Flashbacks

Hvorfor er det sånn at overgrepsutsatte føler skam og skyld når nye overgripere prøver seg?

Hvordan har det seg at folk tror de har rett til å brøyte vei for egne følelser og behov, uten å vise hensyn til andre?

Hvem føler seg slem når andre gjør noe slemt mot dem?

Hvordan har det seg at noen betaler prisen for andres følelser og ubehag, selv uten å bli bedt om det?

Hvorfor sitter jeg våken midt på natta, enda en natt, bare for å gruble og prøve å forstå hva som er normalt.

Faen!

Det er ikke min skyld og det var ikke min skyld. Jeg var liten, jeg visste ikke at jeg måtte beskytte meg for farer. Usynlige farer maskert av kjente ansikt. Jeg gjorde som jeg ble bedt om, jeg gjorde som det ble forventet av meg. Jeg hadde ingen valg den gangen.

Senere har jeg hatt mange valg, men jeg har ikke visst om dem. Jeg var fanget i en forhekset tro på at det var min forbanna plikt å gjøre andre glad. At min verdi var så liten, at jeg skulle takke meg jævla lykkelig for at noen i det hele tatt gadd å se min vei. Hva jeg ville var ikke et tema. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde en vilje. Som en forbannelse har historien gjentatt seg år etter år, episode etter episode, i forskjellige former og fasonger. Nye mennesker som skal blidgjøres, tas vare på, som har behov de trenger å få tilfredsstilt. Hva vil du ha? Kaffe, te, sex? Jeg leverer det du vil ha.

Å bygge sitt liv på andres behov, skaper ingen varig glede. I en kortvarig illusjon kan benektelsen virke som absolutt tilfredsstillelse, men før eller siden våkner verden til realitet igjen. Og da er det ikke moro å se at man våkner opp til et jævla liv. Som å våkne på nachspiel og oppdage at du har gjort det dummeste du kunne ha gjort x 10.

Nå har det altså skjedd igjen. Et menneske som kom kjørende med sine ønsker, behov og drømmer. Et menneske som forkledde seg i et kjært og nært ansikt, som innyndet seg som trygg. Et menneske som sendte ut kjente signaler som vennskap, familie, til og med ubetinget kjærlighet. Skjult under fasaden sto en bulldozer klar til å rive ned mitt forsvarsverk. I kø står dampveivalsen, som skulle jevne ut mine skarpe kanter og gjøre meg god og snill, en medgjørlig faen.

Jeg stanset ekspropriasjonen akkurat i tide. Jeg reiste meg opp, stavret meg på beina og ropte høyt "Neeeeeeeiiii. NÅ, er det nok!" Du får ikke lov å gjøre det som så mange menn har gjort før deg. Ikke faen!

Jeg vil ikke. Jeg vil rett og slett ikke. Og jeg kjenner at jeg ikke vil. Og jeg er sterk nok til å kjenne det og si fra om det, og når du ikke respekterer at jeg sier nei, så går jeg vekk. Jeg snur meg og går. Og hvis du går etter, så snur jeg meg og brøler "fuck off, gå vekk fra meg". Og hvis du følger etter meg, trygler og ber, gråter og jamrer deg, smiler og trygler, truer eller skader meg.. Ja, da skal jeg klore deg, slå, bite, sparke deg og skrike så høyt jeg kan; "Dra til helvete!" Ingen, ingen, ingen, ingen, ingen i hele verden skal få lov å tråkke på meg igjen, ingen skal få bruke meg eller utnytte meg eller lure meg eller manipulere meg eller misbruke meg.

Jeg er ferdig med å misbruke meg selv. Slik du gjorde, og jeg lot deg gjøre. Det er nok nå. Jeg er stor jente nå. Det er over nå. Jeg vil være fri.