Rosen

Jeg fortsetter serien om alternative behandlingsformer som jeg har prøvd, og tenkte i dag å skrive om min favoritt - nemlig rosenterapi. Rosen har ingenting med roser å gjøre, men stammer fra den amerikanske fysioterapeuten Marion Rosen som fant at pasienter stadig kom tilbake til behandling for de samme plagene gang etter gang, med klassisk fysioterapi. Da hun fant teknikker som løsnet opp i fysiske spenninger i kroppen der erfaringer, traumer og kroppens minner hadde laget "arr", kunne helbredelsen skje både fysisk og psykisk, og pasientene ble ikke bare smertefrie, men følte at terapien ble en selvutvikling og hadde positiv psykologisk virkning.

Dette er vel en av de behandlingsformene som høres ut til å være "for godt ut til å være sant", men igjen vil jeg påpeke at slike behandlingsmetoder ikke er en erstatning for klassisk medisin eller mekaniske feil i kroppen der kirurgi eller fysikalsk behandling kreves, men snarere et alternativ å prøve ut når symptomene er mer diffuse og kroniske. På lik linje med healing, akupunktur, homeopati og naturmedisin, vil jeg si at rosen også merkes og oppleves forskjellig fra person til person. Siden den oppleves forskjellig, vil også resultatet være forskjellig.

Rosen markedsføres med å skulle løse opp i spenninger i kroppen og følelsesmessige blokkeringer. Jeg hadde nok aldri lagt meg på benken for å prøve, om det ikke hadde vært for at jeg har bekjente som er rosenterapeuter. Jeg er selv utdannet klassisk massør og reikihealer, og har derfor hatt glede av å gi byttebehandlinger til andre terapeuter. Slik har jeg fått prøve mer enn lommeboka har tillatt meg, og det er jeg veldig takknemlig for.

Man mottar rosen uten klær, liggende i undertøyet under et teppe eller tynt laken. Behandleren sitter eller står ved siden av benken og bruker fysiske håndgrep på forskjellige steder på kroppen. De tar varsomt men fast tak og holder hendene stille for en viss periode. Det er ingen massasje og ingen mekanisk påføring av strekk eller tøying. I motsetning til healing hvor hendene ligger rolig på huden uten mellomrom mellom fingerne, og helt i ro uten press, er rosenhendene mer som et akkordgrep på piano. Det kan være vide hender som støtter opp en hel rygg, det kan være små fingre som trykker forsiktig på et visst sted på en muskel. Men hendene kommuniserer med kroppen, og behandlere leser hva som skjer. Når en muskel kommuniserer kan den spenne seg, gi slipp på en spenning, gå i krampe, røre på seg, forandre mykhetsgrad, og pusten er et viktig element ved rosen. Kroppens samspill med pustens kraft, er forløsende og kommuniserende.

Terapeuten kommuniserer også med pasienten med ord. De kan spørre deg "hva føler du akkurat nå?", eller "kjenn etter i kroppen din". Hvis en pasient er glad i å prate seg bort fra fokus og heller vil være i tankene og det mentale, enn i den fysiske kroppen, ber terapeuten kanskje om å la være å prate for å bare kjenne etter. Og kroppen åpner seg opp og ønsker å kommunisere. For noen tar det lenger tid, men kroppen vil og evner, når den har nok støtte og tillit.

De underligste ting kan skje. De første gangene jeg fikk rosenterapi fikk jeg en voldsom angst. Små fingertrykk utløste enorme panikkangst anfall, og jeg fikk pusteproblemer og ble akutt svimmel, kvalm og  halvt hysterisk. Hadde det ikke vært for at de samme behandlingene også ga meg en ekstrem ro, indre varme, og intens lykkefølelse, hadde jeg nok aldri prøvd det igjen. Jeg ble rett og slett svært nysgjerrig på denne milde "pianospillingen" på min kropp, som vekket et gammelt bibliotek av minner i min underbevissthet.

I den roen som disse grepene fremkalte kom det bilder fra gamle minner, stemninger og følelser kom tilbake som om det skjedde akkurat nå. Alt fra solvarme på kroppen og deilige feriedager, til kulde og dager som var preget av frykt og skam. I tillitsforholdet jeg etterhvert opparbeidet meg med terapeuten, ble det rom til å både føle trygt og snakke trygt, om alt som "kom til meg" av minner, følelser og reaksjoner på dette. Jeg har sovnet, grått, hylt, hulket, ledd, følt meg rolig, rastløs, sint og fortvilet gjennom disse sesjonene, og alltid - alltid har jeg følt meg mer konsentrert, i ett med meg selv og lykkeligere etter en behandling.

Det oppleves forskjellig å motta rosen fra hvem du får det fra, selv om teknikkene er de samme vil hver terapeut ha forskjellig stil og personlig kjemi med klienten. Min erfaring er at de som også har drevet med healing og selv har jobbet mye med egen selvutvikling, har gitt mye mer som menneske og terapeut, enn de som ikke har kommet så langt. Jeg har prøvd både kvinnelig og mannlig terapeut, og for meg ble det spennende å se forskjellene - hvordan dette påvirket min forløsning og helbredelse, med kvinnelig (moderlig) og mannlig (faderlig) energi. Begge dele var bra, men jeg har valgt å jobbe med en kvinne nå, som selv har erfaring med overgrep og vold, og kan bistå som støtte for min kvinnelighet på en tryggere måte for meg.

Jeg elsker rosen, og håper selv å kunne kurse meg til rosenterapeut en dag. I Skandinavia er det Axelsons som utdanner rosenterapauter. Utdannelsen tar 3 år og er en beskyttet tittel. Og de to mest kjente rosenterapeutene i Norge er prinsesse Märtha Louise og svigermora Marianne Behn.