Valgerd in da' house

Jeg har altså ikke sluttet å blogge, selv om jeg har hatt en lengre bloggtørke. Mine bloggtørker må ikke forveksles med en forfatters tørke av ord eller mangel på spennende tema. Nei, mine bloggtørker er en måte å spare meg selv og miljøet på, ved å vente til hjernetrafikken og ordstrømmen er mulig å trafikkere i en retning som ikke skader. Jeg finnes aldri tom for ord, og jeg mener kronisk for mye, om det meste. I perioder kan jeg fundere på store komplekse sammenhenger med artige metaforer, for så å forkaste hele teorien, da jeg neppe tror noen vil ha glede av å høre eller lese om den. Og hvis de skulle ha det, kunne bruke den mot meg i et fremtidig sårbart øyeblikk. Nei, man må ta godt vare på paranoia'n sin, hvis man skal overleve i nettverden. Den kan vise seg nyttig.

Ok, jeg har altså ikke forlatt Valgerds Verden, og nå vet du også at jeg ikke skriver når tanker og følelser nærmest driver meg til vanvidd. Juleuka har vært en emosjonell omgangssyke, der sorg og savn har hamret løs i kroppen på meg, samtidig som noe viktig skulle ut av systemet. Fordervede minner. Ikke bare over å bryte et hellig bånd som ekteskapet, men andre mentale forestillinger. Jeg brøt ikke bare ut av et forhold, jeg brøt ut av illusjoner som omkranset meg, formet meg og sugde ut næring fra min kropp og sjel.

Mannen jeg ga mitt hjerte og et løfte om evig trofasthet, flyttet ut. Det gjorde også illusjonen om "leve lykkelige i alle sine dager". Boblen sprakk. Var det noen å skylde på? Hvorfor ble det slik? Årsaker og sammenhengene er så mange og så kompliserte, at det ikke nytter å forenkle til en trøstklut av forståelse som skal lirkes ut av lommen og tørke tårer med når det verker som værst. Det var for mange grunner og for mange sammenhenger, for mange bakgrunnsårsaker og for mange relasjonsutfordringer. Igjen lander jeg på min plattform av jeg-id, altså mitt selvverd. Var det meg det var noe galt med da? Var ikke jeg bra nok? Men jeg tar mine nybygde vinger på og løfter meg selv opp fra offerrollen og trøster den lille jenta som står der å gråter.

"Nei, det var ikke deg det var noe galt med. Det bare var."

For dette handler ikke mest om mannen som dro. Han blir bare et symbol for min smerte. Det handler om alle menn som har dratt i mitt liv, inkludert min far og min stefar. Om kvinner som har forlatt meg, inkludert min mor. Om venner som har forlatt meg, for det er livets gang. Om de som har dødd fra meg, om jobber som jeg har forlatt og savnet som det var min egen familie, om tider som har forlatt oss, levd liv, dagene som går. Det handler om å tåle livet. Og ikke minst, om å tåle meg selv.

Jeg har akseptert mine veier og lært å elske min motivasjon. Det gir mer glede, enn å sammenligne resultater. Såklart man trår feil, alle gjør det, også jeg. Og det å trå litt "feil", er ikke feil.

Det er det valget jeg tok der og da, som jeg bevisst eller ubevisst hadde størst tillit til. Nå skal det saktens sies at min tillit ofte er forbundet med gjenkjennelse, og ingen trygghetsradar, men dog. Valgene jeg tok, tok jeg selv, og de kan ikke gjøres om på.

Den som angrer på noe man har gjort, har ikke forstått verdien av erfaringer. Etter den filosofien ønsker jeg å leve. Ikke impulsiv, naiv og uklok, men med en barmhjerighet til meg selv og andre, som viser at vi alle er mennesker av kjøtt og blod, som gjør det vi trenger å gjøre - akkurat der vi er i livet.

Jeg er tilbake.