Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, professor Kristin Asdal (ansatt ved senter for teknologi- innovasjon og kultur på UiO), Førsteamanuensis Espen Stoknes (Institutt for offentlige styringsformer, BI), professor Lars Walløe (institutt for medisinske basalfag, UiO) og redaktør Nina Kristiansen (forskning.no) skal på talerstolen før lunsj. Etter lunsj venter Dr. Ben Goldacre (forfatter av boken "Bad science"), redaktør i Dagbladet Lars Helle, programleder Helene Sandvig (Puls, Nrk), førsteamanuensis Harald Hornmoen (Institutt for journalistikk og mediefag) med spennende innledninger. Dagen avsluttes med en paneldebatt mellom Goldacre, Sanvig og Hornmoen.
Konfransier/moderator er forsker og vitenskapsjournalist Erik Tunstad som bl.a. har skrevet boken "Juks: hvordan forskningen svindler - og hvorfor det ikke er så farlig". Han publiserer også artikler på forskning.no.
Dagen startet med friske ord og stor åpenhet, spesielt fra politikerrekken. Det ble lagt vekt på at forskningen og vitenskapen er felt som bør vise åpenhet og ha tillit i folket. Tora Aasland refererte og til Arne Garborg med sitatet "Berre den som vågar kan vinne" i forklaringen av at selv om vi ikke alltid kjenner den fulle og hele sannheten, må vi våge å søke kunnskap og finne løsninger som er til det beste for de fleste. Hun tok eksempelet om psykiatriens vurdering av lobotimi som en formålstjenlig tolkning av forskningen på 1960 tallet, da overbelegg i psykiatrien var et stort problem, og lobotomering ble ansett som en behandlingsform som ville redusere sengeplasser i institusjon og en sjanse for å få overført de tyngste pasientene over i privat omsorg. Dette var ikke gjort i ondskap, men en nyttetenkning av sin tid.
Rektor Ottesen belyste også at dette var som en videreføring av Eias "Hjernevask"serie på nrk i fjor, hvor vi må våge å stille spørsmål ved forskernes arbeidsmetoder, i hvilket lys resultatene skal leses, tolkes, forstås og brukes. Ikke minst hvor viktig det er å unngå sneversynt forståelse gjennom detaljfokus, på én side av en større sak.
Erik Solheim ga et fyrrig og engasjerende innlegg om det viktigste med forskning, nemlig at vi må huske hva vitenskapen har gjort for oss, hvilken fremgang og velstand vi lever i. At vitenskapen har skapt en bedre verden, med bedre levekår. Han minte oss på hvordan idelogier som har vært begrensende eller menneskefiendtlige har måttet vike for vitenskapens utvikling, og hvor viktig det er å huske på at bl.a. utviklingslæren, som noen benekter, er grunnlaget for store vitenskapsteorier i biologien og arkeologien. At vi må søke sannheten fra fakta basert på bred konsensus, og media bør gi oss tydeligere forklaringer av vitenskapelige funn, fordi sannheten finnes. Noe er sant og annet er usant. Solheim minnet også om hvor komplisert forholdet mellom vitenskap og politikk er, og at politikerne til en hver tid må fatte beslutninger på de resultatene som foreligger, og eventuelt endre retning senere dersom det viser seg at de opprinnelige avgjørelsenene var feil. Både Aasland og Solheim understreket behovet for beslutninger fattet på vitenskapelige funn, at forskning kan bestilles, men ikke kjøpes for å understøtte et ønsket funn i vitenskapen.
Kristin Aasdal brakte også temaet om økonomi på banen, hvordan vitenskapelige funn ikke er nok alene for å få til endring i samfunnet.
Per Espen Stoknes holdt et fengende innlegg om forskningen på klima, hvordan vi som mennesker lar oss påvirke og hvorfor vi engasjerer oss i de sakene vi gjør. Den kognitive dissonans, der vi ikke gjør det vi normal skulle tro vi ville gjøre, som å slutte å røyke når vi egentlig vet hvor farlig det er. Holdningsforskning viser spennende psykologiske trekk for hva som skal til for at vi endrer våre handlinger. Alle vet at klimaet er i fare, men de færreste marsjerer i gatene for å ta temaet på alvor. Benektelse er noe som skjer når vi ikke orker å ta innover oss en ubehagelig innsikt hvor vi både vet og ikke vet. Han viste også hvordan vi gjennom psykologiske forståelser kan komme ut av benektelse, og oppfordringen var å "La oss prøve istedenfor å gi opp". Ypperlig levert!
Nina Kristiansen holdt et engasjerende og ærlig innlegg om hvordan forskning.no har opplevd nettdebatt, nettroll og modereringsformer for offentlig debatt. Et viktig poeng er at folk flest oppfører seg bra på nett, men at noen tema skaper stor debatt, hvor igjen en liten andel mennesker ikke vet å oppføre seg. Temaene klima, kjønn&likestilling, religion og hasj er det hun mente skapte de styggeste debattene. Det som gjorde mest inntrykk var da hun fortalte at hun som redaktør har mottatt dødstrusler, og minnet oss om at det er både lov og rett å politianmelde slikt. Det var også viktig å ta opp forskjellene på ytringsfrihet, ytringsrett, pressefrihet og publiseringsrett. Publiseringsretten gjelder også retten til å ikke publisere, som er ekte frihet og hindrer misbruk. Nettdebatt er altså ikke problemet, men voldsomme nettdebattanter trenger ressurskrevende tilstedeværende moderering.
