Når ord er fattige

I går ettermiddag, litt før halv fire, lå jeg i senga og så en film sammen med min datter. Det smalt noe voldsomt utenfor og jeg lukket vinduet. Jeg hørte at det var en eksplosjon, men tenkte det hadde med bygningsarbeidet i nærheten å gjøre og håpet det ikke var noe værre. En halvtime senere ringte min datters far og fortalte på en rolig men bestemt måte at det hadde vært en eksplosjon i nærheten av hans arbeidsplass, og at de ble evakuert. Politiet hadde opplyst at de var usikre på om det var en bombe eller en gasslekkasje, men at folk måtte sikres ut av området. Det var flere sårede og det lå glasskår fra utblåste vinduer spredt over et stort område.

Jeg itredde meg min voksne rolle som er trent for kriser og fortalte rolig min datter at det hadde skjedd noe ved jobben til pappa, men at alt var i orden. Så tok jeg frem min smartphone og begynte å lese twitterfeeden. Da kom skrekken krypende..

Da det ble fastslått at det var en bombe som hadde gått av kom 11. september angsten og panikken om "hvor smeller neste bombe"? Er vi trygge? Etter noen timer hørte vi om skyting på Utøya der AUF hadde sommerleir. Ungdom løp for livet, kastet seg i havet og ble skutt ned som på film. En helt uvirkelig situasjon og ubegripelig å forstå for lille Oslo i lille Norge. Da flere begynte å sette de to hendelsene i sammenheng, gikk politiet ut med en advarsel mot å ferdes i Oslo sentrum og ba publikum komme seg vekk og ut av byen. Men vi bor jo her! Skulle vi dra eller ikke? Hvor stor var sannsynligheten for at noe mer kunne skje? En veldig vanskelig vurdering å ta. Nyhetene, rykter i sosiale medier, beskjeder i flere retninger. Uoversiktlig, kaotisk og skummelt. Potensielt farlig.

Terror er raskt forbundet med islamistisk vold og det ble oppgitt at en gruppe for global jihad var de ansvarlige. I ti år har jeg ventet på religiøspolitisk motivert vold på norsk jord etter at jeg så angrepene på tvillingtårnene i NYC direkte på CNN. Da forsto jeg at verden aldri ville bli den samme igjen, og at det var et spørsmål og tid før vi også ville få smake på verdens vold og frustrasjon. Som norsk konvertert muslim ble også sorgen over at noen som kaprer min religions skjønnhet og gjør slike grusomheter kan kalle seg muslimer. Men det var ingen muslimer som sto bak volden denne gangen.

Det var en norsk gutt som het Anders. En ung, frustrert mann med sykelig ekstreme meninger har planlagt og arrangert en fandenivoldsk ugjerning. Etter å ha detonert bomben i regjeringskvartalet satt han seg i bilen og kjørte til Utøya hvor han massakrerte minst 84 engasjerte, nydelige ungdommer.

I natt lå jeg ved siden av mitt barn og kjente hender søke min kropp for å holde fast i tryggheten. Jeg kjente varmen og pusten fra det vakreste jeg har. Jeg forestilte meg med skrekk hvordan andres barn fløt døde i vannet utenfor Utøya for å ha deltatt på noe de trodde på, og vet med sikkerhet at det kunne ha vært mitt barn om hun var noen år eldre. Smerten er for tung å bære og jeg gråter.

Jeg ber for de involverte og sørger over tapet av Norges uskyld. Min dypeste medfølelse til alle AUFere, deres pårørende, de skadede i regjeringskvartalet og alle involverte.

I dag er vi alle AUFere, i dag er vi alle nordmenn. Ingen skal få stoppe det vi tror på!