fra han er turnuslege og møter sin tilkomne, til han virkelig har fått erfare livets buffet med alle dets gleder, sorger og konsekvenser. Ikke minst nyanser og mysterier, at livet sjelden er slik vi tror eller ønsker oss. At dagene går fortere enn vi ønsker og behovene overstyrer våre prioriteringer fremfor verdisynet vi bærer i bunnen av vår sjel.

For hvem er vi når vi er tro mot oss selv? Og hva om vi må velge mellom flere onder? Eller ikke klarer å velge mellom flere goder? Når grådigheten i oss overskygger angsten, og våre dype behov for tilhørighet, aksept, kjærlighet og tilhørighet ikke blir oppfylt fordi vi roter det til. Livet er ikke bare bare, og det finnes ingen fasit. Det finnes valg og det finnes konsekvenser, det er sikkert. Og mest av alt handler det om hvem vi vil være, for oss selv og andre. Men klarer vi det da?

Les boka, den vil garantert få deg til å tenke, kanskje ikke være så skråsikker på hva som er rett og galt, og innse at alle, innerst inne, gjør så godt de evner selv om det utad ikke ser sånn ut.

Romanens jeg-stemme, Ove, kommer nær meg som leser fordi han deler inntrykk, tanker, refleksjoner og egen fortvilelse usensurert. I tillegg er boka mesterlig i å gå inn i riktig tidsepoke slik at du virkelig føler tiden, og hvordan ting forandrer seg mellom oss mennesker når det gjelder kommunikasjonsformer, holdninger og samværsformer. Mest av alt gir den food for thought for lang tid, og avslutter på en troverdig måte. Les den!

Foto: Gyldendal

Slekters gang

Det kommer en dag da alt blir annerledes. Livet tar noen store skritt i en ny 0g ukjent retning. Grunnvollene mine rystes. Jeg har visst det hele livet at alt én dag tar slutt, men realitetens smerte er ikke til å holde ut, så jeg har skøvet den langt bak alle andre tanker som jeg håndterer bedre. En av de dagene kommer i morgen.

Min elskede bestemor som i september 2013 vil fylle 100 år, trenger nå mer omsorg og pleie enn hva familien kan stille opp med. Hun må ha noen hos seg hele tiden, dag og natt. Hun skal til et sykehjem for døgnkontinuerlig omsorgsplass. Det er flott at hun raskt fikk plass, og det er en velsignelse å se at velferdsstaten fungerer som den skal når vi er i livets mest krevende faser og er avhengig av fellesskapet.

Allikevel er jeg dørgende trist. Når hun i morgen bæres ut i transportambulansen, på båre, pakket inn i ullundertøy, klamrende til ei dyne, titter på ukjente menn med et forvirret og engstelig blikk, da er vi et skritt nærmere den dagen hvor ingenting blir som før igjen. Hun kan ikke bo alene lenger. Hun kommer aldri til å komme hjem igjen.

Jeg vokste opp i den leiligheten. Jeg spiste min frokost med lange fletter og store sløyfer i håret som mormor hadde laget, mens bena dinglet fra stolen og jeg ikke rakk ned til bakken ennå. Jeg vasket mine første skrubbsår på hennes kjøkken da jeg kom hylende inn fra lek i gata. Jeg sovnet i hennes armer da natten kom. Jeg elsker henne så høyt! Hun har alltid vært der for meg. Kjøpte min første sykkel, tok meg med på ferier, sendte brev med sedler da jeg var student, bakte kaker, strikket sokker og bare var der. Alltid.

Jeg reiste ut i verden og fikk mitt eget liv. Kom innom nå og da, men dagene gikk, det var så mye jeg skulle rekke. Nå ser jeg at sanden i timeglasset snart renner ut. Nå er hver time vi har sammen mer verdifull enn noensinne.

Jeg sitter ved sengekanten og holder hendene hennes. Hun har varme hender, myke med skrukkete hud, tynne men bestemte. Ansiktet er nesten ikke til å kjenne igjen av folder, pigmentflekker, små sår. Øynene er hule og store, lyseblå som et spedbarns, munnen gapende med noen få tenner igjen i underkjeven, de øverste ble trukket ut da tannlegen mente det var fint  å begynne med protese. Hun likte den ikke og har sluttet å prøve å få det til. Håret er hvitt, fjonete og kort, mykt, lar seg stryke bakover og blir liggende slik. Jeg vil så gjerne spørre henne om hun er redd. Om hun trenger noe. Finne ut om jeg kan gjøre henne noe godt nå mens vi ennå har tid. Ordene kommer ikke frem, jeg klarer ikke å snakke om døden på den måten. Jeg ber henne drikke noe, jeg ser at munnen er tørr og hun lar meg sette sugerøret inn i munnen hennes. Ananasjuice på en drikkeflaske. Den ligner en min datter hadde da hun var baby. På nattbordet står en asjett med ei brødskive med leverpostei skjært opp i terninger. Et glass melk med sugerør i. To vaser med tulipaner. Hun vil ha det mørkt og kaldt. Hun vil sove.

Jeg tenker på henne om natten. På alt hun har vært i sine hundre år. Ei flink jente, en god kone, en kraftfull mor, bestemor og oldemor for så mange. I hele sitt liv har hun imponert, underholdt og beveget alle på sin vei. Naboer, venninner, kjente og ukjente. Klart det umulige. Fått det til. Hun lager så god mat, det er vondt å se at det hun nærer seg på nå er noe hun aldri ville servert andre. Hun er et treskeverk på håndarbeid og produserer skatter på rekke og rad. Men det siste strikketøyet ligger i stua, et teppe med ujevne masker som aldri vil bli ferdig. Hele min eksistens er vevd inn i henne, jeg kan ikke forestille meg at hun en dag ikke skal finnes mer. Hun er min ryggrad, mitt hjerte, min barm. Min nåde, mitt hjem, min mor.

"Legg hånda di på ryggen min", sier hun. Jeg lar den ligge der lenge. Beveger den mellom armen, skulderen, hodet og nakken. "Masser meg litt", sier hun. "Der. Hardere. Sånn!". Jeg gjør det. Er redd jeg skal bryte et ribben når jeg presser mot lungene, eller etterlate et gedigent blåmerke. Jeg gjør det allikevel. Hun sier det er godt. "Nå slipper smerten", sier hun. Det er godt å føle at jeg kan gjøre noe. Gi noe. De andre som bor i samme by har vært så mye flinkere enn meg til å besøke, følge opp, lage mat. Jeg har tatt turen fra hovedstaden ved høytider og fødselsdager, og en sjelden gang utenom. Min egen helse har vært dårlig og jeg har ikke klart å reise så mye. Nå er jeg bedre. Nå klarer jeg. Nå er jeg her.

Slekt skal følge slekters gang. Vi blir født inn i denne verden så små og hjelpesløse. Og vi forlater den på samme vis. For det aller viktigste i verden, nemlig familie og kjærligheten vi kan dele, den kan ingen kjøpe, eie eller ta i fra oss. Den må vi skape selv, hver dag. Det vakreste av alt, det er livet. Og døden hører til når livet tar slutt.

Jeg som tror på en god og rettferdig Gud, tenker at det er noe som venter oss etter vi har tatt vårt siste åndedrag. En tilstand av eufori og lykke, for de som har gjort seg fortjent til det. Og det har de aller fleste etter min mening. Jeg tror også at ingen kjenner sin skjebne, og vi vet aldri hvem som skal reise neste gang. I dag lever jeg. I dag lever min bestemor. Hva morgendagen bringer, det vet ingen.

(Foto: Idépoliklinikken)