Som Susanne Sønderbo skriver i boken "Drømmer - gode ord til livet", er det budskapet i drømmen som er verdt å gripe tak i, ikke nødvendigvis frustrasjonen over å logisk forstå hvem som har dukket opp i drømmen og hva de gjorde.
Etter USAs presiedent Barack Obama besøkte Norge, drømte jeg at jeg fikk møte han. Jeg var siste som skulle få audiens, mens alle de andre viktige personene i verden hadde fått sin bit av fredsprisvinneren. Jeg ble ført frem og vi sto ansikt til ansikt i et teppelagt rom med to stoler. Det forundret meg at ingen andre var til stede, eller at han ikke satt på stolen, men sto oppreist og pratet helt til jeg viste tegn til å ville sette meg. Øynene hans var karamellbrune og hele mannen skinte av selvsikkerhet og vennlighet.
Jeg fikk ikke frem ett ord. Jeg skammet meg over å ha bedt om denne tiden, til verdens mektigste. Jeg så ned og fikk så vidt ut litt pust som hadde satt seg fast i lungene i det spenningen steg. Jeg lukket øynene og ønsket meg langt vekk, og at jeg aldri hadde tatt mot til meg og bedt om dette møtet. Jeg har i over fire år hatt mer enn normalt lyst til å møte utenriksminister Jonas Gahr Støre, jeg beundrer han som mann og menneske, og mest av alt som politiker og forbilde. Jeg ville aldri ha turt å be om et møte med Jonas, men Obama hadde jeg altså tatt fremskritt mot. Det ble trekt lodd om hvem som skulle få ti minutter med Obama, og det ble bestemt at det skulle være en helt vanlig person. Jeg ble trukket ut.
Nå sto jeg altså her og så ned i teppet og trodde jeg skulle besvime av prestasjonsangst og sjenanse. Etter noen minutters stillhet så jeg opp og sa det rett ut: "Kjære president.. Jeg er syk. Jeg har et vondt liv, jeg sliter både fysisk og psykisk med sykdom og føler at jeg har mistet alt i livet som betydde noe for meg. Jeg har så mye jeg vil og ønsker, men jeg får det ikke til. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg syns jeg har prøvd alt, og ingenting gjør meg lykkeligere. Kjære president, du er vis, du har oppnådd så mye, si meg.. si meg, hva som helst. Bare si noe til meg?"
Han smilte, tok sin tenkepause han pleier å ta, som en kunstpause før han stuper perfekt ned til vannflaten i en piruett ingen har sett maken til og svarte:
"Kjære Valgerd. Tusen takk for at du tok deg tid til å møte meg. Jeg er beæret og rørt over din tillit til meg. Først og fremst vil jeg uttrykke min dypeste medfølelse over din sykdomsituasjon og din smerte. Det gjør meg trist å høre om dine lidelser.
Jeg vil allikevel minne deg på at sykdom er en del av livet, og en del av menneskeheten. Alle blir syke i perioder av livet. Noen kan vi kurere, andre dør fra oss i altfor ung alder. Dette gjør vondt. Du må huske på at ingen har skyld i sykdom, og spesielt ikke den som blir syk. Du har ingenting å skamme deg over, du har ikke gjort noe feil. Du er et menneske, og som del av samfunnet har du en hel verden til å ta vare på deg. Du har familie, venner, naboer og som heldig innbygger i Norge et velferdssystem som kan forsyne deg med hjelpemidler, støtte og økonomisk forutsigbarhet til å leve et verdig liv, tross din situasjon.
I vesten kan mange mennesker føle seg ensomme, i mangel av en storfamile og et tettere samfunn enn vi ser i andre deler av verden. Jeg tror depresjon og ensomhet er våre største trusler, og jeg vil minne deg og alle andre på at vi alle trenger hverandre. Vi må være gode medmennesker og gi en hånd, for en dag trenger vi det også selv.
Jeg vil minne deg på den blinde artisten som ikke fokuserer på sitt manglende syn. Han opptrer med sin sang, sitt instrument, seg selv og sitt talent, som det mennesket han er - og han er komplett, akkurat sånn han er. Akkurat som den blinde, kan også du stråle med alle dine positive kvaliteter. Du, som alle andre, har et hav av gode sider og muligheter, når du bruker din kreativitet og fokuserer på det gode. Se etter lyset, etter glede, latter, godhet og varme i samspill med andre mennesker. Når du glemmer at du er blind, plager det deg ikke. Du kan også bli en artist, en som deler din kunst med verden, akkurat slik du er.
Du mangler ingenting, du bare ER slik du er akkurat nå, og det er din oppgave å gjøre de små gode tingene så store at de overskygger resten. Og det kan du gjøre, bare du bestemmer deg for det. Jeg vet du kan."

1 kommentar:
Dette var skikkelig i Obama-ånd! Du har virkelig catchet noe av hans væremåte og måte å formiddle seg på.
Så utrolig inspirerende å la en slik mann og menneske tale til deg i fantasiverden. Det inspirerer og er godt å lese!
Legg inn en kommentar