Mathias gikk opp trappa og banket de sølete støvlene i veggen før han åpnet døra og trampet inn i gangen. Han hadde en egen rutine på å kle av seg uniformen etter arbeidsdagen var over, om det var dagvakt eller nattevakt, var den helt lik. To bank i veggen så søla kunne skvette av, et hardt tak i dørhåndtaket på ei alltid ulåst dør, og to tramp innenfor i gangen der kluten lå klar for å ta i mot militærstøvlene som var blankpusset når de gikk ut av døra og sølete når de kom hjem igjen.
Han var lensmann på stedet, og trengte aldri å låse døra i huset. Det sto ulåst natt som dag, der det lå på toppen av bakken, i svingen før butikken. Det blå huset som skilte seg ut, det alle kikket på, pratet om og lurte på hva som foregikk innenfor husets fire vegger. Dette var noe alle pratet om, men ingen med sikkerhet visste. Mathias bodde alene nå, etter at kona hans flyttet fra han hadde aldri senere noen andre enn Mathias selv satt sine ben innenfor den ulåste døra igjen. Det var nemlig kona som var den sosiale av de to, hun som vasket, ryddet, bakte og inviterte på kaffe. Han satt som oftest taus i sofaen og drakk den skoldhete kaffen og til nød krydret samtalen med et par «jaha» og «mmm». Ingen visste hva som fikk Ingeborg til å dra den dagen, men ingen hadde vært i tvil om hun hadde sine grunner. Det var noe med Mathias, noe som sto skrevet i det værbitte ansiktet, men som var umulig å tolke. Han var bestemt og hardnakket, og hadde aldri bukket under i verken arbeid eller sosiale lag. Han sto sterk som en seilmast uansett vær.
Naturen var hans følgesvenn når han i fritiden vandret i fjellene rundt Heimly, den lille byda hvor han regjerte loven med jernhånd. Hans to jaktbikkjer «Hank» og «Hivert» av rasen beagle, var årvåkne og blodtørstige stifinnere til alt fra småfugl til storvillt. Mathias tok seg alltid fri i jaktsesongen, spesielt i elgjakta kunne en hver tulling i Heimly fritt forsyne seg med ulovligheter som promillekjøring og dieseltyveri, da var lovens lange arm som forduftet opp i fjellene. Tåka lå ofte tykt på toppen av fjellet. Og like tykt lå den i hodene til innbyggerne i Heimly.
Det var noe rart med dette stedet; så lite, gjennsomsiktig og på mange måter fattigslig. Det var aldri noen som flyttet til Heimly, foruten turnusleger og lærere, en sjelden gang en og annen biolog som forsket i den spesielle naturen rundt fjellandsbyen. Alle som bodde der var født av generasjoner av tidligere Heimlyere, like lojale som redde for forandring. Èn og annen ungdom ble borte etter yrkesskolen, men de fleste forble i sine foreldres yrker og holdt gården i drift på samme måte som den alltid hadde blitt holdt i live på.
På en plass som dette skjedde det tilsynelatende ingenting. Aldri. Tiden sto stille, det var sjeldent å høre en annen lyd enn fugleskrik eller en traktor som putret på jordet. Noen hestevrinsk i ny og ne, og mye vind. Vinden sang seg gjennom alle sjangre gjennom året; fra hviskende blues på sommerkveldene til tungmetall på stormfulle vinternetter, men oftest var den sterk og kald, og gråt en svak klagesang over heia. Det er værbitt på Heimly, og det er ikke til å komme unna at været både bandt bygda sammen, like mye som den avstengte bygda fra resten av landet. Vinterstid var innfartsåra over fjellet ofte stengt i ukesvis, og sjøveien var ufremkommelig. Folket på Heimly lever stort sett av naturalhusholdning og servicearbeide, nå som fabrikken er nedlagt. Ingen har helt forstått at den største inntektskilden som ble fratatt folket for over ti år siden, sakte har forandret innbyggerne til stønadsavhengige og deprimerte, arbeidsledige arbeidere. Dette har preget fasadene på husene like mye som de indre sinnene deres.
Hardt vær og trange kår har også gjort folket sterkt, og den sosiale kontakten mellom folk er nødt til å være tett og åpen, tatt i betrakning at de ikke har særlig mange valgmuligheter. Bundet sammen som i en forbannelse; kan ikke være med, kan ikke være foruten.
