Voksendating

Mange av oss har opplevd at ungdomsforelskelsen tok slutt, kanskje har du også vært igjennom én eller flere skilsmisser. Livet har utfoldet seg med sine tøffe vintre og det ble kanskje ikke så mange milde somre. Så står du der aleine da, godt voksen, kanskje med noen unger i bagasjen, en økonomi som må holdes nøye i tøylene, og krav og forpliktelser i øst og vest fra jobb, familie og vennekrets. Og midt oppe i alt dette, begynner du kanskje å komme deg over skibruddet av det du har opplevd og begynner å drømme om noe nytt.

Du drømmer kanskje om kjærligheten, på nytt eller for første gang. Om å være et par som tåler alt, sammen. Om sene kvelder og late morgener, om en å lese høyt fra avisa for og en som hjelper deg av med den våte regnfrakken når du haster hjem etter jobb.

Å være to er det mest naturlige i verden. Vi er programmert fra naturens (eller Guds om du vil) side til å leve i flokk, støtte og hjelpe hverandre og sikre slekters gang. Gjennom historien har det vært mange samlivsformer som har vært praktisert, fra storfamilier, bigami, elskere/elskerinner, til kristendommens strenge monogamiske ubrytelige ektepakt. Samboerskap, ekteskap, kjæreste eller elsker er ikke noe nytt, men aldri før har det vært så mange enslige som nå. Og mange av disse er også ensomme. De skulle kanskje ønske det var annerledes og de snakker sjelden åpent om det, men sannheten er at veldig mange drømmer om en trofast og stabil livspartner å leve livet sammen med og bli gammel sammen med.

Det var så mye enklere før, da man var tenåring. Bodde hjemme og fikk alt servert, det fantes ingen store problemer, bare detaljer som hvilke klær man skulle ha på seg, eller hvem som turte å spørre om å få et bilde eller telefonnummeret til akkurat den kjekke gutten man ikke kjente ennå. Vi hadde livet foran oss. Utseende betydde en hel del, men mest av alt hvordan du var. Var du snill, morsom, omgjengelig og en god venn, var det få som ikke var interessert. Å vise interesse var noe alle gjorde hele tiden, uten å tenke nevneverdig på muligheten for avvisning. Og alle visste at du må våge for å vinne. "Har jeg sjangs på deg eller?" Kanskje varte denne sjansen bare noen timer eller dager inntil man ble litt kjent og fant ut at det var noe man ikke likte, men så gikk man heller videre da. Få lot seg stoppe og gi opp fordi man oppdaget at han du likte var en tufs. Overbevist om at det var et hav av drømmeprinser der ute, og selvtilliten på god høyde, jeg lurer på hvem jeg får. Ikke OM jeg får noen.

Men tyve år senere ser livet annerledes ut. Mange av oss har opplevd å bli forrådt av vår nærmeste og håpet om å finne en drømmeprins har nærmest ebbet ut. Under årenes løp har vi forstått at det ikke finnes noen drømmeprinser, men vanlige menn som promper, svetter og har litt flass. Menn som glemmer, som skjuler ting, som av og til tenker mer på seg selv enn sin kjære, menn som skuffer. Menn vi har passet på og dullet med som om de var våre sønner, men allikevel så utakknemlig ikke satte pris på en brøkdel av det som ble servert. Og mennene, de har kanskje opplevd kvinner som er vrange, som plutselig vil noe annet med livene sine, som krever og bråker og sjelden lar fellesskapets hensyn gå foran egne ønsker og behov. De fleste av oss har opplevd å bli såret. Mer enn én gang.

Huden sagger, man er stadig short for søvn, håret gråner og man ser ikke lenger ut som sakset fra en motekatalog. Vi er voksne, vi har levd et liv. Mange av oss har barn, noen av oss fikk dem tidlig. Vi er rutinerte i samværsavtaler og forpliktelser som må gå foran oss selv. Vi står ikke lenger fritt til å "bli med ut og leke" eller svare bekymringsløst ja hvis noen spør på sjangs.

Vi har blitt et resultat av vår historie.
I hvilken retning fremtiden vil ta er umulig å forutsi, men det jeg vet er at de som lever i fortia trolig ikke kommer til å oppleve annet enn det de allerede har opplevd før, bare på en ny scene. Har du opplevd skuffelser og svik er det det du vil forvente å oppleve deg igjen, og har du opplevd et kjedelig liv uten frihet og kreativ utfoldelser, er det en fare for at du fortsetter i det samme sporet med en ny partner. Uttrykket "same guy new name" er ganske treffende, fordi vi er vanedyr fra naturens side og lett velger det kjente og "kjære", selv om det ikke er det spor kjært.

Så vil du virkelig voksendate som du fortjener det, nemlig å bli sett på som unik, verdifull og en vakker potensiell partner - så vis deg selv som det. Våg å være deg selv, for det er det vi alle er interessert i. Ekte liv, ekte mennesker. Det spiller jo egentlig ingen rolle hvilke "begrensninger" du selv føler du har, når den som ser deg utenfra har et annet verdisett og ønsker du ikke kjenner til. Som sporty handicappede sier; "den eneste funksjonsbegrensningen som egentlig finnes, ligger i ditt eget hode". Og det er jammen sant!

