Førstehjelp mot psykisk terror

Hvorfor finnes det så lite kunnskap om hvilke effekter psykisk vold har på menneskesinnet for de berørte, og deres familier?

Kanskje finnes det mye, men den er i såfall dårlig implementert i folk flest og det offentlige hjelpekorpset.


- To barnehender griper rundt meg, i søvne. En søken etter fysisk bekreftelse på trygghet og nærhet. En varme som forteller at mor er nær og at ingen farer kan skade eller true lenger. Så mange skuffelser og uforståelige dager der hun gang på gang i en søken etter å forstå, har bebreidet seg selv og sin utilstrekkelighet. Er jeg virkelig trygg nå, er det virkelig over?

Psykisk vold er usynlig. Den slår og pisker med ord, den krenker og visker ut din personlighet og ditt nettverk slik havet vasker ut fotspor. Litt av gangen, sakte og plutselig er det som var der, forvunnet. Selv om man vet hvem som tok fotsporene og hvorfor, er det allikevel en handling som vanskelig kan pekes på og si: "Der! Akkurat der tok du mine fotspor, nå finnes det ingen bevis lenger på min fysiske eksistens på denne sanden". Når man plutselig ser at det som var der, ikke er der lenger, begynner man å lure på om det noen gang har vært der. Og minnene blir svakere for hver gang det skjer. Kanskje det er innbildning? Kanskje det er fantasi? Kanskje har jeg aldri vært her i det hele tatt? Hva er tryggest å tro på?

Det første som skjer i en kjærlighetsrelasjon med maktubalanse er indoktrinering. Med kjærlig hånd settes grenser og regler for hvordan "vi" skal være sammen, som i "ett". I denne fasen tror jeg sterke, sunne mennesker som har nok psykologisk grunnmur til å ikke nød-tanke sine emosjonelle behov i relasjoner - tar varsellampene på alvor, og avbryter prøveprosjektet før skadevirkningene blir for omfattende. Resten av oss, som har ufullstendige gestalter etter det livet vi har levd, illusjonerer oss selv og jobber videre med å tilpasse oss, forstå, hjelpe, trøste, rett og slett arbeide for å få denne relasjonen til å bli "perfekt". Gjennom terapi, faglitteratur, gestalt, psykodrama og spirituell/åndelig søken har jeg lært at ekte kjærlighet er en ren, god kraft som ubetinget aksepterer seg selv eller andre - slik de er. Du er flott, fordi du "er". I møtet mellom to emosjonelt modne mennesker, oppstår en gjensidighet og energi som kjører gjennom kretsen "to", uten å ta hensyn til hvor like man er, eller å forandre seg til omgivelsene slik kamelonen gjør. Alle psykologer vil nok si at det er normalt at forelskelse gjør menneskene periodevis "gale" og "tro kan flytte fjell", men det er ikke tvil om at svært mange mennesker havner i kjærlighetsrelasjoner som fungerer mot sin hensikt, og blir sittende der. Noen dør, uten å komme seg videre. Enten av alder, fordi de ga opp å komme seg vekk, andre dør av skader og vold, mens noen - de dør en psykisk død og individeet eksisterer i en fysisk tilstand der kronisk smerte og depresjon blir apati og tenkingens død. De har gitt opp seg selv, andre og livet.

En av mine aller kjæreste venner, en professor i sosiologi og selvmordsforsker, sa for mange år siden; "Det eneste sikre vi vet om livet, er at det alltid forandrer seg". Den setningen har holdt meg oppe mange manger, når det stormet som værst. Da alt så mørk ut og alt håp var ute. Når jeg hadde overbevist meg selv om at alt var som det skulle være - det var bekreftet, at jeg var verdiløs og uønsket her på jorda.

Jeg har tro på menneskets iboende kraft til å søke løsning. Vårt overlevelsesinstinkt er sterkere enn andre behov, og hjernens kreativitet har ingen grenser. "Nød lærer naken kvinne å spinne", og vi ser at mennesker som lever i krig og elendighet, finner utveier. Jeg glemmer ofte at det finnes mange mennesker som lever i "krig", selv om de lever i land med fred. Jeg har selv nettopp avsluttet en 31 måneders lang kamp, og som i andre kriger må jeg nå ha vareopptelling; vant jeg noe?, hvor mye tap hadde jeg og hvordan gjenoppbygger jeg dette "landet". "Landet" meg selv og min familie.