Øverst i Heimly lå Samvirkelaget vegg-i-vegg med en isenkramer. Begge butikkene hadde tatt inn ekstra varer du aldri ville funnet i en slik sammenblanding, men her hadde folket behov for varer, ikke jåleri. Solkrem og sekk fra jernvaren fungerer like bra som en ny genser fra Samvirkelaget. Alt du trenger på Heimly får du kjøpt her. Allikevel er det sjelden det kommer nye varer i butikkene, for rotasjonen av varer gikk svært tregt. De fleste kjøpte bare det som var gått i stykker av praktiske ting, ellers var det postordrehandel som hadde tatt over for de gamle markedsplassene.
Foran det blå huset til Mathias lå folkeskolen. Den huset de 8 elevene som bodde i Heimly pluss 3 flyktninger som bodde på asylmottaket i Vang, på andre siden av fjellet. De fikk opplæring i norsk og samfunnsfag, samtidig som skolen fikk driftsmidler nok til å slippe nedleggelse. På dagtid var skolen opptatt med lek og undervisning, mens på kveldstid ble den brukt til musikkundervisning, kor og møter for Velforeninga i Heimly.
Ved siden av skolen lå et anneks lærerne brukte som hybelhus og kantine. Det hendte også at flykningene fikk overnatte der hvis været var så dårlig at de ikke kom seg hjem til mottaket. Det skjedde mange festligheter på «Huset» som dette stedet ble kalt på folkemunne, og det hendte ikke at det var mandag på Samvirkelaget uten ny sladder om helgens utskeielser. Dette til tross for at lensmann Mathias var nærmeste nabo. Men han brydde seg ikke om å stanse litt uskyldig moro, han hadde lært byda si hvor grensa gikk og hans falkeblikk var nok til å forhindre at han noen gang måtte gå ut av døra på fritiden eller ringe ned til «Huset» for å be de dempe seg. Det gikk rykter om at Ingeborg hadde vært forelsket i en ghaneser som brukte «Huset» flittig en periode, men ingen hadde sett noe spesielt. Ingeborg var norsklærere på skolen og engasjerte seg i kulturelle arrangement på fritiden. Bobby og Ingeborg hadde fått lav oppslutning på tromme- og dansekurset de satte i gang, men de avlyste ikke av den grunn. Det kunne høres høylytte trommerytmer, tramp og latter fra «Huset» til langt på kveld når Bobby undeviste. Ingeborg var et livsglad menneske med stor sans for estetikk, historie og kultur. Hun var en av de tilreisende til Heimly, som ble forelsket i stedets ville natur, sjenerte befolkning og sangomsuste historie. Etter bygdesnakkets historier skal Heimly ha vært et knutepunkt for transport av motstandsfolk under krigen, selv om dette aldri har blitt skrevet ned i norske krigshistoriske verk. Folket likte å tro at historien var sann og at deres hjemsted ikke var så meningsløs som den så ut til å være nå for tiden, men at den én gang hadde vært sentral i frigjøringen av Norge fra tyskernes okkupasjon.
På nedsiden av jordet bodde Hansen med hestene, og Iversen som drev isenkramen. Hansen var en mann som holdt seg stort sett for seg selv, men kona og døtrene var aktive i lokalsamfunnet med å arrangere ridekurs og sommerleir. Snakket skulle ha det til at Hansen var en drukkenbolt og ikke tålte dagens lys, etter en episode hvor han prøvde å overtale Iversen til å låse ut mer øl en kveld etter butikken var stengt. Som alt annet snakk i Heimly var man aldri helt sikker om det var noe i det, men de hadde så lite annet å snakke om, så nyhetsinteressen tok usensurert i mot det den fikk høre. Alle likte å høre og fortelle videre, men redselen for at man selv kunne være dagens snakk lå alltid i bakgrunnen som skrekkblandet fryd.
