Det koker i topplokket..

Som så mange ganger før, kjenner jeg på sinne som ikke kommer ut av systemet. Jeg er så altfor flink til "å oppføre meg". Kanskje altfor flink? Farlig flink? Sykt flink? For jeg blir i allefall syk av å brenne inne med denne frustrasjonen, og å lekke ut syre i krinker og kroker der avfallet ikke hører hjemme. Ja, du vet hva jeg mener, kjefte på den som irriterer deg på detaljer, istedenfor å ta ting der det hører hjemme. De store og vanskelige samtalene, som i  "hør her, vi må snakke sammen om noe"..

Det jeg snakker om er såra følelser. Rett og slett verdens eldste motivasjon for furting, sinne, hevn, krig og all konstruert faenskap på jord. Som hunkjønn påstår jeg å inneha en stor posjon emosjonelle hormoner som ofte fyller tanken for nærtagenhet. Om jeg er urimelig, kan jeg ikke selv objektivt vurdere fra innsiden, men det jeg veit noe om er at ikke alle låser inn aggressjonen sin eller legger skylda på seg selv, når utenforstående påfører oss indre smerte.

Det som gjør meg så eitrande forbanna er urettferdighet, smålighet og ikke minst skuffelse over min egen manglende motstant mot angrepene i øyeblikket. Mangel på empati og et storslått ego, som fra sin boble er selvvalgt "kongen på haugen". Du husker kanskje den banale barneleken der det var om å gjøre og klatre opp på snøhaugen og dytte seg lederskap, ved fysisk å fjerne andre deltagere ned fra toppen. Den som var fysisk sterkest, utholdende og klok i sin bryting og knuffing vant -  og ble "kongen på haugen". I det virkelige liv ser jeg mange som leker denne leken, uten å bruke fysisk makt. De kommuniserer med ord, tekst eller kroppsspråk som i nonverbale, men tydelige bevegelser.

"Flytt deg!" kan skrikes med ett blikk.

Jeg blir sint fordi jeg er lei meg, og jeg er lei meg fordi jeg er trist. Trist fordi jeg føler at jeg tapte. Jeg tok i mot dårlig behandling, der jeg skulle slått i bordet så kaffekoppene hoppet og ørevoksen spratt ut av øregangene. Jeg skulle sagt fra at "dette sårer meg", "jeg finner meg ikke i at du gjør slik mot meg" og "dette forventer jeg at du ikke gjør mot meg igjen".

Men i øyeblikket blir jeg så sjokkert at jeg mister munn og mæle. Jeg lar den utrolige frekkheten lamme mine naturlige reflekser og går i pausemodus. En tilstand av ettertenksomhet og tvil. Er det jeg som oppfatter denne situasjonen sånn, eller ER den sånn? Er det ikke feil? Har jeg ikke rett til å føle meg tråkka på? Det var sikkert ikke slik ment..

Hvorfor er det slik at noen av oss føler vi må bevise at vi har rett til å føle det vi føler? Og hvorfor er noen av oss så raske til å kjenne på smerte når andres oppførsel, verdigrunnlag eller handlinger strider i mot vår virkelighetsforståelse? Hva skal til for å si "hva så?" litt oftere, og helst også mene det?

Psykologisk kan man forklare det bort i arv, miljø og ID utvikling. Tradisjonelt kan man si at vi alle er forskjellige. Men kulturelt kan man forklare det med at kjønnsroller har forskjellige normer for "akseptabel oppførsel", og at kvinner oftere enn menn blir utsatt for maktdynamikk og hersketeknikker som er udemokratiske. Våger jeg å si middelalderske?

Jeg ønsker meg horn og en høygaffel, gjerne hoggtenner også. Neste gang noen setter meg i en situasjon der jeg føler meg overkjørt, lurt, utnyttet eller latterliggjort, skal jeg hvese og hogge fra meg.
Og våge å være en hurpe, når det gjelder! Jeg er ferdig med å være søt, høflig, dannet og forståelsesfull for enhver pris. Ingen liker å få sin integritet presset flat av en dampveivals, jeg har ligget under altfor lenge.

En situasjon har alltid to sider, eller aller helst fler - og min erfaring tilsier at noen sjelden har helt "rett". Vi ser alle verden fra forskjellig vinkel, og skal vi klare å leve godt sammen må vi alle ha de samme rettighetene til å uttrykke oss, kjenne etter og si fra når vi føler oss tråkka på. Det betyr ikke at alle andre skal endre seg etter mitt behov, men det betyr at jeg kanskje får det hakket bedre med meg selv, når jeg vet at jeg har sagt fra. Vet at jeg har valg. Og slipper å brenne inne med "flink pike tåler alt falskheten".. For ingen tåler alt. Vi blir bare syke av å late som det.