Mitt problem var at jeg brukte min kreativitet og løsningsinstinkt på feilslåtte strategier. Jeg skulle få dette forholdet til å fungere. Som mange andre kvinner tok jeg på meg skylda for det som ikke var bra, og dekket over hjemmets utfordringer ved å smile på utsiden. Jeg spilte et kjent rollespill som heter "lojal kone, utholdende mor og støttende famlie og venn". Ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det. Knapt nok meg selv. Hjernen tåkelegger det vonde og skaper unnskyldninger gjennom rasjonalisering, bagatellisering og skyldfraskrivelse. Som japansk vanntortur; skaper små, jevne drypp av det mest uskyldige, stor smerte, galskap og mulig død.

Så hva gjør man? Hvor får man hjelp? Hva finnes av hjelp?

Problemet med "hjelpen" er at den befinner seg i en psykologisk steinalder, og ikke fungerer i praksis.
Når en kvinne oppsøker f.eks lege eller psykolog, og vurderer muligheten for å dele noe av sin smerte, blir hun møtt med liten forståelse for at hun selv velger å forbli i relasjonen eller har håp om at forholdet skal bedre seg på sikt, evnt med hjelp og veiledning. Reaksjonen er alltid sterk, og med lite empati, mye arroganse og skremmende dårlig individuelt tilpasset veiledning. La meg gi deg noen eksempler;

"Hvordan har du det?"

"Joda... *pause* Du vet, det er litt utfordringer i to-kulturelle forhold".

"Åja. Hva mener du? Er han ikke snill?"

"Joda!"

"Han slår deg vel ikke?"

"Neida!"

"Ja, for du skal ikke finne deg i å bli tråkka på, da får du gå fra han!"

"Nei, såklart skal jeg ikke finne meg i noe sånt. Han er ikke sånn. Det ville aldri skje".

Og etter noen sekunder, har "hjelperen" klart å gjøre problemet enda værre, ved å påføre skam, fordommer, og overeksponert "hjelp" som gir totalt motsatt effekt. Det vil gå lang tid og skje mye fælt, for denne kvinnen igjen tør å lette på sløret og dele noe av hva hun gjennomgår.

På det tidspunktet denne samtalen fant sted hadde jeg opplevd å bli totalt kontrollert, irettesatt med høy grad av aggresjon, opplevd fysisk holding (frihetsberøvelse med makt), konstant og langvarig kritikk av meg som person og mine meninger, mitt arbeide og min livsstil, daglig krenking av meg selv som individ, mobbing, utfrysing, neglisjering og andre former for maktmisbruk.

Jeg var ikke slått, og jeg hadde ingen blåmerker, men jeg satt allerede fast i den psykiske terroristens klør. Jeg meldte meg frivillig som offer, og jeg fortsatte rollespillet med en intensjon om å vinne. Seieren skulle være å en dag komme over alle ulikhetene og kjenne total lykke. En utopi som skulle vise seg å bli mitt livs mareritt.

Hvordan kan man hjelpe kvinner som "vil" bli misbrukt??

Ingen kvinner vil bli misbrukt. Alle som går tilbake til dysfunksjonelle forhold etter å ha søkt hjelp og støtte for å bryte ut, gjør det fordi de ikke har noe bedre alternativ. I likehet med narkomane som jobber for å komme seg ut av et miljø de er avhengige til, trenger disse kvinnene (og noen menn) mye mer enn en seng, tak over hodet og mat i magen. De trenger avvenning, støtte, et nettverk og rom for å "sprekke". Det vil si at alle som går tilbake til terrorveldet og prøver igjen, ikke må bli fordømt og fraskrevet hjelp, når de neste gang kommer og banker på døra. Jeg har brukt lang tid, og jeg er ikke avruset. Jeg vet 100% at jeg aldri kan gå tilbake til det forholdet jeg var i, men hjernen min sier allikevel at "joda, det kan hende det går denne gangen. Det er ting du ikke har prøvd. Hva om du bare ikke var villig nok? Ja, det var nok min skyld at det endte sånn, jeg er sikkert slem, egoistisk, lat og dum slik han sa til meg. Han er jo så klok. Han er så vakker. Han er så sterk. Han får til alt, jeg får ikke til noenting. Jeg trenger han. Jeg dør uten han. Jeg må tilbake. Jeg må tilbake. Jeg MÅ tilbake. Selv om det kommer til å koste meg livet".

Det er ikke enkelt å holde seg selv fysisk borte fra en person som har en sånn psykologisk makt over en. Selv i blinde søker jeg mot ilden, for mer skade, mer juling, flere krenkelser. Jeg er gal.
Jeg tror jeg befinner meg i en psykologisk krise som heter avrusning fra langvarig, tungt misbruk. Og jeg trenger hjelp!