I dag hadde Mathias tidligvakt og stengte kontoret til lunsj. Han hadde skrevet en lapp på døra og spilt inn på telefonsvareren at kontoret ville forbli stengt over helga, med kontaktnummer til lensmann i Vang. Lensmann i Heimly likte ikke mobiltelefon, han hadde et vaktnummer han var forpliktet til å holde åpent når Heimly overtok politivakta for Vang, men ellers skrudde han den aldri på. Var det krise visste alle hvor de fant Mathias, og han likte ikke mas. I grunn likte han ikke jobben sin heller. Det som for fem og tyve år siden hadde vært en enkel vei inn i en fast og godt betalt jobb, hadde forandret seg til å bli en mer krevende og publikumsvennlig jobb enn han hadde sett for seg. Han var av den innadvendte typen som likte kontoret, med permer, søknader og brev. Til nød kunne han bistå ved dødsfall og naturkatastrofer, men alle disse nymotens kampanjene som politidirektoratet nå sendte instrukser om, det var mest til bryderi og heft. Politibetjenten Tom fikk alltid ansvaret for de publikumsvennlige oppgavene, mens Mathias holdt fortet på kontoret så langt det lot seg gjøre. Han så frem til avgangen som pensjonist, og ettersom tiden nærmet seg ble det mer slett politiarbeide og kortere arbeidsdager der det var mulig å få til.
I dag var en slik dag. Den var planlagt lenge. Han hadde nevnt for Iversen at han kom til å ta turen over Gjetta i dag, for å se om lammene hadde det bra på beitet. Men han hadde tenkt seg lenger. Han var fast bestemt på å komme seg over fjellet og ned dalen mot Vang, for å ligge i ly av innsyn og ta asylmottaket uoppdaget nærmere i ettersyn. Mathias hadde ikke klart å legge fra seg tvilen om Ingeborg hadde forlatt han til fordel for Bobby, og de bitre tankene om hevn hadde holdt han mer eller mindre søvnløs i 6 måneder nå.
Han hadde logget inn på personregisteret på dataen på kontoret i dag og fått bekreftet at Bob Andrew Njie fortsatt var registrert med bostedsadresse på asylmottaket på Vang, og han hadde også lagt merke til at søknaden om asyl nå var registrert med et avslag, og at oppholdstillatelsen nå var midlertidig forlenget på grunn av ankebehandlingen. Han husket hvordan Ingeborg hadde grått seg i søvn etter å ha fortalt om Bobbys flukt gjennom Afrika og som blindpassasjer til Norge, hvordan hun syns det ble gjort for lite for å hjelpe de stakkars menneskene som flyktet fra elendighet. Mest av alt hadde han sett noe i Ingeborgs øyne han ikke likte. En varme og et engasjement for Bobby han fryktet var mer enn empati.
De kranglet aldri ,Ingeborg og Mathias. De bare sluttet å prate sammen når de var uenige og ikke fant de gode ordene som kunne flyte fritt mellom dem. De hadde aldri vært særlig emosjonelt engasjerte i hverandre, men begge hadde et felles ønske om å leve i et ekteskap og være til hverandres støtte i hverdagen. Da Ingeborg kom til Heimly som nyutdannet lærer og forelsket seg i stedet, hadde ikke veien vært lang ned til «Huset» for Mathias en kveld han ble invitert på grillfest. Trolig var dette grunnen til at han aldri senere hadde stanset et arrangement her nede eller klaget over driften som til tider brøt med både den ene og den andre loven. Mathias og Ingeborg var blitt et par den kvelden, og etter kort tid ble det bryllup og innflytting i det blå huset, bare tre hundre meter fra «Huset».
Det kom aldri barn, og for Ingeborg var dette et stort og sårt savn. Hun maste på ektemannen om adopsjon, men Mathias syns det var værre å få et adoptert barn som åpentbart ikke var deres biologiske avkom, enn skammen på å ikke ha født egne arvinger. Dagene ble fort preget av rutiner og arbeidssyklus, huset var alltid rent og ryddig og det eneste Ingeborg hadde å leve for var teselskap og jobben på skolen.
