The road less travelled

Herlige høsten!

De som har fulgt twitterserien "Valgerd gjør ting hun ikke tør" har registrert en stadig økende posting den seneste tiden. Som noen av dere har lest i tidligere innlegg som "Uførelivets parallelverden" og "Førstehjelp mot psykisk terror" har jeg hatt noen utfordringer på det personlige planet. Til tider har jeg tvilt på om det er formålstjenlig for en mulig fremtid som skribent (for andre tema enn personlig blogg) å utlevere såpass sårbare og ærlige erfaringer. Den enorme responsen jeg har mottatt og stadig får jevne strømmer av, bekrefter bare det hjertet mitt sier, dette trenger verden å høre. Vi som sliter med ting er fortsatt mennesker som har andre gode kvaliteter, og som trenger å se, bli sett og høre til som likeverdige i samfunnet. Det kan i seg selv være en god medisin. Den ubetingede aksepten og kjærligheten jeg har kjent fra "venner" i sosiale nettverk har vært en stor faktor i det komplekse rehabiliteringsbildet. Flere av dere har jeg også møtt IRL og gode vennskap har utviklet seg. Også noe enda finere..

Jeg har møtt en mann som overgår alle mine drømmer, og som nå har status som min kjæreste. Det er det vakreste jeg har opplevd, for første gang har jeg fått erfare at det går an å være akkurat den jeg er, og bli akseptert og elsket for det. Verken mer eller mindre. At han hadde lest mine blogger før vi møttes skremte vettet av meg, og jeg angret et øyeblikk på at jeg ikke hadde spart de verste tingene til langt ute i et mulig fremtidig forhold før jeg gløttet på døra til skapet med alle skjelettene. Men nei, det motsatte skjedde, jeg hadde ingenting å skjule, han godtok meg og min historie, meg på godt og vondt. Den som sa at man ikke bør gå inn i forhold før man har fått orden på livet sitt, sa noe veldig dumt. For med så mye støtte og kjærlighet er det mulig å komme seg raskere på beina enn om man skulle gjort alt alene. Kanskje er det mulig å krysse grenser som ville ha vært umulig å gjøre alene? For noe av det å lære seg å akseptere og elske seg selv, er også å få veie alt det gode jeg har å gi bort til et annet menneske. En partner, en likemann, en sjelefrende og kjærlighetssymbiose. En plattform med røtter og utsikt. Kilden til liv.

Jeg glemmer aldri hva Shabana Rehman skrev i boka "Blåveis, en vei ut av volden"; "Det er når du har kommet dit at det er den som slår som må trøste, at du vet at du sitter fast" (ikke ordrett). Jeg satt fast for tre år siden, men jeg kjempet i mot. Angsten som rev i meg når jeg skjønte at jeg måtte klare denne krigen alene var i perioder uoverkommelig. Det er i disse dager to år siden jeg ble skilt, og jeg lå og skalv søvnløs i angst hver natt i over tre måneder. I perioder var det bare lyset fra eplet på macbooken som holdt livsmotet oppe. Der ute, var det noen som var villige til å høre. Twitter ble ikke bare et leketøy på nettet, det ble min livslinje, min redningsbøye. Jeg var på den tiden så syk at jeg sjelden kom meg ut av leiligheten, hadde et ikke-eksisterende nettverk, og en selvtillit på minussiden. Jeg husker ennå at jeg fikk invitasjon til Spotify fra noen på Twitter, og lå og hørte på musikk alle de mørke nettene jeg ikke forsto hvordan jeg skulle holde ut livet. Jeg hadde på det tidspunktet ikke hørt på musikk på nærmere fire år. Hver sang ble medisin for sjelen, tekstene fylte hodet med nye tanker, hjertet banket i takt og følelsene av velbehag, glede, frihet og lyst strømmet ut i kroppen. Gradvis, sakte men sikkert, reiste jeg meg opp igjen.

Da Kristin Oudmayer aka @vrangest inviterte meg til å skrive min historie i boka "Fordi jeg fortjener det?" trodde jeg ikke mine egne øyne. Men jeg ble rørt og glad, og skrev den. Den ble tatt godt i mot, og lanseringsfesten ble et gjennombrudd for nye bekjentskap. Alle de fine twittervennene som jeg fikk hilse på for første gang den kvelden, alle smilene, alle blikkene som ønsket meg velkommen. Alle som så noe i meg, da jeg ikke så noe der selv. Jeg følte meg som et tomt hylster, ødelagt på innsiden, med et blekt og gråtkvalt ansikt, energiløs og livredd. Angsten rev i meg, og jeg ville bare ligge under dyna og melde avbud. Jeg gjorde ikke det, jeg tok på meg en ny kjole, nye sko, sminket meg og dro avsted i min elektriske handicapscooter, i snøføyka, og entret lokalet med hevet hode. Jeg var jo invitert av Kristin skal vite! Og for en varme jeg fikk igjen for det. @lillebaby @tonesembjacobsen, @mariasmetode, @odarygh @kjerstiflogstad @gstene @nikergo og @willy. Jeg får tårer i øyene mens jeg skriver om dette, for den dagen, i det verste snøværet hvor jeg frøs meg iskald og lå til sengs i tre uker etterpå med hoste og feber, var et vendepunkt. Jeg hadde våget å stikke snuta ut i verden igjen!

