Tittel: Blogger

Blogging har vært på moten i flere år nå, og det finnes snart en blogg for alt. Jeg og andre med meg har også flere blogger i drift. Da jeg startet å blogge rundt 2006 var jeg livredd for å skrive noe offentlig. Jeg følte at jeg plutselig hadde blitt frilandsjournalist og fått min egen avis. Ansvaret gjorde at jeg tenkte nøye igjennom hvert ord jeg skrev, og endte ofte med at bloggen ikke ble oppdatert i det hele tatt. Det var nytt terreng og jeg følte meg usikker. Den ene bloggen etter den andre ble slettet. Jeg prøvde meg på personlige blogger, temablogger og videoblogger. Jeg har skrevet om politikk, samfunn, psykisk helse, feminisme, religion, høytidsblogg, musikk, erotikk, byttebod, jeg har skrevet om behandling av traumer på engelsk og laget motivasjonsblogger.

Gjennom åra har jeg også lusket rundt i bloggverden og lest andre blogger, og blitt kjent/linket med andre bloggere. Jeg syns noen virkelig "var" bloggere, mens andre bare skrev og ikke fikk det særlig til.. Jeg må innrømme at det er få blogger jeg gidder å lese, fordi jeg syns det er så mye dårlig der ute. Det må fenge meg fra A til Å, ellers går jeg bare ut. 2-3 blogger leser jeg fast. Utrolig mange leser jeg sporadisk.

Jeg prøvde å kopiere de som jeg likte best, men kopien ble ikke særlig bra. Det var jo ikke "meg" overhodet. De som var skriftkyndige misunte jeg, og de som var kreative med design og tekniske muligheter fremsto så profesjonelle i forhold. Jeg var liksom ikke "best" i noe. Ikke hadde jeg de fineste fargene, de mest intime detaljene eller de største traumene. Ikke hadde jeg nok humor, og ikke hadde jeg utholdenhet. Nei, blogger ble jeg visst aldri.

Jeg beholdt allikevel bloggene mine. Selv om jeg stadig lagde nye og slettet andre, så hadde jeg minst en blogg i drift jevnlig. Jeg har hele tiden skrevet under pseudonymet Valgerd, i tillegg til ett navn til. Det frister ikke å stå frem som privatperson, spesielt ikke etter all den massive kritikken og stygge meldinger jeg har fått i kommentarfeltene på de politiske og religiøse bloggene.  Jeg er ikke lenger totalt anonym, jeg har tilkjennegitt meg i form av bilde og er mulig å nå på tlf. Jeg har også møtt flere bloggere/blogglesere fra internett på twittertreff.

Det ble viktig for meg å skrive. Jeg kunne få ut alt som presset fra innsiden. Om noen leste eller ikke, var mindre viktig. Når leserne endelig kom, og det av og til sto noe i kommentarfeltet, ble jeg såklart veldig glad. Nå lignet det litt mer på å ha sin egen avis i nettform.

Jeg har bestemt meg for å ikke streve etter å bli en blogger. Jeg vil bare være Valgerd. Jeg trives som twittrer, og hvis noen vil kalle meg blogger, så okei. Men jeg foretrekker faktisk twittrer. Det pussige er at det er på twitter jeg har fått promotert bloggene mine.

Min favorittblogg heter Zagabå. Han var også den første som gadd å linke bloggen min til sin. Han trodde på meg og ba meg fortsette å skrive, da jeg var helt grønn og ikke visste opp ned på bloggverden.
Jeg digger denne bloggen fordi den er så enkel og morsom, og fordi han skriver så rare ting som selv jeg ikke har tenkt ut før. Han deler alt fra sorg til glede, men på en helt unik måte. Ingen lange setninger, bare harde fakta "splæsh splæsh" rett i trynet. Han oppdaterer bloggen jevnlig, om han ikke er syk. Han har MS og deler også sin sykdomshistorie i bloggen. Det er verdt å følge Zagabå.

Nå er jeg ikke så redd for imaget mitt lenger, jeg har valgt å være 100% meg selv. Jeg har funnet grensene for hva som er for privat å blogge, og hva som er uegnet i tekst. Jeg har fått større respekt for at blogg er et offentlig medium og at ord forplikter.

Jeg trives nå med bloggene mine, og prøver å holde liv i dem litt regelmessig, slik at leserne skal gidde å komme tilbake.

Har du kommentarer til det jeg har skrevet, eller ønsker om hva jeg skal skrive om, så legg det inn. Jeg leser det faktisk.

Beste hilsen,
Valgerd Lykkelig
Twittrer og Blogger