Jeg er så fortvila at jeg trenger å be om din hjelp. Jeg vet at du har mange viktige saker på pulten din og at du er en travel mann, allikevel vet jeg at du har et hjerte og at du bryr deg om dine landsmenns ve og vel. Ta deg tid til å lese det jeg har å si deg, jeg tror ikke det vil være bortkastet arbeidstid.
Jeg er en dame på 39 år som for tiden er avhengig av trygd for å overleve. Som fengselsbetjent jobbet jeg aktivt i rehabiliteringen av kriminelle i høysikkerhetsinstitusjon, hadde utfordrende arbeidsoppgaver og var oppriktig glad i jobben min som jeg trivdes i og var stolt av. Uforskyldt og uventet ble jeg rammet av sykdom som senket min arbeidsevne til 0. Fra å være en aktiv småbarnsmor, betydelig initativtaker og kollega å stole på, ble jeg sengeliggende, fraværende og ikke minst fattig. Selv om det er bittert er det en av livets realiteter at vi ikke kan styre utenforstående hendelser som ulykker og sykdom. Det vi kan gjøre noe med er å ha et effektivt velferdssystem som ivaretar oss når vi i noen av livets faser blir avhengige av hjelp og støtte fra fellesskapet. Jeg fikk mine sykepenger, jeg fikk mitt forsøk på attføring, jeg fikk min rehabilitering, jeg fikk tidsbegrenset uføretrygd og nå arbeidsavklaringspenger. 7 år etter at livet mitt ble snudd på hodet er det fortsatt langt mellom drømmen om å gå tilbake på jobben og den realtiteten at jeg er hjelpetrengende og isolert i eget hjem.
Den utskjelte NAV reformen har fått mye oppmerksomhet i media, og jeg har notert meg at dere jobber med stadige forbedringer av de samkjørte tjenestene innen tidligere trygde-, sosial- og arbeidskontoret.
Vi er allikevel langt fra et akseptabelt tilbud slik situasjonen er den dag i dag. Jeg snakker da konkret om NAV trygd, som forvalter stønadsordningene for mange typer støtteordninger; barnetrygd, kontantstøtte, sykepenger, AAP, alderspensjon og uførepensjon.
Min klage går direkte på den kundebehandlingen og det servicenivået NAV trygd ligger på i forhold til syke mennesker. Det har oppstått en alvorlig tillitssvekkelse i folket som ufrivillig blir nødt til å forholde seg til NAV trygd for å overleve. Som Norges øverste leder for en sosialdemokratisk regjering må det være en skam å se og høre hvordan mennesker blir behandlet i dette systemet. Alle bedriftsorganisatoriske prosesser har sine konsekvenser som forsinkelser, tidsvis nedgang i servicenivået grunnet omskolering, nyansettelser og praktisk flytting av kontor. For å ikke snakke om budsjetter og forvaltningsbyråkrati. Men vi er ingen butikk som selger en vare. Dette er fedrelandet Norge som skal gi velferd til sine syke statsborgere. Jeg etterlyser moral, god oppførsel, fleksibilitet og service, i det minste god gammeldags folkeskikk. Det er umenneskelig å bli møtt med fordommer av de ansatte i et system som er laget for å hjelpe.
Jeg vet at det finnes mye bra som fungerer innenfor NAV systemet og at de stadig jobber for å forbedre seg. Dette fratar ikke NAV direktøren, ministeren for arbeid, velferd og inkludering eller deg selv ansvaret for å kreve et akseptabelt servicenivå fra samtlige ansatte på alle nivå i NAV. Det er komplett uetisk og uhørt å møte syke, lidende og døende mennesker med utrygghet, arroganse, manglende informasjon og tidvis motarbeiding. Det er mange eksempler på dette, jeg trenger ikke liste opp navn og nummer. I et system vil det alltid oppstå feil, og dere gjør ikke annet enn å gi enn politisk korrekt beklagelse. Vel, det holder ikke mål.
Jeg er selv i en sårbar fase av mitt forhold til NAV. Etter 7 år ute av arbeidslivet og en helse som ikke har forbedret seg nevneverdig har jeg tatt det tunge steget å søke om varig uførepensjon. Jeg kjenner forvaltningsloven og trygderetten godt nok til å gjøre dette på korrekt måte. Jeg har levert søknad med alle uttalelser, vedlegg og rapporter i god tid, på rett sted og fulgt opp saken jevnlig de siste fem månedene. Siden denne prosessen startet kunne jeg ha skrevet en rapport på hundrevis av sider med klager på feil og mangler utført av NAV. Jeg kan nevne at de hadde "mistet" min saksmappe, nektet for at den var på rett kontor, nektet for at den var mottatt på nytt kontor da jeg fikk dette bekreftet av det gamle kontoret, måtte ringe å få de til å registrere meg, saken min og posten min inn i datasystemet som kjører minst to parallele systemer som ikke snakker sammen, nekter for å ha mottatt viktige helseopplysninger innsendt av helsepersonell bl.a fastlegen, for senere å måtte innrømme at de er mottatt, nekte å ta i mot telefoner med unnskyldninger om "telefontider" da saksbehandleren konsekvent ikke svarer telefoner pga utstrakt møtevirksomhet, aldri ringer tilbake tross beskjeder om dette, motstridende opplysninger om søknadsprosessen og saksgangen fra forskjellige ansatte. Jeg kan også nevne at jeg ringte for å melde ny adresse da jeg nylig flyttet og fikk til svar at det var unødvendig fordi de oppdaterte seg automatisk fra folkeregisterets adresser. Et viktig brev til min gamle adresse tre uker etter dette ble forsinket pga videresending, og da jeg ringte inn fikk jeg kjeft fordi jeg jeg ikke hadde meldt fra om ny adresse, og jeg måtte vite at "dette var mitt ansvar". Hvorpå hun manuelt måtte rette opp postadressen min i systemet, mens min forklaring om at jeg faktisk hadde meldt fra ikke virket troverdig for henne. Slike uttalelser kommer på løpende bånd, det forventes at jeg ikke har utført det jeg skulle og at jeg har gjort "feil". Og da har jeg ikke nevnt antall timer jeg sitter på vent på telefonen før noen svarer, alle standardquizene man må igjennom for å få "æren" av å snakke med sin saksbehandler, at de gir feil opplysninger, ikke kan svare eller bare generelt er sure og frekke, og ber deg slutte å ringe og mase. Men jeg vil trekke frem et gjennomgående tema, nemlig at det forventes og kreves at du som syk følger deres regler og rutiner. Plikter og rettigheter kaller de det, men det er ikke den syke som har rettigheter. For hvor mye er en rettighet verdt når konsekvensen av å ikke oppfylle den er 0?