Lars Walløe minte oss på de forskjellige typene vitenskap, og hvordan pseudovitenskap kan bli misbrukt for å formidle et ønsket budskap.
Dr Ben Goldrace holdt en festlig og utfordrende tale om hvor mye vi glemmer å tenke på når vi forholder oss til forskningen. Han belyste mye av jukset, hvordan vitenskap blir brukt som sannhet og hvordan vi lar oss lure. Dette var noe av det beste på konferansen.
Lars Helle holdt et innlegg som minte mer om en forsvarstale for seg selv og Dagbladets bruk av forskningsresulateter og tabloid formidling av populære tema som bl.a. lavkarbosaken som har fått enormt mye spalteplass og forsider det siste året. Selv mener han at de baserer seg på kvalitetsforskning og brede kilder, og at det er på sin plass i tiden at avisen setter fokus på det et stort antall mennsker er opptatt av. Ja, det er vel det tabloid presse lever av?
Helene Sandvig ga en mer ydmyk forklaring av hvordan Nrk Puls velger ut emner og bruker forskning til å engasjere og utfordre et yngre publikum, både for å vekke interesse for forskning og følge trenger i tiden. Hun hadde en sunnere skepsis til bruk av metoder og journalistikk enn Helle viste.
Dagen tok opp viktige tema rundt forskning, vitenskap og kunnskap, og det er viktig at vi får en åpen og bred debatt om de forskjellige sidene av de påståtte sannhetene. Selv er jeg mest opptatt av de psykologiske og sosiologiske sidene som
hva forsker vi på?
hvem forsker?
hvordan forsker vi?
hvordan skal vi forstå resultatene?
hva velger vi å bruke resultatene til?
kvalitet kontra kvantitet, forskningens seriøsitet? bredde?
hvilket verdigrunnlag ligger i bunnen av forskningen og forståelsen av resultatene?
hvordan formidler forskningsresultatene?
hvordan og hvorfor skal vi følge vitenskapen når vi tar politiske og samfunnsstrukturelle avgjørelser?
hvordan unngå "nærsynthet" når vi forsker?
hvordan skal vi forbrukere kunne stole på vitenskapen uten innsideinformasjon om metodikk, forskernes kunnskapsnivå og på hvilken måte den er "vinklet"?
har vi som forbrukere rett (og mulighet) til å ta selvstendige valg på tross av hva som til enhver tid er allmenn oppfatning av hva som er vitenskapelig korrekt?
hvorfor snakker ikke vitenskapen mer om etikk og moral?
hva er det påvirker vår forståelse og våre handlinger som forbrukere og velgere?
hva er det som avgjør hvorfor vi mener at noe er rett eller galt?
Spennende debattmateriale! Konferansen fortsetter i morgen, og jeg håper debatten lever videre også lenge etter dette. Det er slutt på den tiden hvor vi blindt stole på og handlet etter "de store vitenskapsmennene"s funn, uten å kritisk vurdere om dette er rett for oss selv og samfunnet.
Du kan lese mer om konferansen her.
Minister for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland
1 kommentar:
Kan vi stole på vitenskap? Vel, vi har jo ikke noe annet å stole på. Så spørsmålet burde kanskje heller være: Hvordan kan vi gjøre vitenskapen så pålitelig som mulig?
Jeg vil foreslå ett enkelt grep som kanskje mer enn noe annet vil kunne rydde opp i grumset som dessverre gjør at fornektere av vitenskap tilfeldigvis får rett langt oftere enn de burde:
Innfør forbud mot at det offentlige kan bestille forskning.
Og jeg trenger sikkert ikke forklare hvorfor, men jeg gjør det nå likevel... Grunnen til at dette bør forbys er todelt. For det første vil de som utfører oppdragsforskning for myndighetene alltid jobbe under frykt for ikke å få flere oppdrag dersom de levererer upopulære konklusjoner. Og for det andre er det fritt opp til de styrende organer hvilken publisitet upopulære konklusjoner skal gis videre i debatten.
Offentlig bestilt oppdragsforskning er med andre ord en rugekasse for misvisende resultater, og er derfor i realiteten verdiløs. Det man istedet burde gjøre er å øke bevilgningene til forskning generelt med en faktor på 10 - minst! - og så begrense seg til de resultater som drysser ut av dette. Vil vi ha flere resultater får vi øke forskningsbudsjettet. Og så kan jo de politikere som kutter i dette på "gleden" av å forklare hvorfor... :-)
Og hvis vi så samtidig oppretter kontrollerende organer som utfører ettersyn på forskningsarbeid og avslører den typen ideologisk svindel som kom frem i Eias "Hjernevask", da er vi godt på vei.
Legg inn en kommentar