fengselsbetjenten som ble fengslet i eget hjem

Jeg har ikke noe til overs for å sammenligne helsevesen med kriminalomsorg. Jeg tar alltid avstand fra slike utspill under valgkampen, der noen mener at innsattes velferd skal reduseres til fordel for flere tørre bleier i eldreomsorgen. Det er helt uverdig å sette to grupper omsorgstrengende opp mot hverandre og argumentere menneskeverd opp mot økonomi og budsjett. Norge har penger nok til begge gruppene, og alle mennesker i en sårbar fase trenger å få hjelp til å få dekket sine mest grunnleggende behov for pleie, omsorg og veiledning.

Allikevel begynte i dag tankene å vandre.. Jeg er rammet av lidelsen ME (myalgisk encefalopati) og er i perioder hardt plaget. Etter å ikke ha sett et levende menneske på nærmere fjorten dager, åt selvmedlidenheten seg løs på den indre styrken og jeg nærmest misunte mine gamle klienter i fengselet.

• Det er ingen som kommer og har tilsyn med meg hver andre time når jeg er syk, og journalfører min utvikling.
• Det er ingen som vekker meg, sitter inne og prater med meg, eller forteller meg når jeg skal legge meg.
• Det er ingen som kommer med varm, ernæringsrik mat. 
• Det er ingen "klokke" ved senga til et vaktrom med døgnbemannet hjelp.
• Det kommer ingen sykepleier til meg når jeg føler meg sykere enn vanlig.
• Det kommer heller ingen prest til meg når jeg føler at livet ikke er til å holde ut.
• Det er ingen som kommer med "arbeid" til meg, som å sette brev i konvolutter eller strikke en sokk, om man ikke klarer å gå til skole eller arbeidsstue på formiddagen.
• Det er ingen som skifter på sengetøyet mitt hver fredag hvis jeg ikke klarer å gjøre det selv.
• Det er ingen som hjelper meg i dusjen hvis jeg føler meg ustø og redd for å dusje.
• Det er ingen som hjelper meg å markere fødselsdag eller høytider, for at jeg skal føle meg som et verdig menneske som deltar i samfunnet, selv i en vanskelig livssituasjon.
• Det er ingen fritidsleder som spiller spill med meg eller kjøper klær og sminke jeg ønsker meg. Bare for at jeg skal føle meg som et menneske.
• Det er ingen som klipper meg eller striper håret mitt, for at jeg skal føle meg som en verdig kvinne.
• Det er ingen som fyller på med toalettpapir, bind, rene håndklær og rene joggedresser.
• Det er ingen som vasker klærne mine.
• Det er ingen som kommer å sitter litt i senga mi og ser tv med meg, fniser og sladrer og bommer en sigg. Selv om jeg hater røyk, ville jeg satt pris på noen som kom og satt litt i senga mi.
• Det er ingen som gir meg post, aviser eller tar i mot telefonbeskjeder for meg.
• Det er ingen som tar meg med ut én time hver dag på lufting.
• Det kommer ingen nattevakt som sitter hos meg eller stryker meg litt i håret, når jeg gråter uten lyd i natten.
• Det er ingen som transporterer meg dit jeg trenger å dra.
• Jeg har en dom uten tid, som heter ME, men jeg har ingen soningsplan. 
• Det er ingens om forteller meg at dette er noe jeg skal igjennom og snart er jeg fri for resten av livet om jeg oppfører meg, for det er ikke sikkert jeg blir løslatt fra sengens fangenskap.

Jeg bare ligger her uten mål og mening, stadig i fortvilt krangel med leger og andre bedrevitere som kommer med uendigelig mange dårlige råd og meningsløse floskler. På stadig leting etter et menneske som sitter på en løsning jeg enda ikke har prøvd, og et middel som skal helbrede meg fra dette helvete på jord. Jeg er takknemlig hvert minutt for at jeg ikke har en dødelig lidelse, at jeg ikke har uutholdelige smerter, at jeg ikke besvimer, har kramper, har kreft, har en sykdom som krever innleggelse eller operasjoner. Jeg er dypt takknemlig for at jeg får bo hjemme og beholde mitt privatliv. Selv om det i perioder kan bli litt vel privat og ensomt. Jeg er uhyrlig takknemlig for internett, datamaskiner og virituelle venner som holder motet oppe og humøret på gli.

Men jeg kommer ikke bort fra det faktum at jeg føler meg fanget, og at jeg syns det er dypt urettferdig og  uverdig å leve sånn i en alder av 38 år og være nesten ukysset. Men om 94 år kommer vel prinsen og klatrer opp tornebuskene, og kysser meg fri. Det er lov å drømme.