Når du er så syk at dette ikke er gjennomførbart får du til svar at du MÅ eller "sånn er det bare". Hvordan skal man reise seg opp å gå til NAV kontoret når man ikke kan gå? Hvorfor skal NAV kreve tilrettelagt "aktivitet" når legen krever ro og hvile? Er det etisk forsvarlig å kreve at et menneske med tung depresjon skal stå én time i kø i et stappfullt rom som sild i tønne med hundrevis av ventende klienter til arbeidsformidling, nødsosialpenger og barnetrygd i samme båt, mens tårene triller og tankene om at man ikke klarer mer kommer? NAV er inkompetente i den kritikkverdige behandlingen av sine syke klienter og fortjener en alvorlig refs.
Brevet som kom til meg var en innkalling til møte i forbindelse med deres "service". Meget overrasket ringte jeg og lurte på hva jeg skulle medbringe til dette møtet, og for å diskutere hvor møtet kunne finne sted. Jeg fikk da til svar at det skulle lages en aktivitetsplan på meg. Skulle. "Det var reglene på dette kontoret". Etter en lengre tirade av negativitet spurte jeg på hvilken måte jeg kunne bidra med nye helseopplysninger når de fikk alt oppdatert i januar 2011 og situasjonen er uforandret. Da kom det frem at saksbehandleren ikke visste at min utvidede periode med AAP er status fordi deres forvaltningskontor er forsinket i sin behandling av min søknad om varig uføre. Jeg opplyste også at jeg trolig var for syk til å stille til fysisk møte på NAVs kontor, men spurte om vi kunne ha et telefonmøte eller om hun ville komme hjem til meg. Jeg fikk til svar at jeg måtte stille "for sånn var bare reglene, og jeg måtte ha en aktivitetsplan". Hvor er verdigheten? Leger og andre helsespesialister har skrevet utfyllende rapporter om min helsetilstand og tydelig lagt vekt på at press om høyere aktivitetsnivå gjør meg betydelig sykere. At jeg trenger forutsigbarhet, ro og hvile.
Hvordan kan et system klare å IKKE samkjøre slik informasjon? Et hvert lite firma som selger binders har bedre kundeoversikt enn NAV. Hvordan tillater du at det jobber saksbehandlere i en servicefunksjon i et velferdssystem som daglig overkjører, ydmyker og setter urimelige krav til sine kunder? Alle årene jeg var i arbeid og betalte en betydelig del skatt til felleskassa var jeg en respektert og aktet borger, mens jeg nå skal tråkkes på som en parasitt og ydmykes? Nei, det skal ikke være sånn. Men det er sånn. Det er på tide at politikerne og byråkratene kommer seg ut at de fine kontorene sine i Stortinget og regjeringsbyggene og trekker kølapp på NAV en dag. Ta dere en studietur! Ring anonymt og still spørsmål. Legg ut om hvor vanskelig du har det, be om hjelp og se hva du får til svar?
Jeg er mektig lei av å bli krenket slik. Men jeg har ikke makt til å slå i bordet og kreve noe som helst. Jeg tier, takker og bukker og priser de kronene jeg får på konto som dekker husleie og mat.
Den dagen jeg blir frisk, hvis så skjer, skal jeg søke jobb i NAV som motivator, reformator og lære dem litt om etikk, ledelse, effektivtet og personalpolitikk. For der har dere en stor jobb å gjøre. Eller jeg går tilbake til kriminalomsorgen og rehabiliterer "utgiftsposter" til "inntekstkilder" for staten. For er vi egentlig noe annet enn en post på et statsbudsjett når alt kommer til alt?
Jeg ber deg Jens, gjør noe. Ta vårt parti. Vær vår stemme der du kan bruke den, for vi ligger hjemme og har det ganske så kleint akkurat nå. Det er derfor vi stemte på deg, der vi ble bært til valglokalene og brukte våre siste krefter på å få en forandring her i landet. Landet av mennesker, for mennesker.