Det har vært så mange slike milepæler siden at jeg nesten ikke kan nevne alle her, det ville blitt en veldig lang bloggpost. I etterpåklokskapens navn burde jeg ha skrevet en dagbok, men tiden underveis ble brukt til å leve. Føle. Tenke. Prøve. Kjempe. Jeg tok i mot all hjelp jeg kunne få. Fra hvert eneste menneske eller instans som sa at det var hjelp å få, svarte jeg "ja takk!". Jeg har hatt venner som har kommet og tatt meg med ut på tur, jeg har hatt hjelp fra bydelen, både "luftere", fysioterapeut og ergoterapeut. Jeg var lei av å la angsten og utmattelsen styre, og ettersom følelsen av likeverd og tilhørighet steg, ble også styrken og motet til å utfordre alt dette vanskelige større. Jeg vil allikevel dele noe av mine diamanter med deg;

• Den dagen jeg gikk rundt blokka på egne bein. Fysioterapeuten gikk sammen med meg og snakket ustanselig om at det var normalt å bli sliten når man hadde vært inaktiv så lenge, men jeg hørte ikke så nøye etter. Jeg tok fart, og satte den ene foten foran den andre. I hjernetåka som fulgte husker jeg såvidt at jeg landet på sofaen og lå der og skalv i en times tid. Men jeg var rundt, på egne bein! Rullatoren ble kastet i boden.
• Den dagen jeg gikk opp alle trappene til leiligheten i 5. etasje.
• Den dagen jeg gikk fra parkeringsplassen bak Vigelandsparken og frem til Monolitten. Jeg måtte ha en pause på benken ved hundelufteplassen, tårene fosset og jeg tvilte på at jeg noen gang skulle nå frem. Veien tilbake turte jeg ikke en gang tenke på. Men med litt hjelp og støtte underveis var jeg plutselig fremme. Gleden var så enorm at jeg svevde på skyer tilbake til bilen.
• Den dagen jeg klarte å sove borte hjemmefra. Jeg lånte en leilighet over jula i fjor og klarte med stor angst å være der over fem døgn. For hver dag ble det litt bedre, marerittene avtok og panikken kom sjeldnere.
• Få en artikkel på trykk i et magasin!
• Den dagen jeg klarte å være lenge nok i en butikk til at jeg prøvde plagget før jeg kjøpte det!
• Delta i bok nr 2
• Min første tur på trikken.
• Å ha en avtale med noen jeg ikke kjente fra før, og klare å sitte på café mer enn fem minutter..
• Slutte med alle hjelpemidler, gå selv.
• Å gå opp min første bakke.
• Få skribentplass på Litteraturhuset.
• Den dagen jeg kom meg utenfor Oslo kommunes bygrense. Det var over to år siden sist. Jeg var ute i verden igjen!
• Min første soling i bikini i sommer.
• Å dra på hyttetur.
• Å ta et oppgjør med det ubehagelige og gå videre.
• Min første tur på bussen.
• Å få Verdens Beste kjæreste!
• Min første tur på kino!
• En hel dag uten angst.
• Å gå rundt Sognsvann!
• Å invitere til stort selskap i anledning min fødselsdag.
• Min første tur på t-banen.
• Min første tur til havet!
• Å kunne delta på avslutninger og foreldremøter igjen, og bli valgt inn som FAU vararepresentant.
• Min første tur på båt.
• Å delta på et helgeseminar med ukjente mennesker.
• Å delta i en debatt, stille spørsmål og hilse på fremmede.
• Å føle seg fin igjen!
• Å tro at jeg er verdt noe og ønske meg det gode!
• Min første tur på tog - i dag!

Nå er det ikke slik at man kan bestemme seg for å ikke ha angst mer, da hadde ingen blitt invalidisert av denne lidelsen. Jeg vet heller ikke konkret hva som har gjort at jeg har blitt merkbart bedre, men jeg har en anelse om at alle de små steinene jeg har snudd underveis de siste to åra, har hatt hver sin misjon, som i et større puslespill. Jeg har tatt i mot mye hjelp, selv oppsøkt mennesker jeg har trodd kunne bidra med konkrete tips eller anbefalinger, alt fra privattimer i yoga for å lære meg å puste på en bedre måte, til traumespesialist, til å trykke opp en t-skjorte med "ANGST - ikke for pyser!" skrevet i store røde bokstaver på brystet. Jeg er ferdig med skam, jantelov og mindreverdighetskompleks. Jeg vil være fri!

Eksponering for angst er en ubarmhjertig hard og vanskelig jobb. Jeg setter meg ikke på toget uten bekymringer. Jeg lå søvnløs store deler av natta i natt fordi jeg gruet meg til togturen. Jeg spilte alle scenarioer i hodet, men hva skulle "kunne skje" og hva som ville være umulig for meg å mestre. Det gjorde ikke saken bedre. Da jeg utmattet og svimmel skulle ta stilling til om jeg ville prøve togtur i dag, måtte jeg legge alle kortene på bordet og si det som det er; jeg vet jammen ikke om jeg tør.