Det var ingen tvil om at Ingeborg var engasjert i Boddy, men hun hadde aldri innrømmet noe forhold eller en forelskelse. Det var bare noe han hadde på følelsen. Mens han pakket sekken og fylte den med en stor thermos med varm kaffe, nistepakke, noen biter sjokolade og et ekstra regntrekk, lot han tankene gli tilbake til dagen før hun reiste. Hun sa det bare kort og kontant, at «jeg orker ikke mer». Han hadde ikke hatt noe å svare, sjokket over hva han hørte lammet tunge og tale. De vekslet et blikk før han la seg, og hun gikk for å pakke, et blikk som sa «beklager». Mathias hadde ingen evne til å kommunisere om sine følelser og derfor heller ikke om sine behov. Han var vant til å gjøre hva han ville og få det som han ville, det var hans yrke og den makten han besatt som lensmann. Den makten hadde han trodd han på magisk vis kunne bruke på Ingeborg også, men her var den altså nytteløs. Hun var verken en ansatt eller en som på annen måte var forpliktet til å bli. Ingen av dem var særlig religiøse heller, og bryllupet som sto i kirka var ikke et hellig løfte ovenfor Gud om å aldri bryte lenkene, men kun en tradisjonell feiring som fulgte tradisjonen. Etter at Ingeborg hadde flyttet ut ble hun bare borte. Og noen måneder etter at Ingeborg sluttet på skolen, sluttet også Bobby å komme til undervisning og tromme- og dansekurs. Det ble nesten umulig å gå inn på Samvirkelaget uten at det ble knusk stille, for alle pratet antagelig om det samme som han tenkte selv. Var Ingeborg blitt så betatt av Bobby at det var det som fikk henne til å forlate den regntunge og landlige bygda med de rare innadvendte beborne? Var det Boddy som hadde vekket liv i de kjedsommelige rutinene, og så nå hadde fått uante konsekvenser?
Mathias så det som én mulighet. En annen var at Ingeborg hadde reist tilbake til Stavanger der hun kom fra. Den tredje muligheten var at hva som helst kunne ha skjedd med Ingeborg. Hun var nemlig umulig å få tak i. Ikke hadde hun meldt flytting til folkeregisteret og ikke hadde hun brukt sine bankkort fra deres felles kontoer. Mathias hadde søkt igjennom alle register han hadde tilgang til, i tillegg til nummeropplysningstjenesten og internettbaserte søkemotorer. Ingeborg var forsvunnet.
Nettene han ikke fikk sove gikk med til å gruble. De første nettene hadde han bare ligget å stirret i takplankene og forbannet sin egen manglende evne til å vise kjærlighet. Han visste det så godt, han hadde hørt det før. Både fra moren og fra sin ungdomsforelskelse hadde han fått høre at han var akkurat som faren sin, en stabukk av få ord. Han skulle gjort så mye for å handle annerledes, men han visste ikke hvordan. Han hadde jo tross alt en jobb å ta vare på, et rykte å bevare, en status å stå for. Han kunne ikke se for seg hvordan han skulle kunne gråte eller ta til impulsiviteter for å uttrykke sin smerte. Den hadde han som barn lærte å svelge langt ned i magen og om den ikke holdt seg der, drikke den nord og ned. Brennevinet hadde blitt en redning mang en gang, når klumpen i magen ikke var til å holde ut og trettheten hang over han. Alkoholen fjernet smerten, fikk kroppen til å slappe av, sinnet til å ta lett på det hele og søvnen kom før han ante det. Dagen etter var alt glemt. Mest av alt skammen over å trenge ei flaske som medisin. Hemmeligheten om brennevinets magiske krefter delte han ikke med noen. Det var bare Iversen som visste om hans bestillinger, og som leverte medisinen direkte på døra. Iversen forsto veldig godt at lensmannen ikke kunne belastes med mer folkesnakk, spesielt nå som alle trodde Ingeborg hadde funnet seg en mørk elsker fra trommekurset. Den tanken var for radikal, selv for Husly folket.
Mathias fortalte seg selv at han tok denne turen for å forsikre seg om at alt var bra med Ingeborg. De hadde levd sammen i femten år, og de hadde hatt et liv sammen. Det var bare på sin plass at han i lys av den han var og sine muligheter gjennom jobben, kunne stå for hennes trygghet også etter at hun hadde reist i fra han.
Sånn cirka annenhver natt var det hevntankene som red han som en mare. Han som sto for beskyttelsen, en god og sikker inntekt, hadde stilt til rådighet et stort hus og alt hun trengte, hvordan kunne hun bare dra sin kos uten videre? Hva hadde han gjort som var så feil? Han hadde ikke gjort noe feil! Men etter at de harde fakta igjen sto for han som en realitet, at han faktisk ikke hadde gjort noen ting, gråt han igjen en skvett før han skylte ned den dårlige samvittigheten med litt mer Dr. Jägermeister. Ikke hadde han gikk henne nærhet, varme samtaler eller barn. Han hadde i bunn og grunn ikke gitt henne det en kvinne trenger mest av alt, en mann som kan få henne til å føle seg som en kvinne. Hans utilstrekkelighet sved langt inn i beinmargen, og den etset hull i selvbildet hans. Snart var han pensjonist, barnløs, skilt og patetisk ensom. Han måtte gjøre noe. Alt var bedre enn dette.