Jeg har i dette forholdet søkt råd og hjelp hos følgende personer og instanser;

- Venninner
- Familie
- Gamle kollegaer
- Naboer
- Akademia (bekjente med høy utdannelse)
- Trosfeller
- Moskeen
- Imamer
- Forstander
- Prester
- Kirkens SOS nødtelefon
- Mental helses nødtelefon
- Oslo Krisesenter
- Ressurssenter for kvinner
- Dagsenter for psykisk helse (3 stk)
- Psykolog
- Psykiater
- Gestalterapeuter
- Det alternative miljøet
- Akupunktør
- Rehabiliteringsopphold i institusjon
- Hjemmesykepleien avd miljøarbeid
- DPS
- Trygdekontor
- Sosialkontor
- Boligkontor
- Politiet (venner som jobber der)
- 3 forskjellige selvhjelpsgrupper
- Barne- og familievern
- Skolens sosiallærer
- Helsesøster
- Nettforum, nett-nettverk etc
- Ukjente personer, bl.a. via internett/twitter

Hjalp det? Jeg vet ikke.
Hva hjalp? Jeg er usikker.

Jeg tror noen små biter av å bli sett, bli bekreftet og støttet her og der, i tillegg til en sterk indre motivasjon til å ville ha et godt liv, til slutt gjorde meg sterk nok til å ta opp kampen. Jeg "vant" da jeg "tapte". Da jeg reiste meg opp i bokseringen og tok igjen, forsvant overgriperen ut av livet mitt på egen hånd. Jeg trengte bare å si "nei, nå er det nok", men kraften til å uttale de ordene tok meg to og et halvt år av mitt liv, påførte meg psykisk belastning og satte arr i min og mine nærmestes sjel - for alltid.

Jeg vet i allefall hva som ikke fungerte, og derfor vil jeg gi noen tips til andre som møter mennesker i akutt psykisk relasjonskrise;

1. Lytt mer enn du snakker selv
2. Spør hva du kan gjøre
3. Vær tydelig på hva du kan tilby og ikke 
4. Vær tilgjengelig
5. Ha god tid
6. Vær fleksibel
7. Vær fordomsfri og tolerant for forskjeller
8. IKKE belær
9. IKKE overdriv
10. IKKE skrem
11. Gjenta det du hører, for å få bekreftet om du har oppfattet riktig
12. Realitetsorienter om muligheter og rettigheter
13. Gi håp ved å si positive ting
14. Vis trygghet ved å stadig bekrefte taushetsplikt og profesjonalitet
15. Unngå stigmatisering
16. Unngå sammenligninger
17. Unngå å gi forslag til "løsninger"
18. Vær et godt medmenneske
19. Sett personlige grenser 
20. Unngå et "oss" og "deg" skille, ovenfra/ned holdninger

Jeg bruker begrepet psykisk terror, fordi systematisk psykisk vold over tid er;

Terror er en sinnstilstand som innebærer at man blir overveldet av en følelse av intens, umiddelbar fare. Ordet representerer også det fysiske uttrykk et menneske eller en gruppering kan gi til kjenne gjennom handlinger, som regel ulovlige, der formålet vanligvis er å skape oppmerksomhet for ens sak - og/eller rent destruktivt, å forulempe alt som fremmer motsatte sak.

Å terrorisere er å bruke terror (f.eks. ved å true med vold) for å oppnå noe. Terrorisme er bruk av terror for å oppnå et politisk mål. Terror satt i politisk system kalles ofte skrekkvelde eller redselsherredømme (se Skrekkveldet).

(Kilde: Wikipedia)

Brutal undertrykkelse, uansett motivasjon: kulturell, patriarkalsk, religiøs, psykopatisk o.l. er alle svært skadelige system, i mikro eller makrosamfunn. Mest farlig er kanskje maktovergrep i de næreste relasjon; i familie og ekteskapet.

Det finnes alltid en vei ut av tunnellen, selv om du ikke ser lyset i andre enden. 
Bare forsett å gå, så kommer du alltid frem til slutt. Og det finnes noe annet på den andre siden.

Livet skal være godt - det er din inviduelle medfødte rett, som du er gitt egenrådig forvaltningsplikt over. Men du trenger ikke gjøre det alene.
Vi er mange som har sett helvetet, og vi er flere som har funnet tilbake til en annen verden.
Sakte og sikkert.