Treningsdagbok

Optimist som jeg var, la jeg ut på langtur og sliten blei jeg. Stolt og glad fordi jeg klarte å gjennomføre. Nå, nå er det vel over med passivitet og isolasjon tenker jeg!?

2. dagen gikk greit, merket ikke stort.

3. dagen sa det pang! Tre ribben lå i klemme på grunn av muskelspenninger i ryggen, og etter en formiddag hvor jeg måtte bruke timesvis på å rulle meg ut av senga, inn i joggedressen og i taxi til behandleren fikk jeg bort den værste smerten. Jeg kunne puste fritt igjen, selv om hele ryggen verket som et åpent sår. Med streng beskjed om å TA DET MED RO, og å skulle trene opp ryggmuskulaturen før jeg gikk på slike langturer, kjøpte jeg meg en gymstrikk og en bodyball på vei hjem. Jeg satt lenge og skulet på utstyret og lurte på om det var under min verdighet med slik "trim for eldre".

Det tok dog ikke lang tid før jeg fikk det for meg at jeg skulle ta utfordringen å sette i gang med trening. Er det ryggmuskler han vil ha, er det faen meg ryggmuskler han skal få! Og 1 - 2 - 3 og kom igjen! Der var jeg i gang ja, med full musikk i stua, yogamatta rullet ut over gulvet, og jeg i full vigør med denne lange termen av en strikk med to håndtak i hver ende. Det er ingen begrensning for hva man ikke kan gjøre med denne strikken, og jeg lot meg ikke stanse.

Senere brukte jeg en evighet på å pumpe opp dette monsteret av en gymball, som jeg aldri syns ble hard nok. Den har en tung ende, og den har en slags antiskli-forsterkning i bunnen. Den kan hoppes på, gynges på, rulles, ja, nesten alt. Det eneste jeg ikke har fått til er å stå på hodet på den!

Så mens jeg gynget og herjet på denne ballen, satt jeg med en liten ball i hånda som skal trene armmusklene. Tjo og hei, hopp og sprett. Fin musikk ja, moro dette her, og sliten blei jeg heller ikke.

Neste dag;

Jeg ligger i senga, åpner øynene og lurer på om jeg har vært i en bilulykke jeg har glemt. Jeg kan nesten ikke røre meg. Jeg har vondt fra toppen av hodet og i hvert hårstrå, gjennom nakken, ryggen, hoftene, beina og ned til tærne. Armene klarer jeg ikke å røre. Jeg griper tak i dyna og prøver å dra den av meg, men klarer ikke. Tårene renner ut av øynene og jeg begynner å bli alvorlig redd. Hva har skjedd??

Treninga ja! Men? Jeg gjorde jo nesten ingenting!? Kan det være? Au! Jeg klarer ikke åpne døra til badet, og jeg går krøkkete og sammenrullet gjennom rommet bort for å sette på kokende vann i dusjen. Sender en bønn til Gud, og en stor takk til Hjelpemiddelsentralen for at jeg har fått en dusjkrakk jeg kan hvile meg på. Sånn ca 3000 liter senere er jeg hakket mer bevegelig og klarer å tørke meg selv, dra på meg noen klær og ta meg til kjøkkenet for å koke tevann.

Leter etter mobilen min og ringer fysioterapeuten.
"Jeg tror kanskje jeg trenger litt hjelp med et treningsopplegg jeg.."

Har jeg glemt at ME ikke er dårlig kondis? Ja. For hundre tusende gang, jeg har glemt det fordi jeg ikke vil huske det! Jeg vil bli frisk!!

Og mens jeg venter på fysioterapeuten, så går jeg og legger meg igjen jeg.. Hvis jeg klarer å få rikket på dyna. Au!