Etter å ha gått over fjellet på under fem timer, så han røyken fra pipa på asylmottaket i Vang. Det huset nærmere femti asylsøkere og flykninger fra alle verdenshjørner, og bortsett fra de han hadde møtt på vei til og fra skolen i Heimly, hadde han vært på mottaket og bistått uttransportering når det var nødvendig med politimakt. Det var aldri noen hyggelig opplevelse, men noen måtte gjøre jobben. Han hadde derfor ikke lyst til å vise ansiktet sitt i resepsjonen, heller ikke i sivile klær. Enten ville det skape akutt panikk og rømninger, slik det alltid gjorde ved uttransportering, eller så ville det fremstå som åpentbart at han ønsket å stille Bobby noen spørsmål av mer personlig interesse. Ingen av de tenkte scenarionen ønsket han å oppleve. Han smøg seg bak noen kratt i lia, og bredte ut sitteunderlag og proviant. Planen om å rekognisere og kartlegge om Ingeborg befant seg her hadde virket så fornuftig og klar da han lå hjemme i dobbeltsenga og led av insomnia. Nå var han ikke like sikker. I rutinens navn hadde han slengt hagla over skulderen i det han gikk av sted, for det var jo stort sett jakt han drev med her oppe. Og i skammens navn bar han hagle som vitne for at han skulle på jakt, og ikke på hevntokt. Han kunne vel alltids dra med seg noen ryper hjem på tilbakeveien, det var det minste problemet han hadde akkurat nå.
Etter at kaffen hadde gitt han varme i armer og bein igjen, og nistepakka hadde tatt kål på den voldsomme rumlingen i magen, dro han kikkerten opp av sekken og speidet nedover mot mottaket. Han så ikke så mye. Bygningene var delt opp i fire mindre hus, med et resepsjonsområde, aktivitetsområde og to boenheter. De var mulig å se inn i boenhetene, men ikke de andre. Husene lå mot et lite tun der beboerne pleide å samles for samtaler, lek og friluftsaktiviteter. Det ergret han at innsynet var så dårlig og at han måtte vurdere å gå nærmere for å finne ut noe som helst. Ville han egentlig vite noe? Var han forberedt på hva han kunne komme til å finne ut? Nei, overhodet ikke. Men tomheten etter Ingeborg og uroen han følte dro han nedover mot mottaket i sakte skritt.
Mathias gikk sakte inn i respesjonen og hilste på en av ekstravaktene som satt i skranken. Jo, hun visste hvor Bobby var, han hadde nemlig hatt en ukes permisjon fra mottaket. Mathias syns det var merkelig at en asylsøker med midlertidig avslag fikk permisjon, men han rakk ikke å tenke lenger før ekstravakten sa at hun akkurat hadde fått telefon om at han var på vei tilbake nå. Mathias angret seg på sekundet og ville bare reise hjem igjen. Idéen om å gå over fjellet var bare galskap, og nå hadde han i tillegg avslørt for hele mottaket og Vangs befolkning hvilken nisse han var som oppsøkte rivalen. For alle visste tydeligvis at det var noe mellom Boddy og Ingeborg, lenge før han selv fikk mistanken etter at hun flyttet ut av hans eget hjem. Men her sto han og ville egentlig mer enn før bare få høre et ja eller nei, om Boddy visste hvor Ingeborg var og om alt sto bra til. Hun hadde reist dagen etter hun sa fra at hun «ikke orket mer» og kun tatt med seg sine klær og personlige eiendeler, hun sa hun ikke ville ha noe fra huset eller noe av boet. Hun hadde gjennom flere år spart sin egen lønn på konto, siden Mathias tjente så godt, så de hadde ikke tatt ut noe skifte, men latt alt papirarbeidet bare ligge. Formelt var de fortsatt gift.
I det fjerne hørte han en bil kjøre opp grusveien mot mottaket og han satte fra seg sekk og hagle bak resepsjonen, dro ut patronene og la dem i lomma. Ekstravakten så forskrekket ut, men tok oppfordringen om å vokte hans eiendeler med stort alvor. Da han gikk utenfor var det som han fikk et forvarsel om at noe grusomt hadde skjedd. Han hadde hatt denne følelsen så mange ganger før når han ble kallt ut på jobb og de hadde stått ovenfor alvorlige politisaker. Uhyggen ligger ofte i lufta rundt ulykkessteder og åsted, og selv en lensmann med problemer med å uttrykke egne følelser og behov, har en magefølelse som har erfart mye gjennom et langt yrkesliv. Bilen tilhørte mottaket og det var daglig leder som kjørte bilen. I passasjersetet gjenkjente han Bobby, men ellers så bilen tom ut. De parkerte ved hovedinngangen og ble sittende i bilen. Mathias ble usikker på om hans egen tilstedeværelse skapte situasjonen av usikkerhet, om de fryktet en sivil transportjobb eller om Bobby selv mistenkte at han var kommet for å ta et oppgjør med de hissige ryktene.
