Takk far

Det er lenge siden vi møttes, så ung og urørt.
Ba meg på skitur, jeg måtte jo falle.

Vi dro på tur, lekte og lo, alt bare var.
Tiden gikk og livet ville videre. Skole, jobb, økonomiske byrder.
Et barn kom til verden, lykkeliten var så fin.

Skuffelser, svik, og limet tørket.
Vi var ikke lenger oss.
Noe som kunne ha blitt, fikk ikke lov,
med knust hjerte dro vi fra deg, og du..

du ble syk.

Livet sto til å redde. Du ble intens, sterk og voksen.

I så altfor mange år har vi sloss.
Om den lille, om vår rett, om sannheten.
Jeg avskydde deg og forbannet skjebnen.
Du brukte skitne ord og solgte din sjel.

I et skuddregn av bitterhet og konflikt vokste hun opp. Løvetannsjenta som mot alle odds verken ble en kopi av sin mor eller far. Ingen vant krigen. Hun ble seg selv. Som en verdensvant diplomat med ransel på, tinglyste hun for verden at "jeg er like glad i dere begge to".

Forundret skuet vi på den vakre.
Hun smeltet våre hjerter, og igjen ble vi ett.
Vi er foreldre for livet, og vi elsker den samme.
For alltid vil vi være bundet sammen, til noe større enn oss selv.
Ingen kan eie og ingen er best.

Barn trenger foreldre, og vi utfyller hverandre. Du med din styrke og jeg med varme.
Du er far og jeg er mor, og vi er der for henne.

Takk far, for at jeg ble mor.
Lykkeliten har blitt lykke stor.