Det er jo ikke antall rynker, kroner på konto eller hvor mange stempel du har i passet som teller. Det er hvem du er og hva du har å gi, som er viktig. Og det som er så fint er at den som liker deg garantert vil finne flere ting du har å gi enn det du selv ante du hadde innabords.

Jeg tror ikke matchmaker dataprogrammer og profiler på nett er veien til et lykkelig parforhold. Kanskje er det en fin måte å komme i kontakt med potensielle partnere på, men bivirkningen av å bruke slike tjenester er at hjernen tenker forretningsmessig kost/nytte om mennesker og levende liv, og det kan aldri bli en suksess. Den dagen paret går i motvind vil veien tilbake til menneskemarkedet møteplassen.no være kort. Jeg har sett det så altfor mange ganger, at de "lykkelige" internett parene også løper forhøyet risiko for nettutroskap. I tillegg kommer faren ved avhengighetsskapende sosiale medier og sjekkesider, som blinker og smiler av interesserte mennesker, som i bunn og grunn vil ha uforpliktende sex med hvem som helst. Det finnes ikke større horehus enn slike sider. Men Gud forby å kalle en spade for en spade, det er nettdating skal vite. Det er trenden og det er så befriende enkelt. Og det er sykt, samt veldig veldig farlig for menneskesjelen og det sårbare hjertet vårt.

Så hvordan voksendater man da?

Nei, det har jeg ingen fasit på. Jeg har selv møtt noen som virket interessant, men når kvelden kommer og jeg sitter hjemme alene tenker jeg at det umulig kan bli noe. Det blir for vanskelig, det er for komplisert, jeg har ikke nok å tilby, jeg er ikke bra nok. Jeg passer ikke inn i hans liv, og han passer ikke inn i mitt. Jeg orker ikke flere problemer.. Også ebber ting ut.
Sjekkeleken er nærmest trendy, og man kan bli stresset av mindre enn å skulle gjette på hva ting betyr og ikke betyr. Hvordan skal jeg forstå den sms'en? Hvor mye hører du fra han? Hvor mye skal du selv våge å "forstyrre" den andre? Er noen for interesserte kan det virke skremmende og påtrengende, og gjør de seg for kostbare kan det bli tolket som manglende interesse. "Gi mye men mene lite med det" er enda værre, for da fører du den andre inn på et følelsesmessig terreng hvor du gir inntrykk av å være seriøs og interessert, mens det for den andre kanskje bare er en lek. En lek han spiller med flere, som han nyter. Å flirte, å overraske, å bryte grenser blir en rus. Men for han er det helt avtennende å snakke om forpliktelser, ansvar og trygg stabilitet. Du tror kanskje at det bare er ungdom som boltrer seg i lyst og begjær og ikke tar hensyn til andres følelser? Da kan jeg fortelle deg at single 30/40/50åringer ikke er noe bedre! Kanskje værre. For de lokker deg med et bilde av et seriøst forhold med stakittgjerde rundt huset, mens de i realiteten lever ut sin andre ungdom og skuffer unna forskjellige dater og sexpartnere  i et høyt tempo. Er det forkastelig og umoralsk å gjøre dette? Nødvendigvis ikke, men jeg syns det er ufint å lure mennesker uansett alder og livssituasjon. Vær ærlig med hvem du er og hva du vil, så kan du ligge rundt med god samvittighet for å ikke ha ødelagt andres liv på din bekostning. Men da spørs det jo om fisken biter på såklart? Hvis anget er et fast forhold får man napp der man har sjans, siden disse avdanka giggoloene ikke lenger får napp på ungdommens kjøttmarked på diskoene rundt omkring. I bøkene "Hekta- på et håp om kjærlighet" av Sissel Gran og Nora Skaug samt "Besettelsen-en historie om avhengighet" av Pernille Dysthe, får du et innblikk i denne verdenen. Skremmende og trist.

Jeg tror det er viktig å være tro mot seg selv i prosessen. Hva er viktig i mitt liv? Hva er det jeg tror på og hva er mitt verdisyn? Har jeg en religion som passer den andre? Hva passer mine barn? Passer vi med hans barn? Hvilken måte ønsker vi å leve på?
Også var det å legge alt dette på vektskåla og ta i mot den andres behov og ønsker, også får man veie det mot hverandre. Jeg tror på å tåle litt av hverandre, og jeg tror vi er utstyrt svært tilpasningsdyktige. Men vokse mennesker som vet hvem vi er og hva vi vil, kan ikke gå på kompriss i evigheten. Det vil før eller siden sprekke. Men hva som er et stort og et lite kompromiss, vil være individuelt. Noe som for meg kan være en stor sak, kan for andre være en ubetydelig bagatell.

Og nettopp det er drømmen. At det en dag skal være et menneske som utfyller meg, som vil og kan gå veien videre i livet med meg ved sin side. Også kan det hende at jeg er litt vrang og vanskelig underveis, men jeg vil og kommer til å være der.

ps-dette er ingen kontaktannonse