Sjelesorg og syndsbekjennelse

I religionen og en del andre åndelige, spirituelle grupper er bekjennelsen selve terskelen til å komme nær Gud. Ydmykhet oppnås ved å innse sine feil og mangler, og selvinnsikt kombinert med stor anger og et reelt ønske om å forbedre seg. Vi mennesker er satt sammen slik at vår samvittighet ikke er nok. Vi lurer oss selv hele tiden. Vi lover oss selv at snart, neste gang, i morgen, neste år.. da! Da skal vi klare å bli bedre mennesker, spise sunnere, kjefte mindre og trå til mer for våre medmennesker. Noen har enda større kvaler, og det finnes mennesker som bærer tung på store synder. Samvittigheten gnager og smerten er tung å bære alene. Denne lidelsen kan føre mennesker ned i dype daler, bitterhet kan vokse frem til å skade seg selv og andre og liv avsluttes i den uutholdelige ensomhet.

Den som tror på Gud, tror også på nåden. Nåden og velsignelse går hånd i hånd. Gud er stor, har all makt på jorden og i himmelen, og Gud kan tilgi. Nådebegrepet er relativt likt i de tre monoteistike religionene, men avviker litt i form og fremgangsmåte. Nåde er noe mennesket er avhengig av. Fra fødselen overlever vi av våre mødres nåde, som orker å ofre seg gang på gang. De gir oss mat før de spiser selv, og de står opp for å trøste oss når de selv trenger søvn. Godt menneskelig samvær avhenger av nåde, samfunn trenger nåde. Vi troende blir oppfordret til å tilgi hverandre, slik Gud tilgir oss. Gjennom tilgivelsen kan man bli fri, frelst og belønnet med nådegaven.

Våre synder her på jorden er ikke gjort opp for i det øyeblikket vi ber Gud om tilgivelse. I min religon krever Gud at vi også gjør hva vi kan for å rette opp skaden ovenfor den vi har gjort vondt mot. Er den uopprettelig, må vi bestrebe oss på å gjøre annen gjerning for å "betale" for våre synder. Det kan inkludere ekstra bønn, betale almisser, hjelpe trengende, gjøre godt mot likesinnede av den skadelidende.  Har du f.eks skadet et dyr, kan du gjøre godt mot andre dyr som enda lever.

Sjelesorgsamtalen og syndsbekjennelsen (i katolisissmen) er kraftige metoder for å redusere sitt ego, søke religiøse råd og komme nærmere Gud. Jeg har selv tatt i mot utallige fortrolige samtaler som et vitne for(an) Gud. Det er en ekstremt sterk opplevelse. Taushetsplikten og fortroligheten ligger til grunn for hva som kommer frem i samtalen. Så nær et annet menneske kan man ikke komme, uten den tryggheten. Den som våger å snakke og åpne opp sitt indre, sin sjel, sitt hjerte og sine sorger - kommer som et menneske foran sin Skaper og blir tatt i mot med Nåden. Det finnes ikke noe mer frigjørende for en sjel enn syndsbekjennelse. Når du i tillegg vet at Gud kan tilgi hvis Han vil, og at du kan gjøre opp for deg og håpe på å komme til Paradis i det neste livet, blir det "overjordisk" sterkt.

En fortrolig samtale er 100% fortrolig. Du tar i mot et vitnesbyrd foran Skaperen. Det er ikke du som blir betrodd sannheten, du blir bare betrodd tillit som et vitne.

Dette ser det ut til at flere mennesker ikke har forstått. I disse dager får den katolske kirken krass kritikk for å ikke ha rapport inn informasjon om kriminelle handlinger; nærmere bestemt seksuelle overgrep mot barn begått av kirkens egne ansatte. Saken er svært delikat og etisk utfordrende. Det er lett å anklage kirken for å ha beskyttet sine egne og ikke tatt barna på alvor. Jeg skal ikke være noen forsvarsadvokat. Jeg er helt enig i at broderskap kan være for lojalt ,og at rettsikkerhet kan bli satt på spill når de sterkeste står sammen. Samtidig er det lett å kaste stein i glasshus. Hvem vil egentlig at sine innerste hemmeligheter sagt i fortrolighet skal rapporteres eller anmeldes? Den dagen du fortalte en venninne at du følte deg som en elendig mor fordi du hadde servert brødskiver til middag i en uke, og du fikk bekymringsmelding fra barnevernet uka etter? Den som fortalte at du mislikte jobben og overraskende blir forflyttet til en annen avdeling uten å bli spurt først. Kriminelle handlinger skal etterforskes og  straffes, det er vi alle enige om, og overgrep mot barn er det værste som kan skje. Det finnes ikke noe "men" i den setningen. Det er grunn til å bry seg med andre og mistenker vi at noe galt er på færde, så si fra! Ikke svikt et mennske som trenger din help. Noen må se og noen må gripe inn, hvis overgrep skal stanses.

Vi må bare ikke glemme at sjelsorg ikke er en vanlig samtale. I det du tar på deg jobben med å være et vitne foran Gud, fraskriver du deg rapporteringsretten - uansett hva du hører. Du kan mislike det så mye du vil, men uten fortrolighet og 100% tillit ville aldri informasjonen kommet frem.

Jeg har i fortrolige samtaler noen ganger spurt om vedkommende ønsker å gå videre med informasjonen de har gitt, og spurt om de kunne tenke seg å fortelle dette til andre instanser. Jeg har til og med oppfordret noen til å gå til politi, lege og barnevern med det de vet. Men jeg kunne aldri gått og rapport det selv. Det ville ikke bare vært et tillitsbrudd ovenfor det mennesket, men mot Gud og mot meg selv.
Det er prisen for å være en sjelesørger, du kan få informasjon om andres liv i hendene du ikke mestrer å bære alene og selv få behov for sjelesorg. Men den sjansen våger noen av oss å ta, fordi vi vet hva nåden gjør med mennesker som lider og bærer tungt. Vi har selv smakt på frelsen og vi tror på en god Gud. Vi tror på at alle er mennesker og elsket uansett hva de har gjort, og at det er håp - uansett.

Jeg håper alle mennsker kan jobbe sammen for å beskytte og ta vare på hverandre; store og små , og verne mot det onde, på alle plan. I og utenfor mennesker.

Fader vår, du som er i himmelen!

Helliget vorde ditt navn;

komme ditt rike;

skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;

gi oss i dag vårt daglige brød;

og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse,

men fri oss fra det onde.

For riket er ditt

og makten og æren i all evighet. Amen.