Jeg vet at det er lurt, rasjonelt og riktig å utfordre angsten for angsten, agorafobien, klaustrofobien, den generelle angsten og panikken. Men det er et helvete når det først smeller! Derfor har jeg ofte, stort sett hele tiden, en følelse av at jeg ikke orker. Det passer aldri å få angst! Jeg er for trøtt, for sliten, har lyst til å gjøre andre ting, vil ikke kjenne på ubehaget osv. Unnskyldninger kommer og hindrer meg. Som oftest ender det opp i at jeg ikke gjør noe som helst, og forblir i passiviteten. Men i flere år har jeg hatt det slik, og jeg er lei! Fuglen Føniks viser vei, det er gjennom ilden jeg må, for å komme fri ut på baksiden! Det er da jeg blir gjenfødt som menneske, og ikke en livredd passifisert angstnevrotiker.

Vi dro avsted, jeg hadde bestemt meg for å prøve. Ikke mer eller mindre. Med mulighet for å trekke seg underveis. Jeg kjente at følelsen i beina forsvant under meg da vi gikk inn på Oslo sentralbanestasjon, og at hodet begynte å prikke i varme stikk. Kroppen fikk all verdens ubehagelige symptomer og hodet spurte meg om vi ikke skulle slutte med dette tullet og bare dra hjem igjen da? "Ta vare på deg selv, ikke press deg, ta det med ro, vær snill nå, ta det pent".. alle grunner til å ikke gjøre dette sto klare for meg i løpet av et nanosekund. Men beina gikk rett frem. Men min kjære i hånda, og vips var jeg ombord. "Dørene lukkes!", ropte konduktøren og svuuuuussssssshhhhhhh toget vi avsted.
Ubehaget veltet seg i magen, jeg klarte nesten ikke snakke, prøve å konsentrere meg om å puste rolig og normalt, se frem og ikke grine. Jeg er ikke lenger redd for å gråte offentlig, men det er ikke veldig festlig heller. Etter noen minutter klarte jeg ikke å la være, de strømte ut. Pusten gikk fortsatt rolig og jeg klarte å få frem ordene som forklarte det hele; "Jeg er redd."

Rasjonelt sett vet jeg at tog ikke er farlig, og ikke er noe å være redd for. Men minnene av å ha opplevd panikkanfall på toget og ikke kunne komme seg av da følelsen var som værst, har gitt meg en klaustrofobisk angst for å være innesperret i tilfelle et nytt panikkanfall skulle melde seg. Denne angsten for angsten har invalidisert meg og gjort meg ufør (i kombinasjon med andre ting). Men jeg innså i dag at jeg ikke har angst, jeg har frykt for panikken. Og det er noe annet. Frykt tåler jeg. Panikken har ikke vært på besøk på svært lenge, mens denne unnvikelsesstrategien min har ødelagt livet mitt, fysisk, mentalt og sosialt. Men nå, nå er jeg altså på vei tilbake, og nok et stort stykke arbeid er gjennomført, to togturer rikere enn jeg var i går.

Det ER lys i tunnellen, selv om jeg ikke trodde på det selv da livet var som mørkest. Men det har jeg opplevd mer enn én gang nå, og jeg vet også at andre kan klare det jeg har klart, jeg er ikke unik i så måte. Det er vanskelig å se for seg hvor langt jeg skal kunne komme, eller hvordan livet kommer til å utvikle seg, men én ting vet jeg, jeg er ferdig med å ikke prøve. Jeg har fått mot til å forandre, og jeg gjør fotarbeidet. Så får Gud gjøre resten. Resultatet er ikke opp til meg. Jeg har lært meg å være takknemlig for det jeg har, uten å sammenligne. Og den gleden det har gitt meg, er at jeg også nå kan være ekstra takknemmelig for fremgang, frihet og økt livskvalitet!

Skal jeg noen gang tørre å dra til Hovedøya igjen? Januar 2011

Sol på kroppen for første gang på over fem år

Naturen spiller en sentral rolle i trivselen

Jernhesten som før skremte vettet av meg

Bussen, vil den slippe meg av om jeg ikke klarer?

Tid for et kritisk blikk på tilværelsens tilstand

Sommer og hav

Minner og bearbeidelse

Barndomsminner

Min by, Oslo

Verdens deiligste Aker Brygge på sommeren

Parkkos med ei venninne

Angsten kan ta seg en pause

Sola gir varme og håp om bedre dager

Regnbuen gir håp om å finne skatten

Kjærlighet

Fødselsdag

Identitet

Intervju med VG

Nærhet

En levende by

Jeg er ombord!

Jernsatan jeg ikke har kjørt på 7 år

Bygdøy

Sognsvann

Ut på tur

Normalreisende

Yes!

NSB Lokaltog