Da de ble sittende i bilen så Mathias at det var noe i baksetet på bilen som rørte på seg, men han klarte ikke å fastsi med sikkerhet hva det var. Både Evensen, daglig leder på mottaket ,og Bobby pratet sammen samtidig som de stadig snudde seg og kikket bakover i baksetet.
Mathias bestemte seg for å sette seg ned på krakkene utenfor inngangspartiet, han vurderte og gå inn og hente sekken for å drikke opp resten av kaffen han hadde på thermosen, men nå var han så nysgjerrig at han ikke ville slippe dem ut av synet. Hva var det som skjedde?
Etter nærmere ti minutter går Evensen ut av bilen og kommer bort til benken. Han hilser pent, men det er ikke mulig å unngå og se at han er preget av stort alvor. Mathias beklager at han ikke meldte sin ankomst, men at han er her av private årsaker, og ikke kommer i tjenestens medfør. Evensen sier at det går bra, og at han har dårlige nyheter å komme med. Mennene sitter og snakker sammen en god stund, med få ord og lange pauser. Fortsatt går ikke Bobby ut av bilen, og mennene på benken ser ut til å aldri ville bevege seg av flekken.
Nå visste ikke Mathias helt om han var tilstede eller ei. Sjokket gjorde alt helt uvirkelig. Han var tørr i munnen, kvalmen gynget i magen og hodet føltes som bomull. Alternativ tre hadde han ikke grublet nok over, og hevntankene forsvant spontant da han fikk vite hva som hadde skjedd for 6 måneder siden. Ingeborg hadde forlatt han av flere grunner enn han kjente til. Den avgjørende x-faktoren var at hun var tre måneder på vei med Bobby. Hun hadde søkt ly i boenheten på mottaket der Boddy bodde, og mottaket hadde ytt henne hjelpen fordi de ønsket å skjerme den kommende familien for mer sladder og praktiske problemer. I tillegg hadde hun fungert som norsklærer ved mottaket frem til fødselen.
Fødselen startet for 5 dager siden, og de hadde reist til sykehuset i Vuggå, som var en drøy kjøretur. På veien hadde Ingeborg blitt veldig dårlig, og fødselen endte i et akutt keisersnitt. Noen timer etter fødselen døde Ingeborg av akutt svangerskapsforgifting.
Ei lita jente på knappe 3 kilo kom til verden i Vuggå, lysebrun i huden og med krøllete, sort hår. Boddy hadde ikke taklet sjokket over å miste Ingeborg og hadde ikke klart å ta seg av barnet etter fødselen. Jenta var sunn og frisk, men hadde ingen som kunne gi henne den nødvendige omsorgen. På veien tilbake fra sykehuset hadde Evensen og Bobby blitt enige om å overlate omsorgen for barnet til Mathias, som var den eneste som var i nær familie av Ingeborg som kunne fungere som en forelder for vesle Jenny. Bobby ønsket også dette, og ville vite at barnet hadde en sikker fremtid i Heimly, fremfor et liv hos fremmede om han snart skulle uttransporteres ved endelig avslag på asylsøknaden.
Etter noen timer satt Mathias i den samme bilen som Evensen hadde hentet Jenny og Bobby på sykehuset med, og kjørte Mathias og Jenny over fjellet hjem til Heimly. Han hadde varslet Iversens kone som var sykepleier om å stille hjemme hos han om et par timer med alt nødvendig utstyr, og med nødvendig opplæring. Han ba Iversen om å forsyne kjøkkenskapet med ei halvflaske «medisin» også. Han var redd og han var i sjokk, men mest av alt var han glad for å kunne bli far på en så uventet måte, og sorgen over at Ingeborg forsvant så uventet og brått, ble omgjort til barmhjertighet når han så ned i det vesle, sovende ansiktet til Jenny. Prikk lik Ingeborg, bare litt mørkere i huden.
